Apokalypsens barn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: «Jeg tilhørte den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.» «Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml», svarte hun.



Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var «apokalypsens barn» mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om den såkalte Jesus-vekkelsen der unge «drop outs» og «hippies» ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede da såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Det gjorde at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og «sjølproletariserte» seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten. Andre innså at apokalypsen var utsatt på ubestemt tid, og hentet inn igjen noe av det man hadde utsatt.

I
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men tilsvarende fortellinger finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at katastrofen kom som en følge av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler på apokalyptiske fortellinger. Knut Faldbakkens dobbeltroman «Uår. Aftenlandet» og «Uår. Sweetwater» (1974 og 1976) er en slik. Den handler om et fremtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økologisk apokalypse. Det samme gjelder Torgrim Eggens roman «Jern» (2010), som handler om en gruppe - skal vi kalle dem «siste dagers hellige»? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
Også i den kristne skjønnlitteraturen finner man slike fortellinger. Frikirkepastoren J.F. Løvgren skrev to slike romaner: «Våre lamper slokner» (1941) er den mest kjente, «Syndens natt» (1948) er nok den beste.

II
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem» er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablert seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og «Folkets Tempel» var et moderne, historisk eksempel på dette. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner oppsto som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at «Jesus kommer snart» sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.

III
For om lag 40 år siden hadde jeg min faste plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Av en eller annen grunn valgte jeg meg etter hvert en annen arena – foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg sto ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med henholdsvis «det arbeidende folk» og en med de som levde «i synden og verden». Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg mitt, både fra den gang og siden, selv om Jesus ikke har kommet igjen – ennå; bomben ikke har falt – ennå og økosystemet ikke har brutt sammen – ennå.

IV
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
«… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»

... de døde bare sannheten

Et essay om nekrologen, språket og om sjangeren
Av Nils-Petter Enstad

Det er lørdag 16. september 2006.
Jeg sitter ved det jeg i noen dager har forstått er min mors dødsleie. Det er bare noen uker siden vi feiret hennes 85-årsdag. Da var hun som vi har kjent henne: Frisk, glad, pratsom og tilfreds. Nå ligger hun bare og sover, og vi får ikke kontakt med henne. Pleiepersonalet har sagt at det ennå kan gå både dager og mer før det skjer noen "forandring".
Jeg bøyer meg over senga hennes og kysser henne på en varm panne. Noen ord dukker fram, ord hun har sagt til meg tusenvis av ganger: - God tur, da! Og kjør forsiktig.
Noen timer senere sitter jeg foran pcen og skal finne ord for de tanker og følelser som kalles sorg. Da dukker ordene fra avskjeden fram igjen, og de blir utgangspunktet for en tekst om min mors bortgang. Jeg setter som overskrift: ”Hjemreisen”.

I
Livet som en reise. Som et kristent menneske er det en metafor jeg er fortrolig med, mer fra salmebøker og litteraturen enn fra Bibelen. I begravelsen til så vel min mor, som min far for 14 år siden og begge mine svigerforeldre sang vi en slik tekst:
"Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav, og denne kurs vil jeg følge".

Ett av verdenslitteraturens mest kjente verk er bygget opp rundt denne metaforen: John Bunyans "Pilgrim's Progress", skrevet på 1600-tallet og av enkelte beskrevet som "det femte evangelium". Henrik Wergeland brukte den samme tanken i ett av sine siste og mest kjente dikt:
"Nå siste reis meg forestår – sing, sailor, oh!
Av sted til himlen ferden går. Sing, sailor, oh!"

Til reiser – og særlig lange reiser – hører en avskjedshilsen med. En presang. Et brev. En omfavnelse. Når det gjelder den siste reisen blir slike hilsener gjerne gitt ved graven. Har det vært samling rundt en åpen kiste, hender det man stikker små gaver i hendene til den døde, eller i kisten. Det som blir sagt ved graven kan være små litterære perler, og det kan være nokså hjelpeløse uttrykk for sorg og savn og smerte.
Mange får også en siste hilsen, en siste offisiell oppmerksomhet, gjennom noen minneord i avisen. En nekrolog.
De aller fleste aviser i landet trykker slike tekster. Ikke minst i lokalaviser er dette prioritert stoff, men også i riksaviser og regionsaviser. Det går ikke en eneste dag uten at det står slike tekster på trykk i norske aviser.
Nekrologen er både en journalistisk sjanger og en biografisk sjanger, med de faglige krav og forventninger man bør kunne stille i den forbindelse. Men først og sist er det en folkets sjanger, en type tekster som "hvem som helst" kan produsere – og gjør det: Naboer, venner, slektninger, kolleger.
Noen aviser har som praksis at de ikke tar inn nekrologer som er skrevet av nære slektninger av den som er gått bort. Det gjelder for eksempel Aftenposten. Det kan sikkert argumenteres både for og mot en slik praksis, men det skal få ligge her. Terskelen for å få minneord på trykk i norske aviser er lav, og bør også være det. Men den kan nok være for lav noen ganger. Ikke minst gjelder dette i situasjoner der dødsfallet skyldes det man gjerne kaller "en personlig tragedie". Da kan det komme indiskresjoner på trykk som noen ganger skyldes velment vanvare, andre ganger bevisste valg om å plassere skyld og ansvar for tragedien ett eller annet sted.
Det første eksemplet henter jeg fra Aftenposten, tidlig på 2000-tallet. En kvinne hadde valgt å ta sitt liv etter mange år med en smertefull sykdom. I nekrologen ble det skrevet om det "mot" man mente dette viste, og det ble avlagt sterke visitter til norsk helsevesen som ikke hadde vært i stand til å gi avdøde den oppfølging og hjelp hun burde fått.
Enda grovere var et eksempel jeg leste i min hjemlige lokalavis noen år tidligere: En mann i 40-årene hadde tatt sitt eget liv. Den som skrev, var datteren til en kvinne mannen hadde hatt et forhold til etter at han var blitt skilt. Dette forholdet var kort tid i forveien blitt avsluttet, noe datteren tilskrev andre menneskers innblanding og kritikk. Hvem var disse "andre"? Naboer? Mannens barn fra første ekteskap? Andre familiemedlemmer? Anklagen ble hengende over mange, og reaksjonene var sterke.

Ofte forutsetter det et visst kjennskap til lokale og kulturelle koder å gjennomskue slike ting, og det er ikke alltid folkene i redaksjonen kjenner til disse. Det gjør derimot leserne, eller de av leserne som meldingen er ment å nå.

II
Som dødsannonsene, er også nekrologen en sjanger for så vel den svulstige patos som de mange omskrivninger. Et annet fellestrekk mellom dødsannonsen og nekrologen, er at de står på trykk kort tid etter at dødsfallet har skjedd. Hvis det går mer enn en ukes tid, kanskje halvannen, skyldes det gjerne ekstraordinære omstendigheter. Som det at vedkommende er funnet død etter å ha vært savnet i lang tid, eller at dødsfallet ikke er blitt kjent tidligere.
Det er en hevdvunnen praksis at man i en nekrolog skal skrive pent om den døde. Det er mange grunner til at det bør være slik. Ikke minst tilsier hensynet til det etterlatte dette. Og det er her omskrivningene kommer inn. En kranglete og vanskelig person blir gjerne som "en som sto for sine meninger", bare for å bruke ett eksempel.
Men noen ganger kan kanskje omskrivningen være en vel så "riktig" beskrivelse av den avdødes personlighet, som en melding i klartekst. Dette gikk opp for meg da jeg for noen år siden skrev noen minneord om en gammel frelsesoffiser. Han hadde hatt flere ledende stillinger, men var samtidig en som de fleste – det gjaldt meg også – lo litt av bak ryggen hans. Da han var død, slo det meg at dette skyldtes en naivitet hos ham som i utgangspunktet var en positiv egenskap, fordi den var et uttrykk for at han hadde tillit til sine medmennesker. Men det gjorde ham sårbar som leder. Omtrent slik omtalte jeg ham da også, og fikk flere positive tilbakemeldinger på akkurat det: - Jeg har ikke tenkt på det slik før, men ser nå at det var slik det hang sammen.
En "riktig" beskrivelse av et menneske behøver altså ikke bare være et spørsmål om fakta. Det kan også være et spørsmål om form.

III
Jeg har latt meg fortelle at i store aviser i USA og på kontinentet har man hele redaksjoner om utelukkende arbeider med nekrologer. De tar imot dem og redigerer dem, men de skriver dem også. I norske aviser vil jeg tro dette ligger som ett av flere ansvarsområder i personaliaredaksjonen, avdelingen for fødsler, bursdager og bryllup.
I så vel politiske miljøer som mediemiljøene er det en kjent sak at det til enhver tid ligger ferdigskrevne nekrologer over kjente personligheter fra samfunnsliv og kulturliv. Om ikke annet, sørger man for å få dem skrevet dersom det ryktes at vedkommende er blitt syk. Også i organisasjoner og politiske partier har man slik beredskap. Det kan virke som en form for kynisme, men det er like mye snakk om rasjonell planlegging.
Da Johan Borgen døde i 1979, hadde nekrologen hans allerede ligget i redaksjonen i Dagbladet lang tid. Det hadde Borgen selv sørget for. Han hadde nemlig skrevet den. Den begynte slik: "Med Johan Borgen er en hyggelig fyr gått bort…". Antakelig ville ingen andre enn Johan Borgen komme, om ikke levende, så helskinnet, fra en slik øvelse, og han hadde neppe lyktes med det annet sted enn i Dagbladet, som han var sterkt knyttet til gjennom et langt forfatterliv.
Samtidig kan eksemplet illustrere en av de utfordringene som denne sjangeren ikke har noe godt svar på: Hvem skal skrive minneordene om en som er gått bort? Hvilke bånd legger man på seg når man skal skrive en nekrolog? En ting er omskrivningene, som er nevnt tidligere. En annen ting er fortielsene. Skrives nekrologen av en nær venn eller beundrer, vil det gi én type slagside, skrives den av en som avdøde har vært uenig med eller hatt en konflikt med, vil dette også kunne prege teksten.
Et tankeeksperiment: Sett at det ikke var Johan Borgen selv som hadde skrevet om Johan Borgen, men derimot hans datter Brett? Ville hun ha skrevet om den døde som "en hyggelig fyr", eller ville hun skrevet om hans fyllekuler og damehistorier, slik hun gjorde det i boka "Den fortapte datter"?

Dette med barn som skriver om sine foreldre har mange sider. Det er eksempler på at barn har skrevet nært og vakkert om sine foreldre, og det er eksempler på det motsatte. Jørgen Sandemoses bok om sin far er ett av de ferskeste eksemplene på det siste. En nekrolog skrevet av en sønn, datter eller et barnebarn vil som regel være preget av de positive sidene ved relasjonen – men det vil som regel en nekrolog som er skrevet av en kollega, en venn eller en nabo også være. De aller fleste nekrologer som skrives, blir mens den som skriver ennå er i et sorgarbeid, kanskje også i sjokk. Vanligvis gir dette "cred" til den døde i den betydning at man er rausere med godordene enn man ville vært i en mer rasjonell situasjon.

IV
For svært mange er nekrologen den siste meldingen offentligheten får om et menneskes liv – noen ganger også den eneste. Nekrologen blir stående som en oppsummering over et liv. En fasit. Dette gjør at det er mange hensyn som må veies opp mot hverandre når den skal skrives og publiseres.
Jan E. Hansen, forfatter og kulturjournalist i Aftenposten, ga i 1996 ut boka "De døde". Her skriver han om en lang rekke personer, de fleste kjent fra kultur- og samfunnsliv, som har det til felles at de er døde. Artiklene i boka er ikke nekrologer i vanlig forstand. Bokas motto er et sitat fra den franske filosofen Voltaire: "De levende skylder man hensyn, de døde bare sannheten." Det er noe hensynsløst over en slik devise, men samtidig appellerer den sterkt til meg. Det er mange bekjennelser og avsløringer som er kommet fram "på dødens terskel", ting man kan ha båret på et helt liv, men som man på terskelen til det Forkynneren i Det gamle testamente kaller "den vei jeg ikke vender tilbake" føler man må gjøre opp. Denne tanken er sentral i Sigrid Undsets romaner om Olav Audunssøn, bare for å ha nevnt ett eksempel fra litteraturen.
Samtidig må man huske at "sannheten" er ikke bare én ting, og selv om én er død, er det andre som lever: Barn, ektefelle, venner. "De levende skylder man hensyn" – det gjelder ikke minst de gjenlevende.
Det var her mange følte at Prøysen-biograf Ove Røssbak bommet da han for et par år siden "outet" dikterens påståtte homofile tilbøyeigheter. At han i debattens hete anklaget både Prøysens enke og datter for å tale mot bedre vitende da de tok avstand fra dette, gjorde ikke prosjektet hans noe mer sympatisk.

En historisk forløper til nekrologene, er tidligere tiders gravskrifter, som ble hugget inn på vedkommende gravstein. Disse var selvsagt langt mer komprimert enn selv den korteste, moderne nekrolog. Dikteren Johan Herman Wessel (1742 – 1785) laget flere slik, blant annet over bryggeren Walt:
Her ligger Walt.
Han gjorde malt,
Og det var alt.
Fra mer moderne kultur kjenner vi Marve Fleksnes sin oppsummering av sitt liv: "Han kom, ble svett – og dett var dett."

V
Da Knut Hamsun døde i 1952, skrev Sigurd Hoel en artikkel om ham. Det var ingen nekrolog i snever forstand, men mer en analyse av mannen og dikteren. Han tok utgangspunkt i at Hamsun en måned før krigen brøt ut, i august 1939, fylte 80 år, og ble hyllet av en hel verden. "Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive hans nekrolog", som han på typisk hoelsk underfundig vis formulerer det. Men det lå en hel verdenskrig, og Hamsuns holdning under krigen, mellom hyllesten og avskjeden, og da ble det atskillig mer krevende å oppsummere.
Hamsun skrev ikke mye under krigen, og det han skrev, var stort sett av en slik art at de fleste helst hadde vært det foruten. Men han skrev noen nekrologer. To av dem skrev han som dikt: Da Gustav Vigeland døde i 1943 og da Edvard Munch døde i 1944. Og så den mest berømte og beryktede av dem alle, minneordene ved Adolf Hitlers død: " Jeg er ikke verdig til å tale høirøstet om Adolf Hitler, og til noen sentimental rørelse innbyr han liv og gjerning ikke…" skrev han i Aftenpostens kveldsutgave 7. mai 1945, samme dag som Tyskland kapitulerte. "Vi, hans nære tilhengere, bøier nu våre hoder ved hans død."
Denne følelsen av "tungt, men lett" er noe mange nekrologforfattere kjenner seg igjen i. Nekrologen er gjerne en form for hyllest som man framfører, dels på egne vegne, dels på vegne av et fellesskap: Venner, kolleger, nabolag. Det kan være både terapi og sjelesorg i en nekrolog med gode og varme ord - ikke minst for den skriver den. Men noen nekrologer er det vanskelig å skrive. Særlig gjelder dette dersom den man skal omtale har tatt sitt eget liv.
Det finnes en rekke "kjente" selvmordere i historien, ikke minst fra kulturlivet. Fra litteraturens verden kjenner man Per Sivle, Jens Bjørneboe, Karin Boye, Tor Jonsson og Stig Dagermann, bare for å nevne noen. Helt fram til 2006 het det i "Vær Varsom-plakaten" fra Norsk Presseforbund at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Dette er endret til: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Dersom et selvmord omtales i media, skjer det gjerne med standardformuleringen «en personlig tragedie».
Da tidligere helseminister Tore Tønne ble funnet død rett før jul i 2001, ble det allerede i de første nyhetsmeldingene slått fast at Tønne hadde tatt sitt eget liv. Reporter Geir Helljesen gjorde dette klart med sitt spørsmål til den vakthavende politimannen: - Er det noen grunn til å tro at dette er noe annet enn en personlig tragedie?
”En personlig tragedie” er den klassiske betegnelsen på selvmord i norske medier.
Ved andre uventede dødsfall kan spørsmålet om selvmord bli hengende i lufta i lang tid etterpå. Det gjaldt for eksempel da artisten Jan Werner Danielsen døde sensommeren 2006. I et forsøk på å stanse disse spekulasjonene gikk familien til det litt uvanlige skritt å offentlige konklusjonen i obduksjonsrapporten: At dødsfallet hadde en naturlig årsak.


VI
Hvem får så en nekrolog i avisen?
Fra en side sett er nekrologsidene noen av de mest demokratiske i norsk medieverden. De er i prinsippet åpne for alle, både når det gjelder omtale og innsending. I den grad det er noen "standsforskjell", viser dette seg i blant på lengden av omtalen, og noen ganger også antallet. En kjent politiker, næringslivsleder eller kulturpersonlighet får gjerne både mer plass og flere omtaler enn en som har befunnet seg lenger nede på en eventuell stige i samfunnet. Noen aviser har som praksis at man bare trykker én nekrolog om en person. Om det er prinsippet "første mann til mølla" som avgjør hva som blir trykket, eller om man ser avsenderen litt an, kan nok variere fra avis til avis og fra situasjon til situasjon. Andre får til dels svært mange omtaler.
Formen på en nekrolog kan også variere sterkt. Mange av de nekrologene som står i norske aviser er lite annet enn en cv i episk form, hvor man ramser opp eksamener og arbeidsgivere, nevner litt om familie og fritidsinteressert og avslutter om hvor kjekk og grei den avdøde var. Noen er så banale både i form og innhold at man nesten tenker for seg selv at vedkommende må da ha fortjent noe bedre enn dette.
I årenes løp har jeg flere ganger eksperimentert med formen når jeg har skrevet nekrologer. Det er en dristig ting å gjøre. Man risikerer å bomme både på formen og innholdet, og det som var ment å være en hyllest, kan bli det stikk motsatte. Men lykkes man, kan man komme til å oppdage at man faktisk kan lage journalistikk, i lykkelige øyeblikk kanskje noe nær litteratur, av en nekrolog.
Både som journalist og forfatter er jeg opptatt av at dersom jeg skriver en nekrolog, skal den holde en viss standard. Både språklig og litterært skal teksten ha et visst kvalitetspreg. Selvsagt klarer man ikke å oppfylle en slik forventning hver eneste gang, men de gangene man får det til, enten fordi man forstår det selv, eller fordi tilstrekkelig mange forteller en det, føler man at man har fått betalt litt tilbake på en gjeld man i utgangspunktet kanskje ikke var klar over at man hadde.

Publisert i "Fast Grunn" i 2008

Fra ilden til asken

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det hadde vært en av de største menighetene Frelsesarmeen hadde på Jylland. Opptil seks musikkgrupper hadde vært i virksomhet samtidig, og «alle» i den nordjyske byen hadde et forhold til «Hæren». Så skjedde det noe. Noen ble uenige om noe, og blant annet fordi vennskapsbånd og slektsbånd gikk på kryss og tvers i fellesskapet, raknet det fullstendig. Nærmest fra den ene uka til den andre var den store menigheten redusert til en håndfull.

Da jeg kom til byen som leder for menigheten var det gått mange år siden dette skjedde, men sårene fra den gang var åpenbart ikke grodd. Jeg fikk inntrykk av at ingen lenger riktig husket hva konflikten hadde gått på den gangen, men sårene var der. Mange av dem holdt fremdeles Krigsropet, og de satte pris på besøk av kapteinen, men det ble med det.
Det er reportasjene og debatten i Dagen om ettervirkningene av konflikten i menigheten «Levende ord» i Bergen som har brakt dette 35 år gamle minnet fram for min egen del. Det finnes en del slike fortellinger, både fra lokalmenigheter og hele bevegelser. «Ofrene» for slike konflikter er verken lokalmenigheten eller bevegelsen, men de mange enkeltmenneskene som føler seg kastet fra ilden til asken, for å bruke tittelen på Pål Repstads bok fra 1984 («Fra ilden til asken. En studie i religiøs passivisering». Universitetsforlaget).

Jeg vet svært lite om konflikten i «Levende Ord», og de tanker som legges fram her er derfor noen generelle betraktninger. Da tar jeg utgangspunkt i at det at noen velger å bryte med en menighet for å slutte seg til en annen, er i og for seg uproblematisk, selv om man ikke akkurat kan si at Guds rike vokser på den måten. Vekst i én menighet på bekostning av en annen, er i beste fall rokkering. Langt mer utfordrende – ikke minst sjelesørgerisk – er det med de som går i passivitet etter slike prosesser. Blant disse passive finner man ulike cases. Noen beholder sin tro, men går ikke på møter og gudstjenester. Noen velger å «shoppe» - de oppsøker ulike menigheter, går kanskje når en man kjenner er annonsert, eller en de setter pris på. Og noen bryter både med menigheter og tro. De blir det man kaller «frafalne», noen i all stillhet, andre mer høyrøstet og synlig.

Konflikter, uenighet og avskallinger er en del av dynamikken i alle organisasjoner. De fleste politiske partier her i landet har oppstått som følge av slike prosesser; det samme gjelder store deler av floraen av kirkesamfunn og kristne organisasjoner, i hvert fall sett fra et organisasjonsteoretisk perspektiv. I kristen sammenheng har man imidlertid ofte dels åndeliggjort, dels demonisert slike prosesser. Uenigheter har vært beskrevet som «angrep»; tilsynelatende har man sett for seg et ideal der kristne fellesskap skal være en slags kontinuerlig idyll.
Utfordringen er ofte å kunne håndtere uenighet på en – nåvel: - «kristelig måte» ved at man bevarer respekten for den som mener noe annet enn en selv, og ikke gjøre organisatoriske stridsemner til lakmustest på hvor kristelig man er, eventuelt om man er kristen i det hele tatt.

Flere av de konfliktene man har sett i både organisasjoner og menigheter har vært knyttet til måten ledende og/eller toneangivende personer har opptrådt på. Jeg var i sin tid forlagsredaktør på Edin Løvås sin bok «Maktmennesket i menigheten». Mange som leste den – det gjaldt også forlagsredaktøren! – fikk flere aha-opplevelser gjennom den boka enn man satte pris på. For mange ble den en øyeåpner. Det gjaldt nok første og fremst de som hadde vært ofre for maktmennesker, og i mindre grad maktmenneskene selv. Det er noe av uhyggen ved slike mennesker: Det ofte totale fravær av empati, selv om det tilsynelatende kan være både sjarmerende og vennlige. Som sjelesørger har jeg møtt konfidenter som kunne fortelle at møter med maktmennesker hadde gått på troen løs.

Igjen: Konflikten i «Levende Ord» vet jeg lite om og mener jeg ingenting om. Årsakene kan være flere og komplekse når noen går fra ilden til asken. Men når det skjer, er det som regel noe som ikke har fungert og noen som har trådt feil. Å ha med andre mennesker å gjøre vil alltid innebære at man er i en kontinuerlig læringsprosess når det gjelder dette, enten man har lederansvar eller er en del av det store fellesskapet. Apostelen sa det klokt: «Når ett lem hedres, hedres hele kroppen, når ett lem lider, lider hele kroppen.»