«Dus» og på fornavn

Det fortelles at en gang på 1950-tallet, da daværende kronprins Olav besøkte et sted i Norge, skal ordføreren ha sagt: – Her sier vi «du» til alle, unntatt deg og faren din!

Det å være dus eller på fornavn med alle og enhver, har ikke spesielt lange tradisjoner som omgangsform.
Bare for noen tiår siden sa man «De», brukte etternavn eller tittel. Det å være «dus» eller kunne bruke fornavn var forbeholdt de utvalgte.
Slik markerte man enten distanse eller nærhet, avhengig av hva man ville uttrykke. I noen kulturer var det lenge slik at barna sa «De» til sine egne foreldre.
Ikke alle er like glade for denne fornavn-kulturen.
Den kan oppleves både invaderende og respektløs.
Da er det godt å tenke på at vi ikke behøver å være «dis» med guddommen.
Jesus sa da også noe om dette til disiplene sine: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere (…). Jeg kaller dere venner» (Joh 15,15).
Vi kan også kalle ham venn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK