torsdag 7. desember 2017

Lytte etter lyden av hans trinn



Søndagsbetraktning for 2. søndag i advent, søndag 10. desember 2017

«Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:
«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen» (Luk 21, 27 - 36).


«Se, han kommer, Jesus kommer, fikentreet står i blommer».
Slik skrev frelsesoffiseren H.A. Tandberg i 1928 i sangen «I den stille, klare morgen».
Det er en sang om å vente på Jesu gjenkomst, om å «lytte etter lyden av hans trinn».

Adventstiden har to siktemål.
Begge handler om Jesu komme: At han kom og at han skal komme igjen.
De to kan ikke ses adskilt fra hverandre.
Det ene kommet forutsetter det andre.
Men der hvor Jesu første komme skjedde i stillhet, skal hans gjenkomst skje på en synlig, ja, spektakulær måte.
Han skal «komme i skyen med stor makt og herlighet».

I versene før dagens tekst sier Jesus noe om det skal skje i forkant av hans gjenkomst.
Mange har spekulert i det som ofte kalles «tegn i tiden» når det gjelder Jesu gjenkomst.
Ikke alle refleksjonene har vist seg like gangbare, for å si det slik.
Det har vært mye usunn apokalyptisk forkynnelse opp gjennom kirkehistorien, forkynnelse som har skapt angst og fortvilelse. Jesus vil at vi som kristne skal leve i forventning om hans komme.
En sunn forventning, der vi lever våre hverdagsliv som før, men alltid med et blikk oppover, mot ham og mot hans komme.
Og når han kommer, skal vi gå ham glad i møte, slik vi møter en vi har ventet på og lengtet etter.

Min mor påsto alltid at hun kunne høre fottrinnene til min far noen minutter før han faktisk dukket opp når han kom fra jobb eller et møte.
Sånn også med oss.
Bibelen forteller oss at Jesus skal komme igjen, og den forteller oss noe om hva som skal skje før han kommer.
Så la oss lytte etter lyden av hans trinn.

Det er ikke en passiv lytting, men en aktiv lytting, der vi arbeider, samtidig som retter oss opp og løfter hodet, for nå skal vi snart bli satt fri.

Publisert på Kristelig Pressekontor

fredag 1. desember 2017

Et nådens år fra Herren


Søndagspreken for første søndag i advent 2017 - lagt ut på Kristelig Pressekontor

«(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn» (Luk 4, 16 – 22a)
.

Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer.
Teksten ved inngangen til et nytt kirkeår er Jesu programerklæring. Den er fordelt på tre «prioriterte områder».
Det første: At fanger skal settes fri! Ordet «fanger» får oss til å tenke på fengsler.
Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Da er jeg litt forsiktig med å bruke uttrykk som «sette i frihet» og slikt. Det kan oppleves som salt i såret.
Men fangenskap er mange ting. Fange av frykt, av stemninger, av sykdom, av sorg eller av synd.
Slike fanger vil Jesus sette fri.
Det andre punktet er at blinde skal få syn.
Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet.
Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri.
Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt?
Det er en forskjell.
Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss.
Jesus har et ord til de undertrykte: De skal settes fri!
Gud er ingen undertrykkende Gud, men en frigjørende Gud.
Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, men om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren!
Et nytt kirkeår – ja.
Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også.
Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren!
Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde.
Det er sprengkraften!
Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer.
Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet.
Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer.
Den sprengkraften heter nåde.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det: Et nådens år fra Herren.

Amen

En ark og et fyr



Det finnes mange navn på forsamlingshus og bedehus i kristen-Norge.

Templet, Betel, Betania, Filadelfia, Tabernaklet – bibelske navn som vekker helt bestemte assosiasjoner.
Andre navn er «Håpet» eller Sion.
Navn som «Arken» og «Fyrtårnet» er mer uvanlige, selv om det faktisk lenge var to lokaler som het «Arken» på Romerike: Den frie evangeliske forsamling på Råholt og Frelsesarmeen på Maura.
I Eidsvoll finner man også Fyrtårnet – Frelsesarmeens lokale i Eidsvoll sentrum.
Det er gode navn på kristne samlingssteder.
De sier noe om kristenlivet som en seilas og om Bibelens budskap som noe man navigerer etter: «Jeg er en seiler på livets hav» og «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn».
I Salme 119 er det 176 vers som sier noe om Guds ord.
Det mest kjente er dette: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (v. 105).
Det funker på land også, ikke bare til havs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Illustrasjonen viser lokalet «Arken» på Maura, der Frelsesarmeens menighet i Nannestad holdt til fra 1910 til den ble nedlagt i 2010 (Foto: Nils-Petter Enstad)

torsdag 30. november 2017

Et nådens år fra Herren - en adventsvise



Skrevet til 1. søndag i advent over bibelteksten Luk 4, 16 – 22a
Melodi: «The Old Folks at Home» (også kjent som «Swanee River»)


Hør på det ord som Jesus taler:
Frihet og fred.
Han gir oss gledesbud fra Herren,
og bringer him’len hit ned.

Kor:
Undertrykte skal få frihet,
blinde skal få se.
Hør nå: Et nådens år fra Herren!
Gud, hør vår bønn, la det skje.

Salvet med kraft fra himlens kilde,
nåde fra Gud.
Kalt til å vitne om Guds frelse,
bringe det himmelske bud:

Fattig får del i Herrens rikdom,
kraft ved hans Ånd.
Gaver til Jesu Kristi kirke,
frihet fra grenser og bånd.

Tekst: Nils-Petter Enstad

onsdag 29. november 2017

Kristen, liksom?



Det var surt og kaldt, og den unge frelsesoffiseren gjorde noe han ikke pleide: Han stanset og tok opp en haiker.

Mye å snakke om hadde de ikke, så musikkanlegget i bilen sto for underholdningen: Det var en cd med kristne sanger.
Etter en stund virket det som haikeren fikk med seg hva slags musikk som ble spilt, og han så skrått bort på sjåføren. –Er du kristen, liksom, du?
- Ikke bare på liksom, håper jeg, svarte den andre.
Det går sikkert an å være kristen på liksom.
Man kan si de rette tingene, ha de rette holdningene, gjøre de riktige tingene.
Alt slikt er vel og bra, men det er ikke nødvendigvis kristendom.
For det å være kristen er ikke et spørsmål om å si, mene eller gjøre de riktige tingene, men om å være født på ny ved troen på Jesus.
Martin Luther har sagt: «Gode gjerninger gjør ikke en person god, men en god person gjør gode gjerninger».
Kristen; ikke bare kristen, liksom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Barnetroen kom tilbake



To brødre vokste opp i det samme, kristne hjemmet, fikk den samme oppdragelsen og ble lært opp i de samme verdiene.

Som voksne reiste den ene ut som forkynner og pastor, den bekjente seg ikke som noen kristen. Men de holdt kontakten.
Så ble den ene broren syk.
Det var en kreftdiagnose som var kommet såpass langt at det ikke var noe å gjøre med den.
En dag ringte den syke til broren sin, som nå var pastor i en menighet.
Han fortalte hvordan situasjonen var, og så la han til: «Og forresten: Jeg har funnet tilbake til barnetroa mi!»
Han levde bare noen dager til, men de brukte han til å fortelle også andre om at nå hadde han funnet tilbake til barnetroa.
I lignelsen om vingårdsarbeiderne forteller Jesus om noen som arbeidet hele dagen, og noen som bare arbeidet den siste timen.
Men alle fikk den samme lønnen da dagen var slutt.
Slik er evangeliet.
Slik virker barnetroen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 27. november 2017

Styrkedråpene


Mange av oss kjenner tegneseriehelten Asterix og hans «Sancho Panza», den store og råsterke Obelix.

De bor i den lille gallerlandsbyen som Julius Cæsar aldri klarer å erobre. Dette skyldes styrkedråpene som trollmannen i landsbyen koker i en stor gryte.
Som barn skal Obelix ha falt ned i denne gryta en gang, og siden trenger han aldri å få styrkedråper.
Han er og blir en kjempesterk mann som kan banke opp hele patruljer av romere som ingenting.
Kan en tegneseriehelt gi stoff til en andakt?
Ordet «styrke» får være nøkkelen i så fall.
Gideon, som vi leser om i Dommernes bok, var ingen Obelix, men ble likevel en av Israels helter.
Gud kalte ham til å lede kampen mot fienden, men Gideon nølte.
Da sa Gud: «Gå og bruk den styrken du har», og han la til: «Det er jeg som sender deg» (Dom 6,14).
«Den styrken du har», kombinert med Guds kall, var det Gideon trengte.
Det var «styrkedråper» nok.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK