Nyttårsdag eller Jesu navnedag

«Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv» (Luk 2, 21).

Navnet Jesus.
Det er skrevet mange sanger om dette navnet.
Frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrand skrev «Hans navn skal kalles Jesus»; David Welander skrev «Navnet Jesus blekner aldri».
Vi har omkved som «Å, jeg kjenner et navn, det er Jesus» og «Navnet over alle navn er Jesus» - bare for å nevne noen.
Et navn er ofte en nøkkel til mange ting.
Det kan være nøkkelen til kunnskap, det kan være det som gir fullmakt til å åpne dører.
Når Jesus møtte mennesker og helbredet dem eller tilsa dem syndenes forlatelse, var dette en reaksjon som kom gang på gang: Hvilken myndighet har han til å si dette? I hvilket navn er det han taler og handler?
Et navn er ofte et kvalitetsstempel eller en merkevare.
Jeg hørte nylig om en godt voksen misjonskvinne som var glad i å lese, men ville at bøkene skulle oppmuntre og velsigne henne.
Når hun ble spurt hva hun ønsket seg til jul eller fødselsdag, svarte hun gjerne: – En god bok fra Lunde Forlag.
At en bok var gitt ut på dette kristne forlaget, var et kvalitetsmerke i seg selv, mente hun.
I markedsføringsarbeidet snakker man gjerne om å «bygge en merkevare».
Det kan være et klesmerke, et bilmerke eller et forlagsnavn. Navnet i seg selv borger for god kvalitet.
Noen ganger kan merkevaren være et navn som andre setter. I Bibelen kan vi lese: «Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt ‘kristne’» (Apg 11, 25). Betegnelsen er avledet av «Kristus», han som disiplene forkynte om.
Mange har stor respekt for dette merkevarenavnet – de vet ikke om de tør bruke det om seg selv.
Men tror du på Kristus, er du en kristen.
Da kan du bruke merkevarenavnet om deg selv.
Å være kristen er å tro på Kristus.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny».