fredag 29. september 2023

«De siste tider»

«Vi lever nok i de siste tider!» Det er et uttrykk som ofte blir brukt når kristne mennesker snakker sammen om utviklingen i historien og i samfunnet.

«De siste tider» brukes om tida fram til Jesu gjenkomst, en begivenhet som er forutsagt i en rekke bibeltekster.
Den kristne kirke har alltid levd med forventningen om at Jesus kommer snart.
Mye tankekraft har vært brukt på å regne ut når det skal skje, og nesten hver generasjon har tenkt at nå, nå skjer det snart!
Allerede Paulus var sikker på at han skulle oppleve Jesu gjenkomst.
I Hebreerbrevet står det: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (1,1-2).
Jovisst lever vi i «de siste tider».
Det har den kristne kirke gjort i mer enn to tusen år.
«De siste tider» begynte med Jesu komme – de varer til han kommer igjen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 28. september 2023

«Perleporten»

Den synges mye i ulike kristne sammenhenger, og er spilt inn av mange artister.

Sangen ble skrevet en romjulsnatt i 1916 av en svensk-amerikaner som livet hadde gått litt skeis for.
Han het Fredrik Arvid Blom, men i USA kalte han seg Fred Bloom (bildet). Han levde fra 1872 til 1927.
Han hadde vært offiser i Frelsesarmeen, men nå var han kommet bort fra troen.
Denne romjula var han gjest hos et ektepar han tidligere hadde vært kollega med, og i løpet av disse dagene fant han tilbake til troen på Jesus.
«För blodets skull» satte han som overskrift på de fire versene han skrev denne romjulen.
Vi kjenner sangen som «Perleporten».
I noen sangbøker begynner omkvedet slik: «Han skal åpne perleporten», i andre heter det «Han har åpnet perleporten».
Uansett er det «for at jeg skal komme inn».
Grunnen er: «For med blodet har han frelst meg»
. «For blodets skyld» – en åpen adgang til frelsen.
Det er verdt en sang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Peters svigermor

Tekstbetraktning for 18. søndag i treenighetstiden, 1. oktober, 2023

Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham. Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer» (Matt 8, 14 – 17).

Svigermødre har et som regel helt ufortjent dårlig rykte.
Hvorfor det er slik, skal ikke utdypes her. Mange av oss kjenner nok til potteplanten som kalles Svigermors tunge, den med de lange og skarpe bladene. Giftig er den visst også.

Når det gjelder Peter, leser vi ingenting om verken kone eller barn, men bare om hans svigermor.
Fortellingen om henne finner vi hos alle de tre synoptiske evangelistene, Matteus, Markus og Lukas.
Hos Markus og Lukas kan vi lese om flere hendelser med den felles overskriften «En dag i Kapernaum».
Og det blir en hektisk dag for Jesus med undervisning og helbredelser.
Jesus føler rett og slett behov for en pause, og han går hjem til Peter.
Andreas, Jakob og Johannes følger med.
Hjemme hos Peter er ikke alt helt greit: Peters svigermor er ikke frisk, hun er sengeliggende.
Var Peter klar over det da han ba med seg Jesus og de andre disiplene hjem?
Antakelig ikke!
Hun lå til sengs med feber. Kanskje en bagatell med tanke på alle de andre lidelsene Jesus helbredet.
Men Jesus selv så det ikke slik.
Han grep inn med det samme, «rørte ved hånden hennes og feberen slapp henne», sier teksten.
Johannes avslutter sitt evangelium med at om alle de mirakler Jesus gjorde, skulle skrives ned, «tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (21,25).
Fortellingen om Peters svigermor står ikke hos Johannes, men de tre andre har tatt den med.
Kanskje fordi den sier noe om at Jesus bryr seg om oss i vår hverdag?
Vi forsvinner ikke i mengden, våre liv er ikke uvesentlige for Jesus.
Vi tror på Jesus som Guds sønn og hele verdens frelser.
Men midt i det store universet ser Jesus deg og meg.
Han vil aldri slippe oss og aldri forlate oss.
På samme måte som han så Peters svigermor, ser Jesus oss også, og han bryr seg!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

onsdag 27. september 2023

Ikke oss, men Herren

«De som gjør så mye godt», sies det ofte om en bevegelse jeg har et nært forhold til.

Det gode består i at man gir hjelp når noen trenger det, støtter dem når de faller eller vakler, møter dem med omsorg i stedet for kritikk.
Det samme kan sies – og blir sagt – om mange andre også.
«Merkevare» er et ord som ofte brukes om slike bevegelser.
Kanskje ble det brukt om det gamle Israel også?
Salmisten ønsket å holde avstand til slike attester: «Ikke oss, Herre, ikke oss, gi heller ditt navn ære». (Salme 115,1).

At Gud skal ha æren og ikke mennesker, er en gammel refleks hos både kristne og andre troende.
Johan Sebastian Bach (1685–1750) skrev gjerne ordene «Soli Deo Gloria» på sine komposisjoner: «Kun til Guds ære».
Ordene står også på kirkebygg og er risset inn i kirkeklokker.
Døperen Johannes sa det slik om forholdet mellom Jesus og seg selv: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det du kan

Han var ikke blitt helt fortrolig med teksten til sangene han hørte, men stusset over den strofen han oppfattet slik: «Gjør så lite du kan».

Han syntes det var en rar oppfordring og ble derfor lettet da han fikk se teksten på trykk: «Gjør det lille du kan» - Lina Sandells kjente sang (bildet).
Det kunne han identifisere seg med.

«Utilstrekkelig» er et ord for noe mange har kjent på.
Det kan føre til handlingslammelse, men kan også være en spore til en ekstra innsats.
Ofte viser det seg at «det lille du kan», ikke er så rent lite, og ikke minst: At det er viktig.
En maskin kan bestå av store deler, men som regel er det flere små deler også.
Det er når de små delene svikter eller ryker, at maskinen stopper opp.
Paulus bruker dette som et bilde når han i 1 Kor 12 sammenlikner kirken med en kropp.
Han konkluderer slik: «Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham» (vers 27).
Øyet er ikke øre – enhver gjør det han eller hun kan.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

tirsdag 26. september 2023

Sjekke bremsene

Jeg likte ikke lyden som av og til oppsto når jeg bremset ned bilen, så jeg dro på service med den.

Svaret var at det ikke var noen dramatikk, men litt slitte var jo bremsene.
Både foran og bak.
Vi hadde en lengre tur foran oss, og avgjørelsen var lett å ta.
Nye bremseklosser både foran og bak.
Det finnes sikkert statistikk på hvor mange bilulykker som har vært forårsaket av slitte eller ødelagte bremser; kanskje også over hvor mange liv det har kostet.
Det var nok en periode da jeg tenkte at «de holder en stund til» når jeg fikk slike beskjeder, men denne gangen tok vi grep med det samme.
Det er mange situasjoner i livet der det er nødvendig både å ha kontroll på bremsene og på at de fungerer som de skal.
I en enkel, kanskje litt naiv barnesang fra søndagsskolen heter det: «Vær forsiktig, lille foten, hvor du går», hånden hva du gjør eller hjertet hva du tror.
Pass på at bremsene er i orden.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

søndag 24. september 2023

Det står der ennå

Den vesle jenta hadde lagt merke til at når moren hennes var lei seg for noe, satte hun seg ofte ned med Bibelen og leste den.

Det hjalp som regel.
Men en dag skjedde ikke dette; mamma fortsatte bare å være lei seg.
Da skal jenta ha funnet fram Bibelen og kommet med den til moren: – Mamma, se om ikke det står der ennå!

Det er nok helst en anekdote, men den rommer en viktig erfaring.
Trøsten i Guds ord er ikke noe som går ut på dato.
Den er alltid like fersk og like ny.
Ser du etter, vil du oppdage at den står der fremdeles.
Det samme gjelder løftene i Bibelen.
De står der ennå!
Når Jesus lovte disiplene sine å være med dem alle dager, lovte han samtidig å være med dem alle slags dager.
Ikke bare de lette, men heller ikke bare de tunge.
«Alle dager» betyr nettopp alle dager.
Jesus tok ingen forbehold der.
Du kan sjekke det selv i Matteus 28, vers 18-20.
Det står der ennå!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

tirsdag 19. september 2023

«Mesteren er her og kaller på deg»

Tekstbetraktning for 17. søndag i treenighetstiden, 24. september, 2023

Prekentekst: Johannes 11, 17-46


Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?»
«Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Slik lyder Herrens ord!

I det som var min barndoms gudshus, Templet korps i Pilestredet 22 i Oslo, sto følgende tekst malt over hele bredden på plattform-veggen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Det var en tekst som henvendte seg til alle som satt i den forholdsvis store salen.
Jeg husker teksten som noe midt mellom en formaning og en trøst: Jesus er her og vil ha deg i tale.
Jeg tror det først var mye senere jeg oppdaget at sitatet var en del av en annen fortelling, nemlig da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde.

Det er tre fortellinger i evangeliene om at Jesus vekket opp personer fra de døde: Ei lita jente, en ung mann og altså Lasarus; Jesu venn fra Betania. Hvert år er det en av disse fortellingene som er prekentekst på denne søndagen i kirkeåret: 17. søndag i treenighetstiden.
De peker alle fram mot det som er kjernen i påskebudskapet: Jesu egen oppstandelse fra de døde.

Blir noen vekket opp fra de døde i dag?
Vi hører nok slike fortellinger, men av en eller annen grunn skjer det alltid langt unna oss.
Uansett: Ingen av de tre som Jesus vakte opp fra de døde, unnslapp døden «for bestandig». Alle tre døde senere.
Om Lasarus heter det i legenden at han senere ble biskop på Kypros og døde der.
I byen Larnaca står det fremdeles en kirke som er vigslet til hans minne.
De andre to har ingen plass i legendefloraen, så langt jeg kjenner til.

Paulus skrev til menigheten i Filippi: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning».
Og til menigheten i Roma skrev han: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».
Maria var i sorg da hun fikk beskjeden om at Jesus var i området og spurte etter henne.
Han spør etter oss også, ikke bare i sorg, men i alle livssituasjoner.
Fra en lang bibeltekst er det altså dette som står i fokus denne gang: Mesteren er her og kaller på deg!

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

torsdag 14. september 2023

«Effata»

Tekstbetraktning for 16. søndag i treenighetstiden, 17. september, 2023
Prekentekst: Markus 7,31-37


Siden forlot [Jesus] Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale».

I januar 1917 tok Frelsesarmeen i Norge opp en helt ny virksomhet, nemlig et arbeid som utelukkende rettet seg mot døve.
På det tidspunktet fantes det én døveprest i hele Norge, så behovet var stort.
Både for å skape oppmerksomhet rundt arbeidet, og skaffe midler til det, markerte Frelsesarmeen i mange år en såkalt Effata-søndag omtrent på denne tida. I 1958 ble en internasjonal uke for døve arrangert første gang, og den er også senere blitt markert siste uka i september, blant annet med gudstjenester.

I dagens tekst blir vi kjent med bakgrunnen for ordet effata – kanskje er det et ord vi skal hente fram igjen?
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og blindhet i historien.
Slike myter eksisterte også på Jesu tid.
Jesus avviste dem, slik også Moseloven gjorde.
Flere ganger leser vi at Jesus helbredet både døve og blinde.
Men tanken på at funksjonshemninger var en Guds straff, satt dypt og lenge.
Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel.

Det er først og fremst døvhet og blindhet vi leser om som funksjonshemninger i bibelsk tid.
Men allerede i Det gamle testamente ser vi at Gud ønsker å få både døve og blinde i tale.
I vår tid er det imidlertid behov for å utvide perspektivet ytterligere og være inkluderende overfor alle typer funksjonshemninger.
Dette gjelder i familien, det gjelder i storsamfunnet og det gjelder i kirken.
Denne inkluderingen skal ikke bare være på det abstrakte planet.
Enda viktigere er det at den er det på det praktiske.
Dagens tekst må derfor leses som en oppfordring til å gjør evangeliet tilgjengelig for dem som sliter med syn og hørsel, men det handler også om å gjøre evangeliet og det kristne fellesskapet tilgjengelig for dem som sliter med å komme dit eller være der.
Det er fremdeles behov for at det sies et «effata»!

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

lørdag 9. september 2023

Gåten Judas

Det er få av skikkelsene i evangeliene som har skapt så mye undring som Judas Iskariot.

Nesten hver gang han nevnes i evangeliene, er det med tilføyelsen «han som forrådte ham» (Jesus).
I Markus 3 leser vi om da Jesus utvalgte de 12 apostlene.
De skulle være sammen med Jesus og sendes ut for å forkynne, og alle fikk makt til å drive ut onde ånder (vers 15).
Judas utgjorde ikke noe b-lag blant apostlene.
Han var utvalgt på samme måte som de andre, hadde de samme fullmaktene som dem og de samme gavene.
Men noe må ha skjedd.
Evangelisten Lukas skriver at Satan «fòr inn» i Judas (22,3).
Johannes er mer nøktern: Judas var blitt en tyv (12,6).
For denne bibelleser er Judas først og fremst en tragisk skikkelse.
Han minner om at selv den kristne med den sterkeste tjenesten og de største gavene kan trå feil.
Derfor skriver Paulus at den som tror han står, må se til at han ikke faller (1 Kor 10,12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 7. september 2023

Guds rike er et bakvendtland

Tekstbetraktning for 15. søndag i treenighetstiden, 10. september 2023

Dere har hørt det er sagt: «Øye for øye og tann for tann». Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: «Du skal elske din neste og hate din fiende». Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen (Matt 5, 38 - 48).

Overskriften på denne betraktningen er hentet fra et intervju jeg gjorde med professor Hans Kvalbein ved Menighetsfakultetet da hans kommentar til Matteus-evangeliet ble gitt ut i to bind i 1989.
Det med bakvendtlandet var hans formulering, men professoren og journalisten ble fort enige om at det var – og er - en god formulering.
Ikke minst gjelder det for versene i det som er denne søndagens prekentekst.

Teksten er en del av det vi gjerne kaller Bergprekenen.
Den begynner med saligprisningene, og så brer Jesus formaningene og undervisningen ut over et stadig større område.
Bergprekenen er en lang tekst som fyller hele tre av kapitlene i Matteus-evangeliet.

I dagens tekst snakker Jesus om hvordan vi skal møte motstand og fiendskap fra våre omgivelser.
Og det er her «bakvendtlandet» kommer inn.
Reaksjonen «øye for øye, tann for tann» var ikke bare kjent fra Moseloven, men også fra langt eldre jus.
Den ble nok ikke praktisert bokstavelig i det gamle Israel, men ideen lå likevel i bunnen.
Jesus snur dette 180 grader; han innbyr oss til «bakvendtlandet»: Å vende det andre kinnet til, ikke bare gi skjorta, men kappen også, gå en ekstra mil.
Likevel er det ikke en ny form for jus og rettspraksis Jesus introduserer, men en ny måte å tenke på.
Litt lenger ut i Bergprekenen, når Jesus legger fram bønnen «Fadervår», ser vi et uttrykk for det samme: «…og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» (6,12).
Evangeliet handler ikke om gjengjeldelse eller å svare med samme mynt.
Det handler om tilgivelse; både det å være tilgitt og selv å kunne tilgi.
Det handler om å praktisere bakvendtlandets logikk, det andre kinns og den ekstra mils logikk.
Hvis vi skal ta Jesu ord på alvor, er ikke kristendom bare nestekjærlighet; det er også fiendekjærlighet.
Slik er det i bakvendtlandet Guds rike.

Publisert som «Søndagsbetraktning» i KPK

«De helliges samfunn»

Gudstjenesten var alt i gang, og den norske turisten satte seg forsiktig på en stol langt bak i den afrikanske kirken hun besøkte.

Hun ble sittende litt for seg selv, og en ung afrikaner kom bort til henne, tok hånda hennes og sa: – Ingen skal sitte alene i Guds hus!
Så førte han henne lenger fram i kirken, til en benk der det satt flere, og slik ble den norske turisten en del av fellesskapet.
«De helliges samfunn» er et uttrykk som brukes om det kristne fellesskapet.
Det beskriver et ideal, og iblant også en realitet.
Paulus skrev til de kristne i Roma: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv» (14,7).
Hvorfor er det slik? Fordi vi «hører Herren til», skriver han (vers 8).
«Ingen skal sitte alene i Guds hus», sa den unge afrikaneren til den norske turisten.
Å være i Guds hus, er å være en del av et fellesskap; fellesskapet som kalles «de helliges samfunn».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

tirsdag 5. september 2023

Tavlen

Jeg hører til den gruppen mennesker som ikke føler meg helt kledd dersom jeg ikke har en penn og noe papir i en lomme eller i hvert fall tilgjengelig.

Behovet for å kunne notere noe ned er der alltid, enten det er en oppgave man skal huske, en tanke man skal ta tak i eller en opplysning man skal sjekke.

I dramaet Brand heter det:
«Ett er målet: Det at blive
Tavler hvorpå Gud kan skrive».


Det spørs om ikke Ibsen hadde hentet dette fra den bibelske vismannen.
Han gir følgende råd når det gjelder Guds bud: «Skriv dem på din hjertetavle» (Ordsp 7,3).
Det engelske uttrykket for å lære noe utenat er «to know by heart» – å kunne med hjertet.
Det man lærte utenat som barn eller ung, blir gjerne stående på hjertetavlen resten av livet, som bibelvers eller sangstrofer.
Informasjon man får i godt voksen alder, kan forsvinne nesten med det samme – med mindre man har fått skrevet den ned.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 4. september 2023

Integritet

Å ha integritet er viktig i alle livets sammenhenger, men det er kanskje særlig viktig i sammenhenger der man også er avhengig av tillit.

I yrkesgrupper som politikere, prester, leger og lærere er integritet nærmest et være eller ikke være for jobben man gjør.
Ordet «integritet» finnes nok ikke i Bibelen, men begrepet kan vi finne også der.
I Ordspråksboka heter det: «Trygt går den som er hel i sin ferd, men den som går krokveier, blir avslørt» (10,9).
Å være av «hel ved» er et folkelig uttrykk for nettopp dette.
«Krokveier» er et ord som gjør oss skeptiske. Den som går krokveier, kan nok framstå som «smart» eller «listig», men en slik person inngir ikke tillit.
Døperen Johannes er av de bibelske skikkelser som ikke kan regnes som «smart» eller «listig» der han refset kong Herodes for hans privatliv.
Det kostet ham dyrt.
Men han hadde integritet.
Han var av hel ved.
Vi husker ham for det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

søndag 3. september 2023

«De gamle stier»

Det er alltid stor stas når en ny veistrekning eller jernbanestrekning åpnes.

Da er det snorklipping og prominente personer til stede.
Men rett som det er, hender det at den nye veien eller strekningen må stenges fordi et eller annet ikke var helt på plass likevel. Dermed må den gamle traseen komme, om ikke heder og verdighet, så til nytte igjen.
Hos profeten Jeremia leser vi: «Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode» (6,16).
«De gamle stiene» kan være så mangt.
Det er ikke de gamle metodene, de gamle formene eller de gamle formuleringene Gud løfter fram.
Så sier han da også gjennom en annen av profetene: «Se, jeg gjør noe nytt» (Jes 43,19).
Som bilist gjennom 50 år har jeg ikke behov for å idyllisere de gamle, smale veiene som var mange steder i landet.
Men de førte til målet, de også.
Det forteller meg at «gamle stier» og noe nytt kan utgjøre en sterk, dynamisk kraft.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

lørdag 2. september 2023

Umoderne?

For mer enn 60 år siden gjorde jeg mine første tastetrykk på en skrivemaskin; en litt stor Olympus som faren min hadde skaffet seg.

Senere fikk jeg mine egne skrivemaskiner, før jeg måtte lære meg å bruke «data» – det siste var nesten som å tukle med skaperverket.
I dag er både skrivemaskiner og gamle pc-er for kuriositeter å regne.
Teknologien har endret seg.
Verdenslitteraturens mest kjente forfattere skrev verken på maskin eller pc, de skrev for hånd.
For Ibsen, Bjørnsson og Wergeland ville selv kulepenn vært regnet som hypermoderne.
I kristen sammenheng blir det iblant sagt og tenkt at Guds ord aldri forandrer seg.
Rent språklig gjør det jo det.
I gamle utgaver av Bibelen finner vi formuleringer som alle i dag vil si er «umoderne» og kanskje uforståelige også.
Men Guds ord er likevel det samme i den forstand at frelsesverket er det samme og Guds nåde er den samme.
Det blir ikke umoderne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

fredag 1. september 2023

«Fordi vi er verdt det»

Tekstbetraktning for 14. søndag i treenighetstiden/
Vingårdssøndagen, 3. september 2023


«For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1-6).

Teksten for vingårdssøndagen er en liknelse om Guds rike.
En salme for denne dagen er «Arbeid før natten kommer».
For dagens tekst er en fortelling om arbeid.
Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle. Vi ser det i språket: «En arbeider er sin lønn verd» – «Lik lønn for likt arbeid» – «Det skal lønne seg å jobbe».

Hvordan kommer denne fortellingen ut i møte med den typen erklæringer?
Vi leser om flere «skift» eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer. De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt. Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.
Så var det et skift som jobbet i ni timer, ett i seks timer, ett i tre og ett som bare jobbet i én time.
Jordeieren må ha hatt et ubegrenset behov for arbeidskraft.
Han spurte ikke etter fagbrev og kompetanse, men etter hender, armer og bein.

Det var bare med den første gruppen jordeieren avtalte en lønn på én denar.
Det var en vanlig dagslønn.
Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var.
Til de siste sa han ikke det engang.

Så skulle lønningene utbetales, og de som hadde kommet sist, fikk lønn først.
Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde.
Vi kan forstå det, men liknelsen handler ikke om arbeidslivet; den handler om Guds rike.

Hva sier denne fortellingen om Gud?
Den sier at han holder det han lover.
Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det «lønn», da; den samme gave, den samme nåde og frelse.

Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er «fordi jeg fortjener det»; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være.
Men i utgangspunktet er ikke slagordet «fordi jeg fortjener det», men «because I’m worth it» – fordi jeg er verdt det.
Der har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verdt det.

Publisert som «Søndagsbetraktning» på Kristelig Pressekontor

«Sikker i Jesu arme»

Den amerikanske salmedikteren Fanny Crosby og hennes mann fikk bare ett barn sammen; en liten jente som bare levde i noen timer.

Det ble en sorg i deres liv som Fanny selv ikke snakket om før mot slutten av livet; hun levde til hun ble 95 år.
Den vesle jenta fikk likevel et minnesmerke.
I 1868 skrev moren salmen «Safe in the Arms of Jesus».
Elevine Heede oversatte den til norsk i 1874: «Sikker i Jesu armer». Den står da også i flere norske sang- og salmebøker.
Det er alltid en stor sorg å miste noen, enten det er et barn, en ektefelle, foreldre eller venner.
Men den tryggheten salmen vitner om, gjelder ikke bare for dem som er gått bort.
Den gjelder også for oss som lever, og den gjelder i de ulike livssituasjonene, det være seg i sykdom eller fare.
Derfor heter det i det andre verset av salmen:
«Sikker i Jesu armer
selv når jeg føler frykt,
sikker for verdens snarer
hviler jeg der så trygt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK