Stolthet

Når det blir sagt om noen at vedkommende er «stolt», har det både en positiv og negativ klang.

Man kan være stolt av sitt land, sin ektefelle eller sine barn; det er gjerne positivt.
Men stolthet kan også være arrogant, selvgodt og usympatisk.
I Bibelen brukes ordet i begge betydninger.
I Salme 34,3 heter det «Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade», og i Salme 105, 3: «Vær stolte over hans hellige navn».
Paulus skriver til romerne: «I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud» (15, 17). Det er god stolthet.
Jakob skriver om negativ stolthet: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (4,6).
I Ordspråkene: «Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall» (16,18)
Paulus oppsummerer slik: «For den som er stolt, skal være stolt av Herren» og «Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet» (2 Kor 10,17 og 11.30).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Som ingen kan telle

Det skal ha vært en tegning av et lite barn som sto og så opp mot stjernehimmelen som skal ha gitt Lina Sandell inspirasjon til den kjente salmen «Jeg kan ikke telle dem alle».

Tegningen minte henne kanskje om den kjente, bibelske fortellingen om Abraham som fikk beskjed om å gå ut om natten og se opp på himmelen: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem» (1 Mos 15,5)!
Så tallrik skal din ætt bli, sa Gud til den ennå barnløse, tilårskomne Abraham.
Lina Sandell brukte inspirasjonen til å si noe om Guds godhet:
«Jeg kan ikke telle dem alle
de nådebevis jeg har sett…».
Den amerikanske sangforfatteren Johnson Oatman hadde en annen tilnærming.
Han skrev sangen «Count your blessings», der man synger i omkvedet:
«Tell velsignelsene, en og hver
alle goder Herren gir deg her».
Også da kan man komme til at de er så mange at de ikke lar seg telle.
Men man kan takke for dem!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fra Aleppo til Utøya

-I sin tid spurte man om det går an å snakke om Gud etter Auschwitz, og i boka di stiller du det samme spørsmålet når det gjelder Aleppo. Noen vil kanskje trekke spørsmålet enda nærmere hjem og spørre om man kan snakke om Gud etter Utøya?


- Svaret har vist seg å være ja. Jeg synes reaksjonene etter 22. juli forteller om håp. Det var tre AUF-ere fra Rogaland som ble drept på Utøya, mens 30 kom tilbake. Noen av dem hadde alvorlige skader. Allerede dagen etter denne tragedien ble det satt kriseteam i Stavanger, der også kirken var med. På min avskjedsgudstjeneste 4. desember hadde han som hadde vært fylkesleder i AUF i 2011 et innlegg hvor han takket for kirkens rolle etter 22. juli. Svaret på håpløshet er det AUF-lederen formulerte slik: mer arbeid for forsoning, kjærlighet og dialog. Det var nettopp det svaret som fikk meg til å gå til ordfører Christine Sagen Helgø i Stavanger og be om et felles løft for å etablere Kirkelig Dialogsenter. Erfaringene derfra er det som virkelig gir meg håp! Budskapet mitt vil alltid være: Vi må ikke hengi oss til håpløsheten! Og jeg tror dagene etter 22. juli ga oss et språk for dette: La ikke håpløsheten lamme oss. Svaret på håpløshet er mer håp.
- Men hvis en far som har mistet sitt barn, det være seg på Utøya eller i en trafikkulykke, sier til deg: «Nå er jeg forbannet på Gud!» - hva svarer presten da?
- Da svarer presten at det har du lov til å være. Da svarer presten at det forstår Gud. Da svarer presten at det tåler Gud.
Erling Pettersen forteller at han i samtaler med mennesker som bærer på slike tanker, har funnet fram til en del av klagesalmene i Bibelen. – Mange blir overrasket over å se hvor hardt språk det er i en del av disse tekstene. De nærmest raser mot Gud. Og disse tekstene står altså i Bibelen!

Biskop em. Erling Pettersen i samtale med Nils-Petter Enstad; intervju i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1/2017

En spennende reise

Språket er en levende og dynamisk ting. Men noen ganger kan det som var et nytt og spennende ordbilde ende opp som en klisjé.

Uttrykket «en reise» er blitt en slik klisjé.
Nå for tiden er alt mulig «en reise», god eller vond, spennende eller skremmende.
Men reise er det blitt.
Det er mange ting som kan beskrives som «en reise».
De fleste av oss tenker at en reise er noe mer enn en tur.
En reise har et mål.
En reise bør planlegges.
I Dommernes bok er Dans stamme på leting etter nytt land.
Underveis møter de en Guds mann og spør ham: «Spør Gud for oss, så vi kan få vite om den reisen vi er ute på, kommer til å lykkes» (Dom 18, 5).
I en kjent, kristen sang finner vi den samme tanken: «La din Gud bestemme veien, han begynner alltid rett».
Hans vei fører også til det rette målet.
Har reisen et utgangspunkt og et mål, blir både livet og troen «en spennende reise».
Det er manges erfaring.

Publisert sin «Dagens andakt» på KPK

Han i midten

Å være nummer to i en søskenflokk på tre, kan ha sine utfordringer.

Man kommer lett i skvis mellom den eldste, som er «den store», og den yngste, som er «den lille».
Også i andre team kan det å være «den i midten» føles som å henge mellom to søyler.
I Bibelen omtales flere slike «tremannsteam».
I disippelflokken rundt Jesus har vi Peter, Jakob og Johannes.
Peter kjenner vi som den som stadig vekk tok ordet, Johannes kjenner vi som «kjærlighetens apostel».
Men hva vet vi egentlig om Jakob?
I Det gamle testamente finner vi Abraham, Isak og Jakob.
Far, sønn og sønnesønn.
Abraham har vi kontroll på.
Jakob var han som fikk navnet Israel.
Men Isak, da?
Tallet tre minner oss ellers om at vi tror på en treenig Gud: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
Om dem heter det i trosbekjennelsen at de er «ett i vesen, like i makt og ære».
Slik ser Gud på oss også.
I hans øyne er alle like viktige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Snylteplanten

De kan være fargerike, kanskje tilmed fine å se til, men de lever på og for å snylte på andre planter.

I mange tilfeller kan de være årsak til at en nytte- eller prydplante visner og dør.
Dermed dør snylteplanten selv også.
Den har ingen livsberettigelse i seg selv, ut over det å snylte på andre.
I en av sine lignelser bruker Jesus snylteplanten som et bilde på hvordan Jesu motstander opererer: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei» (Matt 13, 24-25).
Ugresset kan til å begynne med til forveksling ligne på det kornet det er sådd blant, men etter hvert blir dets sanne karakter tydelig.
Så også med det som måtte være av ugress og snylteplanter i en menighet også; de som bare ønsker å skape konflikter eller misbruke fellesskapets tillit.
De er snylteplanter i menigheten.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Et navn som forplikter

En soldat ble ført fram for kong Aleksander den store. Soldaten hadde utvist feighet i kamp og blitt arrestert.

- Hva er ditt navn? spurte kongen.
- Aleksander, herre konge, svarte soldaten.
- Da må du bytte navn. Du må vise Aleksanders mot om du vil bære Aleksanders navn, sa kongen.
Mange har fått erfare at det forventes noe av den som bærer et kjent navn.
En slik arv kan være både en ressurs og en belastning.
Å kalle seg en kristen er også å kalle seg med et navn som forplikter.
Det forplikter med tanke på hva man gjør og med tanke på hva man sier.
Folk har rett til å forvente noe mer av den som kaller seg kristen enn den som ikke gjør det.
Paulus skrev: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus» (Fil 2, 5).
Videre at Jesu navn er over alle andre navn, det navn skal hvert kne bøye seg, og hver tunge bekjenne at Jesus er herre (v. 9-11).
Et navn som forplikter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det eneste å frykte

En gruppe unge frelsessoldater hadde fullført sin utdannelse og skulle sendes ut i tjenesten.

Skolens leder ønsket å gi dem et godt råd med på veien: -Vær ikke redd for noe, sa hun, men så la hun til: -Vær bare redd for å synde!
Det er to typer frykt man kan være gjenstand for.
Den ene typen fører til handlingslammelse, den andre til det motsatte.
Frykten for å synde kan sikkert føre til begge deler.
Man blir så redd for å gjøre noe galt at man ikke gjør noe som helst.
Men den kan også føre til at handler og at man gjør de riktige tingene, at man tar ansvar for medmennesker, at man står opp for saker, at man bærer fram et vitnesbyrd der det trengs, en formaning der det trengs, en bønn der det trengs.
I Bibelen er «Frykt ikke» to ord som ofte blir sagt, både i Det gamle og Nye testamente.
Det var også den gamle frelsesoffiserens hilsen, men med én presisering: Vær bare redd for å synde!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Frelsesoffiseren det henvises til, var oberst Ingeborg Bødtker

Fasaden

Den røde mursteinsbygningen har vært kirke gjennom hele sin historie, og er erklært som verneverdig av kulturminnemyndighetene.

Det betyr at den utvendige bygningen må bevares, men tilstanden innvendig er så dårlig at bygget ikke kan brukes til noe slik det står, og en innvendig renovering blir svært kostbar.
Man gjør seg noen tanker når man hører om et kirkebygg som er kommet i den situasjonen.
Jesus brukte et krast bilde om fariseerne på sin egen tid: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Men Guds rike består ikke først og fremst av bygninger.
I en kjent salme heter det: «Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener» (530 i Norsk Salmebok).
Det er ikke noe galt med en fin fasade.
Det er mye god symbolikk i at et kirkebygg er verneverdig.
Men det viktigste er det innvendige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser den gamle Metodistkirken i Arendal, som er utgangspunkt for betraktningen

Familiebibelen

Det er et av de mest kjente maleriene av noen norsk kunstner.

I 1848 malte Adolph Tidemand et bilde han kalte «De ensomme gamle», med undertittelen «Husandakt».
Det viser to eldre mennesker ved et bord.
Mannen leser enten fra en bibel eller en postill, kona lytter.
Maleriet hører til den tradisjonen som kalles «nasjonalromantikken», men for svært mange var – og er – dette en del av hverdagen.
Mer enn 100 år senere skrev countrysangeren Willie Nelson en sang om det samme fenomenet.
Den heter «Family Bible».
Willie Nelson har selv fortalt at inspirasjonen fikk han ved minnet om sin bestemor, som pleide å nynne «Rock of Ages» mens hun leste i Bibelen.
Mange artister har brukt sangen, blant dem Johnny Cash.
Sangen sier at verden ville være et bedre sted dersom det lå flere familiebibler framme på bordene og om flere mødre sang «Klippe du som brast for meg».
Det kan man bare si «amen» til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lys og varme

Med sangen «Lys og varme» fra 1984 klarte artisten Åge Aleksandersen å gi det norske folk en slags salme for hverdagen.

Den er skrevet til hans nyfødte datter, og han har selv sagt at den «er summen av sanger jeg hørte som barn; i søndagsskolen og i Frelsesarmeens speidergruppe».
Sangen har vært brukt både i dåp og begravelser, i brylluper og konfirmasjoner.
Begrepene «lys og varme» står for det gode og positive som vi gjerne vil skal prege våre liv.
Motsetningene er mørke og kulde.
Mørket og kulden forutsetter at lyset og varmen ikke er til stede.
Kulde er fravær av varme.
Mørke er fravær av lys.
Det samme kan sies om kulden. Den er det som blir igjen når varmen er borte.
Lyset var det første Gud skapte.
«Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket» (1 Mos 1, 3-4).
Den Gud vi tror på er lysets og varmens Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I ferdiglagte gjerninger

Et gresk ektepar kom tilfeldigvis inn på en gudstjeneste i en av Frelsesarmeens menigheter i London.

De trivdes, de bestemte seg for å følge Jesus, og de sluttet seg til menigheten som soldater.
Etter en tid ble de også offiserer.
De kjente ikke Frelsesarmeen fra sitt hjemland; der begynte armeen sitt arbeid først flere år senere.
Men da flyktningestrømmen fra Syria eksploderte i 2016 og framover, var det behov for noen som kunne lede Frelsesarmeens hjelpearbeid for disse i nettopp Hellas.
Ekteparet ble spurt, de var villige og idet dette skrives, står de midt i en stor og viktig jobb i en leir for flyktninger.
Dette er ikke en andakt om Frelsesarmeen, men en fortelling om hvordan Gud arbeider: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2, 10).
Det som kan se ut som en tilfeldighet, er ofte noe helt annet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ovenfra eller nedenfra?

Bussen var forsinket, og den vesle gutten begynte å bli utålmodig.

Moren hans forsøkte å snakke beroligende til ham.
Første gangen bøyde hun seg over ham og snakket til ham «ovenfra», og han roet seg litt.
Men bare litt.
Neste gang satte hun seg på huk og snakket til ham, om ikke nedenfra, så på likt nivå.
Og tanken slo meg: Slik ønsker Gud å kommunisere med oss; ikke ovenfra som en maktfaktor, men på like fot.
Den voksne kvinnen var fremdeles guttens mor og den som i mange år kom til å ha ansvaret for ham.
Men der og da kommuniserte de på samme nivå.
Hun viste at hun tok ham på alvor og at hun tok hans utålmodighet på alvor.
Slik tar Gud oss på alvor også. Vår utålmodighet, vår manglende forståelse, vår tilkortkommenhet.
Han taler ikke til oss et sted høyt oppe fra, men møter oss på vårt nivå.
Jesus sa jo noe om å ta imot Guds rike på samme måte som et lite barn (se Mark 10, 15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds adresse

Hører man en adresse nevnt, vet man ofte nesten automatisk hva slags hus det er og hva som foregår der.

I kirkehistorien og kristen-geografiene er det en del slike.
Si «Aldersgate» til en metodist, og han eller hun vil vite det var i dette strøket av London at John Wesley hadde sin åndelige opplevelse som førte til Metodistkirken ble en realitet.
Si «Azura Street» til en pinsevenn, og du vil få høre at det var her pinsevekkelsen brøt ut i 1906.
På norsk jord har Oslo-adresser som Grensen 19 og Pilestredet 22 noe av den samme klangen.
«Korset er Guds eneste adresse på jord» sa biskop Per Lønning i en langfredagspreken.
De adressene jeg nevnte, er steder der Guds folk har samlet seg, men det er ikke på slike steder Gud «bor».
Det gjør han i hjertene til de som tror på ham.
Det gjør han i hjertene til de som setter sin lit til korset, der Jesus led og døde.
Derfor er korset Guds adresse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK