tirsdag 24. april 2018

Sennepsfrøets målestokk – surdeigens lov


Søndagsbetraktning for femte søndag i påsketiden, 29. april 2018

«Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret» (Sennepsfrøets målestokk – surdeigens lovLuk 13, 18-21).



Jesus bruker to lignelser i dagens tekst: Sennepsfrøet og surdeigen.
Sennepsfrøet er en lignelse Jesus må ha vært glad i.
Fem ganger bruker han det som beskrivelse av troen eller når han skal si noe om Guds rike.
Vi kan med andre ord snakke om sennepsfrøets målestokk!
Det finnes store frø i naturen, som en potet eller ei nøtt.
Det er frø vi ikke har problemer med å se eller kjenne igjen.
Men det er ikke slike store frø som er Gudsrikets målestokk.
I stedet bruker Jesus det minste av alle frø som modell når han skal beskrive Guds rike.
Troen er som et sennepsfrø! Guds rike er som et sennepsfrø.
Men Jesus velger også et annet bilde for å si noe om Guds rike.
Med det bildet flytter han seg ut fra åkeren og inn på kjøkkenet: Guds rike er som en surdeig.
Surdeig var datidens hevemiddel når man skulle bake – mange bruker det fortsatt.
Det er vanlig deig som er blitt gjæret og som så blandes inn i melet man skal bake med.
Det er effektivt.
«Tre mål mel» skal tilsvare mer enn 35 liter mel. En liten klump surdeig gjennomsyret mye mel.
Det er mange måter man kan merke surdeigseffekten fra Guds rike på.
Det hadde vært vekkelse på Frelsesarmeen «et sted i Norge», og en ung mann hadde tatt imot Jesus.
Det tok imidlertid litt tid før han fikk samlet mot til å fortelle kollegene sine om det.
– Men det har vi da skjønt, svarte de. – Du har jo helt sluttet å banne!
Surdeigen hadde hatt sin virkning.
Sennepsfrøets målestokk og surdeigens lov.
Det er to av kjennetegnene på Guds rike.
Det er kjennetegn med mye sprengkraft i seg.
Det lille ordet om Jesus, den enkle kjærlighetshandlingen – og den sterke effekten disse kan ha.
Sennepsfrøet gjør sitt og surdeigen gjør sitt.
Slik er Guds rike.

Publisert som søndagspreken på KPK

lørdag 21. april 2018

Kan det komme noe godt?


Ikke alle steder har et like godt rykte.

Enten fordi stedet ligger avsides, fordi det er grått og trist der eller fordi det har fått ord på seg som et sted for mange sosiale problemer.
Nasaret var et slikt sted.
Det ble oppfattet som en avkrok.
Så da Natanael fikk høre at Guds lovede Messias kom fra denne byen, spurte han: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1, 46).
Filip, som var den som ga beskjeden til Natanael, begynte ikke å argumentere, men sa bare: «Kom og se!»



Å basere seg kun på rykter når man vil vurdere et sted, en person eller et budskap gir sjelden noe godt resultat.
Da er den personlige erfaringen bedre.
Kan det komme noe godt derfra?
Svar: Kom og se!
Har den-og-den noe å fare med?
Svar: Kom og se.
Har troen noe å gi meg?
Svar: «Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham» (Salme 34, 9).
Natanael kom og så.
Han kom, han så - og han trodde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 19. april 2018

La oss elske hverandre



Betraktning for fjerde søndag i påsketiden

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13, 30 – 35).



Jeg er neppe den eneste som har undret meg over hvorfor denne søndagens tekst begynner som den gjør.
Jeg er vel heller ikke den eneste som har undret meg over hvorfor Jesus ventet til Judas hadde gått før han begynte på den undervisningen som er tema for en fortolkning av dagens tekst.
Og jeg er helt sikkert ikke den eneste som har undret meg over personen, gåten og tragedien Judas Iskariot.
I øyeblikkene før Judas forlot selskapet, var det en litt kryptisk replikkveksling mellom ham og Jesus.
De andre disiplene forsto ikke noe av den, og brydde seg vel kanskje heller ikke så mye.
Men Jesus visste hva som foregikk i tankene til Judas, og Judas visste at Jesus visste.
Dermed reiste han seg og forlot selskapet. Ute var det natt.
Essensen i dagens tekst er det Jesus sier det nye budet som han gir: «Dere skal elske hverandre».
Og han setter en standard for hvordan denne kjærligheten skal være: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».
Til slutt sier at det må være dette som er kjennetegnet på hans disipler: At de elsker hverandre.
For mange år siden satt ei ung lagsjente i Oslo og forberedte et møte hun hadde ansvaret for.
Mens hun prøvde seg fram på gitaren ble en enkel tekst og melodi født, med utgangspunkt i Jesu ord: «La oss elske hverandre, slik som han har elsket oss. Vandre i Guds lys».
Den enkle visen er siden blitt sunget og spilt tusenvis av ganger, og er kommet med i flere salmebøker.
Men først nylig er det blitt kjent hvem den unge jenta var.
Hun heter Ellen-Marie Wisløff, og selv om hun, som de fleste av oss, har møtt både surt og søtt i livet, er dette fortsatt hennes sang.
Velger man å bli i Jesu selskap, kan man også «vandre i Guds kjærlighets lys».

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

Salve til øynene


For et års tid siden fikk jeg vite at jeg har grønn stær på det ene øyet.

Siden da har jeg måttet dryppe øyet hver kveld med noen dråper som skal holde stæren i sjakk.
Det ser det ut til at dråpene har klart.
Stæren har ikke lagt noe egg, for å holde oss i fuglebildet.
Sykdommer i øynene har forårsaket, og forårsaker fremdeles, mye lidelse.
Det er tusenvis av blinde barn og voksne som kunne berget synet dersom de hadde fått behandling i tide.
Ofte skal det ikke mer til enn en salve eller noen dråper.
I Bibelens siste bok sier Herren til menigheten i Laodikea at den er blind, men den har ikke forstått dette selv. Derfor gir han menigheten det råd at den skal kjøpe av ham «salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18).
I evangeliene kan vi lese om flere blinde som ble seende etter å ha møtt Jesus.
Så heter det da også i en sang: «Gi meg troens klare blikk på Jesus».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 18. april 2018

Alfa og omega


Ordparet «alfa og omega» blir ofte brukt i forskjellige sammenhenger.

Det brukes gjerne for å beskrive hvor viktig eller avgjørende det ene eller det andre er.
I utgangspunktet er «alfa» og «omega» den første og den siste bokstaven i det klassiske, greske alfabetet. De tilsvarende norske bokstavene er «a» og «å».
I moderne språk har vi fått fenomenet «alfakrøll» og vi snakker om «alfahunn» og «alfahann».

Når «alfa og omega» er blitt en del av dagligtalen, er det fordi uttrykket også brukes i Bibelen.
I Åpenbaringen sier Jesus om seg selv: «Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden» (22,13).
I kirkekunsten kan man se de to bokstavene stå ved siden av hverandre som et Kristus-symbol.
Når Jesus beskriver seg selv på den måten, er det for å si at i troens verden, er det han som er både begynnelsen og slutten.
Troen begynner med Jesus og den avrundes med Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

tirsdag 17. april 2018

De skjønte det


Den unge mannen hadde tatt imot Jesus i en fellesmøteaksjon, men det gikk noen uker før han våget å fortelle det på jobben. Men til slutt fikk han sagt det: – Jeg er blitt en kristen!

– Det har vi skjønt for lenge siden, sa arbeidskameratene hans. – Du banner jo ikke lenger…
Det er sikkert mange måter å vitne om Jesus på, eller å vise at man har tatt imot ham på.
Det er ikke alltid at ord er den tydeligste måten.
Livet man lever, gjerningene man gjør, og noen ganger de man ikke gjør, er like viktige.
Frans av Assisi skal ha sagt: «Forkynn evangeliet. Bruk ord, om nødvendig!»
Men de ordene må velges med omhu. De må være sanne.
Salmisten sier det slik: «Han la en ny sang i min munn» (40, 4) og la til: «Mange skal se det (…) og sette sin lit til Herren».
Kollegene på jobben forsto at noe hadde skjedd med kameraten deres, og hva det var.
Han hadde jo sluttet å banne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 16. april 2018

«Den om vraket»



En gruppe frelsessoldater hadde gudstjeneste i et fengsel. Menigheten ble spurt om de ønsket noen bestemt sang. «Den om vraket», sa en av dem.

Han mente «Amazing Grace», en takkesang om Guds nåde «…that saved a wretch like me» - som frelste et vrak som meg.
Når ordet «vrak» brukes om et menneske, ser vi gjerne for oss en som har levd hardt med rus og annen fornedrelse.
I den mer praktiske verden kan et vrak enten være et kjøretøy eller en båt som ikke lenger er i brukbar stand – kollisjonsskadd eller rett og slett nedslitt.
Noen av oss har fått utbetalt «vrakpanten» for slike doninger.
Kan man ikke gjøre noe mer med den, blir doningen vraket.
Ikke så med mennesker.
Det var vrakene Jesus kom for å frelse, ikke de striglede og vellykte.
Derfor sa Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» (Matt 9, 12) og at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse (v. 56).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK