En morgen ble hun likevel heftet og fikk ikke slått på radioen tidsnok. Faktisk var andakten nesten over, så det eneste hun fikk med seg var velsignelsen helt til slutt.
Men den velsignelsen var nok til å fylle dagen hennes med – ja, nettopp: Velsignelse.
De velkjente ordene lød i henne hele dagen: «Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred« (4 Mos 6, 24 – 26).
I mer enn tre tusen år har denne velsignelsen vært lyst over Guds folk.
De aller fleste gudstjenester avsluttes med den.
For noen er det kanskje bare noen ord som sies, men for andre er det ord som senker seg dypt i både hjerte og tanke.
Har man ikke fått med seg annet fra en gudstjeneste, har man fått med seg velsignelsen.
Det er rikdom.
Publisert som «Dagens andakt« i KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar