lørdag 19. mai 2018

Talsmannen



«Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14, 15-21).


Pinsen kalles for «kirkens fødselsdag».
Det er den tredje og siste av de store festene i kirkeåret, og kanskje den det er mest krevende å få «tak» på.
Jesu fødsel i julen og hans død og oppstandelse i påsken, er til å begripe, men Åndens komme er mer diffust for mange.
Det er sikkert ikke uten grunn at en gutt som ble spurt om hvem de tre personene i guddommen er, svarte: Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd».
I dagens tekst forbereder Jesus disiplene på det som skal skje: At de skal skilles fra ham, men han lover samtidig at han ikke la dem bli igjen «som foreldreløse barn». I stedet skal han sende dem «en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid».
Talsmannen han skulle sende var Den hellige ånd.
I denne teksten kaller Jesus ham «Sannhetens ånd».
Ordet «Talsmannen» kan bety flere ting ifølge «Håndbok til Det nye testamente».
Det kan bety «forsvarer» eller «advokat», men det kan også bety «trøster» eller «vitne».
Litt lenger ut i Johannes-evangeliet understreker Jesus at Talsmannens oppgave skal nettopp være å vitne om ham (15, 26). Han skal også «skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (14, 26).
Når noen skal vitne i en rettssak, må man love på ære og samvittighet at det man sier er «den hele og fulle sannhet».
Jesus kaller da også Talsmannen «Sannhetens ånd».
Paulus skriver til de kristne i Korint at Gud har gitt menigheten Den hellige Ånd «til pant i våre hjerter» (2 Kor 1,22).
Å ha fått en pant er å ha fått en garanti eller sikkerhet for noe.
Han traff derfor noe vesentlig, gutten som ble spurt hva han trodde det betydde at Ånden kom på pinsedag. «Det gjør det lettere å være kristen, tenker jeg», svarte han.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

fredag 27. april 2018

Hver dråpe teller


To skoleungdommer skulle lage «et prosjekt».

De bestemte seg for å finne ut hvor mye de dråpene melk som gjerne blir igjen i en kartong utgjør til sammen.
De målte dette med å tømme ut slike dråper fra et antall kartonger, og så multipliserte de dem antall melkekartonger norske husstander forbruker i løpet av et år.
Det ble en anselig mengde!
Om ikke hukommelsen er helt på vidotta, var det snakk om flere tusen liter.
«Jeg ba om en dråpe, og ikke en sjø; jeg ba om en smule, og ikke et brød» heter det i en av Øystein Sundes viser.
Men alle hav, elver og sjøer består av dråper.
Alle brød består av smuler.
Etter en lang tørkeperiode som kom på grunn av folkets vantro, omvendte de seg, og profeten kunne si: «Jeg hører suset av regn» (1 Kong 18, 41, oversettelse av 1985).
Først noen dråper, og så styrtregn.
Dråper blir en flod, enten vi snakker om naturens dråper eller velsignelsens dråper.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 26. april 2018

En annen dans



Det hender at lokaler som opprinnelig er bygd med tanke på ett formål, ender opp som noe helt annet.

I Edinburgh er det flere tidligere kirker som i dag er pub-lokaler.
Frelsesarmeens første lokale i Fredrikstad var en tidligere dansesal.
Det samme gjaldt Frelsesarmeens lokale i Nannestad (bildet). Det ble «en annen dans», bokstavelig talt.
På engelsk bruker man ordet «converted» om slike bruksendringer.
Det brukes også om religiøse omvendelser. En som går fra en tro til en annen kalles «konvertitt».
Å bli en kristen vil innebære en forandring for de aller fleste.
Man endrer vaner, man endrer holdninger, man endrer kanskje livsstil.
For andre kan det å velge Jesus være å sette inn i en sammenheng det livet og de holdningene man har hatt lenge.
Luther skal ha sagt: «Gode gjerninger gjør ikke et menneske godt, men et godt menneske gjøre gode gjerninger».
Det er faktisk «en annen dans».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

tirsdag 24. april 2018

Sennepsfrøets målestokk – surdeigens lov


Søndagsbetraktning for femte søndag i påsketiden, 29. april 2018

«Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret» (Sennepsfrøets målestokk – surdeigens lovLuk 13, 18-21).



Jesus bruker to lignelser i dagens tekst: Sennepsfrøet og surdeigen.
Sennepsfrøet er en lignelse Jesus må ha vært glad i.
Fem ganger bruker han det som beskrivelse av troen eller når han skal si noe om Guds rike.
Vi kan med andre ord snakke om sennepsfrøets målestokk!
Det finnes store frø i naturen, som en potet eller ei nøtt.
Det er frø vi ikke har problemer med å se eller kjenne igjen.
Men det er ikke slike store frø som er Gudsrikets målestokk.
I stedet bruker Jesus det minste av alle frø som modell når han skal beskrive Guds rike.
Troen er som et sennepsfrø! Guds rike er som et sennepsfrø.
Men Jesus velger også et annet bilde for å si noe om Guds rike.
Med det bildet flytter han seg ut fra åkeren og inn på kjøkkenet: Guds rike er som en surdeig.
Surdeig var datidens hevemiddel når man skulle bake – mange bruker det fortsatt.
Det er vanlig deig som er blitt gjæret og som så blandes inn i melet man skal bake med.
Det er effektivt.
«Tre mål mel» skal tilsvare mer enn 35 liter mel. En liten klump surdeig gjennomsyret mye mel.
Det er mange måter man kan merke surdeigseffekten fra Guds rike på.
Det hadde vært vekkelse på Frelsesarmeen «et sted i Norge», og en ung mann hadde tatt imot Jesus.
Det tok imidlertid litt tid før han fikk samlet mot til å fortelle kollegene sine om det.
– Men det har vi da skjønt, svarte de. – Du har jo helt sluttet å banne!
Surdeigen hadde hatt sin virkning.
Sennepsfrøets målestokk og surdeigens lov.
Det er to av kjennetegnene på Guds rike.
Det er kjennetegn med mye sprengkraft i seg.
Det lille ordet om Jesus, den enkle kjærlighetshandlingen – og den sterke effekten disse kan ha.
Sennepsfrøet gjør sitt og surdeigen gjør sitt.
Slik er Guds rike.

Publisert som søndagspreken på KPK

lørdag 21. april 2018

Kan det komme noe godt?


Ikke alle steder har et like godt rykte.

Enten fordi stedet ligger avsides, fordi det er grått og trist der eller fordi det har fått ord på seg som et sted for mange sosiale problemer.
Nasaret var et slikt sted.
Det ble oppfattet som en avkrok.
Så da Natanael fikk høre at Guds lovede Messias kom fra denne byen, spurte han: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1, 46).
Filip, som var den som ga beskjeden til Natanael, begynte ikke å argumentere, men sa bare: «Kom og se!»



Å basere seg kun på rykter når man vil vurdere et sted, en person eller et budskap gir sjelden noe godt resultat.
Da er den personlige erfaringen bedre.
Kan det komme noe godt derfra?
Svar: Kom og se!
Har den-og-den noe å fare med?
Svar: Kom og se.
Har troen noe å gi meg?
Svar: «Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham» (Salme 34, 9).
Natanael kom og så.
Han kom, han så - og han trodde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 19. april 2018

La oss elske hverandre



Betraktning for fjerde søndag i påsketiden

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13, 30 – 35).



Jeg er neppe den eneste som har undret meg over hvorfor denne søndagens tekst begynner som den gjør.
Jeg er vel heller ikke den eneste som har undret meg over hvorfor Jesus ventet til Judas hadde gått før han begynte på den undervisningen som er tema for en fortolkning av dagens tekst.
Og jeg er helt sikkert ikke den eneste som har undret meg over personen, gåten og tragedien Judas Iskariot.
I øyeblikkene før Judas forlot selskapet, var det en litt kryptisk replikkveksling mellom ham og Jesus.
De andre disiplene forsto ikke noe av den, og brydde seg vel kanskje heller ikke så mye.
Men Jesus visste hva som foregikk i tankene til Judas, og Judas visste at Jesus visste.
Dermed reiste han seg og forlot selskapet. Ute var det natt.
Essensen i dagens tekst er det Jesus sier det nye budet som han gir: «Dere skal elske hverandre».
Og han setter en standard for hvordan denne kjærligheten skal være: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».
Til slutt sier at det må være dette som er kjennetegnet på hans disipler: At de elsker hverandre.
For mange år siden satt ei ung lagsjente i Oslo og forberedte et møte hun hadde ansvaret for.
Mens hun prøvde seg fram på gitaren ble en enkel tekst og melodi født, med utgangspunkt i Jesu ord: «La oss elske hverandre, slik som han har elsket oss. Vandre i Guds lys».
Den enkle visen er siden blitt sunget og spilt tusenvis av ganger, og er kommet med i flere salmebøker.
Men først nylig er det blitt kjent hvem den unge jenta var.
Hun heter Ellen-Marie Wisløff, og selv om hun, som de fleste av oss, har møtt både surt og søtt i livet, er dette fortsatt hennes sang.
Velger man å bli i Jesu selskap, kan man også «vandre i Guds kjærlighets lys».

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

Salve til øynene


For et års tid siden fikk jeg vite at jeg har grønn stær på det ene øyet.

Siden da har jeg måttet dryppe øyet hver kveld med noen dråper som skal holde stæren i sjakk.
Det ser det ut til at dråpene har klart.
Stæren har ikke lagt noe egg, for å holde oss i fuglebildet.
Sykdommer i øynene har forårsaket, og forårsaker fremdeles, mye lidelse.
Det er tusenvis av blinde barn og voksne som kunne berget synet dersom de hadde fått behandling i tide.
Ofte skal det ikke mer til enn en salve eller noen dråper.
I Bibelens siste bok sier Herren til menigheten i Laodikea at den er blind, men den har ikke forstått dette selv. Derfor gir han menigheten det råd at den skal kjøpe av ham «salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18).
I evangeliene kan vi lese om flere blinde som ble seende etter å ha møtt Jesus.
Så heter det da også i en sang: «Gi meg troens klare blikk på Jesus».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK