«Mørkt veilys»

Jeg ble distrahert et øyeblikk av skiltet som sto akkurat der jeg svingte inn på hovedveien: «Mørkt veilys». Så skjønte jeg hva meldingen gikk ut på: Lyset langs motorveien var slukket.

«Mørkt lys» høres ut som en selvmotsigelse, og er det vel også.
De fleste av oss tenker at mørke betyr fravær av lys.
I Lukas 11 sier Jesus noe litt paradoksalt om dette: «Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke» (vers 36).
I skapelsesberetningen ser vi at lyset var noe av det første Gud skapte. Da han så at jorda var øde, mørk og tom, skapte han lyset.
Vi kan ikke si at Gud skapte mørket; derimot skapte han lyset, slik at mørket måtte vike unna.
Vi kan si det samme om forholdet mellom varme og kulde.
Varmen får kulden til å vike; kulde er det som blir igjen når varmen er borte.
Gud står for lys og varme, ikke for mørke og kulde.
Derfor kunne Jesus si om seg selv: «Jeg er verdens lys» (Joh 8,12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Dus» og på fornavn

Det fortelles at en gang på 1950-tallet, da daværende kronprins Olav besøkte et sted i Norge, skal ordføreren ha sagt: – Her sier vi «du» til alle, unntatt deg og faren din!

Det å være dus eller på fornavn med alle og enhver, har ikke spesielt lange tradisjoner som omgangsform.
Bare for noen tiår siden sa man «De», brukte etternavn eller tittel. Det å være «dus» eller kunne bruke fornavn var forbeholdt de utvalgte.
Slik markerte man enten distanse eller nærhet, avhengig av hva man ville uttrykke. I noen kulturer var det lenge slik at barna sa «De» til sine egne foreldre.
Ikke alle er like glade for denne fornavn-kulturen.
Den kan oppleves både invaderende og respektløs.
Da er det godt å tenke på at vi ikke behøver å være «dis» med guddommen.
Jesus sa da også noe om dette til disiplene sine: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere (…). Jeg kaller dere venner» (Joh 15,15).
Vi kan også kalle ham venn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Salt skal spres

Salt er et begrep som har bred plass både i matlagingen og på andre måter.

Uttrykket «har ikke til salt i maten» handler ikke først og fremst om kosthold.
Salt er trolig det eldste konserveringsmiddelet man kjenner.
Det setter ikke bare smak til maten, men det bevarer den også.
Salt har også vært brukt som et verdifullt bytte- og betalingsmiddel.

Jesus sa til disiplene: «Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Matt 5,13).
Hvordan kan saltet «miste sin kraft»?
Kanskje rett og slett ved at det ikke blir spredd, men bare lagres?
De fleste av oss har opplevd hvordan salt som ikke har vært brukt på lenge, har klumpet seg sammen når man tar fram posen eller saltbøssa igjen.
Skal saltet ha effekt, må det spres ut – også det saltet Jesus snakker om.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Banker på døren

Et bilde av Jesus der han står og banker på en dør, er ett av de mest kjente og brukte motiver i den kristne bildekunsten.

En detalj som går igjen på mange av disse bildene, er at døra det bankes på, ikke har noe dørhåndtak.
Underforstått: Den kan bare åpnes innenfra.
Bildet viser til Jesu ord i Åpenbaringen 3,20: «Se, jeg står for døren og banker».

Å banke på en dør, kan gjøres på ulike måter.
På de bildene som er nevnt her, ser det ut som Jesus banker forsiktig; at han bare bruker en fingerknoke.
Man kan sikkert banke på en rekke andre måter.
Noen dundrer på ei dør både med knyttneven og andre ting når man vil inn et sted.
Det er ikke Jesu måte.
Han ønsker ikke at noen skal føle at de blir tvunget inn i Guds rike.
Det skal være vårt eget valg å tro på Jesus som vår frelser.
Derfor banker han forsiktig på hjertedøra vår, han verken sparker i den eller dundrer på den.
Han vil gjerne inn, men tvinger ingen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Skriv det ned»

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg hatt noe å skrive på og noe å skrive med i jakke-, vest- eller skjortelomme.

Livet har lært meg at det er det «kjekt å ha» dersom man får en idé, kommer på noe man skulle ha gjort eller rett og slett noen man bør kontakte.
Heldigvis er små blokker eller notisbøker av den typen noe som ofte ligger på møtesteder eller hotellrom, og kniper det, gjør en serviett samme nytten.
Da apostelen Johannes hadde sin visjon på øya Patmos, fikk han også ulike budskap han skulle gi til de kristne menighetene i Lille-Asia.
«Sendebrevene» kalles de i bibelvitenskapen.
Mot slutten av åpenbaringen sa Ånden om alt det Johannes hadde sett: «Skriv det ned, for dette er sanne og pålitelige ord» (kapittel 21,5).
Å skrive ting ned, er en god regel for den som vil huske noe, enten det er små ting man skal handle, mennesker man skal ringe, eller rett og slett noe Gud minner en om.

Publisert som «Skriv det ned» på KPK

Over asken

Når dette skrives, meldes det i mediene om vulkansk aktivitet på Island.

For 50 år siden, i januar 1973, skapte en lignende aktivitet i samme land overskrifter over hele verden.
Det var vulkanen Eldfjell på øya Heimaey, som er en del av Vestmannaøyene, som uventet begynte å røre på seg.
Utbruddet var stort, og da det var over, lå hele bebyggelsen under aske.
Det eneste som stakk opp over asken, var portalen til inngangen til kirkegården. Der sto noen ord fra Jesu avskjedstale til disiplene hugget inn i buen: «Jeg lever, og dere skal også leve» (Joh 14, 19).

Da utbruddet var over og asken hadde kjølnet, ble mye av byen spadd fram igjen.
Men budskapet over inngangsporten til kirkegården hadde vært synlig hele tiden.
De hadde stått der som en påminnelse om Jesu ord: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Matt 24, 35).
Og påminningen står der fremdeles!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En annen bibel?

Kanskje var det språket som var utfordringen, kanskje var det typografien; jeg husker bare spørsmålet: «Har du en annen bibel?»

Selv har jeg mange bibler i mine hyller.
Mange av dem er ulike utgaver av Bibelen på norsk, men jeg har også oversettelser til andre språk, også et par jeg ikke forstår.
For mange år siden satt jeg i et møte med deltakere fra mange land.
Vi hadde våre ulike bibelutgaver med oss og fulgte med i lesingen.
Hun som satt ved siden av meg, hadde en bibel på urdu.
Sett med mine norske øyne var det ikke annet enn kruseduller på de sidene, men for henne ga det mening; ja, mer enn det: Det var Guds ord til henne; mat for sjelen.
«En annen bibel»?
Rett forstått finnes det bare én bibel.
Det er den som formidler evangeliet om Frelseren Jesus Kristus.
Jeg verken ønsker eller trenger «en annen bibel» i betydningen at den skulle formidle et annet budskap enn dette.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Blanda bønner»

«Mixed beans» står det på en vare jeg oppdaget i hylla til min nærbutikk. Det kan vel ikke oversettes med annet enn «blanda bønner»?

Ordet «bønner» har flere betydninger på norsk enn på engelsk.
Det handler om en matvare, og det handler om en religiøs øvelse.
Denne dobbeltheten har vært kommentert på flere måter, også i anekdoter.
Bønn er en viktig del av alt religiøst liv.
For noen er bønn en daglig, regelmessig ting; noe man kanskje praktiserer flere ganger om dagen.
For andre kan det være en ad hoq-ting; noe man gjør når behovet melder seg, enten fordi man opplever noe krevende og vanskelig, eller fordi man opplever noe som gjør en glad og takknemlig.
«I slikt et vær får du bønner, Gud» heter det i et dikt av Henrik Wergeland, men det defineres ikke nærmere hva «slikt et vær» består i. Det behøver ikke bare gjelde i storm.
Jeg tror Gud er vel kjent med fenomenet «blanda bønner».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det kommer til syne

Når snøen dekker et landskap, dekker den også mye annet: Søppel noen har kastet fra seg eller ekskrementer fra dyr, for eksempel. Så smelter snøen igjen, og det kommer fram igjen.

Å dekke over noe er noe annet enn å fjerne det.
Noen ganger kan det å ville dekke over noe være et uttrykk for blyghet – man «dekker sin nakenhet».
Andre ganger handler det om å ville skjule noe i mer negativ forstand.
Men det man dekker over, kommer gjerne til syne igjen.
Evangeliet handler ikke om å «dekke over» menneskenes synd.
Det handler om å fjerne den.
Paulus skrev til de kristne i Kollosæ: «Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset» (2, 14).
Jesus la ikke gjeldsbrevet til side eller kastet det – han slettet det; han tok det bort.
På søndagsskolen sang vi: «Han har kastet alle våre synder bak sin rygg; vi ser dem aldri mer».

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny»

Gjeldsbrevet

Artisten Johnny Cash praktiserte tiende ved at minst ti prosent av sangene hans skulle handle om hans tro.

En av disse sangene var «The old account», der budskapet er at den regningen han hadde hos Gud, er slettet.
Den ble slettet «down on my knees» - på kne.
Han er ikke den eneste som har brukt dette motivet i kristne sanger.
Tanken om at mennesket står i gjeld til Gud er også sentral i Det nye testamente.
Jesus fortalte lignelser om dette; det er nok å nevne den om den ubarmhjertige medtjeneren.
Paulus bruker det samme bildet i sitt brev til menigheten i Kollosæ: «Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset».
De fleste som fører regnskap vet hva man gjør med en regning som er betalt: Man lager to hull i den og setter den inn i en ringperm.
Den er betalt, og ute av verden.
Min sak med Gud er i orden.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny»

Må alt ha en mening?

Enten det er ulykker, naturkatastrofer, tragiske dødsfall eller andre smertefulle ting som skjer, har vi lett for å spørre: Hva er Guds mening med dette?

Eller man trøster seg med at «det finnes nok en mening med det» som man skal få åpenbart senere.
Og så blir uvissheten liggende og gnage.
Men kanskje skal det meningsløse bare få være meningsløst?
Må alt ha en mening? Er det en mening med alt?
Min morfar ble en gammel mann og opplevde mange sorger.
Flere av barna hans døde som unge.
Iblant tenkte han høyt om at når han kom til himmelen, var det mange ting han skulle spørre Jesus om.
Men så kom det: - Men når jeg ser ham ansikt til ansikt, har jeg nok glemt det, alt sammen.
Kanskje er det slik.
Når Guds barn gråter her på jorden, gråter Gud med oss.
Han er der, sammen med oss.
Men i himmelen er det vi som skal være sammen med ham.
Der skal det være verken sorg eller tårer.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny»

Nyttårsdag eller Jesu navnedag

«Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv» (Luk 2, 21).

Navnet Jesus.
Det er skrevet mange sanger om dette navnet.
Frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrand skrev «Hans navn skal kalles Jesus»; David Welander skrev «Navnet Jesus blekner aldri».
Vi har omkved som «Å, jeg kjenner et navn, det er Jesus» og «Navnet over alle navn er Jesus» - bare for å nevne noen.
Et navn er ofte en nøkkel til mange ting.
Det kan være nøkkelen til kunnskap, det kan være det som gir fullmakt til å åpne dører.
Når Jesus møtte mennesker og helbredet dem eller tilsa dem syndenes forlatelse, var dette en reaksjon som kom gang på gang: Hvilken myndighet har han til å si dette? I hvilket navn er det han taler og handler?
Et navn er ofte et kvalitetsstempel eller en merkevare.
Jeg hørte nylig om en godt voksen misjonskvinne som var glad i å lese, men ville at bøkene skulle oppmuntre og velsigne henne.
Når hun ble spurt hva hun ønsket seg til jul eller fødselsdag, svarte hun gjerne: – En god bok fra Lunde Forlag.
At en bok var gitt ut på dette kristne forlaget, var et kvalitetsmerke i seg selv, mente hun.
I markedsføringsarbeidet snakker man gjerne om å «bygge en merkevare».
Det kan være et klesmerke, et bilmerke eller et forlagsnavn. Navnet i seg selv borger for god kvalitet.
Noen ganger kan merkevaren være et navn som andre setter. I Bibelen kan vi lese: «Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt ‘kristne’» (Apg 11, 25). Betegnelsen er avledet av «Kristus», han som disiplene forkynte om.
Mange har stor respekt for dette merkevarenavnet – de vet ikke om de tør bruke det om seg selv.
Men tror du på Kristus, er du en kristen.
Da kan du bruke merkevarenavnet om deg selv.
Å være kristen er å tro på Kristus.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny».