Prekentekst: Markus 7,31-37
Siden forlot [Jesus] Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale».
I januar 1917 tok Frelsesarmeen i Norge opp en helt ny virksomhet, nemlig et arbeid som utelukkende rettet seg mot døve.
På det tidspunktet fantes det én døveprest i hele Norge, så behovet var stort.
Både for å skape oppmerksomhet rundt arbeidet, og skaffe midler til det, markerte Frelsesarmeen i mange år en såkalt Effata-søndag omtrent på denne tida. I 1958 ble en internasjonal uke for døve arrangert første gang, og den er også senere blitt markert siste uka i september, blant annet med gudstjenester.
I dagens tekst blir vi kjent med bakgrunnen for ordet effata – kanskje er det et ord vi skal hente fram igjen?
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og blindhet i historien.
Slike myter eksisterte også på Jesu tid.
Jesus avviste dem, slik også Moseloven gjorde.
Flere ganger leser vi at Jesus helbredet både døve og blinde.
Men tanken på at funksjonshemninger var en Guds straff, satt dypt og lenge.
Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel.
Det er først og fremst døvhet og blindhet vi leser om som funksjonshemninger i bibelsk tid.
Men allerede i Det gamle testamente ser vi at Gud ønsker å få både døve og blinde i tale.
I vår tid er det imidlertid behov for å utvide perspektivet ytterligere og være inkluderende overfor alle typer funksjonshemninger.
Dette gjelder i familien, det gjelder i storsamfunnet og det gjelder i kirken.
Denne inkluderingen skal ikke bare være på det abstrakte planet.
Enda viktigere er det at den er det på det praktiske.
Dagens tekst må derfor leses som en oppfordring til å gjør evangeliet tilgjengelig for dem som sliter med syn og hørsel, men det handler også om å gjøre evangeliet og det kristne fellesskapet tilgjengelig for dem som sliter med å komme dit eller være der.
Det er fremdeles behov for at det sies et «effata»!
Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar