Kvinnen i templet

Søndagsbetraktning for romjulssøndagen 27. desember 2020

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem (Luk 2, 36 - 38).

Anna Fanuelsdatter var en i den gruppen som ble kalt «de stille i landet».
De var ikke mange og det var ikke noen organisert gruppe.
Kanskje visste de ikke om hverandre heller?
De ble liksom ikke regnet med. David sier noe om hvordan de ble vurdert i en av sine salmer: «For de taler ikke vennlig, men tenker ut svikefulle planer mot de stille i landet» (35, 20).
Det er den eneste gangen det uttrykket brukes i Bibelen.
Hvem var de, det være seg på Davids tid og på den tida da Jesus ble født?
De var et uformelt fellesskap som hadde dette til felles: De ventet på Messias.
Hvem var blant disse stille?
Man har tenkt at foreldrene til Døperen Johannes hørte med til denne gruppen.
Man har også tenkt at Josef og Maria gjorde det.
Og så disse to som dukket opp i templet da Jesus ble båret inn i det: Gamle Simon og gamle Anna.
Simon som hadde fått et løfte om at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens salvede, og så Anna som «forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag».
Visste de om hverandre?
Visste de på forhånd at «i dag skjer det»; «i dag viser han seg»?
Vi aner bare noen få av hvem «de stille i landet» var, men de må ha vært flere. Gamle Anna ble en budbærer for denne gruppen; Lukas forteller at «hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem».
Men Anna var noe mer enn en from, gammel kvinne som brukte all sin tid i bønn. Hun var en profet, forteller Lukas.
Både i det gamle og det nye testamente kan vi lese om kvinnelige profeter.
Anna var ikke en profet som sto fram i store forsamlinger, som refset folket og utfordret myndighetene. Hun levde i bønn, i en dialog med Herren, helt til den dagen hun fikk beskjed: - Nå, Anna! Nå er det du som skal vite! Dette barnet er han som er utvalgt til å være verdens Frelser.
Og kvinnen i templet utførte sitt oppdrag!

Publisert som Søndagspreken i KPK

Tilfluktsstedet

En liten familie var på vandring. Kanskje var de på flukt også? Men ingen hadde plass til dem noe sted.

Den unge kona skulle straks føde, men både hjerterom og husrom var like lukket.
Til slutt fant de en garasje.
Den var ikke tom, men det var plass til dem.
Det var ly og litt varme.
De tok inn der, og der ble barnet født.

Faren fikk laget en slags seng av en kasse som sto der.
Han fylte den med litt treull og filler som han fant, og tok av seg t-skjorta si.
Den brukte han som laken.
Kona tok sjalet sitt og svøpte barnet inn i det.

Ville julefortellingen sett omtrent slik ut dersom det var i dag Jesus var blitt født, og ikke for to tusen år siden?
Den gang var nok dette bare en fødsel blant mange andre, kanskje den samme natta.
Kanskje i samme byen.
De fikk ikke noe tilfluktssted, men måtte greie seg med det de fant.
Litt husly.
Litt varme.
Bruke det de fant, som så mange må.
Også denne julehelgen.

Denne julebetraktningen står i andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag 2020)

Bortkastede bønner?

Den danske damen var opptatt av at man ikke kokte mer kaffe enn man skulle drikke.

Overflødig kaffe var «spildte bønner», som hun uttrykte det – bortkastede kaffebønner.
Uttrykket har festet seg, og blitt som en liten preken.
Finnes det noe slikt som «bortkastede bønner» i kristenlivet?
Kan man «sløse» med bønner i religiøse forstand?
Problemstillingen er krevende.
Mange kristne har opplevd å be, men ikke få svar.
Er bønnen dermed bortkastet?
Jakob skriver om de som ber, men ikke får, fordi de ber galt – fordi «dere vil sløse det bort i nytelser» (Jak 4, 3).
Betyr det at alle bønner som ikke blir oppfylt er «gale»?
Selvsagt ikke!
Frelsesoffiseren August Storm satte ord på dette:
«Takk for hva du åpenbarte
takk for hva jeg ei forstår.
Takk for bønn som du besvarte
takk for hva jeg ikke får».

Bønn er aldri bortkastet.
Men noen ganger er Guds svar et kjærlig «nei».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Godt eller sunt?

Det var ikke mulig å få fem-åringen til å ta tran.

Smaken ga ham brekninger. Det hjalp ikke at de voksne prøvde å forklare ham at tran var sunt.
Så bestemte mor seg for å prøve noe annet: Hun ga ham Sana-Sol.
Det falt i smak.
Men fem-åringen fikk en utfordring: Kunne noe som var så godt også være sunt?

Mange har nok fått med seg en følelse fra barndom, oppvekst og miljø at det er en motsetning mellom det som er godt eller moro, ikke er helt sunt eller helt bra.
Mange har nok også fått med seg et inntrykk av at den slags er, om ikke syndig, så litt tvilsomt.

Da Gud hadde fullført skaperverket, kan vi lese i Bibelen: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1 Mos 1, 31).
Nå vet vi at det være både ting vi spiser og ting vi gjør som er skadelige, men la dette stå fast: Gud vil at vi skal ha det godt.
Gud vil at vi skal være lykkelige.
Godt og sunt hører sammen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et gyldig gavekort

Å skulle kjøpe en gave til en som «har alt» kan være krevende.

Noen gang kan man få råd fra en ektefelle eller andre i familien, men ofte må man bare finne ut av det selv. Da kan et gavekort fra en bokhandel, gullsmed eller blomsterbutikk være løsningen man tyr til.

Ofte blir slike gavekort liggende i en skuff, ei lommebok eller i ei jakkelomme.
De har en begrenset varighet, og år om annet forsvinner store verdier ut i intet fordi gavekortene ikke er blitt brukt. Det skal være snakk om milliard-verdier.

Hva kan man lære noe for sitt åndelige liv i slike fakta?
Kanskje dette: Det finnes store, ubrukte verdier i det som har med tro og bibelkunnskap å gjøre. Gjennom frelsesverket på Golgata har Jesus åpnet en vei inn i store verdier – kall det gjerne skatter! – som ikke kan måles i kroner og øre, men i et meningsfullt liv, fred med Gud og fred med seg selv.
Det gavekortet er alltid gyldig.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Itte no’ knussel»

Barbara Ring (bildet) har med sin klassiske fortelling om Marte Svennerud gitt språket to uttrykk som nesten er som ordtak å regne: «Je tek alle sju» og «Itte no’ knussel».

Det er fortellingen om en raus, myndig og velhavende dame «et sted i Norge» som gjerne stilte opp for de som var dårligere stilt.
Selv var hun enke og barnløs. I en tid der kvinner vanligvis hadde lite å si i samfunnets styre og stell, var Marte Svennerud en man lyttet til.
Fortellingen skal ikke gjentas her, men ordene hennes, som hun ofte brukte, tåler å bli referert: «Itte no’ knussel!»


Det er ord som Gud selv kunne sagt, dersom han brukte dialekt.
Apostelen Jakob skriver i sitt brev: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far» (1, 17).

Gud er ingen smålig eller gjerrig Gud.
Han er rik, men også raus.
Han «stiller opp», han viser omsorg og han gir sine barn rike gaver.
«Itte no’ knussel!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han som døper med ild

Søndagspreken for tredje søndag i advent, 13. desember 2020

«Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: «Vi har Abraham til far». For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»
Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.
Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem» (Luk 3, 7 – 18).

Det har i historiens løp ikke vært så uvanlig at markante skikkelser fikk et tilnavn.
Enten det gjelder konger, høvdinger eller andre framskutte posisjoner, koblet man gjerne et tilnavn til dem. «Olav den hellige», «Karl den store», «Ludvig den hellige» - dette var tilnavn som var ment som en heder.
Andre tilnavn var mer belastende. Tyskland hadde en konge på 900-tallet som gikk inn i historien som «Karl den enfoldige», for eksempel.

Også blant Jesu disipler var det noen med tilnavn. «Simon Seloten» og «Tomas Tvileren», bare for å nevne to.
Han som taler i denne teksten hadde også et tilnavn: Døperen Johannes.
I hans tjeneste var det å bli døpt i Jordan en symbolhandling som skulle vitne om at man ønsket å begynne på nytt.
Johannes-dåpen var ikke en kristen dåp.
Dette var Johannes selv klar og tydelig på i denne teksten – han virket jo også på en tid da man ikke kunne snakke om en kristen kirke ennå, eller kristen tro.
Apropos tilnavn: I Det gamle testamente var det i hvert fall en av profetene som har fått et slikt i etterkant: Profeten Elia kalles også «Ildprofeten», etter hendelsene på Karmel (se 1 Kong 18).
Der sto det en kamp mellom Guds ene profet på den ene siden og avguden Ba’al sin 450 på den andre. «Den som svarer med ild er Gud» slo profeten Elia fast (vers 24).
Døperen Johannes blir ofte sammenliknet med profeten Elia. Ordene fra Karmel om han som svarer med ild og ordene i denne teksten om han som døper med ild henger nøye sammen. Da Den hellige ånd kom til kirken på pinsedag var det i form av ild.

Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle fortelle hva som skjedde da han ble frelst, beskrev han det slik: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Han hadde møtt han som svarer med ild og blitt tatt imot av ham som døper med ild.
Adventstid er også pinsetid.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Å vente på Jesu gjenkomst

«Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Luk 21, 27-36).

Jeg kan ikke ha vært mer enn ni-ti år gammel. Den unge kvinnen som hadde ringt på døra vår ville selge meg et blad.
«Kommer Jesus igjen i 1975?» sto det over hele forsiden; på dette tidspunktet var det ennå lenge til 1975.
Jeg hadde bladet liggende lenge, men tror kanskje ikke det ble lest så mye i det.
Uansett: Jesus kom ikke tilbake i 1975.
Ikke da heller.

Den kristne kirke har alltid ventet på Jesu gjenkomst, og forventningen har vært store til at den skulle skje forholdsvis snart.
Apostlene trodde det skulle skje mens de ennå levde.
«Vi skal ikke alle sovne inn», skrev Paulus i sitt første brev til menigheten i Korint (15, 51).
Og i det første brevet til menigheten i Tessaloniki skriver han om sin egen generasjon: «Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer» (4, 15).

Uttrykket «Jesus kommer snart» har vært mye hørt og brukt blant kristne, også i vår egen tid. Som ung frelsesoffiser var det en som sa til meg, vedkommende var kanskje 15 år eldre enn meg: «Dette at Jesus kommer snart snakket man om i min ungdom også, men han har jo ikke kommet ennå».
Og det hadde vedkommende rett i.
For det at Jesus kommer snart er noe den kristne kirke trodd på, snakket om og ventet på i to tusen år. Så ordet «snart» må ha en helt annen betydning i det evighetsperspektivet som preger Guds rike enn i det mer begrensede perspektivet som preger våre liv, våre tanker og vår forståelse.

Mange har prøvd å regne ut dag og tid for Jesu gjenkomst. Det var vært som en føljetong i kirkehistorien. Egne kirkesamfunn er blitt til som følge av slike utregninger.

Jeg har nevnt året 1975 – jeg tror det var et par år tidligere jeg hadde en av de få – kanskje den eneste – opplevelsen av at jeg følte Herren snakket direkte til meg.
Det han sa, var dette: «Ikke tenk på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer».

Der har jeg vært siden den gang.


Publisert som «Søndagspreken» på KPK til 2. søndag i advent 2020

Vi tenner lys i mørket - en vise i adventstida

Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot natt.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om lysets dyre skatt.

Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot nød.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om seier over død.

Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot sorg.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om han som er vår borg.

Vi tenner lys i mørket,
mot overgrep og vold.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
og være vern og skjold.


Tekst: Nils-Petter Enstad
Denne teksten skrev jeg 1. søndag i advent i 2014

Smittsom

Det var en opplevelse av den typen man gjerne kunne vært foruten.

Når man tok ut av vaskemaskinen det man regnet med skulle vært rene, nyvaskede klær, oppdaget man at flere av plaggene hadde fått en kulør de ikke skulle hatt: Et rosa eller blått skjær.
Hvordan kunne det skje?
Svaret var like enkelt som irriterende: En sokk eller et annet lite plagg med en sterk farge hadde lurt seg med inn i klesvasken og satt sitt stempel på de andre plaggene.
Det finnes flere ordtak som sier noe om at en liten ting kan få store konsekvenser.
«Liten tue kan velte stort lass» er kanskje mest kjent.
I ordspråksboka i Bibelen kan vi lese: «Tungen har makt over død og liv» (18, 21).
Apostelen Jakob skriver om tungen i sitt brev: «Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt» (3, 5). I det neste verset beskriver han den som en ild.
En liten ting med stor virkning!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et blivende sted?

Nylig fant jeg en lapp med en setning jeg hadde notert under en gudstjeneste: «Tabor er ikke et blivende sted».

«Tabor» var fjellet dit Jesus tok med seg tre av disiplene, og hvor Herrens herlighet åpenbarte seg for dem, sammen med Moses og profeten Elia.
Det var nok en sterk opplevelse.
Peter, den ene av disiplene, ble så begeistret at han ville bli der oppe.
Ikke bare stanse en stund, men slå seg ned der.
Han ville bygge hus til både Jesus, Moses og Elia.
Jesus svarte ikke på dette, og snart var Jesus alene igjen, sammen med disiplene (se Matt 17).
Og Jesus ville ikke bli på fjellet.
Han ville heller bli med disiplene ned i dalen igjen.
Slik er det også i kristenlivet.
Vi kan nok ha sterke opplevelser i møtet med ham der både velsignelsen og kraften flommer over oss.
Men Tabor er ikke et blivende sted.
Jesus vil heller følge med oss ned fra fjellet og ut i hverdagen igjen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fremad på kne

Den ett år gamle gutten stjal nok manges oppmerksomhet, der han satt sammen med mamma og pappa i møtet på bedehuset.

Å sitte rolig på fanget var ikke hans greie, han ville ned på gulvet.
Han hadde allerede tatt sine første skritt, men fremdeles var skrittende nølende og ustø.
Når han oppdaget noe han ville utforske nærmere, var det derfor raskt ned på knærne og så krabbe av gårde.
Da fikk han farten opp!
Skal vi bevege oss fra ett punkt til et annet, er det flere måter å beskrive dette på. Gå, gå raskt eller løpe er gjerne det vi voksne har å velge mellom.
Kanskje er det å krabbe litt undervurdert?
Å være i knestående blir ofte tenkt på som en posisjon for nederlag.

Men kanskje er det like gjerne en posisjon for seier?
Det var fra knestående den ett år gamle sjarmøren kom dit han ville.
Slik kan det å «marsjere på kne» være en god strategi også for en kristen.
Da kommer en fram!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I en mesters hender

En gutt hadde funnet en gammel fiolin og ville lære seg å spille.
En musikklærer sa seg villig til å hjelpe ham.
Men gutten var ivrig og forsøkte å finne ut av dette med spillingen selv. Man kan vel tenke seg hvordan det lød.
– Jeg tror denne fiolinen er for gammel, sa gutten mismodig. – Den kan ikke brukes til noe lenger.
– Vent litt, sa han som skulle hjelpe ham.
Han tok fiolinen og stemte den før han tok buen og begynte å stryke over strengene med den.
Det var den vakreste musikk som kom ut.
Det var ikke instrumentet det var noe i veien med. Men det trengte å bli behandlet av en mesters hender.

Gutten som fant fiolinen ble kanskje ikke noen mester. Men han ble en flink fiolinist som har gledet mange mennesker med sin musikk siden den gang.
Slik er det også med oss mennesker.
Man kan tenke at det ikke nytter.
Men når en mester får stemt strengene, kan det gi mye vakker musikk. Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ramme eller innhold?

Disney-figuren Langbein hadde prøvd seg som kunstmaler.

Bildet satte han inn i ei ramme han hadde liggende.
Så hadde han innbrudd.
Tyven tok med seg ramma, men bildet kastet han fra seg.
Ramma var mest verdifull.
Som oftest utgjør ramme og innhold en helhet.
En vakker ramme rundt et vakkert bilde gjør opplevelsen bare enda sterkere.
En vakker ramme rundt et arrangement, en forestilling eller gudstjeneste løfter det hele enda et hakk høyere.
Og selv om rammen kan være slitt og sprukken, er opplevelsen fortsatt god dersom bare innholdet er godt.
Men det kan også være motsatt.
I Ordspråksboka leser vi dette: «En vakker kvinne uten vett er som en gullring i et grisetryne» (11, 22).
Det krasse bildet kan brukes om mange ting.
Både i det virkelige livet og i troens verden er det alltid slik at innholdet er viktigere enn ramma.
Det var nok det den vise Salomo prøvde å sette ord på.


Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hva slags briller?

Jeg er kommet i den alderen da man trenger mer enn ett par briller for å fungere best mulig.

Foreløpig holder det med ett par til.
Ved siden av de brillene jeg trenger sånn i det daglige (gå, kjøre, lese bøker og aviser), trenger jeg et annet par når jeg sitter ved pc-en og skriver eller leser på skjerm.
Stort sett går vekslingen mellom de ulike brillene greit, men noen gang glemmer man seg og lurer på hvorfor tekst eller vei virker så utydelig.
Det er mange situasjoner i livet der man kan trenge ulike typer briller.
Noen bruker «politiske briller», andre bruker «organisasjonsbriller».
I møtet med bibeltekster er det også ulike briller i omløp.
Noen tar på seg «de kritiske brillene», andre «de skeptiske brillene» eller «de undrende brillene».
Selv prøver jeg å holde meg til «troens briller».
Det er gjennom dem jeg får «troens klare blikk på Jesus, så jeg ser det blødende Guds lam», som det heter i en sang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Forkjørsveien

Kanskje var det kombinasjonen av de to skiltene som stanset meg?

På et gatehjørne i Skien sto et skilt som viste forkjørsvei på samme stolpe som et skilt som sa at dette var riksvei 316. Det var plassert utenfor Frelsesarmeens lokale i byen.
«3 16 er forkjørsvei» - slik tolket jeg synsinntrykket der og da; hendelsen ligger noen år tilbake i tid. Tallene 3 og 16 vekker en del assosiasjoner.
Ikke minst fordi det minner om «den lille bibel», et vers i Johannes-evangeliets tredje kapittel.
«3, 16» er en symboltung tallkombinasjon.
De 30 ordene i dette verset hos Johannes oppsummerer på mange måter hele evangeliet.
Si «3, 16» og referansene er stort sett på plass.
Slik brukes det også.
I Åsane utenfor Bergen finnes en kristen bokhandel som heter «3, 16» og en av Norges største misjonsorganisasjoner har dette som navn på bladet sitt.
Jo, det er mye som tilsier at «3, 16 er forkjørsvei».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Høre eller høre etter

Å høre kan være så mange ting.

Det kan være å registrere at det skjer noe rundt en som skaper lyd, at det blir sagt noe, at radioen er på eller liknende.
Å høre er likevel noe annet enn å høre etter.
De fleste av oss som har hatt med andre mennesker, barn eller voksne, å gjøre, har nok erfart dette.
En ting er å spørre eller bli spurt: Hører du? Noen annet om man hører etter.
I evangeliene leser vi flere ganger at Jesus, etter å ha fortalt en av sine lignelser, sier: «Den som har ører å høre med, hør!» (f. eks. Mark 4, 9).
Det handlet ikke bare om å høre, men høre etter.

Det samme gjelder forkynnelsen, vitnesbyrdet eller undervisningen.
Det handler ikke bare om å høre, men om å høre etter. Være litt oppmerksom; være litt konsentrert.
Profeten sa om Israelsfolket: «Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne» (Jes 6,9)!
Om de hørte, så hørte de ikke etter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lammet

Det var ei kokebok, men tittelen på den fikk meg likevel til å stanse opp: «En hyllest til lammet».

Lammet er et av de best kjente og mest brukte bildene på Jesus som vi kjenner.
Man finner det i tallrike varianter i kirkekunsten.
Også i språket finner vi det i mange varianter: Man snakker om å være «offerlam» og å være «from som et lam».
I den gamle pakt, tida før Jesus, hadde lammet en sentral, liturgisk funksjon i det religiøse liv.
Byrden av folkets synd ble lagt på et lam, som så ble jaget ut i ørkenen.
Da døperen Johannes så Jesus, kunne han derfor si: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1, 29).
Mange år senere skulle apostelen Johannes, som skrev dette, få mange visjoner om Lammet da han skrev det vi kjenner som Johannes’ åpenbaring.
Det munner ut i et syn av det himmelske der Lammet er både tempel og lys (Åp 21, 22-23).
Jo, Lammet er saktens verd vår hyllest!


Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å se etter Guds menighet

«Unnskyld, men hvor finner jeg Guds menighet?»

Jeg var sikkert ikke den første som spurte om dette på denne bensinstasjonen i sørlandskommunen Vegårshei, og blir antakelig ikke den siste heller.
Kommunens største, kristne forsamling heter nemlig «Guds menighet på Vegårshei».
Menigheten har en spennende historie, og kvinnen på bensinstasjonen visste godt hvor den lå.
Jeg var ikke så langt unna.
I Bibelen kan vi lese om talen Paulus holdt for kong Agrippa.
Etterpå sa kongen: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen» (Apg 26, 28).
Bibelfortolkere er uenige om kongen var ironisk eller oppriktig, men ordene hans beskriver hva mange har tenkt også siden: Hvor finner jeg troen? Hvor finner jeg Guds menighet?
Ideelt sett skal Guds menighet finnes der hvor kristne mennesker befinner seg.
Derfor heter det i en salmetekst: «Vi er Guds hus og kirke nå, bygget av levende steiner».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - Bildet viser kirken til «Guds menighet på Vegårshei»

Sterkere enn døden

Tekstbetraktning for syttende søndag i treenighetstiden, 27. september 2020

«Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham» (Joh 11, 17 – 29).

Dagens tekst er en del av en kjent fortelling fra evangeliene: Om da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde.
Det er tre slike fortellinger i evangeliene. Hvert år er det en av disse fortellingene som er dagens tekst på denne søndagen i kirkeåret: Om Jairus’ datter, om enkens sønn i Nain og denne om Lasarus.
De har en slags progresjon i seg:
Jairus’ datter lå ennå i sin seng.
Enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven.
Lasarus lå i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet.
Neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Hvorfor skjer ikke det samme i dag?
Hvorfor kunne Jesus vekke opp Jairus’ datter, men ikke Jensens datter?
Hvorfor kunne han vekke opp enkens sønn i Nain, men ikke enkens sønn i Nannestad?
Hvorfor kunne han vekke opp Lasarus fra Betania, men ikke Larsen fra Bodø?
Det må være lov å spørre slik når man står stilt overfor tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.

Blir noen vekket opp fra de døde i dag?
Vi hører nok slike fortellinger, men av en eller annen grunn skjer de alltid langt unna oss.
Uansett: Ingen av de tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden «for bestandig».
Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
Paulus skrev til menigheten i Filippi: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning».
Og til menigheten i Roma skrev han: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».

Men hvorfor har vi da tre slike fortellinger i evangeliene om at Jesus vekker opp døde?
Jo, de peker fram mot den oppstandelsen som er et kjernepunkt i evangeliet: Jesu oppstandelse påskemorgen.
Den vi alle har del i.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Døve hører....

Tekstbetraktning for 16. søndag i treenighetstiden, 20. september 2020

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale» (Mark 7, 31 - 37).


Det er en lang tradisjon for at den siste uke i september er blitt markert som en internasjonal uke for døve.
Som en del av denne tradisjonen er det også i mange sammenhenger blitt arrangert gudstjenester der det har vært satt fokus på kristent arbeid blant døve.
Det har vært mange myter knyttet til både til døvhet og blindhet i historiens løp.
Slike myter eksisterte også på Jesu tid, selv om Jesus selv konsekvent avviste slike tanker.
Men i mange kulturer ble ulike typer funksjonshemminger sett på som Guds straff.
Også i kirkehistorien har man sett dette.
Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg.

I Moseloven het det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3. Mos 19,14). Det finnes flere fortellinger i evangeliene om at Jesus helbredet mennesker som enten var døve eller blinde.
Vår tekst i dag er kanskje den mest kjente av disse.
Ofte kalles den for «effata-beretningen» etter det ordet Jesus brukte da han åpnet mannens ører.
Det er et arameisk ord som betyr «lukk deg opp» – åpne deg.

Det var en mye større sosial utfordring å være døv på Jesu tid enn det er i dag. Selv om det er grunn til å tro at døve alltid har hatt mulighet til å kommunisere med hverandre via ulike former for tegnspråk, er dette anerkjent som språk på en helt annen måte i dag. Tegnspråk har status som minoritetsspråk. Når man leser denne beretningen i dag er det derfor ikke fysisk døvhet eller blindhet vi skal fokusere på, men på at Jesus er den som åpner ører slik at vi han høre og forstå hans ord, eller gir syn og forståelse til den som er blind for hans gaver. Da gjelder ordene fremdeles: «Han får døve til å høre og stumme til å tale».

Et kjærlighetsbrev til en menighet

Tekstbetraktning for 15. søndag i treenighetstiden, 13. september 2020

«Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud» (Fil 1, 9-11).

Paulus hadde et godt forhold til menigheten i Filippi.
Dette var den første, kristne menigheten i Europa, og Paulus selv hadde vært med å grunnlegge den etter at han hadde hatt en visjon av en mann fra Makedonia som ba ham: «Kom over og hjelp oss!» (Dette kan man lese mer om i Apg 16).
Det var gått noen år siden dette hendte og at Paulus skrev dette brevet.
Det er skrevet mens han satt som fange i Roma, men er likevel preget av glede og optimisme.
I motsetning til flere av de andre brevene han skrev til ulike menigheter, hadde han ikke noe å refse menigheten i Filippi for.
Brevet er blitt beskrevet som det mest personlige av de brevene apostelen skrev til ulike menigheter. Menigheten hadde da også stilt opp for ham i årenes løp.
Bakgrunnen for dette brevet var at en utsending fra menigheten hadde kommet til ham der han satt i fangenskap og gitt ham praktisk og økonomisk hjelp.
Det var i Filippi han og reisekameraten Silas var blitt kastet i fengsel fordi en ung jente ble befridd fra en spådomsånd. Så inntraff et jordskjelv og lenkene falt av fangene. «Gode herrer, hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» utbrøt fangevokteren.
Jo, Paulus hadde mye å glede seg over når det gjaldt menigheten i Filippi, men i stedet for at menigheten skulle slå til ro med de hadde, ønsket apostelen at det skulle vokse fram enda mer kjærlighet, enda mer innsikt og enda mer forståelse av troens verdier, slik at de troende kunne «stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud».
Og det er i dette brevet vi finner det sterke vitnesbyrdet som noen av oss kanskje viker litt tilbake for: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (4, 13).

Publisert som «Søndagspreken» på KPK - illustrasjonen er et portrett i mosaikk av Paulus fra ca. 300-tallet

Streke under - stryke over

Mange har den vanen at de streker under, i Bibelen sin, vers og tekster som betyr noe spesielt for dem.

Er man en flittig bibelleser, og en like flittig understreker, kan nok sidene i Bibelen bli et fargerikt skue, men også litt vanskelig å finne ut av.
En liten gutt fikk se en slik bibel som en gjest i familien hadde lest i.
Gutten ble rent forskrekket: – Han har jo strøket ut nesten alt som står der, sa han til moren sin.


Å understreke noe, enten man gjør det med en penn eller bare med måten man legger det fram på, betyr at man synes noe er viktig.
Å stryke over noe, er et uttrykk for at er uenig, ikke vil høre det eller på annen måte si seg ferdig med det.
Den beste nøkkelen til å forstå Bibelen rett er Jesu ord og hans gjerning.
Selv sa han flere ganger: «Dere har hørt det bli sagt (…), men jeg sier dere».
Det han sier kan vi streke under, men ikke stryke over.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Strømbrudd

Når det oppstår et strømbrudd ser vi hvor avhengige vi er av elektrisiteten i vårt daglige liv.

Det gjelder både i store og mer banale situasjoner. Noen har nok en viss glede av å være på ei hytte uten strøm eller innlagt vann, og leve «gammeldags» noen dager, men så er man glad til når den den turen er ferdig og man kan dra tilbake til det vi gjerne kaller «sivilisasjonen».

Med strøm og innlagt vann.
Å ha strøm til matlaging og belysning, avhenger av at en kraftkilde er koblet opp til huset man er i. Til det har man et abonnement og et kundeforhold til en strømleverandør.
De fleste strømbrudd er heldigvis kortvarige.
Ofte kan det ordnes via ens egen sikringstavle.
Også i kristenlivet er man avhengig av at koblingen til strømkilden, kraftverket, er i orden.
Oppstår det brudd der, må også bruddet repareres.
«Sikringstavlen» kan hete «bibel og bønn».
Da kommer forbindelsen tilbake.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fullført løpet

Det gis idrettsøyeblikk som gjør inntrykk selv på den som ellers ikke interesserer seg for idrett i det hele tatt.

Et slikt øyeblikk var under OL i London i 2012.
Under et løp fikk en av deltakerne «strekk» i det ene låret.
Alle som har fått det, vet hvor smertefullt det er.
Men i stedet for å bryte, fortsatte han å løpe helt til han var i mål.
Da publikum ble oppmerksomme på ham, reiste de seg og klappet og heiet ham fram.
Medalje- og poengmuligheter var selvsagt spolert, men både han selv, og egentlig idretten som sådan, vant en mye større seier.
«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sier man ofte i idretten; det er vel ikke alltid like oppriktig ment.
Men noen ganger ser man at det faktisk er slik.
Ikke minst er det slik i kristenlivet.
Paulus skrev: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4, 7).
Fullført, selv om man hinket seg til mål.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Trygg i fare

En av Lina Sandells mest kjente sanger begynner slik: «Ingen er så trygg i fare/som Guds lille barneskare».

Av og til har jeg hørt sangstrofen framført slik: «Ingen er så trygg for fare».
Betyr et slikt lite ord noen forskjell?
Budskapet er vel det samme?
Kanskje ikke helt.
Å si seg trygg «for fare» eller «fra fare» innebærer en forståelse av at man ikke blir utsatt for fare bare man tror på Gud.

Slik er det jo ikke.
Også kristne kan bli utsatt for ulykker eller rammet av sykdom.
Det kan være utfordrende nok for troen, ikke minst dersom man har tenkt at slikt kan ikke ramme den som tror på Gud.
Lina Sandells vitnesbyrd, mange kristnes erfaring og ikke minst Bibelen selv forteller oss at det er når man er i fare at tryggheten aktiveres.
I Bergprekenen bruker Jesus både blomstene på marken og fuglene under himmelen som eksempler på dette.
Sjekk selv i Matteus 6, fra vers 25.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bønnetåren»

Mange lar det å lese i Bibelen og be en bønn være en fast del av morgenritualet.

Ofte skjer det i tilknytning til frokosten, og for mange er det å kunne avslutte det hele med å drikke opp resten av morgenkaffen nesten en del av ritualet i seg selv.
Man kaller det «bønnetåren».
Kombinasjonen bønn og mat/drikke har lange tradisjoner blant kristne.
Om det ikke alltid har status som et sakrament, så er det en del av den samlede opplevelsen.
I 1 Mos 18 leser vi at Abraham fikk besøk av Herren, sammen med to engler.
Det første han gjorde var å stelle i stand et måltid.
Vi kan også lese at den som er gjestfri, kan ha hatt englebesøk (Hebr 13, 2).
Kaffe, te eller et glass vann – det handler uansett om en inkluderende og omsorgsfull handling mot en medvandrer.
Det følger velsignelse med slikt – se bare Matt 10, 42!
Det er i denne sammenhengen også bønnetåren befinner seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Velsignelsen

Å lytte til radioandakten var en fast post på morgenprogrammet for denne kvinnen. Den hadde høy prioritet.

En morgen ble hun likevel heftet og fikk ikke slått på radioen tidsnok. Faktisk var andakten nesten over, så det eneste hun fikk med seg var velsignelsen helt til slutt.

Men den velsignelsen var nok til å fylle dagen hennes med – ja, nettopp: Velsignelse.
De velkjente ordene lød i henne hele dagen: «Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred« (4 Mos 6, 24 – 26).
I mer enn tre tusen år har denne velsignelsen vært lyst over Guds folk.
De aller fleste gudstjenester avsluttes med den.
For noen er det kanskje bare noen ord som sies, men for andre er det ord som senker seg dypt i både hjerte og tanke.
Har man ikke fått med seg annet fra en gudstjeneste, har man fått med seg velsignelsen.
Det er rikdom.

Publisert som «Dagens andakt« i KPK

En krykke?

Et gammelt problem blusset opp igjen i sommer og gjorde at jeg måtte få låne en krykke.

Med den kan jeg komme meg framover, om enn ikke like raskt og elegant som til vanlig.
I tidligere tider har det å bruke spaserstokk vært sett på som litt av et statussymbol.
Det har også vært et herskesymbol.
I kvinnekampens barndom begynte enkelte av kampens pionérer å gå med spaserstokk for å markere en utfordring til den tradisjonelle mannsrollen.
Men nå for tiden er det først og fremst et hjelpemiddel, enten vi snakker om stokk eller krykke.
For mange er det å ha en religiøs tro viktig med tanke på livsvandringen.
En slik tro gir trygghet.
Andre ser på det som et tegn på svakhet.
Men å erkjenne at man trenger en støtte er like mye en ressurs som et uttrykk for svakhet.
Derfor kan David si til Herren: «For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Salme 23, 4). Det samme kan vi si.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Forvalteransvar

En bonde fikk besøk av presten, og var synlig stolt av den flotte gården han kunne vise fram, med fine bygninger og store jorder som så ut til å ha mye grøde.

Presten syntes bondens stolthet var litt i meste laget, og passet på å si: ­– Ja, her har Gud gitt deg mye å være glad for, Per!
– Å ja, sa bonden. – Men du skulle sett hvordan det så ut da han drev her alene.
Både bonden og presten hadde gode poenger.
Bibelen forteller oss at da Gud hadde skapt hele verden, overlot han til mennesket å ta ansvar for både naturen, dyrene og hverandre.
Med ett ord kalles dette «forvalteransvar».
Dette ansvaret har vært håndtert på ulike måter i historiens løp, og ikke alltid like godt.
Om det ikke «så ut» da Gud drev jordene til Per alene, kan man fort komme dit at det ikke «ser ut» når mennesket driver alene heller.
Derfor et det viktig at Gud og mennesket har samme mål: Forvalte, ikke forbruke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Farge som smitter

Det er jo slikt som ikke skal skje, men iblant er uhellet ute.

Et plagg med litt sterke farer har blandet seg med plagg som skal være helt hvite, og når man tar det ut av vaskemaskinen, har noe av fargen smittet over på det hvite.
Det kan godt være at det som i utgangspunktet var en pen, hvit t-skjorte nå er blitt en pen turkis t-skjorte i stedet, men den er jo ikke hvit, da.
I språket har vi flere uttrykk som beskriver slike smitte-effekter.
«Danse med feieren» er ett av dem.
Også i den kristne sangskatten ser vi at dette med farge som smitter er en kjent erfaring: «Og hvor din Frelser utestenges/der må ei heller du ta inn».
«Løsningen» er likevel ikke å isolere seg og unngå all kontakt med krefter utenfra.
Bedre enn å isolere seg, er å beskytte seg.
Paulus bruker den romerske krigerdrakten som bilde på dette, med både «rustning» og «brynje» (se Ef 6, 14 og 1 Tess 5, 8).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ubrukt billett

Under opprydding fant jeg en elektronisk bussbillett som jeg fikk i gave for noen år siden.

Det ble aldri til at jeg brukte den; trolig er den ikke lenger gyldig.
Billetten er både kjøpt og betalt, men ble altså aldri brukt.
Rundt om i norske skuffer og skap regnes det med at det ligger gavekort for store summer som ikke lenger er noe verd fordi de er gått ut på dato.
Man fikk dem i gave en gang, men så ble de liggende og nå er de ikke verd noe.
Blomstene, smykkene, bøkene man kunne ha fått for dem – de ble aldri anskaffet.
«Ubrukte billetter», uinnløste gavekort, verdier som har fått forvitre er velkjente fenomener også i kristen sammenheng.
Mange har hørt evangeliet forkynt, innbydelsen er blitt gitt.
Alt er klart og bordet dekket.
«Kom, for nå er alt ferdig!» heter det i Jesu lignelse om det store gjestebudet (Luk 14, 17).
Men gjestene kom ikke.
Inngangsbilletten ble ikke brukt.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

På sitt verste og på sitt beste

I 1978 kom den unge teologistudenten Bjørn Eidsvåg med sangen «Bakerste benk».

Den er en besk beskrivelse av hvordan det kristne fellesskapet kan oppleves på sitt verste («Prøver å se sur ut, slik de andre gjør»).
Den beskriver et miljø der ingen ser deg og hvor forkynnelse og liturgi er helt irrelevant.
To år senere kom sangen «Fabel».
Her beskrives det kristne fellesskapet på sitt beste, der «bedehusfolket i byen» viser omsorg for en som har falt utenfor, inkluderer vedkommende og gir ham det han trenger av både mat og klær.

Det hele toner ut med ordene «jeg var blitt født på ny».
Hvilken av dem gir en «sann» beskrivelse av det kristne fellesskapet?
Sannheten er nok at det gjør de begge.
Noen opplever «Bakerste benk» som en beskrivelse de kjenner seg igjen i; for andre er «Fabel» deres erfaring.
Vi behøver vel ikke lure på hvordan Jesus ønsker det kristne fellesskapet skal være?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En veibok

I mer enn 90 år har en av landets største bil-organisasjoner gitt ut ei bok som mange kaller «bilistens bibel».

Det er den såkalte «Veiboka», med en fyldig og detaljert kartavdeling, med tusenvis av stikkord og referanser til steder man kan eller bør se og med informasjon om spisesteder, overnattingssteder og til og med kirker.
Når boka kalles «bibel» skyldes nok dette at den kan ha en viss likhet med den «ordentlige» Bibelen både i format og omfang.


Bibelen er i seg selv på mange måter ei veibok. Med sine mange fortellinger, sine mange poetiske tekster og sine mange formaninger og sin undervisning gir den mange råd for livsvandringen og for livet i sin alminnelighet: Forholdet til en selv, forholdet til sine medmennesker, forholdet til samfunnet.
Bibelen gir mye god hjelp i så måte.
Salmisten har sine ord i behold: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119, 105).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ta vare på tiden

For noen tiår siden gikk mange mennesker rundt med noen små, svarte bøker som kunne minne om en bibel.

Enten man var i næringslivet, kristenlivet eller organisasjonslivet var vi mange som hadde en «Time Manager».
Ideen bak dette verktøyet var at man lettere skulle kunne planlegge både hverdag og arbeidsdag, og ha «alt på ett sted».



I dag fungerer smarttelefonen på samme måte for mange.
Å ha orden på hvordan man bruker sin tid er en god ting, både fra et menneskelig og kristelig perspektiv.
Det handler om å prioritere.
Gode vaner skal man derfor ikke kimse av.
Men vaner er ofte avhengig av livssituasjonen du er i.
Småbarnsforeldre har det mer hektisk de fleste pensjonister.
Noen har større behov for tidsdisiplin enn andre.
De er mer spontane og mindre strukturerte.
Bibelen har et råd å gi i den forbindelse: «Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet» (Salme 90, 12)!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«I skyen»

Mange har lekt med den tanken at alt som har skjedd i historien eller i livet befinner seg som signaler ute i verdensrommet.

Det har vært skrevet science-fiksjon-fortellinger basert på denne tanken, og at man skulle kunne foreta tidsreiser for å hente opp igjen ulike hendelser, det være seg slaget på Stiklestad eller dramaet på Golgata.
Datateknologien har gjort at slike fantasier er kommet noen små steg nærmere å bli realisert. Både bilder og dokumenter kan lagres «i skyen» og hentes ned derfra.
Det er også en tjeneste som kalles «bokskyen», der man kan laste ned bøker som enten er vanskelig tilgjengelige, eller slett ikke.
I en gammel søndagsskolesang heter det at «Jesus har en bok i himlen».
I Salme 139 leser vi «Alle dager er skrevet opp i din bok» (v. 16).
Også i Salme 56 nevner David Guds bok. Der er både Davids skritt og tårer notert (vers 9).
I skyen eller i boka: Gud ser deg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Halvtomt eller halvfullt?

Han var blitt nokså invalidisert på grunn av en sykdom i et bein, men var likevel regnet som en stor optimist i livet.

En dag fikk han besøk av en venn som, litt uforstandig må man vel kunne si, sa: – Og her sitter du med ditt ødelagte bein?
– Å, jeg sitter da her med et friskt bein også, svarte mannen.

Noen mennesker er kjent for at de alltid er positive og optimistiske.
Der noen tenker at glasset er halvtomt, tenker de alltid på det som halvfullt.
Der noen føler vemod med tanke på det som ligger bak, ser andre optimistisk fram mot det som skal komme.
Der noen ønsker å planlegge for lang tid framover, nøyer andre seg med å planlegge kort tid framover. Fødselsdagen om en måneds tid, reisen de skal ta om en uke.
De vet at perspektivet framover ikke er så mye lenger.
Og da gleder de seg over det som de vet de ennå kan rekke.
Aldri halvtomt, alltid halvfullt.
Det er mye kristen livsvisdom i det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det sjuende rommet

En mann bygde et hus med sju rom.

Seks av dem overlot han til en hjemløs familie på betingelse av at de alltid holdt det sjuende klart for huseieren, og holdt det rent og ordentlig.
Lenge holdt de denne avtalen, men så begynte de å bruke det sjuende rommet selv, og til slutt nektet de huseieren adgang dit.
Det er en legende, men som alle legender har den i seg en kjerne av sannhet.
De fleste – alle? – kulturer deler sin tid inn i tidsbolker á sju dager.
Bibelens skapelsesberetning gir sin forklaring på hvorfor det er slik; andre har kanskje andre forklaringer. Det skal ha vært forsket på at fordelingen 6:1 er en sunn rytme for arbeid og hvile.
Karsten Isachsen sa på 1970-tallet at mange har sluttet å helligholde hviledagen, i stedet hvileholder de helligdagen.
Nå gjør mange ingen av delene.
Hviledagen/helligdagen er blitt en dag som alle andre.
Huseieren nektes adgang til det sjuende rommet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tørr for blekk?

Etter et relativt langt liv i organisasjonsarbeid, med mange seminarer og konferanser, har man opparbeidet seg et visst lager av både kulepenner og notatblokker.

Særlig kulepennene må man ta fram iblant og sjekke om de fortsatt skriver.
Ikke alltid gjør de det.
Iblant kan man bli litt lurt av at en penn som ser både fin og forseggjort ut, kan ha gått tom for blekk etter bare noen få gangers bruk.
Andre ganger kan selv den enkleste penn vise seg å kunne produsere notater og signaturer i flere år.
Den gang man ennå brukte fyllepenn kunne slikt skje ofte, men det skjer altså fremdeles.
Kan det ligge en lærdom i det?
Kanskje denne: Å bli liggende uvirksom tapper deg for ressurser.
Mange kjenner uttrykket «heller slites opp enn ruste vekk».
Jesu lignelse om talentene sier noe om hvor uklokt det er å bare la ressursene bli liggende ubrukt.
Slik kan en tørr kulepenn formidle en refleksjon.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det ømme punkt

Nylig måtte jeg trekke en tann. Det var en jeksel, og fremdeles er såret der tanna sto litt ømt og sårt.

Det gjør at når jeg spiser, passer jeg på å tygge med andre deler av tanngarden enn akkurat der hvor jekselen sto.
Men det kommer til å gå over.
I språket snakker vi både om «ømme punkter» og «ømme tær».
Å bli utfordret på slike punkter er aldri populært, og kan føre til kraftige reaksjoner.
Også i kristenlivet kan vi ha slike ømme punkter.
Det kan være handlinger vi ikke er blitt ferdige med; det kan være holdninger vi ikke har kvittet oss med.
Vi vet at vi bør ta et oppgjør med dem, men det blir med tanken.
I stedet velger man å tygge med andre deler av tanngarden, for å holde oss i bildet, og slik unngår man det som er vondt, eller i hvert fall ubehagelig.
Paulus skriver at «når et lem lider, lider alle lemmene med» (1 Kor 12, 26).
Det kan være sant på så mange måter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Guds sanne ansikt»?

I fire år lå Michelangelo på ryggen på et vaklevorent stilas og malte et av verdenskunstens mest kjente og mangfoldig kunstverk: Utsmykkingen av taket i Det sixtinske kapell i Vatikanet.

Å få med seg alle detaljene her vil kreve et omfattende studium, men noen av detaljene er mer kjent enn andre.
I to av dem kan man se hvordan kunstneren tenker seg Guds ansikt.
Det ene, som viser hvordan Skaperen skilte lyset fra mørket, er det streng og myndig Gud man ser, en Gud som hersker over elementene og beordrer dem på plass.
Det andre bildet av Guds ansikt er den delen av kunstverket som også kalles «Adams skapelse».
Der er det et mildt og kjærlig blikk vi ser, der Gud rekker sin finger ut mot mannen på en kjærlig, øm og nesten forsiktig måte.
Hvilket av disse to bildene viser «Guds sanne ansikt»?
Svaret er: Begge.
Både den myndige skaper og den kjærlige far er Guds sanne ansikt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Opprydding

Etter å ha brukt en e-postadresse i mange år, samler det seg opp en del meldinger, dokumenter og bilder på en slik konto.

Og selv om kapasiteten er stor, trenger man å rydde litt.
Nylig så jeg at det lå om lag ti tusen meldinger i min e-postkasse.
Mye av det er nyttig og må tas vare på, annet er overflødig.
Små daglige meldingsutvekslinger med ektefelle eller barn er nok koselige, men de tar jo plass, da.
Artikler og bilder som for lengst er publisert kan man også finne lagerplass for andre steder.
Alle disse meldingene med vedlegg binder opp mye kapasitet.
Etter en opprydding i både inn- og utboks ble det i hvert fall noe bedre plass – plass som kan fylles med andre ting.
Kan man lære noe av dette med tanke på ens åndelige liv?
Mange kjenner uttrykket «Glemselens hav».
Det er mange ting i et liv det er godt å glemme, slette eller fjerne.
Som sangeren sier: «Guds nåde er hver morgen ny».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Brudgommens venn»

Når en mann gifter seg, trengs det en som kan gå god for ham.

Det kalles «forlover» på norsk, men på engelsk heter det «best man».
De fleste synes det er en ære å bli bedt om å være «best man», og som brudgom ber du ikke hvem som helst om å ta på seg dette.
Døperen Johannes omtalte seg selv som en slags forlover for Jesus.

Da Jesus hadde stått fram som den lovede Messias, sa Johannes: «Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt» (Joh 3, 29).
Johannes var veldig opptatt av det er Jesus som er hovedpersonen i evangeliet og forkynnelsen.
Mange var opptatt av døperen og hans rolle, på samme måte som mange er opptatt av de som står fram som kristne ledere.
Om disse, og om seg selv, sa derfor Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta» (vers 30).
Brudgommens venn!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gjester som ikke vil komme

For en del år siden ble det gitt ut en andaktsbok som het «Gjester som ikke vil gå».

Noen har opplevd at gjestene man hadde innbudt ikke ville komme.
Jesus forteller en lignelse om slike (Luk 14).


Jeg kjente en som opplevde det samme.
Han var enslig og barnløs, men trodde han hadde mange venner, sosial og raus som han var.
Da han skulle fylle 50 år innbød han til «åpent hus», leide et lokale og bestilte mat.
Men det kom ingen.
Da tok han en beslutning: Dette ville han ikke oppleve flere ganger!
Neste gang han skulle fylle år, ville han alliere seg med Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og andre, og arrangere selskap for deres brukere, sammen med dem.
Det fortsatte han med så lenge han levde, og han ble en forholdsvis gammel mann.
Mange kom, men det var alltid plass til flere.
Han syntes «gjester som ikke vil gå» var en bedre erfaring enn gjester som ikke vil komme.
Der var han i pakt med Jesus selv!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Melodien

Hver eneste dag er det noen setter seg ned og skriver noen linjer som kan bli en sang eller et dikt.

Noen tekster kan passe til en melodi man kjenner fra før, andre ganger lages det en ny melodi.
Andre ganger igjen er det melodien som kommer først.
Mange av tekstene i salmeboka vår synges til gamle folketoner som kanskje ville vært glemt, hadde det ikke vært for salmeteksten.
Dette vekselbruket av tekster og melodier er like gammelt som menneskeslekten.
I Salmenes Bok i Bibelen finner vi mange henvisninger til at teksten kan synges på bestemte melodier. Det går fram av «instruksjonene» i det første verset.
Salme 45, 1: «Til korlederen. Etter «Liljene». Av Korah-sangerne. En læresalme. En sang om kjærlighet».
Sangen om liljene er det ingen som husker lenger, men læresalmen om Guds kjærlighet lever videre.
William Booth sa det slik: «Hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«På en måte»

Språket er en dynamisk ting, og det dukker ofte opp nye ord og uttrykk.

Noen av dem er kreative og gode, andre blir fort en klisjé, eller enda verre: De blir det man kaller «språklig padde».
Uttrykket «på en måte» er blitt en slik klisjé som ikke betyr noe som helst.
Rent innholdsmessig innebærer uttrykket et forbehold, litt som «kan du si», som også brukes i tide og utide (mest det siste).
I Bergprekenen anbefaler Jesus at vi dropper slike forbehold: «La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde» (Matt 5, 37).
Og det blir vel litt rart om man sier «jeg er kristen, på en måte», eller «jeg tror på Jesus, kan du si»?
Betydningen av et utsagn ligger ikke alltid i hvor «store» ord man bruker, eller hvor mange ord som brukes.
Mange har opplevd at ett eneste ord, eller noen få ord, var det som snudde en hel situasjon.
Det ene ordet kan være et navn: «Jesus».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Back up»

Datateknologien har gjort mye med våre hverdager; så også med språket.

«Back up» er en av disse språklige nyetableringene. «Sikkerhetskopi» er et annet ord for det samme. Den som en gang har mistet alt man hadde arbeidet med eller alt som lå lagret på en pc, vil nødig oppleve det igjen.

Med uttrykket «back up» kan også forstås på en annen måte.
Et ord som «ryggdekning» eller «støtte» rommer mye av det samme.
I misjonsbefalingen ga Jesus et løfte til disiplene, og dermed til oss: «Jeg er med dere alle dager».
Jesus er vår «back up» - han er vår ryggdekning.
Noen av oss har, eller har hatt, ansvaret for å «ta back up» av all datavirksomheten på vår arbeidsplass, gjerne litt ut på fredagen, før vi gikk hjem.
Det å avslutte dagen med en bønn, som godt kan være både kort og enkel, er en slik form for «back up».
Det er derfor mange foreldre fremdeles ber kveldsbønn med barna sine.
De tar «back up».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Blanke ark»

Det var mange avtaler som ble strøket i mange avtalebøker da Norge «stengte ned» på grunn av korona-pandemien.

Stevner ble avlyst, arrangementer utsatt, selskaper droppet.
Det som hadde vært en tettskrevet kalender hadde plutselig fått mange blanke linjer og sider.
Noen fikk litt abstinens av dette, andre dro kanskje et lettelsens sukk og tenkte: Endelig tid til noe annet.
Salget av bøker og puslespill økte i hvert fall noe, andre fant andre aktiviteter.
En frelsesoffiser skulle pensjoneres etter et langt og travelt liv i Herrens tjeneste.
Ofte hadde hun følt at aktivitetene hadde gjort at hun «løp foran seg selv», som hun sa.
Da hun ble spurt om hva hun skulle gjøre nå, svarte hun derfor: - Nå skal jeg sette meg ned og se om jeg ikke kan klare å innhente meg selv igjen.
Slik kan blanke ark bli en velsignelse.
Har man løpt lenge foran seg selv, trenger man slike anledninger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et friskere bilde

Turister som kommer til Roma vil gjerne se det sixtinske kapellet i Vatikanet.

Taket domineres av Michelangelos kjente fresker av skapelsen og dommedag.
I årenes løp la det seg et litt dunkelt teppe av sot over disse bildene som følge av hundrevis av år med levende lys som brant i kapellet.
Rundt 1990 ble det foretatt en omfattende restaurering av disse freskene, og når all soten var fjernet, framsto bildene slik de hadde vært da kunstneren hadde gjort dem ferdig.
Ikke alle likte det.
De hadde vennet seg den litt dunkle preget, og ville ha beholdt det slik.
Mye skjer, både med bilder og tankebygninger, i løpet av en lang periode.
De framstår ikke som så friske som de opprinnelig var, men det er dette dunkle man har vennet seg til.
I Bibelens siste bok leser vi: «Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper (..) av meg (..) og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK - illustrasjonen viser en detalj fra fresken «Skapelsen» i Det sixtinske kapell

Hvem man ikke er

Mange av skikkelsene i de bibelske fortellingene er utstyrt med et navn eller en betegnelse som hjelper oss til å identifisere dem.

Det er flere som heter Johannes, men bare en kalles «døperen Johannes», for eksempel.
«Judas» var et vanlig navn i Israel.
To av Jesu disipler het det.
Den ene var han som forrådte Jesus, men den andre hører vi ikke så mye om.
I noen tekster kalles han Taddeus, og i noen Judas, Jakobs sønn.
Men ett sted identifiserer evangelisten ham ved å presisere hvem han ikke er.
Det er det eneste tilfellet der han framstår med en aktiv handling, og da omtales han slik: «Judas – ikke Iskariot – sier til (Jesus)» (Joh 14, 22).
Det er nok situasjoner i livet der flere har samme navn, og for å holde dem fra hverandre, må man si noe om hvem enkelte av dem ikke er.
Det har i historiens løp vært mange som har hett Jesus.
Men det er bare en som kan kalles Jesus Frelseren.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - illustrasjonen viser den dansk-islandske bildehuggeren Thorvaldsens framstilling av apostelen Judas Taddeus. I den katolske kirke er han blant annet helgen for «de håpløse tilfeller».