En usynlig venn

I 1972 ble den første boka om Albert Åberg gitt ut i Sverige.

Mange som i dag er voksne og kanskje har både barn og barnebarn husker ham som en del av sin barndom.
Bøkene kom først i Sverige, og i Norge i 1976. I 1980 kom Albert på TV.
Albert bor hos sin alene-pappa, og hans nærmeste venn er fantasifiguren Skybert.
At barn har en usynlig venn, er noe de fleste foreldre har opplevd.
I «Tommy og Tiger’n» og «Karlson på taket» støter vi på det samme.
I en norsk barnebok er det Jesus som er den usynlige vennen som hovedpersonen møter.
Barnefortellingene om usynlige venner sier noe om det behovet de fleste av oss har for å hente inspirasjon og krefter fra noe som er større enn oss selv.
Når Jesus sa «jeg er med dere alle dager» er det nettopp dette han lover oss: Å være «en usynlig venn», en kraftkilde og en ressurs for de som tror på ham.
Slik blir Skybert nesten som en evangelist å regne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sønnen som kom hjem og han som var hjemme

Tekstbetraktning for bots- og bønnedag
30. oktober 2022
Bibeltekst: Luk 15, 11 – 32

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din’. Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Slik lyder Herrens ord!

Den som måtte bestemme seg for å redigere en antologi med verdens beste noveller kommer ikke utenom flere av de fortellingene som vi kjenner som Jesu lignelser.
Både «Den barmhjertige samaritan» og «Den fortapte sønn» er helt selvsagte i en slik samling. «Kongesønnens bryllup» og fortellingen om den store dommen ville også forsvart sin plass.
Denne søndagens tekst, fortellingen om «Den fortapte sønn», går inn i en syklus av tre lignelser som handler om det samme: At noe som var tapt, blir funnet igjen.
En sau, en mynt – og en sønn.
Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, tar sønnen et initiativ.
Han innser sin situasjon og vender tilbake, dit han kom fra.

Lignelsen er en av de lengste i evangeliene.
Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv.
At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte oss: «Vår Far, du som er i himmelen».
Sønnen er et bilde på mennesket som gjør opprør mot Gud, men som også får lov til å vende tilbake til ham.

Så er det en tredje person i fortellingen: Han som hadde vært hjemme hele tiden.
Han var ikke noe glad da broren vendte tilbake.
Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet.
De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren.
Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på?
Det er så greit med det vante. Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret.
Det uvante er sunt.
La derfor de fortapte og bortkomne sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Impulsen

Noen av oss har levd så lenge at vi ennå husker hvor imponert man ble av fjernkontroller.

Selv voksne mennesker kunne bli litt lekne av at man kunne stå hvor som helst i et rom og likevel slå på eller av fjernsynet med et trykk på en dings.
I dag er dette hverdagslig, enten vi skal starte en bil, åpne garasjen eller kanskje starte varmeanlegget før man setter seg i bilen.
Det som gjør trikset er den elektriske impulsen som sendes fra en nøkkel eller en fjernkontroll.

I Matteus-evangeliet leser vi om en romersk offiser som oppsøkte Jesus og ba ham helbrede tjeneren hans.
– Jeg skal komme, sa Jesus.
– Det er ikke nødvendig, sa romeren. – Si bare et ord, så blir tjeneren min frisk.
Jesus ble overrasket over denne sterke tilliten, men gjorde som mannen sa.
Tjeneren ble frisk – det ble sendt ut en impuls, et signal fra den himmelske kraftsentralen.
Fortellingen kan du lese i Matt 8,5-13.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelen i brøddeigen

Det har vært perioder i kirkehistorien da det var straffbart å eie sin egen bibel.

Det var krefter i presteskapet som mente at Bibelen var en altfor sterk tekst til at hvem som helst skulle kunne lese og studere den.
I et blad jeg leste som gutt husker jeg en fortelling fra denne tiden: Den handlet om en familie som hadde sin egen bibel, enda det var forbudt.
En dag, mens mor kombinerte bibellesning og brødbaking, så hun at noen fra inkvisisjonen kom mot huset. Resolutt tok hun boka, la den ned i deigen og eltet deigen over boka.
Utsendingene fra inkvisisjonen lette høyt og lavt, men fant ingen bibel.
De lot moren stelle med sitt og brøddeigen ble satt inn i ovnen.
«Gjestene» gikk og brødet ble stekt ferdig.
Boka var nok litt preget av den uvante håndteringen, men var fremdeles fullt leselig.
Også teksten fra Johannes-evangeliet der Jesus sier om seg selv: «Jeg er livets brød» (6, 35).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En bibel i veggen

Et ungt par hadde kjøpt et gammelt hus, et oppussingsobjekt der mye arbeid skulle gjøres.

Under fjerningen av innvendig panel kom det fram mye rart, blant annet en gammel bibel.
Paret lurte først på om de skulle kontakte etterkommerne av den opprinnelige eieren og spørre om de ville ha boka, men endte med å beholde den selv. Den var jo en del av husets fundament, tenkte de.

Det er ikke uvanlig at det blir plassert en bibel i det skrinet som er grunnsteinen i et nytt bygg.
Flere bibeltekster sier noe om grunnstein eller hjørnestein; i evangeliene brukes det som et bilde på Jesus.
Da Frelsesarmeens kvinnebevegelse «Hjemforbundet» ble startet for mer enn 100 år siden, hadde den som motto og formål at «hjemmet skal bygges på Bibelens grunn».
Det er et godt motto og en solid grunn.
Bibelen kan være et bilde på mange sider ved et bygg, både grunnmur og vegger, fundament og bærevegg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønnen Gud ikke vil svare på

Det å føle at Gud ikke hører bønn eller svarer på bønn, er krevende, enten man møter det i sjelesorgen eller i sitt eget trosliv.

At Gud hører bønn kan vi være trygge på, men svaret kan vi ikke diktere.
Men det er én bønn kan vi være helt sikre på at Gud verken vil høre på eller svare på.
Det er den Peter ba da han i en situasjon ble overveldet av det Jesus gjorde: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann» (Luk 5, 8).
Han hadde vært vitne til et av Jesu mirakler da han utbrøt dette.
Vi kjenner fortellingen som «Peters fiskefangst». Men Jesus beroliget Peter og ga ham et nytt oppdrag: Heretter skulle både han og de andre disiplene være menneskefiskere.
Da Jesus ga disiplene, og kirken, misjonsbefalingen, var det med dette løftet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28, 18).
Til Moses sa Herren: «Han svikter deg ikke og forlater deg ikke» (5 Mos 31, 8).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gjerder eller vannhull?

Det er antakelig ikke noe land i verden hvor det er så mange sauer som i Australia.

En nordmann som besøkte en australsk sauebonde spurte mens han så utover det han oppfattet som en enorm mengde dyr: - Her er det vel viktig med solide gjerder, slik at sauene ikke kommer seg bort eller blir tatt av rovdyr?
– Det er viktigere med gode vannhull, svarte bonden.

Gjerder er en form for sperrer som dels stenger noen ute, dels stenger noen inne.
I Stanley Jacobsens skigardsvise heter det:
«Ein skigard er som ei landegrense.
Ein skigard er eit stengsel for dei få».
For mange gjerder kan friste både til å bryte seg inn og bryte seg ut.
Noen oppfatter nok de kristne fellesskapene som områder med mange gjerder.
Noen trengs, men vannhullene er viktigere; steder der man hente både næring og rekreasjon.
Salmisten sier at om Gud at «han leder meg til vann der jeg finner hvile» (Salme 23, 2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Be a baby»

Tekstbetraktning for 20. søndag i treenighetstiden, 23. oktober 2022
Prekentekst: Matt 18, 1 - 11

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!
Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild.
Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Slik lyder Herrens ord!

Tidlig på 1970-tallet begynte «Jesus-vekkelsen» blant narkomane ungdommer i USA, og spredte seg etter hvert til mange land. Også i Norge fikk man slike miljøer.
Som alle vekkelser, fikk også denne sine egne sanger, og den mest kjente var «You gotta be a baby». Du må bli som et lite barn.
Den ble skrevet av en som het Sam Halbert i 1971, og var enkel å synge.
Der kristne ungdommer samlet seg, og hvor det var en gitar, kunne man ofte høre: «You gotta be a baby (Jesus said), you gotta be a baby to come to Heaven».

Det er holdt mange andakter om Jesus og barna.
For mange har «la de små barn komme til meg» vært det første bibelordet man lærte.
I søndagsskolen sang man «Jesus elsker alle barna».
Første del av denne prekenteksten går rett inn i denne tradisjonen.

Den andre delen er krassere.
Den sier noe om hvordan den voksne skal møte fristelser og utfordring.
Noen har tatt dette helt bokstavelig og lemlestet seg selv.
Det kan umulig ha vært Jesu mening!

Men hvordan skal så disse versene leses?
De skal dels leses i lys av den første delen av teksten, der Jesus snakker om hvor viktige de små barna er. Få ting gjør oss så opprørt som forbrytelser mot barn, det være seg vold, overgrep eller vanrøkt. Jussen slår hardt ned på slike handlinger og den sosiale fordømmelsen enda sterkere.
Men Jesu sterke ord kan også leses som en fordømmelse over de som aktivt forsøker å trekke den eller de som tror på ham bort fra denne troen.
«Frafall» er et vondt og vanskelig tema, ikke minst i sjelesorgen, og kan ha mange årsaker.
Jesu ord i denne teksten retter seg imidlertid ikke mot den frafalne, men mot den som forårsaket det.
Jesu innbydelse til den frafalne står alltid fast og ved lag.
Det er derfor liknelsen om den fortapte sønn er prekenteksten for neste søndag.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Skygge og ly

Her jeg bor hadde vi mange fine soldager i sommer.

Enten man satt i sin egen hage eller ved elva kunne man sette seg ned, kanskje med en god bok, og nyte sola.
Men det kunne bli litt mye sol iblant.
Da søkte i hvert fall jeg inn i skyggen.
Da kjente jeg meg igjen i salmistens ord: «I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly» (Salme 36, 8).
En god kombinasjon av sol og skygge er en forutsetning for den optimale sommerdagsopplevelse.
Har en vært solbrent vet man det.
Det er ikke bare ubehagelig, det kan være direkte farlig.
Slike erfaringer kan også overføres til kristenlivet.
Man søker ly mot uvær og kulde, men også mot overoppheting.
Salmisten David visste dette.
I sin mest kjente salme skriver han at Herren «lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile» (23, 2).
Den hvilen finner man gjerne lettere i skyggen av Herrens vinger enn midt i solsteiken!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Skal bare» eller hånden på plogen

Tekstbetraktning for 19. søndag i treenighetstiden, 16. oktober 2022

Bibeltekst: Luk 9, 57 – 62

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»
Slik lyder Herrens ord!

Da mine sønner var små, var de veldig opptatt av barne-TV-figuren Albert Åberg. Ikke bare via skjermen, men også som bøker og kassetter (ja, så lenge siden er det!).
Særlig var det en episode som var populær: Den om da Albert skal legge seg, og han stadig klarer å utsette leggingen med ting han «skal bare» få gjort først.
En situasjon som både foreldre og barn kjenner godt og har lang erfaring med.
«Skal bare» - det blir mye utsettelse av det!

Da jeg leste det som er prekenteksten for denne søndagen, bli jeg minnet om Albert Åberg og hans «skal bare».
Teksten forteller tre menn som alle vil følge Jesus.
Den første er nok den meste entusiastiske: «Jeg vil følge deg hvor du enn går».
Men Jesus minner om at det blir et krevende liv og en omflakkende tilværelse.
Vi får ikke vite mer om denne mannen og hvordan han responderte på Jesu utfordring. Fulgte han Jesus uansett, eller trakk han seg stille unna?
Det var de som gjorde det.
Han vi gjerne kaller «den rike unge mann» var en av disse.

Nestemann ble utfordret av Jesus selv: «Følg meg!».
Slik hadde Jesus utfordret både Levi der han satt på tollboden og brødrene Jakob og Johannes da de var ute og fisket. Om dem alle leser vi at de straks forlot det de holdt på med, og fulgte Jesus.
Ikke så med «Albert Åberg». Han skulle bare - begrave sin far først.
Jakob og Johannes hadde også en far, men de valgte annerledes.

Den tredje ville gjerne følge Jesus, men også han var litt «Albert».
Han skulle bare – dra hjem og si «ha det» først.
Var det et urimelig ønske?
Kanskje ikke, men det sa noe om prioriteringer, akkurat som Jesu ord om å legge hånden på plogen gjør det.
Har du lagt hånden på plogen, må du se framover – «beholde fokus» - ikke se til siden eller bakover.
Å følge Jesus er ingen landtur – det er et livsprosjekt.

Publisert som «søndagspreken» på KPK

Brød eller kaker?

«Har ikke folket brød? Da får de spise kaker!»

Ifølge anekdoten skal det være den franske dronningen Marie Antoinette som ytret noe slikt i forkant av det som ble den store, franske revolusjon på slutten av 1700-tallet.
Anekdoten er neppe sann, men har overlevd som et uttrykk for en overklassementalitet.
En norsk, radikal politiker sa det stikk motsatt: «Ingen skal ha kake før alle har fått brød».
Brød og kake har det til felles at begge deler kan spises.
Noen synes kanskje det er mer stas med kaker enn med brød, men det er ingen tvil om hva som har størst næringsverdi.
Søker man på de to ordene på nettbibelen, får man hundrevis av treff på «brød», men bare noen få på «kake».
I bønnen «Fadervår» er «brød» et sentralt begrep, og Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Så brød eller kaker?
Kake kan være godt iblant, men brød er likevel det vi trenger mest.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Spise eller sluke?

Det er ikke regnet som særlig pent eller dannet å «sluke» maten.

Rent ernæringsmessig er det regnet som mye sunnere å spise maten litt langsomt, tygge den godt før man svelger, enn å bare «hive innpå», ta hele brødskiva eller kjøttstykket i en jafs.
Profeten Jeremia i Det gamle testamente sammenlikner Guds ord med en matrett: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).
Det er ingen grunn til å tro at profeten «slukte» Guds ord; snarere tok han seg god tid og lot ordet gjøre sin gjerning i ham og for ham.
Noen ganger kan «en rask matbit» som stiller den verste sulten der og da være nødvendig. Men det er de måltidene som inntas i ro, og sammen med andre, som er de beste for oss.
Sånn er det også i kristenlivet.
Vi trenger fellesskapet med andre kristne og vi trenger å kunne studere Guds ord i ro.
Vi trenger å spise, ikke sluke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønneboka

For mange år siden så jeg fjernsynsreportasje fra et kristent retreatsenter.

En viktig post på dagsprogrammet var morgensamlingen om Guds ord og bønn.
Bønneboka man brukte ved disse samlingene var dagens avis.
Det er mange måter å organisere sitt bønneliv på.
Noen praktiserer såkalte tidebønner, med faste tidspunkter gjennom hele døgnet.
Det forutsetter nok en annen type hverdag enn den de fleste av oss har, enten man er i fast arbeid eller har ansvar for en familie.
Til tidebønnene hører også faste bibeltekster eller andre bønnetekster.
Jesus selv lærte oss en slik.
Det er også laget egne bøker med bønner som setter ord på de ulike behov man kan ha.

I «dagens avis» kan man finne mange ting å be over, det være seg takksigelse eller bønn om hjelp og veiledning.
Det kan være verdenssituasjonen, men det kan også være små begivenheter som man enten fryder seg over eller sørger over.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lysestaken

I år er det 50 år siden jeg kom som ung frelsesoffiser til en by i Norge.

I sommer var jeg der igjen.
For 50 år siden var det både metodistkirke, baptistkirke, frikirke, pinsemenighet og frelsesarmé i byen, i tillegg til Den norske kirke.
I dag er det bare Den norske kirke som har virksomhet i denne byen, og de driver godt. Men det mangfoldet som preget kristenlivet i byen for 50 år siden er ikke der lenger.

Det kan være mange grunner til at en menighet eller organisasjon avvikler på et sted.
Det kan handle om alder, det kan handle om fraflytting og det kan ha andre forklaringer, for ikke å si en kombinasjon av forklaringer.
I Åpenbaringsboka advarer Herren de kristne i Efesos om at lysestaken – Guds nærvær – kan bli flyttet (2, 5).
Det er et drastisk bilde og en vanskelig tekst.
Men den sier noe om hvor viktig det er at Guds folk blir bevart i troen på Jesus.
La lyset brenne!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Beredt»

«Beredt» er et litt gammelmodig ord som brukes i liten grad i vår tid.

Mest brukes det kanskje i speiderbevegelsen, der man formaner speiderne «Vær beredt» og de svarer «Alltid beredt».
Denne høsten er dette blitt en del av TV-underholdningen.

Formaningen og responsen har fulgt speiderbevegelsen gjennom hele dens historie.
I Speider´n læres man opp til å stille opp for andre, og til å være en god venn.
Det forventes at speider er «alltid beredt» til slik innsats.

Også i kristenlivet kan det være godt å ha «alltid beredt» som et motto.
Evangeliene gir oss mange utfordringer der dette er aktuelt.
«Det du gjorde mot en av mine minste, gjorde du mot meg», sa Jesus.
Noen ganger er det behov for å si noe, andre ganger for å gjøre noe.
Det siste er kanskje like viktig som det første.
Når Frans av Assisi formante sine venner til å forkynne, la han til: «Bruk ord om nødvendig».
Vær beredt!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesus vil!

Søndagsbetraktning for 18. søndag i treenighetstiden, 9. oktober 2022

Bibeltekst: Mark 1, 40 - 45
En mann som var spedalsk, kom til (Jesus), falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

Ordet «utenforskap» brukes mye i den offentlige debatt.
Alle er enige om at det er noe man må motarbeide, ja, bekjempe.
Utenforskap kan ha mange årsaker.
Det kan være snakk om at forhold ikke legges til rette, og det kan være snakk om vond vilje fra storsamfunnet.

De spedalske på Jesu tid opplevde utenforskap på sitt mest massive.
Det var en stigmatiserende sykdom med mange myter og enda flere fordommer knyttet til seg.
Man ble utstøtt fra alt sosialt fellesskap og fikk ikke ha omgang med andre, friske mennesker.
Derfor var det dristig av mannen i vår tekst å gå Jesus i møte og falle på kne for ham.

Sykdommen var også stigmatiserende ved det som skjedde med utseendet til den syke.
I tillegg var den smittsom. Den syke ble definert som uren.
Dette var det mannen i teksten tok tak i: «Om du vil, kan du gjøre meg ren!»

Jesus fikk «inderlig medfølelse» med mannen, leser vi.
Ordet i grunnteksten tilsier at Jesus fikk en sterk, fysisk reaksjon, slik vi også kan oppleve iblant, enten med tårer eller på andre måter.
Han viste dette ved en fysisk handling også: Han rørte ved den syke.
Denne berøringen, sammen med Jesu erklæring «Jeg vil! Bli ren!»

En del av det utenforskapet spedalske opplevde var at ingen ville røre ved dem.
Men Jesus ville!
Han ville også vise mannen en vei bort fra utenforskapet og inn i fellesskapet. «Gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt», sa han, og la til at dette ville være et vitnesbyrd for de som fram til nå hadde stengt mannen ute.

Sier så denne teksten noe om veien bort fra utenforskap for de som lever i dag?
Kanskje ikke.
Men den formidler en utfordring til oss som kristen kirke: At vi skal inkludere de som lever i utenforskap.
Jesu vilje er inkludering, fellesskap og «innenforskap».

Publisert som «søndagspreken» på KPK

Herre over døden

Tekstbetraktning for 17. søndag i treenighetstiden - 2. oktober 2022

Mens (Jesus) ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise (Mark 5, 35 – 43).

Ikke noe er så definitivt som døden.
«Så lenge det er liv, er det håp», sier vi og håper at noe skal få den syke på beina igjen.
Jairus tenkte kanskje slik?
Han visste at jenta hans var alvorlig syk, men kanskje Jesus kunne få henne frisk igjen? Men mens han står og snakker med Jesus om dette, får han en ny beskjed: «Din datter er død! Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
Da trår Jesus til: «Frykt ikke, bare tro!» Resten av fortellingen kjenner vi.

Tre ganger leser vi at Jesus vakte opp døde.
De tre eksemplene har en slags progresjon i seg: Jairus’ datter lå ennå i sin seng. Enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven. Lasarus lå i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet.
Neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Fortellingene om Jesus som vekker opp døde kan være vanskelige å høre i situasjoner der man selv er i sorg. De skaper spørsmål som melder seg med full rett når vi mister noen vi er glad i. Og vi kommer ikke til rette med disse spørsmålene bare ved å si at vi må be mer og tro mer. Det er spørsmål vi bare må leve med.
En detalj som bare er i denne fortellingen, er når Jesus sier at jenta må få mat.
Det minner om Jesu første møte med disiplene etter hans oppstandelse: Han ba dem om mat (Luk 24, 42).
Slik ville han vise at oppvekkingen av den døde jenta, og senere hans egen oppstandelse, var realiteter, ikke illusjoner.
Det samme gjaldt for Lasarus og for den unge mannen i Nain.
Samtidig vet vi at begge disse, og Jairus’ datter senere døde «for godt».
Ikke så med Jesus. Han sto opp, og lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
«Det var jo ikke mulig at døden skulle kunne holde ham fast», erklærte Peter i sin tale på pinsedag.
Derfor kan vi si at jo: Jesus er herre over døden!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK