En storebror

To smågutter hadde hatt en skremmende opplevelse, men det endte bra. Den skumle hunden hadde ikke funnet dem der de hadde gjemt seg.

«Og så ba vi til Gud», sa den ene av dem.
«Hva bad dere da?» spurte de voksne.
«Jeg ba «du som metter liten fugl» og han ba «kjære Gud Fader i himmelens slott», var svaret.
Det er en søt, liten historie, men den peker på noe vesentlig: Behovet for å hente hjelp og styrke fra en som er større enn en selv.
Alf Prøysen er inne på noe av det samme i sin romjulsvise, der «en bror i femte klassen» kunne være den som sørget for at julebukk-ungene fikk gå i fred.
I krevende situasjoner er det godt å ha en å ty til.
Henrik Wergeland sier det slik, i sitt dikt om en stormfull julenatt: «I slikt et vær, da får du bønner, Gud».
Det er helt legitimt å be til Gud «i slikt et vær».
Derfor heter det i Salme 50, 15: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Valgets dag

Folket befant seg ved et veiskille.
Høvdingen deres hadde fullført sin oppgave og forsto at han snart skulle forlate dem.
Derfor ga han dem en utfordring: «Velg i dag hvem dere vil tjene» (Josva 24, 15).
Samtidig ga han dem visse «føringer» som ledere iblant gjør: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren».
Han sa ikke «På et eller annet tidspunkt må dere bestemme dere, men dere har god tid».
Det er en vanlig misforståelse i mange livssituasjoner.
Man tenker man har god tid, og så utsetter man å ta avgjørelser.
I Guds rike er det bare ett tidspunkt for å ta avgjørelser, og det er «i dag».
Sånn er det ofte i livet også.
I Norge er det politiske valg hvert annet år.
Mellom disse valgene sies og skrives det mye om hva neste valg kan komme til å vise.
Men det er bare resultatet på selve valgdagen som teller.
Josva arrangerte valgdag for folket, og de valgte: «Herren vil vi tjene» (v. 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

De lot det ligge

Flere ganger leser vi evangeliene om at mennesker som møtte Jesus slapp det de hadde i hendene, lot det ligge og fulgte opp Jesu utfordring.

Disiplene ved Genesaretsjøen lot garnene ligge da Jesus sa «Følg meg» (Matt 4, 20).
Kvinnen ved brønnen lot krukka stå da hun hadde snakket med Jesus (Joh 4, 7) og tolleren Levi forlot tollboden sin da Jesus kalte på ham (Matt 9,9).
Å slippe det man holder på med og skynde seg til neste oppgave, er ofte et uttrykk for at ting haster.
Det er noe man skal rekke.
Det er noe som er viktigere enn det man gjør akkurat nå.
Disiplene ble kalt til å være menneskefiskere.
Kvinnen ved brønnen hadde fått vite noe om seg selv som var viktigere enn det hun alt visste.
Levi hadde fått et kall som ikke handlet om å kreve, men om å gi.
Anledningen var der, og de valgte å gripe den. Kanskje følte de at en slik anledning fikk de ikke igjen.
De lot det gamle ligge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ved Jesu føtter

Å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.

Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria i Betania leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39), og Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).
Det var nok fortellingen om Maria som lå i Mattias Orheims tanke og hjerte da han i 1908 skrev teksten til «Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn».
Å sette seg ved Jesu føtter er å gjøre en prioritering.
Marias søster, Marta, syntes dette var å kaste bort verdifull tid.
Det var jo så mye som skulle ordnes!
«Ett er nødvendig», svarte Jesus.
Men mange har erfart at en stund ved Jesu føtter også gir overskudd til det praktiske.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lys og mørke

Ordparet «lys» og «mørke» oppfattes gjerne som totale motsetninger, både fysisk og i overført betydning.

Da kan det være både spennende og utfordrende å minne seg selv om at det svakeste lys er sterkere enn det dypeste mørke.
For at mørket skal være totalt, kreves det at de ikke finnes noen lyskilde i det hele tatt.
Selv om det bare er en lykt med en svak pære og et dårlig batteri, er det nok til å bryte opp mørkets makt noe.
Som det heter i en kjent sang: «Aldri redd for mørkets makt, stjernene vil lyse».
«Aldri» er kanskje et ord man skal være forsiktig med å bruke; et svakt lys i et mørkt rom er ikke alltid nok til å berolige en.
Men det forteller at lyset finnes. Og selv et svakt lys kan vise vei.
Salmisten sier det slik: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119,105).
Som kristne er vi kalt til å vitne om lyset og selv være lys. Da bryter vi mørkets makt.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Korset forstår jeg»

Frelsesarmeen emblem er et nokså sammensatt kunstverk med mye symbolikk i seg.

Her finner man både livets krone og ordets sverd.
Man finner bokstaven «F» og man finner et kors.
Jeg skulle forklare all denne symbolikken for en som ikke var fortrolig med den, og det ble kanskje litt mye informasjon på en gang.
- Men korset forstår jeg, sa vedkommende.
Korset har til alle tider vært et symbol til både trøst og forargelse.
Det var et skrekkens redskap, men i den kristne kirke symboliserer det frelse og nåde.
Der ligger både trøsten og forargelsen.
Å ha et forhold til korset, er å ha et forhold til Jesus.
En frelsesoffiser lå for døden.
Mesteparten av tiden lå han i koma, men i et av de våkne øyeblikkene utbrøt han: «Korset lyser!»
Dette fikk en annen frelsesoffiser til å skrive sangen «Korset lyser hele veien».
Som Paulus skrev: Ordet om korset er Guds kraft for den som blir frelst.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Sjefens beslutning

«Søndag stengt – det har sjefen bestemt!»

Slik sto å lese på en plakat utenfor Fretex-utsalget i Lyngdal.
Med et glimt i øyet peker man på at dette med en dag som er annerledes enn andre dager, er både en del av skaperordningen og et godt folkehelsetiltak.
Karsten Isachsen skrev en gang på 1970-tallet at nordmenn ikke lenger helligholder hviledagen; de hvileholder helligdagen. I vår tid gjør man ikke noen av delene.
Det skal finnes forskning som viser at arbeid og hvile i forholdet 6:1 er gunstig også rent helsemessig for ellers friske mennesker.
Stresslidelser og for tidlig død er et kjent fenomen blant folk som lever i et veldig høyt tempo over lang tid og ikke unner seg selv ro og avkobling.
Når «sjefen» bestemte at det skulle være en dag som er annerledes enn andre dager, var det ikke bare for at kroppen skulle få hvile, men også for at sinnet, tanken og sjelen skulle få sitt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Signaturen

I vinduet til en forretning som selger bibler, så jeg et eksemplar som var utstilt, og med en plakat: «Signed copy».

Et signert eksemplar av Bibelen?
Hvem hadde skrevet den signaturen?
Signerte bøker er jo vanligvis signert av den som har skrevet den?
Hvordan hadde man fått til det i dette tilfellet?
De av oss som oppfatter Bibelen som Guds ord, er overbevist om at den er inspirert av Gud ved Den Hellige Ånd, og at det er den inspirasjonen som også er Bibelens signatur.
Både Jesus og apostlene henviste mange ganger til det som var skrevet ned, både i den gamle pakts bøker og i de apostoliske brevene.
Paulus omtaler de kristne i Korint som «brev» som er sendt til verden.
I Hebreerbrevet kalles troen et pant, og en signatur vil kunne fungere som et slikt pant.
En bibel med en hilsen har mange av oss fått, men den viktigste signaturen er likevel den som er skrevet inn i de kristnes hjerter.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Et sted for alt

Søndag 30. oktober 1960 sto sangeren Elvis Presley i studio og spilte inn en sang som det var meningen skulle være med på hans første gospelplate.

Sangen het «Crying in the chapel».
Den ble ikke med på platen som planlagt, og ble først gitt ut fem år senere. Da ble den Elvis’ første – og siste – singelsuksess på flere år.
Sangen handler om å kunne komme til Guds hus med alle sine følelser og tanker og der kunne gråte både av glede og sorg.
I det siste verset heter det: «Ta byrdene med deg til Guds hus, knel der i bønn. Da blir byrdene lettere og du vil finne veien».
Enten vi snakker om kirkerommet, det private lønnkammeret, bønnens rom eller sjelesorgens rom: Det er rom der man kan ta med seg alt og enten få styrke til å bære det videre, eller rett og slett legge det fra seg.
Jesus sa: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vasse eller svømme?

Det er to måter å innlede et bad i ei elv på:

Enten stuper man rett ut et sted hvor det er dypt, eller man vasser fra kanten og utover mot stadig dypere vann.
Etter hvert kommer man så langt ut at man må svømme.
Profeten Esekiel hadde et syn som handlet om dette (kapittel 47, versene 1 til 5).

Først nådde vannet ham til anklene, så til hoftene og til slutt: «Nå var det en elv som jeg ikke kunne vade over, for vannet hadde steget til en elv der man måtte svømme; den lot seg ikke vade» (vers 5).
Profetens visjon er et godt bilde på en troens vandring mange av oss har gjort.
Fra en forsiktig, kanskje engstelig begynnelse, vokste motet mer og mer, og til slutt våget man å gi seg over til «elementene» - til troens og bønnens bærekraft.
Man erfarte at – jo, det bærer! Man flyter!
Det er ikke lenger snakk om å vasse, men om å svømme i velsignelsens hav.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Energi på avveier

De fleste av oss har opplevd kortslutninger i lamper eller andre elektriske apparater.

Ofte viser den som en gnist, og så blir det mørkt.
Enkelt forklart skjer en kortslutning når det oppstår en kontakt mellom to strømførende ledninger som ikke skal være der. Dermed kommer den elektriske kraften på avveier.
Når det brukes tid på unyttige aktiviteter eller debatter, er det også en form for kortslutning. Det fører til at kraft og energi kommer på avveier.
Et øyeblikks gnist kan nok oppstå, men så er det dødt.
Paulus skrev til de kristne i Korint: «For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2).
Ikke spissfindigheter, ikke ordkunst, men kjernen i evangeliet.
Da William Booth ble spurt om hva som var det viktigste i hans forkynnelse, svarte han bare dette: «Det blødende Guds Lam».
Ikke mer og ikke mindre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En brutt lås

I klassikeren «Jungelboka» leser vi om den svarte panteren Baghera som hadde vært fange i et bur.

En dag klarte han å ødelegge låsen som holdt buret stengt, og fra da av var ordene «den brutte lås som satte meg i frihet» den største verdi han kjente.
Bibelen har mange bilder på det å bli satt fri.
Salmisten sier om Gud: «Han berger deg fra fuglefangerens snare» (Salme 91, 3) – et bilde vi kjenner fra sangen «Snaren er sønder».
Paulus skrev til de kristne i Galatia: «Til frihet har Kristus frigjort oss» (5, 1).
Da panteren Baghera klarte å knuse låsen, lå styrken til dette hos ham selv.
Han gjorde et valg, brukte de kreftene han hadde til å slå mot låsen, og den gikk i stykker.
Å bli en kristen handler også om å ville noe.
Jesus har lagt alt til rette.
Tar man imot ham, så blir man samtidig fri.
Denne friheten beskriver Paulus slik: «… men tjen hverandre i kjærlighet» (Gal 5, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK