fredag 28. juli 2017

Stolthet


Når det blir sagt om noen at vedkommende er «stolt», har det både en positiv og negativ klang.

Man kan være stolt av sitt land, sin ektefelle eller sine barn; det er gjerne positivt.
Men stolthet kan også være arrogant, selvgodt og usympatisk.
I Bibelen brukes ordet i begge betydninger.
I Salme 34,3 heter det «Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade», og i Salme 105, 3: «Vær stolte over hans hellige navn».
Paulus skriver til romerne: «I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud» (15, 17). Det er god stolthet.
Jakob skriver om negativ stolthet: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (4,6).
I Ordspråkene: «Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall» (16,18)
Paulus oppsummerer slik: «For den som er stolt, skal være stolt av Herren» og «Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet» (2 Kor 10,17 og 11.30).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

torsdag 27. juli 2017

Som ingen kan telle


Det skal ha vært en tegning av et lite barn som sto og så opp mot stjernehimmelen som skal ha gitt Lina Sandell inspirasjon til den kjente salmen «Jeg kan ikke telle dem alle».

Tegningen minte henne kanskje om den kjente, bibelske fortellingen om Abraham som fikk beskjed om å gå ut om natten og se opp på himmelen: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem» (1 Mos 15,5)!
Så tallrik skal din ætt bli, sa Gud til den ennå barnløse, tilårskomne Abraham.
Lina Sandell brukte inspirasjonen til å si noe om Guds godhet:
«Jeg kan ikke telle dem alle
de nådebevis jeg har sett…».

Den amerikanske sangforfatteren Johnson Oatman hadde en annen tilnærming.
Han skrev sangen «Count your blessings», der man synger i omkvedet:
«Tell velsignelsene, en og hver
alle goder Herren gir deg her».

Også da kan man komme til at de er så mange at de ikke lar seg telle.
Men man kan takke for dem!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

lørdag 22. juli 2017

Fra Aleppo til Utøya



-I sin tid spurte man om det går an å snakke om Gud etter Auschwitz, og i boka di stiller du det samme spørsmålet når det gjelder Aleppo. Noen vil kanskje trekke spørsmålet enda nærmere hjem og spørre om man kan snakke om Gud etter Utøya?


- Svaret har vist seg å være ja. Jeg synes reaksjonene etter 22. juli forteller om håp. Det var tre AUF-ere fra Rogaland som ble drept på Utøya, mens 30 kom tilbake. Noen av dem hadde alvorlige skader. Allerede dagen etter denne tragedien ble det satt kriseteam i Stavanger, der også kirken var med. På min avskjedsgudstjeneste 4. desember hadde han som hadde vært fylkesleder i AUF i 2011 et innlegg hvor han takket for kirkens rolle etter 22. juli. Svaret på håpløshet er det AUF-lederen formulerte slik: mer arbeid for forsoning, kjærlighet og dialog. Det var nettopp det svaret som fikk meg til å gå til ordfører Christine Sagen Helgø i Stavanger og be om et felles løft for å etablere Kirkelig Dialogsenter. Erfaringene derfra er det som virkelig gir meg håp! Budskapet mitt vil alltid være: Vi må ikke hengi oss til håpløsheten! Og jeg tror dagene etter 22. juli ga oss et språk for dette: La ikke håpløsheten lamme oss. Svaret på håpløshet er mer håp.
- Men hvis en far som har mistet sitt barn, det være seg på Utøya eller i en trafikkulykke, sier til deg: «Nå er jeg forbannet på Gud!» - hva svarer presten da?
- Da svarer presten at det har du lov til å være. Da svarer presten at det forstår Gud. Da svarer presten at det tåler Gud.
Erling Pettersen forteller at han i samtaler med mennesker som bærer på slike tanker, har funnet fram til en del av klagesalmene i Bibelen. – Mange blir overrasket over å se hvor hardt språk det er i en del av disse tekstene. De nærmest raser mot Gud. Og disse tekstene står altså i Bibelen!

Biskop em. Erling Pettersen i samtale med Nils-Petter Enstad; intervju i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1/2017

fredag 21. juli 2017

En spennende reise



Språket er en levende og dynamisk ting. Men noen ganger kan det som var et nytt og spennende ordbilde ende opp som en klisjé.

Uttrykket «en reise» er blitt en slik klisjé.
Nå for tiden er alt mulig «en reise», god eller vond, spennende eller skremmende.
Men reise er det blitt.
Det er mange ting som kan beskrives som «en reise».
De fleste av oss tenker at en reise er noe mer enn en tur.
En reise har et mål.
En reise bør planlegges.
I Dommernes bok er Dans stamme på leting etter nytt land.
Underveis møter de en Guds mann og spør ham: «Spør Gud for oss, så vi kan få vite om den reisen vi er ute på, kommer til å lykkes» (Dom 18, 5).
I en kjent, kristen sang finner vi den samme tanken: «La din Gud bestemme veien, han begynner alltid rett».
Hans vei fører også til det rette målet.
Har reisen et utgangspunkt og et mål, blir både livet og troen «en spennende reise».
Det er manges erfaring.

Publisert sin «Dagens andakt» på KPK

onsdag 19. juli 2017

Han i midten


Å være nummer to i en søskenflokk på tre, kan ha sine utfordringer.

Man kommer lett i skvis mellom den eldste, som er «den store», og den yngste, som er «den lille».
Også i andre team kan det å være «den i midten» føles som å henge mellom to søyler.
I Bibelen omtales flere slike «tremannsteam».
I disippelflokken rundt Jesus har vi Peter, Jakob og Johannes.
Peter kjenner vi som den som stadig vekk tok ordet, Johannes kjenner vi som «kjærlighetens apostel».
Men hva vet vi egentlig om Jakob?
I Det gamle testamente finner vi Abraham, Isak og Jakob.
Far, sønn og sønnesønn.
Abraham har vi kontroll på.
Jakob var han som fikk navnet Israel.
Men Isak, da?
Tallet tre minner oss ellers om at vi tror på en treenig Gud: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
Om dem heter det i trosbekjennelsen at de er «ett i vesen, like i makt og ære».
Slik ser Gud på oss også.
I hans øyne er alle like viktige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 17. juli 2017

Snylteplanten


De kan være fargerike, kanskje tilmed fine å se til, men de lever på og for å snylte på andre planter.

I mange tilfeller kan de være årsak til at en nytte- eller prydplante visner og dør.
Dermed dør snylteplanten selv også.
Den har ingen livsberettigelse i seg selv, ut over det å snylte på andre.
I en av sine lignelser bruker Jesus snylteplanten som et bilde på hvordan Jesu motstander opererer: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei» (Matt 13, 24-25).
Ugresset kan til å begynne med til forveksling ligne på det kornet det er sådd blant, men etter hvert blir dets sanne karakter tydelig.
Så også med det som måtte være av ugress og snylteplanter i en menighet også; de som bare ønsker å skape konflikter eller misbruke fellesskapets tillit.
De er snylteplanter i menigheten.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

lørdag 15. juli 2017

Et navn som forplikter


En soldat ble ført fram for kong Aleksander den store. Soldaten hadde utvist feighet i kamp og blitt arrestert.

- Hva er ditt navn? spurte kongen.
- Aleksander, herre konge, svarte soldaten.
- Da må du bytte navn. Du må vise Aleksanders mot om du vil bære Aleksanders navn, sa kongen.
Mange har fått erfare at det forventes noe av den som bærer et kjent navn.
En slik arv kan være både en ressurs og en belastning.
Å kalle seg en kristen er også å kalle seg med et navn som forplikter.
Det forplikter med tanke på hva man gjør og med tanke på hva man sier.
Folk har rett til å forvente noe mer av den som kaller seg kristen enn den som ikke gjør det.
Paulus skrev: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus» (Fil 2, 5).
Videre at Jesu navn er over alle andre navn, det navn skal hvert kne bøye seg, og hver tunge bekjenne at Jesus er herre (v. 9-11).
Et navn som forplikter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 12. juli 2017

Det eneste å frykte


En gruppe unge frelsessoldater hadde fullført sin utdannelse og skulle sendes ut i tjenesten.

Skolens leder ønsket å gi dem et godt råd med på veien: -Vær ikke redd for noe, sa hun, men så la hun til: -Vær bare redd for å synde!
Det er to typer frykt man kan være gjenstand for.
Den ene typen fører til handlingslammelse, den andre til det motsatte.
Frykten for å synde kan sikkert føre til begge deler.
Man blir så redd for å gjøre noe galt at man ikke gjør noe som helst.
Men den kan også føre til at handler og at man gjør de riktige tingene, at man tar ansvar for medmennesker, at man står opp for saker, at man bærer fram et vitnesbyrd der det trengs, en formaning der det trengs, en bønn der det trengs.
I Bibelen er «Frykt ikke» to ord som ofte blir sagt, både i Det gamle og Nye testamente.
Det var også den gamle frelsesoffiserens hilsen, men med én presisering: Vær bare redd for å synde!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Frelsesoffiseren det henvises til, var oberst Ingeborg Bødtker

tirsdag 11. juli 2017

Fasaden



Den røde mursteinsbygningen har vært kirke gjennom hele sin historie, og er erklært som verneverdig av kulturminnemyndighetene.

Det betyr at den utvendige bygningen må bevares, men tilstanden innvendig er så dårlig at bygget ikke kan brukes til noe slik det står, og en innvendig renovering blir svært kostbar.
Man gjør seg noen tanker når man hører om et kirkebygg som er kommet i den situasjonen.
Jesus brukte et krast bilde om fariseerne på sin egen tid: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Men Guds rike består ikke først og fremst av bygninger.
I en kjent salme heter det: «Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener» (530 i Norsk Salmebok).
Det er ikke noe galt med en fin fasade.
Det er mye god symbolikk i at et kirkebygg er verneverdig.
Men det viktigste er det innvendige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser den gamle Metodistkirken i Arendal, som er utgangspunkt for betraktningen

lørdag 8. juli 2017

Familiebibelen


Det er et av de mest kjente maleriene av noen norsk kunstner.

I 1848 malte Adolph Tidemand et bilde han kalte «De ensomme gamle», med undertittelen «Husandakt».
Det viser to eldre mennesker ved et bord.
Mannen leser enten fra en bibel eller en postill, kona lytter.
Maleriet hører til den tradisjonen som kalles «nasjonalromantikken», men for svært mange var – og er – dette en del av hverdagen.
Mer enn 100 år senere skrev countrysangeren Willie Nelson en sang om det samme fenomenet.
Den heter «Family Bible».
Willie Nelson har selv fortalt at inspirasjonen fikk han ved minnet om sin bestemor, som pleide å nynne «Rock of Ages» mens hun leste i Bibelen.
Mange artister har brukt sangen, blant dem Johnny Cash.
Sangen sier at verden ville være et bedre sted dersom det lå flere familiebibler framme på bordene og om flere mødre sang «Klippe du som brast for meg».
Det kan man bare si «amen» til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 6. juli 2017

Lys og varme


Med sangen «Lys og varme» fra 1984 klarte artisten Åge Aleksandersen å gi det norske folk en slags salme for hverdagen.

Den er skrevet til hans nyfødte datter, og han har selv sagt at den «er summen av sanger jeg hørte som barn; i søndagsskolen og i Frelsesarmeens speidergruppe».
Sangen har vært brukt både i dåp og begravelser, i brylluper og konfirmasjoner.
Begrepene «lys og varme» står for det gode og positive som vi gjerne vil skal prege våre liv.
Motsetningene er mørke og kulde.
Mørket og kulden forutsetter at lyset og varmen ikke er til stede.
Kulde er fravær av varme.
Mørke er fravær av lys.
Det samme kan sies om kulden. Den er det som blir igjen når varmen er borte.
Lyset var det første Gud skapte.
«Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket» (1 Mos 1, 3-4).
Den Gud vi tror på er lysets og varmens Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

tirsdag 4. juli 2017

I ferdiglagte gjerninger


Et gresk ektepar kom tilfeldigvis inn på en gudstjeneste i en av Frelsesarmeens menigheter i London.

De trivdes, de bestemte seg for å følge Jesus, og de sluttet seg til menigheten som soldater.
Etter en tid ble de også offiserer.
De kjente ikke Frelsesarmeen fra sitt hjemland; der begynte armeen sitt arbeid først flere år senere.
Men da flyktningestrømmen fra Syria eksploderte i 2016 og framover, var det behov for noen som kunne lede Frelsesarmeens hjelpearbeid for disse i nettopp Hellas.
Ekteparet ble spurt, de var villige og idet dette skrives, står de midt i en stor og viktig jobb i en leir for flyktninger.
Dette er ikke en andakt om Frelsesarmeen, men en fortelling om hvordan Gud arbeider: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2, 10).
Det som kan se ut som en tilfeldighet, er ofte noe helt annet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 3. juli 2017

Ovenfra eller nedenfra?


Bussen var forsinket, og den vesle gutten begynte å bli utålmodig.

Moren hans forsøkte å snakke beroligende til ham.
Første gangen bøyde hun seg over ham og snakket til ham «ovenfra», og han roet seg litt.
Men bare litt.
Neste gang satte hun seg på huk og snakket til ham, om ikke nedenfra, så på likt nivå.
Og tanken slo meg: Slik ønsker Gud å kommunisere med oss; ikke ovenfra som en maktfaktor, men på like fot.
Den voksne kvinnen var fremdeles guttens mor og den som i mange år kom til å ha ansvaret for ham.
Men der og da kommuniserte de på samme nivå.
Hun viste at hun tok ham på alvor og at hun tok hans utålmodighet på alvor.
Slik tar Gud oss på alvor også. Vår utålmodighet, vår manglende forståelse, vår tilkortkommenhet.
Han taler ikke til oss et sted høyt oppe fra, men møter oss på vårt nivå.
Jesus sa jo noe om å ta imot Guds rike på samme måte som et lite barn (se Mark 10, 15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

søndag 2. juli 2017

Guds adresse


Hører man en adresse nevnt, vet man ofte nesten automatisk hva slags hus det er og hva som foregår der.

I kirkehistorien og kristen-geografiene er det en del slike.
Si «Aldersgate» til en metodist, og han eller hun vil vite det var i dette strøket av London at John Wesley hadde sin åndelige opplevelse som førte til Metodistkirken ble en realitet.
Si «Azura Street» til en pinsevenn, og du vil få høre at det var her pinsevekkelsen brøt ut i 1906.
På norsk jord har Oslo-adresser som Grensen 19 og Pilestredet 22 noe av den samme klangen.
«Korset er Guds eneste adresse på jord» sa biskop Per Lønning i en langfredagspreken.
De adressene jeg nevnte, er steder der Guds folk har samlet seg, men det er ikke på slike steder Gud «bor».
Det gjør han i hjertene til de som tror på ham.
Det gjør han i hjertene til de som setter sin lit til korset, der Jesus led og døde.
Derfor er korset Guds adresse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

tirsdag 27. juni 2017

Valgets dag

Folket befant seg ved et veiskille. Høvdingen deres hadde fullført sin oppgave og forsto at han snart skulle forlate dem.

Derfor ga han dem en utfordring: «Velg i dag hvem dere vil tjene» (Josva 24, 15).
Samtidig ga han dem visse «føringer» som ledere iblant gjør: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren».

Han sa ikke «På et eller annet tidspunkt må dere bestemme dere, men dere har god tid».
Det er en vanlig misforståelse i mange livssituasjoner.
Man tenker man har god tid, og så utsetter man å ta avgjørelser

I Guds rike er det bare ett tidspunkt for å ta avgjørelser, og det er «i dag».
Sånn er det ofte i livet også.
I Norge er det politiske valg hvert annet år.
Mellom disse valgene sies og skrives det mye om hva neste valg kan komme til å vise.
Men det er bare resultatet på selve valgdagen som teller.
Josva arrangerte valgdag for folket, og de valgte: «Herren vil vi tjene» (v. 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 26. juni 2017

Notert under Frelsesarmeens årskongress 2017


Årsaken?

Hvorfor sliter kirkene i Europa?
Fordi vi har fått en følelse av at vi ikke trenger Gud!

General André Cox i møtet lørdag kveld

No such thing
There is no such thing as God's secret service.

General André Cox i møtet søndag formiddag

lørdag 24. juni 2017

«Det målet Jesus tala»




«Eg vil ha Bibelen på det målet Jesus tala, eg», skal hun ha svart, en eldre kvinne som ble spurt om hun ikke skulle skaffe seg en nynorsk bibel.

Under sangmøtet i Frelsarmeens årskongress fredag 23. juni 2017 kunne hun fått anledning til det.
En av våre nye landsmenn, en syrisk flyktning som har funnet en tilflukt i vårt land, framførte «Herrens bønn» på arameisk – «det målet Jesus tala».
Et sterkt og vakkert innslag!

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad

tirsdag 20. juni 2017

Om bøker ikke fantes


De færreste av oss kan tenke seg en tilværelse uten bøker.

Så kommer det da også ut nye bøker hvert eneste år, antallet kan variere, men de kommer i bunkevis.
I Forkynnerens bok i Det gamle testamente heter det: «Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett» (12,12).
I 1953 kom det ut en roman om et framtidssamfunn der bøker er forbudt.
Alle bøker blir samlet inn og destruert ved en varme som tilsvarer 223 grader celsius.
Det blir 451 grader Fahrenheit, som også ble navnet både på boka og filmen.
Likevel overlever både litteraturen og kulturen.
Ildsjeler (!) tar på seg å pugge hver sin bok, og når en «bok» dør, sitter en annen klar til å lære den.
Det er ikke så vilt som det kan virke.
De første fortellingene gikk i arv på den måten.
Også bibelfortellingene.
Slik har de nådd fram til oss og blitt til bøkene vi ikke kan klare oss uten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK


mandag 19. juni 2017

Åpen himmel


«Hele himmelen er åpen over meg» heter det i en sang som evangelistduoen Egil og Arne gjorde kjent.

At himmelen er åpen, er et kjent og kjært bilde for mange kristne.
Det betyr at gaver fra oven kan strømme ned, enten vi snakker om regn, om sol eller rett og slett om velsignelser.
Da Jesus ble døpt, leser vi at himmelen åpnet seg og Den Hellige Ånd kom ned over Jesus (Matt 3, 16 og Luk 3,21). Da Stefanus ble steinet, sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd» (Apg 7, 56).
De færreste av oss får se himmelen åpne seg, slik disiplene gjorde, eller som Stefanus fikk se i dødsøyeblikket.
Men vi kan alle erfare at den gjør det.
Når vi ber, eller når vi er samlet til gudstjeneste, åpner himmelen seg og velsignelsen kommer til våre hjerter.
«Det er nåde over nåde,
jeg kan aldri helt forstå det,
men hele himmelen er åpen over meg»,

som det heter i sangen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

søndag 18. juni 2017

Stor eller liten bibel?


For mange år siden leste jeg i en avis om «verdens minste bibel».

Det var en hel bok, men i format var den omtrent som et frimerke.
En slik bibel er selvsagt bare en kuriositet; ingen kan lese så liten skrift som det kreves for å trykke en hel bok i det formatet.
I den andre enden har man rene «coffeetable»-utgaver.
De kan leses, selv om de ikke er så håndterbare.
Mellom disse ytterpunktene har man de mange ulike utgavene som de fleste av oss har en eller flere av, fra «lommebibler» til «predikantbibler».
Mange størrelser og ulik design, men det altså Bibelen.
«Bibelen eller Den Hellige Skrift» står det i mange utgaver av den.
At Bibelen er «Den hellige skrift» forteller at det er snakk om noe mer enn en vanlig bok eller en samling tekster.
Den er Guds ord.
Den forteller meg hva jeg trenger for å bli frelst.
Det er ikke størrelsen på boka som er det avgjørende.
Det er innholdet i den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

lørdag 17. juni 2017

Et nytt syn


Å skifte briller kan være en utfordring.

Det skal ikke store justeringen i glassets styrke før du møter noen utfordringer, for eksempel i forhold til hva slags vinkel man holder boka eller avisa.
Man får, på sett og vis, «et nytt syn».
Også i andre situasjoner av livet kan det være behov for å endre litt på synsvinkelen, eller rett og slett få et nytt syn.
Det kan gjelde i saker og det kan gjelde i forhold til mennesker.
I den kjente julesangen «O, helga natt» er dette skildret slik: «Ut i din slav du ser en älskad broder, och se, din ovän skall bli dig kär».
Det skjer når man ser Frelseren på korset.
Det endrer perspektivet.
Det gir et nytt syn.
Man kan ha et svakt eller feil syn uten å være klar over det.
En menighet som ikke innså sin egen fattigdom, fikk dette rådet: «Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper (…) av meg salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

fredag 16. juni 2017

Bibler nok?




En tilfeldig overhørt replikkveksling i en kristen bokhandel: - Skal du ha en ny bibel?
Svar: - Nei, jeg har bibler nok.


Noen av oss har faktisk «bibler nok» - vi har den på flere språk og i flere utgaver.
Bare på norsk finnes det en rekke slike.
Bibelen er en av kulturens grunntekster, ikke bare i Norge, men over det meste av verden.
Daglig selges det bibler hos både bokhandlere og i dagligvarebutikker.
Og hvorfor ikke? Guds ord er «mat», både for den troende, den søkende og den tvilende.
Hvert eneste år meldes det om at Bibelen har erobret nye språk. Og stadig arbeides det for å gi nye språkgrupper del i erfaringen fra pinsedag: «…vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2, 11)!
Sett i det perspektivet er det lenge til vi har «bibler nok».
Ennå er det mange hjem som ikke har en eneste bibel, ennå er det folkeslag som ikke har Bibelen på sitt eget språk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser et lite utvalg av andaktholderens bibler

onsdag 14. juni 2017

Ved målet



«Du er ved målet», lyder det fra GPS-en.

Der man før måtte se på kart og kanskje spørre seg fram, kan man nå få en (stort sett!) troverdig veiviser ved hjelp av noen tastetrykk.
De fleste reiser eller vandringer har et mål.
Et arrangement, et hjem, en severdighet.
Noen mål er vi så fortrolige med at vi finner dem «i blinde»; andre trenger vi hjelp til å finne.
En forklaring.
Et kart.
En GPS.

Flere bibeltekster sier noe om det å finne fram: «…og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gå på den!» når du vil til høyre eller til venstre» (Jes 30, 21).
Eller: «Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel» (Ordspr 22,6).
Vi kjenner Jesu svar til grubleren Tomas, som spurte etter veien: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14, 6).
Derfor skal den som tror på Jesus få høre en dag: Du er ved målet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

tirsdag 13. juni 2017

Ingen reserveløsning


Det fortelles i en legende at da Jesus var kommet tilbake til himmelen, var det en av englene som lurte på hvordan verket hans nå skulle bli ført videre.

- Jeg har 11 medarbeidere som jeg stoler på, svarte Jesus. – De vil vitne om meg.
Engelen mente at det hadde nå vært likt og ulikt blant de medarbeiderne; han nevnte kanskje Simon Peter som eksempel.
– Du har vel en reserveløsning? En plan b?
Men Jesus hadde ikke det.
– Jeg stoler på disiplene mine, svarte han.

Frelsesoffiseren H.A. Tandberg skriver i en av sine sanger: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel…».
Det er alltid godt å bli regnet med.
Men det er også et ansvar.
Jesus stoler på disiplene sine, både de 11 som var vitne til hans himmelfart og de mange millioner som lever i dag.
Han har gjort seg avhengig av oss.
Strategien har virket og den virker ennå.
Jesus regner stadig med oss.
Han har ingen reserveløsning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Speilet



Det var en gang et land som hadde vært isolert fra omverdenen så langt tilbake som noen kunne huske.

Blant de ting ingen hadde hørt om i dette landet, var speil.
Dronningen i landet hadde alltid blitt fortalt hvor vakker hun var.
Så kom det en fremmed til landet, og han hadde med seg et speil.
Men da dronningen så sitt eget speilbilde, så hun at hun slett ikke var vakker.


Mange andre var mye vakrere.
Da knuste hun speilet, og illusjonen var gjenopprettet.
Det er bare en legende, men som alle legender har den noe å si.
De fleste vil helst tenke på seg selv som et godt og ærlig menneske.
Så blir man konfrontert med speilet i Guds ord.
Det viser at alle er syndere.
Bibelen sier: «For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut» (Jak 1, 23-24)

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

søndag 11. juni 2017

Gjør det igjen


En afrikansk prest kom til Nottingham og besøkte metodistkirken der William Booth var blitt omvendt i sin tid.

Han så seg rundt, og sa til en som sto i nærheten: - Kan man be en bønn her?
- Selvsagt, var svaret. – Dette er en kirke. Her må man gjerne be en bønn!
Afrikaneren falt på kne, løftet hendene og sa: - Herre! Gjør det igjen!
Iblant hører man kristne som ber om «gammeldags vekkelse».
Profeten Habakkuk i Det gamle testamente så lenger: «Herre, jeg hørte gjetord om deg, jeg så, Herre, det du har gjort. Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» (3,2)!
Gud gjentar ikke seg selv, men han griper inn og oppreiser de vitner man til enhver tid trenger: En William Booth på 1800-tallet, en Billy Graham på 1900-tallet. En Hans Nielsen Hauge i Norge, andre i andre land.
«Gjør det igjen» ba den afrikanske presten.
«Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» var profetens bønn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

lørdag 10. juni 2017

Det som koster


-Hadde jeg hundre sauer, skulle jeg gitt 50 av dem til misjonen, erklærte en mann i samtale med presten.

Presten syntes dette var flott, og spurte: -Men hvis du bare hadde 50, da?
Da ville mannen gitt 25 til misjonen.
– Men hvis du bare hadde to kuer, sa? spurte presten.
Da så mannen på ham.
– Hvorfor spør du om det? Du vet at jeg har to kuer, svarte han.
Det er lett å gi løfter som det ikke koster noe å holde.
Men Gud vil det skal være realisme i de løftene vi gir. Og han krever ikke mer av oss det vi kan holde.
Et løfte han utfordrer oss til å holde handler om tienden – å gi en tiendedel av det vi tjener til hans sak.
Dette knytter han også løfter til.
Profeten Malaki hadde dette budskapet til folket: «Kom med hele tienden til forrådskammeret (…). Prøv meg på denne måten, sier Herren (…). Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål» (3, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

fredag 9. juni 2017

Du som ber for ditt barn



De satt overfor hverandre, to menn som begge hadde vært opptatt i kristent arbeid gjennom mange år.

Den ene av dem, Trygve Bjerkrheim, var også en kjent og produktiv forfatter av kristne sanger.
Den andre var en pensjonert offiser i Frelsesarmeen.
- Jeg skulle ønske, sa den siste litt langsomt, - jeg skulle ønske noen kunne skrive en sang for de foreldrene som har bedt for barna sine i mange år, men som ennå ikke har fått dem med på veien…
Kanskje var det sin egen smerte han ga et lite gløtt inn i?
Resten av samtalen skal få være mellom de to, men en stund senere hadde Bjerkrheim føyd et nytt vers til en sang han skrev noen år tidligere.
Her heter det:
«Du som ber for ditt barn, dine kjære
er i forbønn fra år og til år:
Om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar en gang du får.
Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om de drøyer, de fram dog skal nå…».

Slik er løftet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 8. juni 2017

Mot strømmen



Det er noe imponerende over laksen der den svømmer mot strømmen og oppover fossen for å komme tilbake til elva der den ble klekket ut, for selv å gyte der.

Det ville være både behageligere og enklere å svømme med strømmen.
Da gjorde strømmen på en måte jobben for den.
Slik kan det ofte være i livet også.
Å følge strømmen er gjerne det enkleste.
Og er det ikke slik at «der bra folk ferdes, er Guds veier», som Bjørnson skrev i et av sine skuespill?
Ikke noe galt sagt om «bra folk» og veien de går, men det er ikke gitt at det er det er den som er den Guds vei som fører til målet.
Å gå mot strømmen kan handle om både livsstil og forbruk.
Det kan handle både om idealisme og stahet.
Når laksen kommer til den elva der den ble født og selv har gjort det den skal, så dør den.
Det kan virke som en trist slutt, men det betyr at den har nådd målet sitt, selv om det befant seg mot strømmen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

lørdag 3. juni 2017

Bølgen


Det snakkes ofte om «bølger» i kristen sammenheng.

«La vekkelsens bølge gå over min sjel», heter det i en sang.
I boka «Papillion» forteller forfatteren Henri Charrière at han klarte å flykte fra straffekolonien på Djeveløya ved å studere havbølgene.
Når tidevannet trakk seg tilbake, var det én bestemt bølge som ville kunne føre den vesle flåten hans langt nok fra land til at han kom ut på havet.
Den kalte han «frihetens bølge».
Den ene gangen ordet «bølge» forekommer i Det nye testamente, er det som en advarsel.
Jakob skriver i sitt brev: «For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden» (1,6).
For å kunne gjøre seg nytte av en bølge, trenger man både en farkost og et ror.
Om menigheten er skipet og Guds ord roret, kan det bli som Jakob også skriver: «Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil» (3, 4).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

torsdag 1. juni 2017

Guds bok



En liten gutt som løpende til moren sin med en bok han hadde funnet. Det var en bibel.

– Hva slags bok er dette, mamma? spurte han.
– Vær forsiktig med den, det er Guds bok, sa moren.
–Kanskje vi skal levere den tilbake til ham; vi bruker den jo aldri, sa gutten.
Det finnes en bibel i svært mange hjem.
En gang var det en bibel i de fleste hjem.
Men ofte sto den bare til pynt til hylla, eller den var lagt vekk.

Den amerikanske predikanten Spurgeon skal ha sagt: «Støv på din bibel er rust på din sjel».
Bibelen er en viktig kilde til mye kulturell kunnskap og forståelse.
Komikeren Rolv Wesenlund sa en gang at den som ikke kjenner Bibelen, kan ikke løse en kryssordoppgave.
Men den viktigste kunnskapen i Guds bok er det den forteller om hvem Gud er og hvem Jesus var og hva han gjorde.
Derfor er ikke Guds bok noe man skal være forsiktig med, men en kilde til kunnskap og velsignelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 22. mai 2017

Hvor gikk du, Demas?


I det bibelske persongalleri er Demas et navn som engasjerer mange.

Paulus nevner ham tre ganger.
To ganger som en medarbeider, men tredje gang heter det: «Demas forlot meg fordi han fikk den nåværende verden kjær» (2 Tim, 4,10).
Hva lå bak en slik melding?
Ble Demas frafallen?
Mange har ment det.
I boka «Pilgrims vandring» skildres han som en halvhjertet kristen som går en del av veien, men så snur.
Den svenske lyrikeren og frelsesoffiseren Eric Härninge skildrer ham som en som nå står utenfor det kristne fellesskapet, men ser inn og lengter tilbake.
Andre har tenkt at det var samarbeidet mellom Demas og Paulus som skar seg, og at Demas «fikk en annen jobb», som vi ville sagt i dag.
Det blir alltid et tomrom når noen forlater et kristent fellesskap, enten det er fordi de finner et annet fellesskap, eller de bryter fullstendig med det.
Som kristne må vi derfor ta vare på hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

søndag 21. mai 2017

Den smale vei



«Bedehussmauet» er en liten gatestubb i bydelen Sandviken i Bergen.

«Smau» er bergensk for «smug», og det er en del gater i den eldre bydelen som kalles så, og med rette.
«Bedehussmauet» har fått navnet sitt fordi det ligger et bedehus der, men navnet kan skape flere typer refleksjoner.
Mange mener å vite at det er «trangt» i bedehus-miljøene; lavt under taket og liten romslighet.
Isolert sett er en slik analyse verken sann eller usann; slik er det gjerne med analyser som ikke tar høyde for mangfold.
Det befinner seg mye livsglede rundt om i norske bedehus.
En annen refleksjon kan minne om Jesu egne ord, når han i Bergprekenen snakket om «den smale vei», som er den som fører til ham (Matt 7, 14).
Dette motivet har vært brukt både i sanger og fortellinger, som John Bunyans «Pilegrims vandring».
Lapp-Lisa sang slik: «Veien er smal, men bred nok for to, bred nok for Jesus og meg».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

fredag 19. mai 2017

Glad kristen eller «gladkristen»?


Ordet «gladkristen» klinger ikke like godt i alles ører, mens ordene «glad kristen» stort sett oppfattes positivt.

«Gladkristen» oppfattes som overfladisk og lettvint, mens «glad kristen» har større tyngde.
Behøver det å være slik?
Er det noen motsetning mellom å være «gladkristen» og «glad kristen»?
Eller mellom å være en glad kristen og en alvorlig kristen, for den del?
Historien om gutten som trodde hesten var kristen fordi den hang med hodet, er nokså utbrukt, men inntrykket som historien bunner i finnes hos mange fremdeles.
Kanskje fordi de ikke kjenner noen glade kristne?
Søker du på ordet «glede» i en nettbibel, får du mange treff.
Jeg fikk 323 på mitt søk i bibel.no.
Det er flere enn på ordet «synd», for eksempel.
Paulus sitt «Vær alltid glade» er kanskje det mest kjente «gladord» i Bibelen (1 Tess 5, 16).
Med det ordet blir man både «gladkristen» og «glad kristen».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

torsdag 18. mai 2017

Betrodd evangeliet



Å bli «betrodd» noe, er et uttrykk for tillit.

I vår tid brukes ordet mest om det å dele en hemmelighet med noen; noe man ikke vil at andre skal få vite.
Men ordet betyr også at man har fått ansvaret for noe.
Man kan bli betrodd penger, dokumenter eller andre verdier.
Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki at Gud har «betrodd oss evangeliet» (1 Tess 2,4).
Det er ikke en betroelse som ikke skal fortelles videre; snarere tvert om: Det er en verdi som skal forvaltes, spres og gjøres kjent.
Å bli betrodd verdier, innebærer også at det kommer en dag da man skal svare regnskap for det man ble betrodd.
Jesu liknelse om talentene forteller dette (Matt 25).
Her kom han dårligst ut som behandlet betroelsen som noe som skulle graves ned.
I Frelsesarmeen synger man i en sang: «Jeg kan ikke tie om Jesus».
Slik er det å være betrodd evangeliet.
Det bare må man dele med seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 17. mai 2017

Sette byrden fra seg?

I eventyret om Store-Klaus og Lille-Klaus forteller H.C. Andersen om to naboer, en rik og en fattig.

En dag bestemmer den rike seg for å slå den fattige i hjel; kanskje Andersen har blitt inspirert av liknelsen om den rike mann og Lasarus?
Store-Klaus stapper Lille-Klaus ned i en sekk og skal bære ham til elven for å drukne ham. Men sekken er tung, og underveis stanser Store-Klaus ved en kirke, setter fra seg sekken utenfor og går inn for å hente seg styrke i litt salmesang.
Fortellingen er litt makaber, men det er nok de som gjør som Store-Klaus: De setter sekken med synd og onde tanker utenfor kirken før de går inn.
Så tar de den med seg videre etterpå.
I stedet kunne de ta med seg sekken inn foran Guds ansikt, og legge den igjen der.
Da kunne de fått tilgivelse og mulighet til å begynne på nytt.
I søndagsskolen sang vi: «Han har kastet alle mine synder bak sin rygg; han ser dem aldri mer».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bare én»?



Av og til hører man oppsummeringer som denne etter et kristent arrangement: «Det kom bare én» eller «Bare én ble frelst».

«Bare én» høres så stusselig ut; nesten som om det hele har vært bortkastet, og i hvert fall forgjeves.
I 1808 ble en skotsk prest kritisert fordi det bare var blitt med én ny i menigheten det siste året; en gutt på 13 år.
Gutten het Robert, og som voksen ble han en av de mest kjente misjonærene i kirkehistorien: Robert Moffat (bildet).
Jesus så like stort på den ene som på de store skarene.
I hans øyne er én sjel mer verd enn både himmel og jord.
All evangelisering handler om å møte mennesker én og én; all vekkelse handler om at man tar imot Jesus én og én.
Lignelsen om den gode hyrde handler om en som hadde syn for den ene – det lille lammet som var kommet bort. Jesus er opptatt av den ene fordi han søker alle - én for én.
Derfor sier han ikke «bare én», men «enda én».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 15. mai 2017

Lån eller gave?



«Gudslånet» er et ord som ikke brukes så mye lenger.

Fra gammelt av var det en betegnelse på maten eller grøden; noen ganger også på barna man hadde, eller på slekten.
Dette var «gudslån» - noe Gud hadde gitt til låns.
Ja, om det så er livet selv, er dette kun gitt oss til låns.
En dag blir også det tatt fra oss.
Nettopp derfor er kristent forvalterskap så viktig.
Livet, naturen, familien – det skal forvaltes, men ikke forbrukes. Det er til låns.
Men det er en av Guds goder som ikke er til låns; det er i stedet en gave: Det er nåden.
Det er frelsen i Jesus Kristus.
Det er denne gaven evangeliet handler om: At Gud ga sin sønn og Sønnen ga sitt liv.
Det gjør at vi kan gi noe tilbake: Tid, ressurser, muligheter.
Det er denne dynamikken Paulus underviser menigheten i Korint om; en undervisning som munner ut i dette: «Gud være takk for sin usigelige gave» (2 Kor 9, 15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den verste?


Den danske presten og forfatteren Johannes Møllehave forteller i en av sine bøker om en nyansatt fengselsprest som skulle holde sin første gudstjeneste.

Rett før han skal begynne, kommer han på at han ikke har fått noen til å lese inngangsbønnen.

I full fart gir han en som sitter på første benk i fengselskapellet arket med teksten, og ber ham lese bønnen.
Mannen blir litt forbauset, men leser den klart og fint.
Neste dag fikk presten kritikk: Visste han hvem han hadde fått til å lese bønnen? Det var en mann med en langvarig dom for en grusom forbrytelse. Sånne kunne ikke lese en bønn i kirken!
- Hvem skal jeg spørre, da? spurte presten. –Kanskje en som bare har stjålet noe?
Men det var heller ikke godt nok.
– Men det må da være noen i denne menigheten som aldri har gjort noe galt? sa presten.
Da gikk poenget opp for kritikerne: «For alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 11. mai 2017

Foldet eller knyttet?


En knyttet neve er sjelden noe hyggelig syn.

Ikke kommer det noe inn i den og ikke noe ut. En knyttet neve er ingen innbydelse; det er snarere en trussel.
Noen ganger er den knyttede neven rettet mot medmennesker, andre ganger kan den være knyttet mot livet i sin alminnelighet eller rett og slett mot Gud.
Kanskje man skulle prøve å åpne den knyttede neven?
Rette dem ut, én og én finger?
I det man retter fingrene ut, kan disse formidle en bønn: «Gud – vær – meg – synder – nådig».
Ett ord for hver finger. Og en utstrakt hånd.


Da kan svaret komme i form av en annen, utstrakt hånd: «Dine – synder – er – deg – tilgitt».
Ett ord for hver finger, det også.
Så kan de fem fingrene på den ene hånden møte de fem på andre, og så møtes de når de foldes.
Da blir det sant, det som Ole Paus synger i sin sang: «Det begynner å ligne en bønn…».
Foldede hender er alltid bedre enn knyttede never.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

onsdag 10. mai 2017

Med kongen som publikum



Den engelske kongefamilien glad i å gå på teater og andre forestillinger.

Ofte skjer disse besøkene uanmeldt, men når det kommer, blir det jo registrert, og da hviskes det en beskjed til skuespillere og artister: «The King is in the audience» - Kongen er blant publikum. I våre dager er det vel «the Queen».
En slik beskjed fører selvsagt til at de på scenen yter litt ekstra.
Man vil nødig skuffe en konge eller dronning.
På søndagsskolen lærte mange av oss en sang der det i hvert vers heter «…for vår Fader over der, han ser ned på jorden her…».
Vi har også en konge som publikum.
En som ser oss.
En som følger med.
Om det virker stimulerende og får oss til å yte noe ekstra, er ikke det fordi kongen i publikum er der som kritiker eller for å bli imponert.
Han følger med på det vi sier og gjør fordi han elsker oss og fordi han vil inspirere og velsigne oss.
Kongen er vårt publikum.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 8. mai 2017

En konge i hatt og frakk


Karsten Isachsen forteller i en av sine bøker om en gutt som skulle se en parade i byen han bodde i.

Kongen skulle delta i paraden, og da han kom hjem, fortalte gutten at nå hadde han sett kongen.
Han hadde hatt på seg en flott uniformfrakk med blanke knapper og gylne skulderklaffer.
- Nei, det var lensmannen, det, sa faren hans.
– Kongen var mannen i frakk og hatt som gikk bak lensmannen.
Men han hadde ikke gutten lagt merke til.
Da Jesus gikk omkring på jorden, så også han ut som «alle andre», som en mann «i frakk og hatt».
Da han ble født og lagt i en krybbe, så han ut som «alle andre» - enda et nyfødt barn.
Mange la sikkert ikke merke til ham, verken da han lå i krybben eller da han vandret omkring.
Bibelen forteller oss at Jesus kom «som en av oss», at han var et menneske blant mennesker.
Men fordi han var – og er – Guds Sønn, bar han alle menneskers synd, slik vi kan bli frelst.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

søndag 7. mai 2017

Kilden



Ordspråkenes bok i Bibelen regnes blant den antikke visdomslitteraturen.

I tidligere bibelutgaver tilla man denne boka den vise kong Salomo, men visdommen i ordspråkene er uansett stor og viktig.
Ett av rådene i boka er dette: «Drikk vann av din egen brønn, det som flyter fra din egen kilde» (5, 15)! Sammenhengen det står gjelder forholdet til kvinner – at man ikke skal la seg involvere i hva som helst og hvem som helst. Men rådet er også relevant i andre livssituasjoner.
I religiøs sammenheng snakkes det iblant om å shoppe på livssynsmarkedet.
Litt kristendom her, litt new age der.
I en globalisert tid og en globalisert verden er det mye å velge mellom.
I en kristen andakt er det naturlig å peke på det kristne evangeliet og på Bibelen.
Det finnes mange bibelsteder som taler om Guds brønn, Guds bekk og Guds vann.
Som kristne tror vi at det er i Guds brønn livets vann er.
Drikk av den!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

onsdag 3. mai 2017

Et nytt hjerte


Første gang et hjerte ble operert fra ett menneske og inn i et annet, vakte det sensasjon over hele verden.

Det var i desember 1967.
Nå, nær 50 år senere, er hjertetransplantasjoner om ikke en rutineoperasjon, så i hvert fall ingen sensasjon.
Et søk på www.bibel.no gir to treff på «nytt hjerte».
De er begge fra profeten Esekiel.
I Esek 36,26 heter det: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet».
I boka «Mio, min Mio» forteller Astrid Lindgren om den onde ridder Kato i Landet i det fjerne.
Han har et hjerte av stein, bokstavelig talt.
Både i bibelsk og mer generell kristen språkbruk snakkes det mye om hjertet.
Paulus skriver til de kristne i Roma: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst» (10,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

tirsdag 2. mai 2017

Investeringen


Bygda skulle ha et nytt bedehus. Det gamle hadde gjort tjeneste i mange år, og nå skulle området reguleres.

Et nytt bedehus ville være en stor satsing for kristenfolket i bygda, og det ble appellert til både dugnadsinnsats og gavmildhet.
Nøkkelbedriften i bygda var en av dem som bidro.
–Vi har registrert at når det har vært vekkelse på bedehuset, har produktiviteten i bedriften vår økt, sa disponenten da han overrakte sjekken.
Å gi «til en god sak» er en måte å investere i framtiden på.
Resultatet kan vise seg på mange måter: Lykkeligere mennesker, mer harmoniske hjem, færre sosiale problemer, økt innsats på arbeidsplassen.
Åge Samuelsen skrev en sang om dette: «Den lønner seg å tro på Gud (…) Herren lytter til din bønn, gir deg svar som seierslønn…».
Det «lønner seg», både for den enkelte og for samfunnet, når Gud får slippe til.
Det er en god investering.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 1. mai 2017



«Nå» sto det på skiltet jeg passerte idet jeg kjørte gjennom Hardanger.

Det var navnet på grenda eller bygda.
Jeg var bare på gjennomreise, noe som også kan være en god beskrivelse av begrepet «nå» i litt mer filosofisk betydning.
«Nå» er ikke en lang tidsepoke i et liv – det er øyeblikket, det er «her og nå», som man også sier.
Det er mange som har gjort seg tanker om hvordan evigheten er.
Noen ser det for seg som en lang tidsepoke som varer og varer.
I sangen «Amazing Grace» pekes det «ten thousand years» framover – det høres nesten langtekkelig ut.
Da gir det mer mening å se for seg evigheten som et langt «nå» - ikke noe man bare passerer, men hvor man er, bor og lever.
«Nå» er også det rette tidspunktet for å søke Gud eller å bli omvendt.
Derfor kunne Paulus skrive til menigheten i Korint: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2).
Ikke «da», ikke «siden», men nå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 24. april 2017

Når så vi deg? - En salmetekst for 1. mai



Når så vi deg i fengsel?
Når så vi du led nød?
Når så vi at du sultet
og ikke ga deg brød?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og bare lot deg ligge
langs veien der vi går?

Når så vi deg i fengsel
og møtte opp med deg?
Når så vi at du sultet
og delte vårt med deg?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og ga deg trøst og pleie
langs veien der vi går?

Du viser oss din smerte,
du viser dine sår
i alle dem vi møter
langs veien der vi går.
Da ser vi deg i fengsel,
vi ser du lider nød.
Vi deler med deg, Herre,
slik du oss engang bød.

Nils-Petter Enstad
2012/2017



fredag 17. mars 2017

Kraften kommer ovenfra


«Kraften kommer ovenfra» sto det på store plakater i flere svenske byer for noen år siden.

Det var energimyndighetene som hadde hengt dem opp, og de skulle minne om betydningen av fornybare ressurser som vind, sol og regn når det gjelder produksjon av elektrisk kraft.
For en gammel predikant bidro plakatene til å minne om en erkjennelse som den kristne kirke har levd med gjennom hele sin historie: At kraften kommer ovenfra.
I løpet av de siste øyeblikkene Jesus var sammen med disiplene sine, ga han dem dette løftet: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner…» (Apg 1, 8).
Jesus lovte å sende dem Ånden, og på pinsedagen holdt han løftet sitt.
Da «lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser» (2, 2).
Kraften kom, og den kom ovenfra.
Det gjør den fremdeles, hver gang et Guds barn trenger den eller ber om den.
Ovenfra – og alltid ny!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 15. mars 2017

Ikke skygg for lyset!


Den greske filosofen Diogenes, som levde omkring 300 år før Jesu tid, skal ha bodd i en tønne.

En dag skal kong Alexander den store ha oppsøkt ham, sagt hvem han var og spurt hva han kunne gjøre for ham.
«Du kan flytte deg, slik at du ikke skygger for sola», skal filosofen ha svart.
En skygge kan både være en form for ly, et sted der man kan svale seg og noe som stenger for utsikt eller innsikt. 
Det finnes mennesker og situasjoner som tar så stor plass at de sperrer for alt annet.
Lys er en forutsetning for innsikt. Øyet er avhengig av lys for å kunne skimte eller se.
Den greske filosofen satte pris på lyset og varmen fra sola.
Men innimellom trakk han seg inn i tønna si og lot skyggen svale seg.
Når profeten kaller folket til omvendelse, er ett av løftene dette: «Igjen skal de bo i (Herrens) skygge» (Hos 14, 8).
Men vi skal ikke skygge for dem som søker Guds lys og vil være i det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK