30. oktober 2022
Bibeltekst: Luk 15, 11 – 32
Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din’. Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Slik lyder Herrens ord!
Den som måtte bestemme seg for å redigere en antologi med verdens beste noveller kommer ikke utenom flere av de fortellingene som vi kjenner som Jesu lignelser.
Både «Den barmhjertige samaritan» og «Den fortapte sønn» er helt selvsagte i en slik samling. «Kongesønnens bryllup» og fortellingen om den store dommen ville også forsvart sin plass.
Denne søndagens tekst, fortellingen om «Den fortapte sønn», går inn i en syklus av tre lignelser som handler om det samme: At noe som var tapt, blir funnet igjen.
En sau, en mynt – og en sønn.
Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, tar sønnen et initiativ.
Han innser sin situasjon og vender tilbake, dit han kom fra.
Lignelsen er en av de lengste i evangeliene.
Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv.
At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte oss: «Vår Far, du som er i himmelen».
Sønnen er et bilde på mennesket som gjør opprør mot Gud, men som også får lov til å vende tilbake til ham.
Så er det en tredje person i fortellingen: Han som hadde vært hjemme hele tiden.
Han var ikke noe glad da broren vendte tilbake.
Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet.
De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren.
Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på?
Det er så greit med det vante. Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret.
Det uvante er sunt.
La derfor de fortapte og bortkomne sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar