Mens (Jesus) ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise (Mark 5, 35 – 43).
Ikke noe er så definitivt som døden.
«Så lenge det er liv, er det håp», sier vi og håper at noe skal få den syke på beina igjen.
Jairus tenkte kanskje slik?
Han visste at jenta hans var alvorlig syk, men kanskje Jesus kunne få henne frisk igjen? Men mens han står og snakker med Jesus om dette, får han en ny beskjed: «Din datter er død! Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
Da trår Jesus til: «Frykt ikke, bare tro!» Resten av fortellingen kjenner vi.
Tre ganger leser vi at Jesus vakte opp døde.
De tre eksemplene har en slags progresjon i seg: Jairus’ datter lå ennå i sin seng. Enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven. Lasarus lå i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet.
Neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.
Fortellingene om Jesus som vekker opp døde kan være vanskelige å høre i situasjoner der man selv er i sorg. De skaper spørsmål som melder seg med full rett når vi mister noen vi er glad i. Og vi kommer ikke til rette med disse spørsmålene bare ved å si at vi må be mer og tro mer. Det er spørsmål vi bare må leve med.
En detalj som bare er i denne fortellingen, er når Jesus sier at jenta må få mat.
Det minner om Jesu første møte med disiplene etter hans oppstandelse: Han ba dem om mat (Luk 24, 42).
Slik ville han vise at oppvekkingen av den døde jenta, og senere hans egen oppstandelse, var realiteter, ikke illusjoner.
Det samme gjaldt for Lasarus og for den unge mannen i Nain.
Samtidig vet vi at begge disse, og Jairus’ datter senere døde «for godt».
Ikke så med Jesus. Han sto opp, og lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
«Det var jo ikke mulig at døden skulle kunne holde ham fast», erklærte Peter i sin tale på pinsedag.
Derfor kan vi si at jo: Jesus er herre over døden!
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar