Samme kall og samme budskap

En vise til Frelsesarmeens 125-årsjubileum

Samme kall og samme budskap,
samme Gud som kallet ga.
Samme kraft og samme nåde,
samme frelse, nå som da.

Samme nød og samme lengsel
etter frihet fra tvang.
Samme seier over synden,
samme jubel, samme sang.

Samme synd som skal bekjempes,
samme nederlag og nød.
Samme kors som en gang reistes
for å frelse oss fra død.

Samme Hellig Ånd fra Herren,
samme gaver som han ga.
Samme kall til ham å tjene,
samme budskap, nå som da.


Tekst: Nils-Petter Enstad

Denne sangen vant Frelsesarmeens sangkonkurranse i forbindelse med 125-årsjubileet. Morgan Juel Stavik laget melodien. Sangen ble framført av et stort felleskor under soldat- og medlemsmøtet i kongressen lørdag 29. juni.

Kom så drita full du er...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ingen som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen, har unngått å høre denne strofen: «Kom, kom, kom til Frelsesarme’n; kom så drita full du er…». Teksten fanger opp to særtrekk ved «Guds glade krigere», nemlig den åpne, kontinuerlige invitasjonen, og det at du kan komme som du er – om så «drita full».




Melodien er den samme som på alt kristent barnearbeids fremste klassiker: «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Det er en enkelt barnevers som til tider har hatt politisk sprengkraft i seg, og har det kanskje ennå: «Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord». Sånn sett fanger strofen «..kom så drita full du er» opp noe av det samme.

Den svensk-amerikanske fagforeningsagitatoren Joe Hill brukte den samme melodien da han skrev sin vise «The Tramp». Fred Åkeström har spilt inn en herlig versjon på svensk, visstnok hans egen oversettelse: «Tramp, tramp, tramp, gå på och trampa,/här finns ingenting att få./När du kommer hit härnäst åker du i mörk arrest./Det är bäst för dig att trampa och gå på». Ikke noe «kom, kom» eller «elsker alle barna» her.
Joe Hill endte ikke bare «i mørk arrest», men foran noen geværmunninger i Utah i november 1915 etter å ha blitt dømt til døden for et mord han med stor sannsynlighet ikke hadde begått. Man kunne ikke skyte ham for hans agitatorvirksomhet, og da var et uoppklart mord kjekt å ha. Det ga ham en legende- og martyrstatus som kanskje heller ikke var helt fortjent. Og noen av visene lever fortsatt. Som den om lofferen.

I år feirer Frelsesarmeen i Norge sitt 125-årsjubileum. Det er fremdeles de som synger sitt «kom, kom» når de ser en frelsessoldat, og det er fremdeles de som kommer – fulle som edru. Og det er fremdeles noen av oss som tror at Jesus faktisk elsker, ikke bare alle barna, men også oss voksne. Som tror at det er mer i pakt med hans idealer å si «kom, kom» enn å be dem gå videre, vandringsmenn og kvinner som kommer til våre byer og gater. Som ber dem komme, enten de er fulle, skitne eller bare rett og slett annerledes.

Publisert i Klassekampen 19. juni 2013