Hver dråpe teller

To skoleungdommer skulle lage «et prosjekt».

De bestemte seg for å finne ut hvor mye de dråpene melk som gjerne blir igjen i en kartong utgjør til sammen.
De målte dette med å tømme ut slike dråper fra et antall kartonger, og så multipliserte de dem antall melkekartonger norske husstander forbruker i løpet av et år.
Det ble en anselig mengde!
Om ikke hukommelsen er helt på vidotta, var det snakk om flere tusen liter.
«Jeg ba om en dråpe, og ikke en sjø; jeg ba om en smule, og ikke et brød» heter det i en av Øystein Sundes viser.
Men alle hav, elver og sjøer består av dråper.
Alle brød består av smuler.
Etter en lang tørkeperiode som kom på grunn av folkets vantro, omvendte de seg, og profeten kunne si: «Jeg hører suset av regn» (1 Kong 18, 41, oversettelse av 1985).
Først noen dråper, og så styrtregn.
Dråper blir en flod, enten vi snakker om naturens dråper eller velsignelsens dråper.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En annen dans

Det hender at lokaler som opprinnelig er bygd med tanke på ett formål, ender opp som noe helt annet.

I Edinburgh er det flere tidligere kirker som i dag er pub-lokaler.
Frelsesarmeens første lokale i Fredrikstad var en tidligere dansesal.
Det samme gjaldt Frelsesarmeens lokale i Nannestad (bildet). Det ble «en annen dans», bokstavelig talt.
På engelsk bruker man ordet «converted» om slike bruksendringer.
Det brukes også om religiøse omvendelser. En som går fra en tro til en annen kalles «konvertitt».
Å bli en kristen vil innebære en forandring for de aller fleste.
Man endrer vaner, man endrer holdninger, man endrer kanskje livsstil.
For andre kan det å velge Jesus være å sette inn i en sammenheng det livet og de holdningene man har hatt lenge.
Luther skal ha sagt: «Gode gjerninger gjør ikke et menneske godt, men et godt menneske gjøre gode gjerninger».
Det er faktisk «en annen dans».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sennepsfrøets målestokk – surdeigens lov

Søndagsbetraktning for femte søndag i påsketiden, 29. april 2018

«Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret» (Sennepsfrøets målestokk – surdeigens lovLuk 13, 18-21).


Jesus bruker to lignelser i dagens tekst: Sennepsfrøet og surdeigen.
Sennepsfrøet er en lignelse Jesus må ha vært glad i.
Fem ganger bruker han det som beskrivelse av troen eller når han skal si noe om Guds rike.
Vi kan med andre ord snakke om sennepsfrøets målestokk!
Det finnes store frø i naturen, som en potet eller ei nøtt.
Det er frø vi ikke har problemer med å se eller kjenne igjen.
Men det er ikke slike store frø som er Gudsrikets målestokk.
I stedet bruker Jesus det minste av alle frø som modell når han skal beskrive Guds rike.
Troen er som et sennepsfrø! Guds rike er som et sennepsfrø.
Men Jesus velger også et annet bilde for å si noe om Guds rike.
Med det bildet flytter han seg ut fra åkeren og inn på kjøkkenet: Guds rike er som en surdeig.
Surdeig var datidens hevemiddel når man skulle bake – mange bruker det fortsatt.
Det er vanlig deig som er blitt gjæret og som så blandes inn i melet man skal bake med.
Det er effektivt.
«Tre mål mel» skal tilsvare mer enn 35 liter mel. En liten klump surdeig gjennomsyret mye mel.
Det er mange måter man kan merke surdeigseffekten fra Guds rike på.
Det hadde vært vekkelse på Frelsesarmeen «et sted i Norge», og en ung mann hadde tatt imot Jesus.
Det tok imidlertid litt tid før han fikk samlet mot til å fortelle kollegene sine om det.
– Men det har vi da skjønt, svarte de. – Du har jo helt sluttet å banne!
Surdeigen hadde hatt sin virkning.
Sennepsfrøets målestokk og surdeigens lov.
Det er to av kjennetegnene på Guds rike.
Det er kjennetegn med mye sprengkraft i seg.
Det lille ordet om Jesus, den enkle kjærlighetshandlingen – og den sterke effekten disse kan ha.
Sennepsfrøet gjør sitt og surdeigen gjør sitt.
Slik er Guds rike.

Publisert som søndagspreken på KPK

Kan det komme noe godt?

Ikke alle steder har et like godt rykte.

Enten fordi stedet ligger avsides, fordi det er grått og trist der eller fordi det har fått ord på seg som et sted for mange sosiale problemer.
Nasaret var et slikt sted.
Det ble oppfattet som en avkrok.
Så da Natanael fikk høre at Guds lovede Messias kom fra denne byen, spurte han: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1, 46).
Filip, som var den som ga beskjeden til Natanael, begynte ikke å argumentere, men sa bare: «Kom og se!»



Å basere seg kun på rykter når man vil vurdere et sted, en person eller et budskap gir sjelden noe godt resultat.
Da er den personlige erfaringen bedre.
Kan det komme noe godt derfra?
Svar: Kom og se!
Har den-og-den noe å fare med?
Svar: Kom og se.
Har troen noe å gi meg?
Svar: «Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham» (Salme 34, 9).
Natanael kom og så.
Han kom, han så - og han trodde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

La oss elske hverandre

Betraktning for fjerde søndag i påsketiden

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13, 30 – 35).


Jeg er neppe den eneste som har undret meg over hvorfor denne søndagens tekst begynner som den gjør.
Jeg er vel heller ikke den eneste som har undret meg over hvorfor Jesus ventet til Judas hadde gått før han begynte på den undervisningen som er tema for en fortolkning av dagens tekst.
Og jeg er helt sikkert ikke den eneste som har undret meg over personen, gåten og tragedien Judas Iskariot.
I øyeblikkene før Judas forlot selskapet, var det en litt kryptisk replikkveksling mellom ham og Jesus.
De andre disiplene forsto ikke noe av den, og brydde seg vel kanskje heller ikke så mye.
Men Jesus visste hva som foregikk i tankene til Judas, og Judas visste at Jesus visste.
Dermed reiste han seg og forlot selskapet. Ute var det natt.

Essensen i dagens tekst er det Jesus sier det nye budet som han gir: «Dere skal elske hverandre».
Og han setter en standard for hvordan denne kjærligheten skal være: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».
Til slutt sier han at det må være dette som er kjennetegnet på hans disipler: At de elsker hverandre.
For mange år siden satt ei ung lagsjente i Oslo og forberedte et møte hun hadde ansvaret for.
Mens hun prøvde seg fram på gitaren ble en enkel tekst og melodi født, med utgangspunkt i Jesu ord: «La oss elske hverandre, slik som han har elsket oss. Vandre i Guds lys».
Den enkle visen er siden blitt sunget og spilt tusenvis av ganger, og er kommet med i flere salmebøker.
Men mange år senere ble det kjent hvem den unge jenta var.
Hun het Ellen-Marie Wisløff, og selv om hun, som de fleste av oss, møtte både surt og søtt i livet, var dette hennes sang resten av livet.
Velger man å bli i Jesu selskap, kan man også «vandre i Guds kjærlighets lys».

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

Tilføyelse 2024: Ellen Marie Wisløff gikk bort i 2021

Salve til øynene

For et års tid siden fikk jeg vite at jeg har grønn stær på det ene øyet.

Siden da har jeg måttet dryppe øyet hver kveld med noen dråper som skal holde stæren i sjakk.
Det ser det ut til at dråpene har klart.
Stæren har ikke lagt noe egg, for å holde oss i fuglebildet.
Sykdommer i øynene har forårsaket, og forårsaker fremdeles, mye lidelse.
Det er tusenvis av blinde barn og voksne som kunne berget synet dersom de hadde fått behandling i tide.
Ofte skal det ikke mer til enn en salve eller noen dråper.
I Bibelens siste bok sier Herren til menigheten i Laodikea at den er blind, men den har ikke forstått dette selv. Derfor gir han menigheten det råd at den skal kjøpe av ham «salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18).
I evangeliene kan vi lese om flere blinde som ble seende etter å ha møtt Jesus.
Så heter det da også i en sang: «Gi meg troens klare blikk på Jesus».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alfa og omega

Ordparet «alfa og omega» blir ofte brukt i forskjellige sammenhenger.

Det brukes gjerne for å beskrive hvor viktig eller avgjørende det ene eller det andre er.
I utgangspunktet er «alfa» og «omega» den første og den siste bokstaven i det klassiske, greske alfabetet. De tilsvarende norske bokstavene er «a» og «å».
I moderne språk har vi fått fenomenet «alfakrøll» og vi snakker om «alfahunn» og «alfahann».

Når «alfa og omega» er blitt en del av dagligtalen, er det fordi uttrykket også brukes i Bibelen.
I Åpenbaringen sier Jesus om seg selv: «Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden» (22,13).
I kirkekunsten kan man se de to bokstavene stå ved siden av hverandre som et Kristus-symbol.
Når Jesus beskriver seg selv på den måten, er det for å si at i troens verden, er det han som er både begynnelsen og slutten.
Troen begynner med Jesus og den avrundes med Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

De skjønte det

Den unge mannen hadde tatt imot Jesus i en fellesmøteaksjon, men det gikk noen uker før han våget å fortelle det på jobben. Men til slutt fikk han sagt det: – Jeg er blitt en kristen!

– Det har vi skjønt for lenge siden, sa arbeidskameratene hans. – Du banner jo ikke lenger…
Det er sikkert mange måter å vitne om Jesus på, eller å vise at man har tatt imot ham på.
Det er ikke alltid at ord er den tydeligste måten.
Livet man lever, gjerningene man gjør, og noen ganger de man ikke gjør, er like viktige.
Frans av Assisi skal ha sagt: «Forkynn evangeliet. Bruk ord, om nødvendig!»
Men de ordene må velges med omhu. De må være sanne.
Salmisten sier det slik: «Han la en ny sang i min munn» (40, 4) og la til: «Mange skal se det (…) og sette sin lit til Herren».
Kollegene på jobben forsto at noe hadde skjedd med kameraten deres, og hva det var.
Han hadde jo sluttet å banne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Den om vraket»

En gruppe frelsessoldater hadde gudstjeneste i et fengsel. Menigheten ble spurt om de ønsket noen bestemt sang. «Den om vraket», sa en av dem.

Han mente «Amazing Grace», en takkesang om Guds nåde «…that saved a wretch like me» - som frelste et vrak som meg.
Når ordet «vrak» brukes om et menneske, ser vi gjerne for oss en som har levd hardt med rus og annen fornedrelse.
I den mer praktiske verden kan et vrak enten være et kjøretøy eller en båt som ikke lenger er i brukbar stand – kollisjonsskadd eller rett og slett nedslitt.
Noen av oss har fått utbetalt «vrakpanten» for slike doninger.
Kan man ikke gjøre noe mer med den, blir doningen vraket.
Ikke så med mennesker.
Det var vrakene Jesus kom for å frelse, ikke de striglede og vellykte.
Derfor sa Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» (Matt 9, 12) og at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse (v. 56).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jon Michelet i 2008: Norge er mindre sekulært enn vi tror

Av Nils-Petter Enstad (tekst og foto)

- Norge er ikke så sekulært som vi ofte tror. Mange overser at det finnes en sterk, kristen grasrot og et kristent grunnfjell her i landet. Det sier forfatteren og ateisten Jon Michelet om sin nye bok «Brev fra de troende». Nylig presenterte han denne boka på et møte i regi av Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening i Oslo.

Det begynte med et intervju i avisa Vårt Land i serien «Min tro». Der snakket Jon Michelet om sin ateisme, og at en alvorlig hjertesykdom noen år før ikke hadde endret på dette. Han sa blant annet om seg selv at han «tørster etter en tro, men finner ingen kilde».
Etter intervjuet fikk han en del brev fra kristne mennesker – «vennlige, men insisterende brev», som han sa – som forsøkte å vise ham den rette veien. Disse brevene tok han vare på, og da han i 2007 fikk en alvorlig kreftdiagnose, fant han dem fram igjen, og begynte å arbeide med dem. I første omgang førte dette til en tekst som ble lagt ut på internett.
Nå er den kommet som bok på Manifest Forlag. I tillegg har han skrevet en bok om Job i Det gamle testamente, en bok som foreløpig kun er tilgjengelig på nettet. Selv betegner forfatteren denne boka som «et begeistret, religionskritisk essay».
Jon Michelet ønsker ikke å identifisere seg med den «new atheism»-bølgen som preger en del amerikanske forfattere og deres bøker. – Jeg ønsker å stå for en dialogisk religionskritikk, ikke en konfronterende. Jeg ønsker ikke å misjonere for ateismen, Sa Jon Michelet, som kunne fortelle at utgivelsen av boka har gitt ham mange nye og uvante anledninger. –Hvem skulle trodd for et par år siden at jeg skulle tale i Trefoldighet kirke i Oslo en 1. mai, sammen med Gerd Liv Valla? sa han.

Kristendom
Når Jon Michelet har arbeidet med religion og tro i så vel den nye boka som i essayet om Job, er det kristendommen han har forholdt seg til, i og med at den er den dominerende religionen i vårt samfunn. De som har kontaktet ham i denne prosessen, har også vært kristne. Han har også kommet til den konklusjonen at det finnes en religiøs streng hos alle mennesker, også hos ham selv, om han aldri så mye er ateist fremdeles.
- Men litt har jeg jo vaklet av og til, innrømmet han. – Og det har hendt at jeg har tenkt: Hva om de virker, alle disse bønnene som folk ber for meg?

Publisert i KPK i 2008

Hvor mange åpenbarte Jesus seg for etter oppstandelsen?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

Alle journalister har opplevd det samme: Når en begivenhet skal refereres, kan det komme til å foreligge like mange versjoner som det er referenter. Så også med evangelistenes fortellinger om Jesu oppstandelse. En lesning av alle fire viser ingen motsetninger, men en lang rekke nyanser. Det går både på hvor mange han møtte og hvor mange ganger han viste seg for disiplene.

Leser man tekstene om Jesu oppstandelse i sammenheng, kan man slå fast at han viste seg for minst 18 personer som kan identifiseres. Mest sannsynlig dreier det seg om «18 pluss».
Disse 18 er:
De 11 gjenlevende disiplene etter at Judas hadde tatt sitt eget liv.
De to Emmaus-vandrerne.
Fem kvinner som er nevnt ved navn.
Et ukjent antall som omtales i Luk 24 som «de andre kvinnene».

Paulus
Apostelen Paulus skriver om seg selv at han var den siste som møtte den oppstandne Jesus «ansikt til ansikt». Det skjedde på veien til Damaskus.
Om dette møtet hører naturlig hjemme i en slik oppramsing, kan det kanskje være ulike meninger om, men Paulus selv mente åpenbart at den gjorde det (se 1 Kor 15).
I den forbindelse nevner apostelen også en hendelse som ikke er nevnt i evangeliene: «Deretter viste (Jesus) seg for mer enn fem hundre søsken på én gang».
Dette brevet ble trolig skrevet drøyt 20 år etter korsfestelsen, og Paulus skriver om de som fikk denne opplevelsen at «(a)v dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn».
Kronologisk plasserer Paulus denne åpenbaringen samme dag eller kanskje dagen etter oppstandelsen. Men han nevner ikke kvinnene som Jesus møtte på oppstandelsens morgen. De var imidlertid viktige vitner.

Kvinnene
Tekstene i evangeliene er helt samstemte om at den/de første som møtte den oppstandne Jesus, var kvinner.
Med utgangspunkt i Johannes-evangeliet har det festet seg en oppfatning av at Maria Magdalena og hun alene var den første som møtte den oppstandne.
Alle fire evangeliene plasserer Maria Magdalena i oppstandelsens hage, men de tre synoptikerne plasserer henne der sammen med andre kvinner.
Matteus skriver om Maria Magdalena og «den andre Maria», mens Markus også nevner Salome, hun som var mor til apostelbrødrene Jakob og Johannes («fru Sebedeus», som en kjent forkynner i Frelsesarmeen omtalte henne som).
Lukas nevner tre kvinner ved navn, og skriver at disse kom «sammen med de andre kvinnene».
De tre han nevner, er Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor (hun blir dermed den tredje Maria i dette selskapet; hun var mor til «den andre Jakob» i disippelflokken) og Johanna, en kvinne i Jesu følge som vi ellers ikke vet noe særlig om.

40 dager
Fra Jesus sto opp fra de døde og til hans himmelfart, gikk det 40 dager.
I løpet av disse 40 dagene viste Jesus seg en rekke ganger for disiplene, både enkeltvis og som gruppe. Veldig få av disse møtene er referert i evangeliene. Det mest kjente av dem er det som gjerne kalles «Peters konfirmasjon» (Joh 21, 15-21).
Hva de 40 dagene ellers ble brukt til, blir ren spekulasjon.
Ble noen helbredet i denne perioden også?
Evangelisten Johannes avslutter sin bok med å slå fast at dersom alt Jesus sa og gjorde skulle skrives ned «tror jeg ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives».
Av den grunn kan det nok derfor settes strek her også for denne lille oppsummering.

Litteraturhuset, Oslo
7. april 2018

Peters konfirmasjon

Søndagsbetraktning for 2. søndag i påsketiden, 8. april, 2018

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine lam!» Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær». Jesus sier til ham: «Fø mine sauer! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!» (Joh 21, 15-19).


Denne bibelteksten kalles iblant for «Peters konfirmasjon».

Det er en betegnelse som henger igjen fra den gang da man ved konfirmasjonen ble stilt tre konkrete spørsmål om tro, som man så måtte svare på.
Teksten må leses i sammenheng med to andre kjente tekster, nemlig Peters bekjennelse og Peters fornektelse.
Da Jesus spurte disiplene hvem disiplene mente han var, svarte Peter på vegne av dem alle: «Du er Messias, den levende Guds Sønn».
Men da Jesus var tatt til fange og Peter ble spurt om ikke han hadde vært sammen med ham, nektet han både én og tre ganger for at han kjente Jesus.
Disse to fortellingene er ytterpunktene i beretningen om forholdet mellom Jesus og Peter.
Nettopp derfor er beretningen om Peters konfirmasjon så viktig.
Her fikk Peter sette ord på det han tenker, mener, føler og tror: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.»
Slik får han tatt et oppgjør både med den stolte erklæringen og den redde fornektelsen.
Det som står igjen er den ydmyke bekjennelsen: «Du vet at jeg har deg kjær.»

Peter valgte de enkle ordene denne gang – ikke de store.
«Elsker du meg mer enn disse?» spør Jesus.
Peter som hadde sagt at om alle andre sviktet, så skulle han stå fast, nøyde seg med det enkle denne gang: «Du vet at jeg har deg kjær.»

Mange av oss vil sikkert kunne kjenne oss igjen i beretningene både om Peters bekjennelse og Peters fornektelse.
Det er lett å være frimodig på en solskinnsdag, og det er lett å miste frimodigheten når natten har senket seg.
Men ingen av disse to beretningene sier det siste ordet om forholdet mellom Jesus og Peter.
Nettopp derfor er beretningen om Peters konfirmasjon så viktig for oss som er kristne i dag.

Publisert på KPK