Navnet som aldri blekner

Tekstbetraktning for Jesu navndag, søndag 1. januar 2023
Prekentekst: Luk 2, 21:
«Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.»

Det er mange henvisninger til navnet Jesus i Det nye testamente, og det er skrevet mange sanger om dette navnet.
«Hans navn skal være Jesus», «Navnet over alle navn er Jesus», «Å, jeg kjenner et navn, det er Jesus», «Si, kjenner du det underbare navnet» eller «Jesus, Jesus, Jesus, det er noe ved ditt navn», bare for å nevne noen av dem som dukker opp mens jeg sitter her og skriver.

Navnet Jesus oppfattes av de fleste som et unikt navn, selv om det faktisk finnes 108 gutter og menn i Norge som heter Jesus og 46 som har dette som sitt eneste navn. I sør-europeiske og sør-amerikanske land er navnet adskillig mer utbredt.
Og likevel tenker de fleste av oss: Det finnes bare én Jesus.

Navnet Jesus vil både engasjere, begeistre og provosere så lenge navnet huskes og nevnes, og så lenge det finnes en kristen kirke som snakker om dette navnet.
Denne måneden er det 100 år siden en ung frelsesoffiser var til stede ved en gudstjeneste i Templet i Pilestredet 22.
Han som skulle tale, tok utgangspunkt i Salme 72, 17: «Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd».
Den unge frelsesoffiseren kjente at bibelteksten traff ham, og han måtte forlate lokalet og finne et sted der han kunne sette ord på opplevelsen. Det ble en togkupé, på vei til Lørenskog, der han bodde.
Her skrev David Welander de tre versene til «Navnet Jesus blekner aldri».
Jo, det er god poesi, men enda viktigere er det at det er god teologi.
Det er teologien om det blødende Guds lam, den Peter formulerte slik: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4, 12).
Navnet Jesus er navnet som aldri slukner, aldri blekner og aldri dør.
Navnet Jesus er ikke bare et frelsernavn, men det eneste frelsernavnet.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«I krybben, i stallen»

«Krybbe» og «stall» er et ordpar mange av oss forbinder med julebudskapet.

Vi finner dem begge i sanger, fortellinger og i bildekunsten.
Vi tenker også ofte at stallen var noe Josef og Maria ble tilbudt av en person som hadde vondt av det unge paret med den høygravide kvinnen.
Jule-evangeliet sier ikke noe, verken om en snill eier av en stall eller om stallen som sådan.
Bare krybben er nevnt.
Men den kan like gjerne ha stått under åpen himmel, som en slags matstasjon for husdyrene i området.
Så kanskje ble Jesus født under åpen himmel?
Eller kanskje krybben sto i en grotte, slik at den lille familien i hvert fall hadde et slags tak over hodet.
Som voksen sa Jesus om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).
Den hjemløse familien er også en del av det bildet som utgjør julefortellingen – da og nå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK julaften 2022

Nedtelling

For omlag 35 år siden hadde den svenske rockegruppa «Europe» stor suksess med en sang som het «The Final Countdown» - den endelige nedtellingen.

Teksten i sangen er en slags avskjedssang fra noen som har gått om bord i et romskip og er på vei bort fra jorda. Venus nevnes som et mål.
Og nedtellingen er i gang, ifølge sangen.
Ordet «nedtelling» brukes i flere sammenhenger.
Det er litt drama i det, i hvert fall når man er går fra ti og nedover.
Man snakker om nedtelling til jul (advent) og til påske eller ferie eller andre ting som man enten gleder seg til eller gruer seg til.
Noen har forsøkt å «telle ned» til Jesu gjenkomst eller jordas undergang.
Salmedikteren H.A. Tandberg skrev om å «lytte etter lyden av hans trinn» - en form for nedtelling, det også.
Ingen av oss vet når Jesus skal komme igjen, bare at han kommer.
Han ber oss ikke «telle ned», men være våkne – se Matt 24, 42.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Rene hender

Var det noe koronatiden førte med seg, var det et sterkt fokus på håndhygiene.

I alle forretninger og kontorer sto det stativer med håndvask-dispensere, og mange hadde med seg håndvask nær sagt hvor de gikk og sto.
De fleste av oss er vokst opp med formaninger om å vaske hendene både foran måltider og etter toalettbesøk.
Skitne hender kan være det rene eldorado for bakterier av ulike slag, og grobunn for både alvorlige og mindre alvorlige sykdommer.
«Rene hender» har også et bibelsk perspektiv.
David sier i en av sine salmer: «Herren ga meg igjen for min rettferd, han lønnet meg, for mine hender var rene» (18, 21). Og Paulus om gudstjenesten: «På hvert sted vil jeg at mennene skal be med løftede og rene hender, uten sinne og strid» (2 Tim 2, 8).
At hardt og ærlig fysisk arbeid kan gi skitne hender, har alle erfart.
Men da vet vi også hvor godt det er når de kan vaskes og bli rene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Hvor går du?»

«Quo vadis?» er en kjent, kristen roman av den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz.

Den kom ut i 1896. Den er fra kristendomsforfølgene i Roma på keiser Neros tid i Roma.
Tittelen er blitt et ordtak.
De latinske ordene betyr «hvor går du?», og de brukes om både likt og ulikt.
Ifølge legenden skal Peter ha forsøkt å flykte fra Roma under forfølgelsene, men på Via Appia møtte han Jesus på vei mot Roma. «Quo Vadis, Domine?» spurte han, og Jesus svarte at han gikk til Roma for å bli korsfestet siden Peter flyktet.
Da snudde Peter og led martyrdøden.
Spørsmålet «hvor går du» er relevant i mange sammenhenger.
Det kan handle om ulike veivalg, yrkesvalg og andre ting.
Men det kan også handle om de store og eksistensielle veivalgene; de som har med tro og livssyn å gjøre.
«Hvor går du?»
Det blir sagt at om du vil til himmelen, må du gå veien som fører dit.
Og Bibelen sier at Jesus er veien.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Godt vær - pent vær

To munker plantet hvert sitt tre. Begge ba for treet sitt.

Den ene fortalte Gud hver morgen hva slags vær han mente treet hans trengte, og kom til et punkt der han mente litt frost ville styrke barken på treet.
Men med frosten døde treet.
Da han spurte den andre munken hvorfor hans trær sto så fint, svarte han: -Hver dag sier jeg til Gud: Du ser hva treet mitt trenger; og så ber jeg om det.
I norske kirker ber menigheten hver søndag om «godt og tjenlig vær, og velsignelse over vårt arbeid».
Godt og tjenlig vær er ikke nødvendigvis det samme som «pent vær» eller «fint vær».
Alf Prøysen skildrer i visa om «Frøken Tankeløs» en ung jente fra byen som blir sint på den unge bonden som ønsker seg en skikkelig regnskur, slik at åkeren hans kan få vokse.
Hun er mer opptatt av den fine sommerkjolen sin.
Vi kan nok be om «pent vær», men det er mer velsignelse i en bønn om «godt og tjenlig vær».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Slå det fast!

En kjent scene fra kirkehistorien er der hvor munken Martin Luther slår opp sine 95 teser mot avlatshandelen på kirkedøra i Wittenberg.

Det regnes som startskuddet til det vi kaller «Reformasjonen», og Europa ble ikke det samme etter det.
Datoen var 31. oktober 1517.
Kanskje er det fra denne begivenheten vi har hentet uttrykket om «slå fast» noe?
I en debatt er det å kunne slå fast noe regnet som mye sterkere enn å mene noe eller å påstå noe.
Slår man noe fast, er det som regel faktabasert og ikke bare en formodning eller antakelse.
I brevene til sine medarbeidere Timoteus og Titus skriver Paulus fem ganger om noe at det er «et troverdig ord».
Da er det hevet over diskusjon.
«Dette er et troverdig ord: Døde vi med ham, skal vi også leve med ham» (2 Tim 2,11).
Det er Jesus han skriver dette om.
At det er slik, er ikke bare noe Paulus tror, tenker eller mener.
Han slår det fast.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et Jesus-barn i bleier

Det var øvelse til et julespill i en menighet.

Rollen som Jesus-barn var tildelt pastorparets to måneder gamle sønn.
Midt i øvelsen måtte man ta en pause fordi hun som spilte Jomfru Maria oppdaget at Jesus-barnet trengte ny bleie.

Hvis man brukte bleier for to tusen år siden, kan man være nokså sikker på at Jesus-barnet også brukte det.
Han var et ekte barn på alle måter: Han sov, han diet, han skrek.
Trosbekjennelsen sier at Jesus var «virkelig og sant menneske» – han hadde de samme behov som alle andre menneskebarn, like til det å få tørr bleie.
Hebreerbrevet sier om Jesus at han «er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (4, 15).
Dette var en del av hele hans liv, fra han ble født i stallen og til han døde på korset; fra han trengte ny bleie til han ba om noe å drikke fordi han tørstet.
Vi har en frelser som kjenner alle våre erfaringer.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Blindsone

Som bilist støter man i blant på fenomenet «blindsone».

Det kan for eksempel være når man skal rygge.
Selv om man har flere speil å hjelpe seg med, er det nesten alltid en liten flekk som ikke fanges opp av speilene, og så treffer man på noe.
Ifølge undersøkelser er bare hver tredje bilist oppmerksom på bilens blindsone til enhver tid.
Jo større bil, jo større blindsone.

Men også i livet kan vi støte på blindsoner.
I kristne sammenhenger snakker man om «adiafora»; ting man ikke er blitt enig om er galt eller ikke.
For noen er det snakk om en stor synd, for andre en bagatell.
Det krever en viss aktpågivenhet når man skal forholde seg en blindsone, det være seg i trafikken eller livet.
I en sang som opprinnelig kommer fra Danmark heter det:
«Men hvor din Frelser utestenges
der må ei heller du gå inn»!

Det høres ut som en enkel, men god trafikkregel, selv om ikke riktig alt er sagt med det.

Publisert som «Dagens andakt»på KPK

«Skalkefest»

Da jeg var ung hendte det at man ble innbudt til «skalkefest».

Det kunne være etter et konfirmasjonsselskap eller noe liknende, og så kunne/skulle de innbudte ta for seg av restene – skalkene.
Nå om dagen innbyr jeg regelmessig småfuglene i mitt nærområde til «skalkefest».
I forståelse med den lokale kjøpmann tar jeg med meg skalker og annet som blir igjen i butikkens brødskjæremaskin.
Det kan være mye og fuglene lar brødrestene gå unna.
I evangeliene leser vi to ganger om at Jesus mettet store folkemengder med forholdsvis små mengder mat.
Det dreide seg om tusenvis begge gangene.
Etter at folket hadde gått, gikk disiplene rundt og samlet opp restene.
Det var i mengder.
Hva kan vi så lære av «Jesu skalkefester»?
På det jordnære planet kan vi lære noe om at vi ikke skal sløse med maten.
På det åndelige planet kan vi lære noe om Guds rikdom og hans vedvarende vilje til å velsigne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bruksendring

Det er ikke så uvanlig at bygg som i utgangspunktet var tenkt til en type bruk blir solgt eller overdratt til noen som vil bruke det til noe helt annet.

Under et besøk til en skotsk by for noen år siden så jeg gamle kirker som var blitt både restauranter, bokhandlere og vandrerhjem.
Også her på berget hender det at det som tidligere var bygget som gudshus blir noe annet. Noen gang fordi en annen kristen retning overtar bygget, andre ganger blir det brukt til noe helt annet.
I området der jeg bor er et bedehus nylig blitt til treningsstudio.
Men endringene kan også gå motsatt vei.
Det har hendt at danselokaler blir gudshus, for eksempel.
Frelsesarmeen i Trondheim holder til i et bygg som opprinnelig var jernbanestasjon. Som søndagsskolelærer har jeg vært med og sunget om «himmelekspressen» som er klar til avgang.
Likevel er det godt å vite at Gud «bor ikke i templer reist av menneskehender» (Apg 17, 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Illustrasjon: Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad - «Arken» ble det kalt - var opprinnelig et danselokale. Menigheten var i drift i 100 år, fra 1910 til 2010. (Foto: NPE).

Skurken

En prest ble intervjuet om påske og fenomenet «påskekrim».

– Og hvem er skurken i den bibelske påskefortellingen, spurte journalisten.
– Det er meg, det, svarte presten.
Bibelen forteller om kong David som tok seg til rette på en måte som han hadde makt til å gjøre, men som likevel var galt.
Profeten Natan fortalte ham en liknelse om en rik mann som også hadde tatt seg til rette, og kongens vrede ble tent.
– Den mannen skal dø, befalte han, og profeten satte inn støtet: – Du er den mannen, sa han (2 Sam 12, 7).
Det er lett å ha sterke meninger om urett begått av andre og kanskje helst langt unna oss.
I Guds øyne kan man ikke distansere seg på den måten.
En kristen ble spurt om han ikke syntes det var underlig at Gud kunne elske mennesker som Hitler og Stalin.
– Jeg synes det er enda underligere at han elsker meg, svarte den kristne.
Han hadde forstått hvem skurken var.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hva er sannhet?

– Hva er sannhet?
Slik spurte den mektige romeren, der han sto ansikt til ansikt med fangen som sa han var kommet for å vitne om «sannheten» (Joh 18, 38).
Mange har lurt på hvordan tonefallet og kroppsspråket til Pilatus var i det øyeblikket.
Et skuldertrekk?
Han kom fra en pluralistisk kultur med mange «sannheter».
Men denne Jesus vitnet altså om Sannheten med stor s og i bestemt form?

Sannheten kan være relativ noen ganger.
To personer opplever en situasjon helt ulikt.
Hvilken opplevelse er «sann»?

I den offentlige debatt brukes uttrykket «fake news» stadig oftere.
Noen snakker om det som «er sant for meg».

Jesus sa om seg selv at han er «veien, sannheten og livet» (Joh 14, 6) – alt i bestemt form entall.
Som kristne tror vi på det.
Det betyr ikke at vi tror helt likt og på samme måte, men vi tror på den samme.
Vi tror på Jesus.
Han døde for våre synder.
Det er sannheten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gull, røkelse og myrra

Tekstbetraktning for første søndag i advent, 27. november 2022
Prekentekst: Matt 2, 1-11

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.

Slik lyder Herrens ord!

I to av evangeliene møter vi mennesker som fikk vite om Jesu fødsel.
Matteus forteller om vismennene fra Østen; Lukas om gjeterne på marken.
Vismennene så en stjerne, gjeterne fikk englebesøk.
Det er kun Matteus som forteller om vismennene, og kun Lukas om gjeterne.
Slik nådde budet om Frelserens fødsel alle samfunnsklasser: Hverdagsmenneskene i deres arbeid, men også samfunnets elite.
Stjernetyderne fra øst hadde med gaver: Gull, røkelse og myrra.
Alf Prøysen antyder i julekveldsvisa at gjeterne hadde med seg «lamunger».
Denne teksten handler om vismennene; vi ser på deres gaver.

Gullet sier noe om rikdom.
Som kristne sier vi ofte at vi har vår rikdom i Gud.
«Gud være takk for sin rike gave», skriver Paulus.
Også andre bibeltekster taler om rikdom, og i sangskatten finner vi det samme motivet.

Røkelsen er et symbol på vellukt.
Jeg synes ikke røkelse er en spesielt god lukt.
Historisk hadde den blant annet som oppgave å «kvele» lukten av forråtnelse og søppel. Renovasjonsnivået har ikke alltid vært som nå.
Paulus skriver om de kristne som «en Kristi vellukt», «en duft av liv til liv» (2 Kor 2, 14-16).

Den siste gaven var myrra.
Det er en salve.
Ikke en sårsalve, men en hederssalve.
Vi leser om kong David at han ble salvet til konge over Israel av profeten Samuel.
Salven var et symbol på at Guds velsignelse var utøst over kongen.
Den var et symbol på Den Hellige Ånd.
Denne salven er også Guds gave til oss.
Gud har gitt oss Den Hellige Ånds gave gjennom troen på Jesus Kristus.

Jeg håper vi alle skal få gode gaver til jul, og være i stand til å gi gaver også.
Noen gaver har vi alt fått.
Vismennenes gaver minner oss om Guds rikdom, kallet til tjeneste og den utrustning Gud vil gi.
Det er gaver vi kan ta imot, eller forkaste.
Valget er opp til oss.
Velsignet advent!

Publisert som «søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

«Helt vanlig»

Fra en gammel episode av serien om kriminalinspektør Morse husker jeg denne replikkvekslingen der sjefen spør: - Er du katolikk, Lewis?

Nei, Lewis er ikke katolikk, og sjefen spør mer: - Hva er du da?
- Helt vanlig, sir.
«Helt vanlig» i britisk Morse-sammenheng ville vel si at Lewis tilhørte den anglikanske kirken.
I Norge ville det vel betydd at man står i det mange ennå kaller «statskirken», den evangelisk-lutherske.
Det finnes mange utgaver av kirkelig tilknytning i Norge.
«Pinsevenner, påskevenner, indre misjon», som det vel heter i en litt selvironisk vise av Bjarte Leithaug.
Betegnelsene, lokalene og ritualene kan variere.
Det er nyanser i teologien også.
Noen legger mer vekt på enkelte ting enn andre.
Men kjernen er alltid den samme: Troen på Jesus Kristus som verdens frelser.
Hva slags kristen er jeg?
En helt vanlig, en.
En som tror på Jesus.
Det er dét som er kristendom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Pass på hjertet»

En bedriftsleder som var kjent som en hard negl og tøff sjef ble lagt inn på sykehus.

Det var visst noe med hjertet, fikk de ansatte vite. «Fant de et?» spurte en av dem.
Det er en krass replikk, og forhåpentligvis urettferdig.
Men hjertet brukes som bilde på mange av de erfaringer vi gjør som mennesker.
Rent fysisk er hjertet en knyttnevestor muskel som sitter omtrent midt i brystkassa, men det er den som sørger for at blodet pumpes rundt og holder oss i live.
Det kan utsettes for mange påkjenninger, så som stress, hardt fysisk arbeid, slitasje eller sterke, følelsesmessige påkjenninger: «Hjertet brast».
Oppfordringen «Pass på hjertet» er ofte både klok og påkrevet.
I Nettbibelen får du mer enn tusen treff på ordet «hjerte».
Det mest kjente er nok dette: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr. 4, 23).
Så pass på hjertet, både i kroppen og i troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Oljerikdom

«Oljerikdom» er et ord som er kommet inn i det norske språket de siste 50 årene.

Det samme gjelder andre ord med «olje» i seg: Oljefond, oljemillioner, oljepengebruk.
Man kan få mye språklig kreativitet ut av fenomenet olje.
I det praktiske liv er olje både en energikilde, en matingrediens og et smøremiddel.
Fra min barndom husker jeg uttrykket «et olja lyn» når noe enten skjedde raskt eller skulle skje raskt.
Olje er også et bibelsk begrep.
De nesten 500 treff man får på ordet i nettbibelen dekker både likt og ulikt.
Olje var viktig i matlagingen, men ble også brukt liturgisk.
Det ble brukt i offerhandlinger og til å salve både konger og profeter.
I kirken har man brukt olje i forbønnshandlinger og det ble brukt som brensel.
I kristen språkbruk brukes olje som bilde på Den Hellige Ånd.
Også for den troende er «oljerikdom» et ord med mange betydninger og et rikt innhold.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Være blind eller bare lukke øynene?

Tekstbetraktning for Domssøndagen/Kristi kongedag, 20. november 2022

Prekentekst: Joh 9, 39 - 41

«Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående».
Slik lyder Herrens ord!

Denne søndagen kalles både «domssøndagen» og «Kristi kongedag».
Prekenteksten handler om dom, mens fortellingsteksten handler om Jesus som konge. Den er fra Jesu samtale med Pilatus, der han spør Jesus om det er slik at han faktisk er konge? Jovisst, svarer Jesus, «men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18, 36).

De strenge ordene fra Jesus i dagens prekentekst kommer i forlengelsen av fortellingen om Jesu møte med en mann som var født blind.
Han ble helbredet av Jesus, men fordi dette skjedde på en sabbat ble både Jesus og han som var blitt helbredet kritisert av fariseerne.
Det er nesten så man får inntrykk av at fariseerne var mer opptatt av å finne noe å «ta» Jesus på, enn å anerkjenne at Jesus er sendt av Gud for å være menneskenes frelser.
Den blindfødte selv gikk ikke inn i denne konflikten.
Han visste godt at han ikke ville kunne vinne noen debatt med fariseerne.
Derfor nøyde han seg med å si hva han hadde opplevd: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg» (v. 25).
Salmen «Amazing Grace» gir oss et ekko av dette vitnesbyrdet.
Her sier salmedikteren at en gang var han fortapt, men nå er han frelst; «jeg var blind, men nå jeg ser».
Den mest kjente av Hank Williams sine sanger sier det samme.
Etter å ha snublet i mørket skjedde det noe: «I saw the Light».

Den dom som Jesus snakker om i dagens tekst rammer de som ikke vil tro på ham.
Den konkrete adressen er fariseerne og deres sarkastiske kommentar om det var de som var blinde?
Fariseerne var stolte over sine kunnskaper.
Men selv om de visste hva som ville kjennetegne Messias når han kom, ville de ikke godta det, selv når det skjedde rett foran øynene deres.
Det er blindhet, sier Jesus: Å lukke øynene for hvem han er og hva han gjør.
Å være seende derimot handler om å tro på Jesus.
Slik kan vi gå inn i adventstiden.

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

Videreføre kunnskap

Mange gamle ferdigheter er i ferd med å gå i glemmeboka. Hvor mange vet hva en bøkker drev med, for eksempel?

Når slike tradisjoner overlever, er det fordi det finnes ildsjeler som lærer det videre til nye generasjoner.
I dyrenes verden ser vi det samme fenomenet: Løver og andre lærer jakt av sine mødre.
Noe er instinkt, men det er ikke nok.
I gammeltestamentlig tid var det slik kunnskapen om Guds vei med folket ble brakt videre.
I 5. Mos. 6 og Josva 4 kan vi lese hvordan familiefedrene ble formant om hva de skulle svare når barna deres ville vite opprinnelsen til ulike skikker.
En sang som «Ingen bok er meg så kjær» er forankret i den samme erkjennelsen: At det er kunnskaper som må føres videre fra generasjon til generasjon.
Det kan handle om ferdigheter som strikking og veving, eller det kan handle om verdier; som de man finner i mors og fars bibel.
(PS. En bøkker er for øvrig en som lager tønner.)

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelspråket

Hver gang det kommer en ny bibeloversettelse, blir det diskusjoner om ordvalg og begreper.

Noen savner man, andre synes man det er greit blir borte.
Som ung kristen og forkynner hadde jeg stort utbytte av å lese ulike oversettelser, både på norsk og andre språk.
En av de første gangene jeg gjorde en slik erfaring, var da jeg leste lignelsen om den fortapte sønn i «New English Bible» tidlig på 1970-tallet.
Her har det hett at sønnen «kom til seg selv» før han vendte nesa hjemover (Luk 15, 17).
Men i den engelske utgaven het det at sønnen «tok til vettet» (came to his senses).
Er det noe forskjell på å «komme til seg selv» eller «ta til vettet»?
Kanskje ikke, men som en ung predikant tenkte jeg at varianten med vettet kommuniserte bedre med moderne mennesker enn den andre.
Bibelspråket behøver ikke å være tungt og stivt.
Iblant er det folkelige like effektivt.
Som det å ta til vettet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kull og diamanter - sandkorn og perler

Artisten Johnny Cash var opptatt av at minst hver tiende sang han framførte skulle ha et kristent budskap.

Det samme gjaldt for de sangene han skrev selv.
I en av dem heter det, oversatt til norsk: «Jeg er bare et stykke kull, men en dag skal jeg bli en diamant».
Bildet er hentet fra naturvitenskapen.
En diamant er det hardeste av alle naturlige mineraler.
Diamanten oppstår når kull har vært under et enormt press.
Med en diamant kan man skjære i glass.
Ordet «diamant» kommer fra et gresk ord som betyr «uknuselig».
De fleste av oss forbinder nok diamanter med kostbare smykker.
Det samme gjelder et annet naturfenomen: Perler.
De oppstår når eksempelvis et sandkorn kommer inn i en musling.
For å beskytte seg, utskiller muslingen et stoff som legger seg rundt sandkornet.
Slik dannes det en perle.
Vi synger om «Perleporten» - Bibelen sier det skal det være 12 slike i himmelen (Åp 21, 21).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En usynlig venn

I 1972 ble den første boka om Albert Åberg gitt ut i Sverige.

Mange som i dag er voksne og kanskje har både barn og barnebarn husker ham som en del av sin barndom.
Bøkene kom først i Sverige, og i Norge i 1976. I 1980 kom Albert på TV.
Albert bor hos sin alene-pappa, og hans nærmeste venn er fantasifiguren Skybert.
At barn har en usynlig venn, er noe de fleste foreldre har opplevd.
I «Tommy og Tiger’n» og «Karlson på taket» støter vi på det samme.
I en norsk barnebok er det Jesus som er den usynlige vennen som hovedpersonen møter.
Barnefortellingene om usynlige venner sier noe om det behovet de fleste av oss har for å hente inspirasjon og krefter fra noe som er større enn oss selv.
Når Jesus sa «jeg er med dere alle dager» er det nettopp dette han lover oss: Å være «en usynlig venn», en kraftkilde og en ressurs for de som tror på ham.
Slik blir Skybert nesten som en evangelist å regne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sønnen som kom hjem og han som var hjemme

Tekstbetraktning for bots- og bønnedag
30. oktober 2022
Bibeltekst: Luk 15, 11 – 32

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din’. Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Slik lyder Herrens ord!

Den som måtte bestemme seg for å redigere en antologi med verdens beste noveller kommer ikke utenom flere av de fortellingene som vi kjenner som Jesu lignelser.
Både «Den barmhjertige samaritan» og «Den fortapte sønn» er helt selvsagte i en slik samling. «Kongesønnens bryllup» og fortellingen om den store dommen ville også forsvart sin plass.
Denne søndagens tekst, fortellingen om «Den fortapte sønn», går inn i en syklus av tre lignelser som handler om det samme: At noe som var tapt, blir funnet igjen.
En sau, en mynt – og en sønn.
Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, tar sønnen et initiativ.
Han innser sin situasjon og vender tilbake, dit han kom fra.

Lignelsen er en av de lengste i evangeliene.
Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv.
At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte oss: «Vår Far, du som er i himmelen».
Sønnen er et bilde på mennesket som gjør opprør mot Gud, men som også får lov til å vende tilbake til ham.

Så er det en tredje person i fortellingen: Han som hadde vært hjemme hele tiden.
Han var ikke noe glad da broren vendte tilbake.
Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet.
De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren.
Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på?
Det er så greit med det vante. Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret.
Det uvante er sunt.
La derfor de fortapte og bortkomne sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Impulsen

Noen av oss har levd så lenge at vi ennå husker hvor imponert man ble av fjernkontroller.

Selv voksne mennesker kunne bli litt lekne av at man kunne stå hvor som helst i et rom og likevel slå på eller av fjernsynet med et trykk på en dings.
I dag er dette hverdagslig, enten vi skal starte en bil, åpne garasjen eller kanskje starte varmeanlegget før man setter seg i bilen.
Det som gjør trikset er den elektriske impulsen som sendes fra en nøkkel eller en fjernkontroll.

I Matteus-evangeliet leser vi om en romersk offiser som oppsøkte Jesus og ba ham helbrede tjeneren hans.
– Jeg skal komme, sa Jesus.
– Det er ikke nødvendig, sa romeren. – Si bare et ord, så blir tjeneren min frisk.
Jesus ble overrasket over denne sterke tilliten, men gjorde som mannen sa.
Tjeneren ble frisk – det ble sendt ut en impuls, et signal fra den himmelske kraftsentralen.
Fortellingen kan du lese i Matt 8,5-13.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelen i brøddeigen

Det har vært perioder i kirkehistorien da det var straffbart å eie sin egen bibel.

Det var krefter i presteskapet som mente at Bibelen var en altfor sterk tekst til at hvem som helst skulle kunne lese og studere den.
I et blad jeg leste som gutt husker jeg en fortelling fra denne tiden: Den handlet om en familie som hadde sin egen bibel, enda det var forbudt.
En dag, mens mor kombinerte bibellesning og brødbaking, så hun at noen fra inkvisisjonen kom mot huset. Resolutt tok hun boka, la den ned i deigen og eltet deigen over boka.
Utsendingene fra inkvisisjonen lette høyt og lavt, men fant ingen bibel.
De lot moren stelle med sitt og brøddeigen ble satt inn i ovnen.
«Gjestene» gikk og brødet ble stekt ferdig.
Boka var nok litt preget av den uvante håndteringen, men var fremdeles fullt leselig.
Også teksten fra Johannes-evangeliet der Jesus sier om seg selv: «Jeg er livets brød» (6, 35).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En bibel i veggen

Et ungt par hadde kjøpt et gammelt hus, et oppussingsobjekt der mye arbeid skulle gjøres.

Under fjerningen av innvendig panel kom det fram mye rart, blant annet en gammel bibel.
Paret lurte først på om de skulle kontakte etterkommerne av den opprinnelige eieren og spørre om de ville ha boka, men endte med å beholde den selv. Den var jo en del av husets fundament, tenkte de.

Det er ikke uvanlig at det blir plassert en bibel i det skrinet som er grunnsteinen i et nytt bygg.
Flere bibeltekster sier noe om grunnstein eller hjørnestein; i evangeliene brukes det som et bilde på Jesus.
Da Frelsesarmeens kvinnebevegelse «Hjemforbundet» ble startet for mer enn 100 år siden, hadde den som motto og formål at «hjemmet skal bygges på Bibelens grunn».
Det er et godt motto og en solid grunn.
Bibelen kan være et bilde på mange sider ved et bygg, både grunnmur og vegger, fundament og bærevegg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønnen Gud ikke vil svare på

Det å føle at Gud ikke hører bønn eller svarer på bønn, er krevende, enten man møter det i sjelesorgen eller i sitt eget trosliv.

At Gud hører bønn kan vi være trygge på, men svaret kan vi ikke diktere.
Men det er én bønn kan vi være helt sikre på at Gud verken vil høre på eller svare på.
Det er den Peter ba da han i en situasjon ble overveldet av det Jesus gjorde: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann» (Luk 5, 8).
Han hadde vært vitne til et av Jesu mirakler da han utbrøt dette.
Vi kjenner fortellingen som «Peters fiskefangst». Men Jesus beroliget Peter og ga ham et nytt oppdrag: Heretter skulle både han og de andre disiplene være menneskefiskere.
Da Jesus ga disiplene, og kirken, misjonsbefalingen, var det med dette løftet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28, 18).
Til Moses sa Herren: «Han svikter deg ikke og forlater deg ikke» (5 Mos 31, 8).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gjerder eller vannhull?

Det er antakelig ikke noe land i verden hvor det er så mange sauer som i Australia.

En nordmann som besøkte en australsk sauebonde spurte mens han så utover det han oppfattet som en enorm mengde dyr: - Her er det vel viktig med solide gjerder, slik at sauene ikke kommer seg bort eller blir tatt av rovdyr?
– Det er viktigere med gode vannhull, svarte bonden.

Gjerder er en form for sperrer som dels stenger noen ute, dels stenger noen inne.
I Stanley Jacobsens skigardsvise heter det:
«Ein skigard er som ei landegrense.
Ein skigard er eit stengsel for dei få».
For mange gjerder kan friste både til å bryte seg inn og bryte seg ut.
Noen oppfatter nok de kristne fellesskapene som områder med mange gjerder.
Noen trengs, men vannhullene er viktigere; steder der man hente både næring og rekreasjon.
Salmisten sier at om Gud at «han leder meg til vann der jeg finner hvile» (Salme 23, 2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Be a baby»

Tekstbetraktning for 20. søndag i treenighetstiden, 23. oktober 2022
Prekentekst: Matt 18, 1 - 11

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!
Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild.
Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Slik lyder Herrens ord!

Tidlig på 1970-tallet begynte «Jesus-vekkelsen» blant narkomane ungdommer i USA, og spredte seg etter hvert til mange land. Også i Norge fikk man slike miljøer.
Som alle vekkelser, fikk også denne sine egne sanger, og den mest kjente var «You gotta be a baby». Du må bli som et lite barn.
Den ble skrevet av en som het Sam Halbert i 1971, og var enkel å synge.
Der kristne ungdommer samlet seg, og hvor det var en gitar, kunne man ofte høre: «You gotta be a baby (Jesus said), you gotta be a baby to come to Heaven».

Det er holdt mange andakter om Jesus og barna.
For mange har «la de små barn komme til meg» vært det første bibelordet man lærte.
I søndagsskolen sang man «Jesus elsker alle barna».
Første del av denne prekenteksten går rett inn i denne tradisjonen.

Den andre delen er krassere.
Den sier noe om hvordan den voksne skal møte fristelser og utfordring.
Noen har tatt dette helt bokstavelig og lemlestet seg selv.
Det kan umulig ha vært Jesu mening!

Men hvordan skal så disse versene leses?
De skal dels leses i lys av den første delen av teksten, der Jesus snakker om hvor viktige de små barna er. Få ting gjør oss så opprørt som forbrytelser mot barn, det være seg vold, overgrep eller vanrøkt. Jussen slår hardt ned på slike handlinger og den sosiale fordømmelsen enda sterkere.
Men Jesu sterke ord kan også leses som en fordømmelse over de som aktivt forsøker å trekke den eller de som tror på ham bort fra denne troen.
«Frafall» er et vondt og vanskelig tema, ikke minst i sjelesorgen, og kan ha mange årsaker.
Jesu ord i denne teksten retter seg imidlertid ikke mot den frafalne, men mot den som forårsaket det.
Jesu innbydelse til den frafalne står alltid fast og ved lag.
Det er derfor liknelsen om den fortapte sønn er prekenteksten for neste søndag.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Skygge og ly

Her jeg bor hadde vi mange fine soldager i sommer.

Enten man satt i sin egen hage eller ved elva kunne man sette seg ned, kanskje med en god bok, og nyte sola.
Men det kunne bli litt mye sol iblant.
Da søkte i hvert fall jeg inn i skyggen.
Da kjente jeg meg igjen i salmistens ord: «I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly» (Salme 36, 8).
En god kombinasjon av sol og skygge er en forutsetning for den optimale sommerdagsopplevelse.
Har en vært solbrent vet man det.
Det er ikke bare ubehagelig, det kan være direkte farlig.
Slike erfaringer kan også overføres til kristenlivet.
Man søker ly mot uvær og kulde, men også mot overoppheting.
Salmisten David visste dette.
I sin mest kjente salme skriver han at Herren «lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile» (23, 2).
Den hvilen finner man gjerne lettere i skyggen av Herrens vinger enn midt i solsteiken!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Skal bare» eller hånden på plogen

Tekstbetraktning for 19. søndag i treenighetstiden, 16. oktober 2022

Bibeltekst: Luk 9, 57 – 62

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»
Slik lyder Herrens ord!

Da mine sønner var små, var de veldig opptatt av barne-TV-figuren Albert Åberg. Ikke bare via skjermen, men også som bøker og kassetter (ja, så lenge siden er det!).
Særlig var det en episode som var populær: Den om da Albert skal legge seg, og han stadig klarer å utsette leggingen med ting han «skal bare» få gjort først.
En situasjon som både foreldre og barn kjenner godt og har lang erfaring med.
«Skal bare» - det blir mye utsettelse av det!

Da jeg leste det som er prekenteksten for denne søndagen, bli jeg minnet om Albert Åberg og hans «skal bare».
Teksten forteller tre menn som alle vil følge Jesus.
Den første er nok den meste entusiastiske: «Jeg vil følge deg hvor du enn går».
Men Jesus minner om at det blir et krevende liv og en omflakkende tilværelse.
Vi får ikke vite mer om denne mannen og hvordan han responderte på Jesu utfordring. Fulgte han Jesus uansett, eller trakk han seg stille unna?
Det var de som gjorde det.
Han vi gjerne kaller «den rike unge mann» var en av disse.

Nestemann ble utfordret av Jesus selv: «Følg meg!».
Slik hadde Jesus utfordret både Levi der han satt på tollboden og brødrene Jakob og Johannes da de var ute og fisket. Om dem alle leser vi at de straks forlot det de holdt på med, og fulgte Jesus.
Ikke så med «Albert Åberg». Han skulle bare - begrave sin far først.
Jakob og Johannes hadde også en far, men de valgte annerledes.

Den tredje ville gjerne følge Jesus, men også han var litt «Albert».
Han skulle bare – dra hjem og si «ha det» først.
Var det et urimelig ønske?
Kanskje ikke, men det sa noe om prioriteringer, akkurat som Jesu ord om å legge hånden på plogen gjør det.
Har du lagt hånden på plogen, må du se framover – «beholde fokus» - ikke se til siden eller bakover.
Å følge Jesus er ingen landtur – det er et livsprosjekt.

Publisert som «søndagspreken» på KPK

Brød eller kaker?

«Har ikke folket brød? Da får de spise kaker!»

Ifølge anekdoten skal det være den franske dronningen Marie Antoinette som ytret noe slikt i forkant av det som ble den store, franske revolusjon på slutten av 1700-tallet.
Anekdoten er neppe sann, men har overlevd som et uttrykk for en overklassementalitet.
En norsk, radikal politiker sa det stikk motsatt: «Ingen skal ha kake før alle har fått brød».
Brød og kake har det til felles at begge deler kan spises.
Noen synes kanskje det er mer stas med kaker enn med brød, men det er ingen tvil om hva som har størst næringsverdi.
Søker man på de to ordene på nettbibelen, får man hundrevis av treff på «brød», men bare noen få på «kake».
I bønnen «Fadervår» er «brød» et sentralt begrep, og Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Så brød eller kaker?
Kake kan være godt iblant, men brød er likevel det vi trenger mest.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Spise eller sluke?

Det er ikke regnet som særlig pent eller dannet å «sluke» maten.

Rent ernæringsmessig er det regnet som mye sunnere å spise maten litt langsomt, tygge den godt før man svelger, enn å bare «hive innpå», ta hele brødskiva eller kjøttstykket i en jafs.
Profeten Jeremia i Det gamle testamente sammenlikner Guds ord med en matrett: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).
Det er ingen grunn til å tro at profeten «slukte» Guds ord; snarere tok han seg god tid og lot ordet gjøre sin gjerning i ham og for ham.
Noen ganger kan «en rask matbit» som stiller den verste sulten der og da være nødvendig. Men det er de måltidene som inntas i ro, og sammen med andre, som er de beste for oss.
Sånn er det også i kristenlivet.
Vi trenger fellesskapet med andre kristne og vi trenger å kunne studere Guds ord i ro.
Vi trenger å spise, ikke sluke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønneboka

For mange år siden så jeg fjernsynsreportasje fra et kristent retreatsenter.

En viktig post på dagsprogrammet var morgensamlingen om Guds ord og bønn.
Bønneboka man brukte ved disse samlingene var dagens avis.
Det er mange måter å organisere sitt bønneliv på.
Noen praktiserer såkalte tidebønner, med faste tidspunkter gjennom hele døgnet.
Det forutsetter nok en annen type hverdag enn den de fleste av oss har, enten man er i fast arbeid eller har ansvar for en familie.
Til tidebønnene hører også faste bibeltekster eller andre bønnetekster.
Jesus selv lærte oss en slik.
Det er også laget egne bøker med bønner som setter ord på de ulike behov man kan ha.

I «dagens avis» kan man finne mange ting å be over, det være seg takksigelse eller bønn om hjelp og veiledning.
Det kan være verdenssituasjonen, men det kan også være små begivenheter som man enten fryder seg over eller sørger over.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lysestaken

I år er det 50 år siden jeg kom som ung frelsesoffiser til en by i Norge.

I sommer var jeg der igjen.
For 50 år siden var det både metodistkirke, baptistkirke, frikirke, pinsemenighet og frelsesarmé i byen, i tillegg til Den norske kirke.
I dag er det bare Den norske kirke som har virksomhet i denne byen, og de driver godt. Men det mangfoldet som preget kristenlivet i byen for 50 år siden er ikke der lenger.

Det kan være mange grunner til at en menighet eller organisasjon avvikler på et sted.
Det kan handle om alder, det kan handle om fraflytting og det kan ha andre forklaringer, for ikke å si en kombinasjon av forklaringer.
I Åpenbaringsboka advarer Herren de kristne i Efesos om at lysestaken – Guds nærvær – kan bli flyttet (2, 5).
Det er et drastisk bilde og en vanskelig tekst.
Men den sier noe om hvor viktig det er at Guds folk blir bevart i troen på Jesus.
La lyset brenne!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Beredt»

«Beredt» er et litt gammelmodig ord som brukes i liten grad i vår tid.

Mest brukes det kanskje i speiderbevegelsen, der man formaner speiderne «Vær beredt» og de svarer «Alltid beredt».
Denne høsten er dette blitt en del av TV-underholdningen.

Formaningen og responsen har fulgt speiderbevegelsen gjennom hele dens historie.
I Speider´n læres man opp til å stille opp for andre, og til å være en god venn.
Det forventes at speider er «alltid beredt» til slik innsats.

Også i kristenlivet kan det være godt å ha «alltid beredt» som et motto.
Evangeliene gir oss mange utfordringer der dette er aktuelt.
«Det du gjorde mot en av mine minste, gjorde du mot meg», sa Jesus.
Noen ganger er det behov for å si noe, andre ganger for å gjøre noe.
Det siste er kanskje like viktig som det første.
Når Frans av Assisi formante sine venner til å forkynne, la han til: «Bruk ord om nødvendig».
Vær beredt!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesus vil!

Søndagsbetraktning for 18. søndag i treenighetstiden, 9. oktober 2022

Bibeltekst: Mark 1, 40 - 45
En mann som var spedalsk, kom til (Jesus), falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

Ordet «utenforskap» brukes mye i den offentlige debatt.
Alle er enige om at det er noe man må motarbeide, ja, bekjempe.
Utenforskap kan ha mange årsaker.
Det kan være snakk om at forhold ikke legges til rette, og det kan være snakk om vond vilje fra storsamfunnet.

De spedalske på Jesu tid opplevde utenforskap på sitt mest massive.
Det var en stigmatiserende sykdom med mange myter og enda flere fordommer knyttet til seg.
Man ble utstøtt fra alt sosialt fellesskap og fikk ikke ha omgang med andre, friske mennesker.
Derfor var det dristig av mannen i vår tekst å gå Jesus i møte og falle på kne for ham.

Sykdommen var også stigmatiserende ved det som skjedde med utseendet til den syke.
I tillegg var den smittsom. Den syke ble definert som uren.
Dette var det mannen i teksten tok tak i: «Om du vil, kan du gjøre meg ren!»

Jesus fikk «inderlig medfølelse» med mannen, leser vi.
Ordet i grunnteksten tilsier at Jesus fikk en sterk, fysisk reaksjon, slik vi også kan oppleve iblant, enten med tårer eller på andre måter.
Han viste dette ved en fysisk handling også: Han rørte ved den syke.
Denne berøringen, sammen med Jesu erklæring «Jeg vil! Bli ren!»

En del av det utenforskapet spedalske opplevde var at ingen ville røre ved dem.
Men Jesus ville!
Han ville også vise mannen en vei bort fra utenforskapet og inn i fellesskapet. «Gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt», sa han, og la til at dette ville være et vitnesbyrd for de som fram til nå hadde stengt mannen ute.

Sier så denne teksten noe om veien bort fra utenforskap for de som lever i dag?
Kanskje ikke.
Men den formidler en utfordring til oss som kristen kirke: At vi skal inkludere de som lever i utenforskap.
Jesu vilje er inkludering, fellesskap og «innenforskap».

Publisert som «søndagspreken» på KPK

Herre over døden

Tekstbetraktning for 17. søndag i treenighetstiden - 2. oktober 2022

Mens (Jesus) ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise (Mark 5, 35 – 43).

Ikke noe er så definitivt som døden.
«Så lenge det er liv, er det håp», sier vi og håper at noe skal få den syke på beina igjen.
Jairus tenkte kanskje slik?
Han visste at jenta hans var alvorlig syk, men kanskje Jesus kunne få henne frisk igjen? Men mens han står og snakker med Jesus om dette, får han en ny beskjed: «Din datter er død! Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
Da trår Jesus til: «Frykt ikke, bare tro!» Resten av fortellingen kjenner vi.

Tre ganger leser vi at Jesus vakte opp døde.
De tre eksemplene har en slags progresjon i seg: Jairus’ datter lå ennå i sin seng. Enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven. Lasarus lå i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet.
Neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Fortellingene om Jesus som vekker opp døde kan være vanskelige å høre i situasjoner der man selv er i sorg. De skaper spørsmål som melder seg med full rett når vi mister noen vi er glad i. Og vi kommer ikke til rette med disse spørsmålene bare ved å si at vi må be mer og tro mer. Det er spørsmål vi bare må leve med.
En detalj som bare er i denne fortellingen, er når Jesus sier at jenta må få mat.
Det minner om Jesu første møte med disiplene etter hans oppstandelse: Han ba dem om mat (Luk 24, 42).
Slik ville han vise at oppvekkingen av den døde jenta, og senere hans egen oppstandelse, var realiteter, ikke illusjoner.
Det samme gjaldt for Lasarus og for den unge mannen i Nain.
Samtidig vet vi at begge disse, og Jairus’ datter senere døde «for godt».
Ikke så med Jesus. Han sto opp, og lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
«Det var jo ikke mulig at døden skulle kunne holde ham fast», erklærte Peter i sin tale på pinsedag.
Derfor kan vi si at jo: Jesus er herre over døden!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Pottemakeren og leiren

Som gutt besøkte jeg ofte Norsk Folkemuseum på Bygdøy.

I pottemakerverkstedet kunne man følge hele prosessen fra leirklump til vase, skål eller bolle.

Pottemakeri er en eldgammel kunst. Den er både omtalt og beskrevet i Bibelen (Jer 18, 1-6) og hos profeten Jesaia: «Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd» (64, 7).
For 120 år siden måtte den amerikanske kvinnen Adelaide A. Pollard innse at det hun hadde trodd var hennes kall, å bli misjonær, ikke lot seg realiseres på grunn av ytre omstendigheter.
Så hørte hun en kvinne som bad slik: «Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv».
Etter det skrev Adelaide sangen «Ha du din vei, Gud».
Her heter det i første vers:
«Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Jeg er som leret, dann meg lik deg».
Man kan visst godt være leire når bare en mester sitter ved dreieskiven!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stedet for tilbedelse

Vi satt ved siden av hverandre på toget og hadde flere timer i hverandres selskap foran oss.

Kjemien var god og praten gikk greit, om enn på engelsk.
Kristen tro var også en del av praten, og vi kom til det punktet der det var naturlig å spørre: - Where do you worship?
Hvor går du til gudstjeneste?
I Johannes-evangeliets fjerde kapittel leser vi også om to som også hadde en lang samtale.
En jøde og en samaritan.
To folkegrupper med langt på vei samme tro, men hvert sitt hellige sted.
Den samaritanske kvinnen spør: «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe» (vers 20). Fjellet het Garizim.
Jesus svarte at det handlet ikke om sted, men om «sanne tilbedere (som) skal tilbe Far i ånd og sannhet» (vers 23).
Vi går til gudstjeneste i ulike kirker. Men det viktigste alteret er det man har i sitt hjerte, der man tilber i ånd og sannhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lange bønner

Den kjente predikanten var innbudt til kvelds hos en kristen familie.

Verten ønsket å lese en bibeltekst i forbindelse med besøket, og be en bønn.
Det ble en lang bønn, for enkeltpersoner, for organisasjoner og for deres virksomheter over hele verden.
Da han kom til «amen» merket han at gjesten ikke var helt med.
Denne ba da også om unnskyldning: - Jeg datt visst av nede i Tyskland et sted, som han sa.

Ett av Jesu poeng med «Fadervår» var at det ikke er nødvendig å bruke mange ord i bønnen.
Bibelen refererer flere kortfattede bønner.
Jabes bønn fra Det gamle testamente (1 Krøn 4, 10) er en slik.
Tollerens bønn i templet er enda kortere: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18, 13).

Det er ikke galt å bruke mye tid i bønn.
Jesus brukte hele netter i bønn.
Men disse bønnene er stort sett ikke gjengitt i Bibelen.
De lange bønnene var noe som skjedde mellom Jesus og Gud på tomannshånd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibel og salmebok

Det har vært situasjoner der en bibel og en salmebok var den eneste litteraturen som fantes i et fattig hjem.

Nylig hørte jeg en som beskrev forholdet mellom disse to slik: Bibelen er Guds ord slik vi leser det; salmeboka formidler Guds ord slik kristne har erfart det.
Kanskje er det litt for enkelt å si det slik, men samtidig er det mye sant i en slik beskrivelse.
Salmene, både de bibelske salmene og de som er blitt til i løpet av kirkens historie, forteller om menneskers – menighetens! – møte med Gud.
En av de aller eldste salmene som ennå synges, er julesalmen «Folkefrelsar til oss kom» - den er fra 300-tallet etter Jesu fødsel.
En annen, «Deg å få skoda», kan føres tilbake til 700-tallet.
I 1923 satt en ung frelsesoffiser og hørte det bli talt over Salme 72 om navnet som skyter friske skudd.
Samme kveld ble «Navnet Jesus blekner aldri» til.
Bibelordet ble erfart og skapte en salme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Nok mat i skapet?

En jente ble adoptert fra et annet land og kom til Norge i fem-årsalderen. De første leveårene hennes hadde vært preget av fattigdom, sult og mangel på det meste

Hun tilpasset seg fort, men én ting satt lenge i: Hver eneste dag åpnet hun kjøleskapsdøra, kikket inn og lukket den så igjen.
Etter en stund spurte den norske moren hennes hvorfor hun gjorde dette.
Og jenta svarte at hver gang hun så kjøleskapet måtte hun sjekke at det var mat der, at det ikke var tomt.

Er man vant med at det alltid er, om ikke overflod, så tilstrekkelig i matskapet kan kanskje ikke forstå jentas bekymring.
Det tok tid før hun klarte å legge vekk den bekymringen.
Tanken slo meg da jeg hørte om denne jenta: Sånn tenker visst noen om Vårherre også. Tenker at velsignelse er noe som kan ta slutt. Herren selv vil ikke at vi skal ha det slik.
Derfor kunne salmisten skrive: «Guds bekk er full av vann» (Sal 65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ukjent fortelling?

Hun mente selv hun hadde vokst opp i et kulturbevisst, norsk hjem der impulsene hadde vært mange og varierte og hadde representert stor bredde.

Som voksen kunne hun likevel fortelle: – Da jeg vokste opp hørte jeg aldri fortellingen om den barmhjertige samaritan!

Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan regnes som en av verdenslitteraturens grunnfortellinger.
Den er blitt analysert både litterært, politisk og religiøst, og de fleste er enige om at det både er en vakker fortelling og en viktig fortelling.
Kan den leses som «bare» en fortelling; en novelle?
Selvsagt kan den det.
Samtidig er det mye erfaring på at når en fortelling først er formidlet, lever den sitt eget liv i vår tanke og bevissthet.
Derfor er det så nødvendig at fortellinger som denne blir formidlet videre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lys over ordet

Vi hadde overnattet på et hotell, og neste morgen skulle vi lese dagens bibeltekst, som vi pleier.

Lyset på hotellrommet var ikke helt slik jeg var vant til, så jeg måtte vri meg litt i stolen for å få «lys over ordet», som jeg kommenterte til kona.
Uttrykket festet seg. Ikke fordi det var nytt, men kanskje fordi det var så velkjent.
Det er mange sammenhenger der man som kristen snakker om å ha «lys over Ordet» - da er det Bibelens ord man gjerne tenker på.
Det er laget både podkaster og nærradioprogram med dette som tittel.
«Lys» er et sentralt ord i både forkynnelse og sjelesorg.
For om lag 50 år siden satt ei skolejente i Oslo og forberedte seg til et skolelagsmøte hun skulle ha ansvar for.
Ofte gjorde hun det med å lage små, enkle viser, som denne: «La oss vandre i lyset, slik som han er lys, vandre i Guds lys».
I dag synges den visa i mange menigheter og er med i mange sangbøker.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Skolejenta» som det refereres til i teksten var Ellen Marie Wisløff (1956 - 2021)