Brønnen og kilden

Det finnes flere fortellinger i Bibelen om hendelser som skjedde ved brønner.

I 1 Mos leser vi om Hagar som var på flukt med Ismael. I ørkenen slapp hun opp for vann og trodde hun skulle dø. Så viste Gud henne en brønn, og hun berget livet, både for seg selv og for sønnen.
Vi leser også om møtet mellom Abrahams tjener Elieser og Rebekka, hun som skulle bli Abrahams svigerdatter. Det skjedde også ved en brønn.
I Johannes-evangeliet leser vi om den samaritanske kvinnens møte med Jesus ved Sykars brønn. Brønnen var et viktig møtested.

I vår tid er nok ikke brønnen like viktig, men selv om vi har vann i springen, må den være koblet til en kilde.
«Kilde» er også et ord vi støter på mange ganger i Bibelen.
Jesus sa: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (Joh 4, 14).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Dehydrert»

Vi ble anbefalt å ha med mye vann på reiseselskapets dagslange ekskursjon i det israelske ørkenlandskapet.

En i gruppa var ikke særlig glad i vann, så hun drakk heller cola.
Det var ikke så smart, og ut på dagen begynte hun å bli både forvirret og fikk andre symptomer på det som med et fint ord heter «dehydrert».
Det kan nærmest oversettes med «uttørket».
Det som hjalp var at noen av oss andre trakk henne inn under en dusj ved Dødehavet og lot vannet strømme.
Hun likte det ikke der og da, men etter «kalddusjen», bokstavelig talt, kom hun seg.
Man kan finne mange oppbyggelige poenger i en slik opplevelse.
Det går an å «tørke inn» i sitt trosliv.
Da kan en «kalddusj» være det som hjelper.
En «kalddusj» med bibelord eller en «kalddusj» med sjelesorg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Et hjørne i himmelen»

Mange har lurt på hvordan det blir å komme til himmelen.

Gater av gull er ett forslag.
Jesus selv snakket om de mange rommene (Joh 14, 2) – i andre oversettelser brukes ordet «mansion», som er et helt hus.
Også i sangskatten brukes dette bildet i litt ulike varianter.
Hank Williams (bildet) ber i en av sine sanger om at Gud skal bygge «a cabin in a corner of Gloryland» - ei hytte i et hjørne av himmelen - til ham.

Det er blitt skrevet bøker som nærmest i detalj beskriver både hvordan det skal være i himmelen og hva vi skal foreta oss der.
I en kjent «bedehusvise» heter det: «I himlen er det mange ting jeg lengter å få se».
Konklusjonen i omkvedet er imidlertid denne: «Jeg ønsker å se Jesus først av alt».
Den konklusjonen tror jeg mange kjenner seg igjen i.
Det viktigste med himmelen er at det er der Jesus er.
Vil vi være en del av det himmelske fellesskapet, er Jesus den som kan og vil føre oss inn i det.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

På vakt?

Det skjedde under en stor, felleskristen møteserie på 1960-tallet.

Medlemmer av de ulike kirkesamfunnene hadde forskjellige oppgaver, blant annet det å være «vakt». De fleste hadde et lite skilt med ordet «vakt» på, men det var ikke alltid like synlig.
En møtebesøkende gikk bort til en som så ut som han kunne være vakt, der han sto nede ved en av dørene, og spurte forsiktig: – Unnskyld, er De vakt?
Den andre så litt forfjamset på ham. – Jeg tror i hvert fall på Gud, svarte han.

«De vakte» var tidligere en mye brukt betegnelse på folk som enten var kristne eller i ferd med å bli det.
Om ikke uttrykket brukes så mye lenger, er beskrivelsen fortsatt både god og riktig.
Kristentro handler om å være våken.
Paulus skriver: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1. Kor 16, 13).
Jesus sa det samme: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne» (Mark 13, 33).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den ved døren

Tjenesten kalles gjerne «møtevert», der jeg går kaller vi det «velkomstsersjant».

For ikke så lenge siden ble en frelsessoldat innvidd til en slik tjeneste i min menighet. Hun hadde hatt tjenesten lenge, men nå ble det formalisert.
Dette er et tillitsverv i Frelsesarmeen, som jeg vil tro det er i de fleste menigheter som har slike tjenester der noen står ved inngangsdøren og tar imot de som kommer til gudstjenesten.
De ønsker velkommen, deler ut sangbøker og det man ellers måtte trenge i løpet av gudstjenesten.
Under koronatiden var det møteverten som sørget for at det ble ført liste over hvem som kom.

Det gir alltid en god følelse å bli ønsket velkommen, enten med et håndtrykk (der det er lov!), eller et smil og et «godt ord».
Derfor er møtevert-tjenesten en viktig tjeneste i kirken, enten den som ønskes velkommen er en som er der ofte, eller det er en som kommer for første gang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Samme menighet

– Hvor kjenner du henne fra? ble jeg spurt her en dag.

– Vi tilhører i samme menighet, svarte jeg.
Det er mange former for fellesskap mellom mennesker.
Familie er det nærmeste fellesskapet man kan dele mange ganger.
Nabolag kan være et annet, arbeidsplassen et tredje, foreninger av ulike slag, og altså dette: Man går i samme menighet.
Man tilhører det samme, religiøse fellesskapet.

Det behøver ikke å bety at man er omgangsvenner eller står hverandre spesielt nær, men samtidig har man et felles tilknytningspunkt.
«Samme menighet» kan bety at man møtes i det samme gudshuset eller at man tilhører det samme kirkesamfunnet eller organisasjonen.
Men «samme menighet» har også en annen valør.
For i bunn og grunn eksisterer det bare én menighet.
Det er den menigheten som består av alle troende kristne; de som bekjenner seg til Jesus Kristus som sin frelser.
De hører til samme menighet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK>

Øve opp stemmen

Etter flere måneder der man ikke kunne samles i kirker og bedehus, og ikke kunnet delta i salmesangen slik man pleide og satte pris på, var det endelig blitt mulig å samles igjen.

Ja, ikke bare samles, men kunne synge sammen også. Synge «Navnet Jesus» og alle de andre sangene og salmene som betyr så mye for så mange.
Men mange av oss oppdaget at sangstemmen var blitt litt rusten i løpet av de mange ukene med nedstenging. Sangen lød ikke like klart og sterkt som før. Den måtte trenes litt opp.
Profesjonelle sangere kan mye mer om behovet for å trene opp stemmen enn det en enkel andaktsholder kan formidle. Første del av en korøvelse blir gjerne satt av til slik oppvarming.
Fra søndagsskolen husker kanskje noen dette verset: «En gang skal vi synge i himmelens kor/men først må vi øve her nede på jord…»?
Denne «øvelsen» kan vi blant annet få når vi samles til møter og gudstjenester.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

Ladestasjon

Bensinpumper har vært et kjent syn gjennom mer enn 100 år.

Under krigen så man «knott-generatorer» fordi bensin var mangelvare, men i vår tid er biler som går på elektrisk strøm, og ladestasjoner blitt et stadig vanligere syn.
«Ladestasjon» er et fenomen som kan skape flere typer assosiasjoner.
For min egen del har jeg foreløpig et rent akademisk forhold til denne typen drivstoff for bil, selv om jeg i mange år har forholdt meg til lade-teknologi både når det gjelder telefoner, kameraer og pc-er.

Men også i andre forhold i livet trenger man «ladestasjoner» der det er muligheter til å hente ressurser og nye krefter.
Dette er viktig i forholdet til våre medmennesker, det være seg ektefelle, barn, kolleger og andre relasjoner; naboer og venner.
Det er også nødvendig i vårt forhold til Gud.
De ladestasjonene heter bibel, bønn og de helliges samfunn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibel-menneske

I en gammel avisannonse fra 1922 fant jeg at det ble lyst til ekteskap for en «bibelkvinne». Det var yrkestittelen hennes.

Det er neppe noen som bruker dette som yrkesbetegnelse i dag, men jeg fant ut at den vordende bruden var ansatt i en kristen organisasjon som en type evangelist.
Det hender vel ennå at noen blir omtalt som «bibellærer».
Det hender vel fremdeles at man får besøk av menn eller kvinner som vil selge bøker, og kanskje har de også en bibel i veska si.
Å være «bibelkvinne», eller «bibelmann» for den del, kan også forstås på andre måter: At man er en person som er opptatt av Bibelen. Bibelen er bok slike personer gjerne leser i, både for å finne trøst, formaning eller lærdom.

- Hvordan står det til med deg i dag? spurte en som stakk innom en kristen venn.
- Det er det jeg skal finne ut, svarte vennen, han satt med Bibelen foran seg.
Et bibelmenneske!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lukt og smak

Dersom man blir syk av korona, kan lukt og smak være av de ting som rammes.

Man kan miste en eller begge disse sansene etter en runde med denne sykdommen.
Også andre medisinske tilstander kan føre til dette, for eksempel en hjerneskade eller ettervirkninger av strålebehandling.

Både luktesansen og smakssansen er verdifulle og viktige tilskudd til så vel livskvaliteten som til selvoppholdelsesdriften.
Lukt og smak kan varsle om fare.
Det er ikke mange bibelvers verken om lukt eller smak.
Et søk i nettbibelen på ordet smak, ga tre treff. Det mest kjente er nok Salme 34, 9: «Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham».
Søker du på «lukte» får du to treff. I Salme 15, 6 heter det om de falske gudebildene: «De har ører, men kan ikke høre, de har nese, men kan ikke lukte», en beskrivelse vi også finner i 5 Mos 4, 28.
Både lukt og smak hører med til Guds gode gaver!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Pilegrim

Det å gå pilegrimsvandring er blitt mer aktuelt i de senere årene.

Mens det tidligere var noe man forbandt med spesielt fromme mennesker, er pilegrimsvandring blitt en aktivitet som stadig flere velger å gjennomføre. Noen med stort alvor, andre som er slags alternativt reiseopplegg.

De fleste forbinder noe religiøst med ordet «pilegrim», og pilegrimstradisjoner finnes i flere religioner.
I Bibelen forekommer ordet «pilegrim» bare én gang: «Til Guds hus vandret jeg i festskaren med jubelrop og lovsang. En pilegrimsskare i fest» (Salme 42, 5).
Å synge sammen var en del av pilegrimstradisjonen.
I Salmenes Bok er 15 tekster kalt «En sang ved festreisene».
Ennå synger vi «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys, mellom venner som samme vei går».
Israels folk vandret fra Egypt til Kana’an – dagens troende har himmelen som mål.
Pilegrimer, vi også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Avstand eller nærhet?

I mange måneder har «meter’n» vært et begrep vi måtte forholde oss til.

Det var den avstanden myndighetene anbefalte at man holdt til hverandre for å unngå å spre smitte, verken smitte selv eller bli smittet.
Ordet «avstand» kan bety forskjellige ting.
Det kan beskrive en distanse, men det kan også beskrive en holdning.
Å «ta avstand» er et uttrykk som dukker opp i mange sammenhenger.
Paulus skriver: «Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset» (2. Kor 4,2).
Job opplevde at «Mine brødre holder seg på avstand, mine kjenninger er som fremmede» (Job 19, 13).
Gud ønsker ikke avstand mellom seg og oss.
Om kong Hiskia leser vi at han holdt seg nær til Gud og vek ikke fra ham (2 Kong 18, 6), David takket Gud for at han ble fylt med fryd når Herren var nær (Salme 21, 7).
Paulus skrev: «La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær» (Fil 4, 5).
Ingen meter der!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK