søndag 20. desember 2015

«Godt med Gud»



Å få det «godt med Gud» er et uttrykk som ble mye brukt tidligere når noen ble omvendt, eller «ble frelst», som man sier i mange sammenhenger.

Uttrykket beskriver hva som skjer når man erkjenner overfor seg selv og andre: Jeg tror på Jesus som min Frelser.
Å ha det «godt med Gud» er imidlertid ikke bare noe som gjelder i omvendelsens øyeblikk eller i forbindelse med frelsesopplevelsen. Det er noe man kan erfare i alle livets situasjoner.
Sangen «It is well with my soul» ble til i en situasjon der dette ble satt på prøve.
Sangen er skrevet av Horatio Spafford på 1870-tallet.
I 1871 ble han ruinert etter den store bybrannen i Chicago.
Han og familie planla da å flytte til Europa.
Kona, norskfødte Anna Larsen, og de fire døtrene dro i forveien.
Så forliste skipet, og bare Anna overlevde.
I den situasjonen ble denne sangen skrevet.
For uansett forhold: Han hadde det godt med Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

fredag 18. desember 2015

«Staskjerke»



Forsnakkelser kan noen ganger gi ny innsikt.


Den nye evangelisten hadde en utenlandsk bakgrunn og behersket ikke alle de norske lydene like godt.
Han ville gjerne samarbeide med alt Guds folk – «fra pinsevenner til staskjerka», som han sa.
Å ha en kirke «på stas» kan være verdifullt nok, men det er ikke det som er hovedoppgaven for en kristen kirke eller menighet. Kirke og tro hører også hverdagen til.
Mattias Orheim sier i en av sine sanger:
«Kvardagskristen vil eg vera, syn for segn, det krev Guds ord.
Samklang mellom liv og læra, det er himmelsong på jord».

Hverdagskristendommen er med og skaper «festglans kring det kvardagsgrå», heter det i den samme sangen.
Noen oppsøker Guds hus kun ved de store anledninger i livet.
De er velkommen da også, men hadde de kommet oftere, ville de opplevd mer av den gleden som troen tilbyr.
Ikke bare «stas», men også gleden over å bli betrodd et ansvar, både for medmennesker og skaperverket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 9. desember 2015

«Plan B?»




I en legende fortelles det om en samtale mellom Jesus og engelen Gabriel etter at Jesus var vendt tilbake til himmelen.

Gabriel var litt bekymret over at hele prosjektet nå lå i hendene på 11 menn – den tolvte hadde jo alt sviktet, og det var litt å si om de som var igjen også. Om Jesus hadde noen reserveplan?
- Nei, svarte Jesus. –Nå stoler jeg på dem.
Både i politikk og organisasjonsliv snakkes det ofte om «plan b» - det man satser på dersom «plan a» ikke slår til.
Etter at Jesus hadde fullført sitt verk her nede, overlot han til disiplene å sørge for at budskapet ble kjent.
Men han ga dem den ressursen de trengte for å fortelle om dette: Den Hellige Ånds kraft.
Etter pinsefestens dag har «plan a» rullet og gått.
«Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse» heter det i Apg 2, 47.
Slik er det fremdeles.
Guds rike vokser – mennesker tar imot Jesus i tro.
Det har aldri blitt bruk for noen plan b.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Prøv tårer»



Fra Frelsesarmeens første dager fortelles det om en offiser som skrev til generalen og sa at i den byen der han var stasjonert kunne man bare legge ned. «Intet nytter», skrev han.

Generalen sendte et telegram tilbake: «Try tears!» Prøv med tårer.
Tårer kan være uttrykk både for sorg og glede.
De kan felles i kjærlighet eller sinne, medynk eller fortvilelse.
Da Jesus så hvordan mange sørget over Lasarus, står det at han også gråt.
Mange forkynnere har grått av sorg over synden i det samfunnet der de skulle tjenestegjøre.
Viktigere enn å refse synderen, er det å føle sorg over vedkommende.
Det må ha vært slik Frelsesarmeens general tenkte da han sendte sitt telegram.
Og det fortelles at snart brøt en vekkelse løs.
Tårer er sjelden forgjeves eller bortkastet.
Derfor sier salmisten: «Mine tårer har du samlet i din lærflaske» (Salme 56,9).
Han som teller hodehårene våre, teller også tårene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

lørdag 14. november 2015

Bølgen


Det snakkes ofte om «bølger» i kristen sammenheng.

«La vekkelsens bølge gå over min sjel», heter det i en sang.
I boka «Papillion» forteller forfatteren Henri Charrière at han klarte å flykte fra straffekolonien på Djeveløya ved å studere havsbølgene.
Når tidevannet trakk seg tilbake, var det én bestemt bølge som ville kunne føre den vesle flåten hans langt nok fra land til at han kom ut på havet. Den kalte han «frihetens bølge».
Den ene gangen ordet «bølge» forekommer i Det nye testamente, er det som en advarsel.
Jakob skriver i sitt brev: «For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden» (1,6).
For å kunne gjøre seg nytte av en bølge, trenger man både en farkost og et ror.
Om menigheten er skipet og Guds ord roret, kan det bli som apostelen Jakob skriver i sitt brev: «Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil» (3, 4).


Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et nytt syn



Å skifte briller kan være krevende.

Det skal ikke store justeringen i glassets styrke før du møter noen utfordringer, for eksempel i forhold til hva slags vinkel man holder boka eller avisa. Man får, på sett og vis, «et nytt syn».

Også i andre situasjoner av livet kan det være behov for å endre litt på synsvinkelen, eller rett og slett få et nytt syn.
Det kan gjelde i saker og det kan gjelde i forhold til mennesker.
I den kjente julesangen «O, helga natt» er dette skildret slik: «Ut i din slav du ser en älskad broder, och se, din ovän skall bli dig kär».
Det skjer når man ser Frelseren på korset.
Det endrer perspektivet. Det gir et nytt syn.
Man kan ha et svakt eller feil syn uten å være klar over det.
En menighet som ikke innså sin egen fattigdom, fikk dette rådet: «Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper (…) av meg salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 12. november 2015

Guds bok?



En liten gutt som løpende til moren sin med en bok han hadde funnet. Det var en bibel.

– Hva slags bok er dette, mamma? spurte han.
– Vær forsiktig med den, det er Guds bok, sa moren.
–Kanskje vi skal levere den tilbake til ham; vi bruker den jo aldr, sa gutten.

Det finnes en bibel i svært mange hjem.
En gang var det en bibel i de fleste hjem. Men ofte sto den bare til pynt til hylla, eller den var lagt vekk.

Den amerikanske predikanten Spurgeon skal ha sagt: «Støv på din bibel er rust på din sjel».
Bibelen er en viktig kilde til mye kulturell kunnskap og forståelse.
Komikeren Rolv Wesenlund sa en gang at den som ikke kjenner Bibelen, kan ikke løse en kryssordoppgave.
Men den viktigste kunnskapen i Guds bok er det den forteller om hvem Gud er og hvem Jesus var og hva han gjorde.
Derfor er ikke Guds bok noe man skal være forsiktig med, men en kilde til kunnskap og velsignelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

mandag 9. november 2015

Fisk



Det fortelles at når de første kristne møttes, brukte de fisken som et hemmelig tegn seg imellom.



Dersom to ukjente møttes og den ene tegnet en fisk i sanden, betydde det at man trodde på Jesus.
Bokstavene i det greske ordet «Ichthys» var nemlig en forkortelse for «Jesus Kristus, Guds sønn, frelser» på det samme språket.
Ordet «fisk» kan gi oss mange bibelske assosiasjoner.
To ganger leser vi i evangeliene at Jesus mettet store menneskemengder med litt brød og fisk.
Peters store fiskefangst i Lukas-evangeliet er en annen «fiskehistorie».
En av gangene Jesus møtte disiplene igjen etter oppstandelsen, var fiskefangst det som gjorde at de kjente ham igjen (Joh 21).
Flere av Jesu disipler var fiskere av fag og yrke.
Men han ga dem en ny utfordring: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere» (Matt 4, 19)!
Den utfordringen står ved lag: Å fiske mennesker for himmelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

fredag 6. november 2015

Skrøpelig bro?



I actionfilmer ser man iblant at helten, enten alene eller sammen med heltinnen, skal passere en dyp kløft, og den eneste veien over er en dårlig og skranglete hengebro.

Har du sett noen Indiana Jones-filmer, vet du hva det er snakk om.
Så kommer gjerne skurken og prøver å kutte bardunene som holder broen fast – mens helten er midt på.
Å passere en bro er alltid en form for trosprosjekt.
Det er nok av fortellinger om selv solide broer som har rast sammen eller på andre måter blitt ødelagt.
Og likevel er vi avhengig av dem.
Martin Luther King skrev en bok som på norsk fikk tittelen «Broen heter kjærlighet».
Det kan også fortone seg som en skrøpelig bro. Man vil helst ha noe å holde seg i på hver side av bredden.
Ordet «bro» står ikke i Bibelen, men ordet «vei» står mange ganger.
Men det er mange situasjoner i livet der broen er en del av veien.
Jesus er både veien og broen.
Tro på ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 4. november 2015

«Vanskelige» bibelord



I samtaler mellom kristne og folk som ikke tror på Gud, kan emnet «vanskelige» bibelord eller vanskelige begreper dukke opp.


Det kan handle om frelse eller fortapelse, eller de mer banale problemstillingene: Hvor kom Kains kone fra?
Kjernen i det bibelske budskapet er imidlertid ikke «vanskelig»; den er meget enkel.
Det handler om at Gud sendte sin sønn til verden for at alle mennesker skulle kunne bli frelst.
Hvorfor Gud måtte sende Jesus for å frelse oss, er også til å forstå:
Menneskenes synd hadde skapt avstand mellom Gud og oss.
Jesus kom for å lage en bro, slik at vi kunne bli frelst.
Det «vanskeligste» ved det å bli frelst, er kanskje å måtte innrømme at man trenger å bli frelst.
Vi vil jo helst klare oss selv.
Forfatteren Mark Twain sa det slik: «Jeg har ikke store problemer med de bibelordene jeg ikke forstår, men med dem jeg faktisk forstår!»
De som utfordrer meg til å tro.

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

mandag 2. november 2015

«Melk og brød»



Det er antakelig den mest brukte handlelista i dagligvarebutikken: To melk og et brød.

Både melk og brød er basismatvarene framfor noen for de aller fleste av oss.
Melk er noe vi er avhengig av alt fra fødselen.
Å lete etter kilden for melk – mors bryst – er en grunnrefleks hos alle levende skapninger. Senere trenger man mer solid kost. Paulus bruker dette som et bilde i sitt første brev til menigheten i Korint: «Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke» (3,3).

At det nye livet tar til seg mer solid mat, forteller om modning, vekst og utvikling.
Slik føde er også en forutsetning for at veksten skal fortsette.
Man kan nok overleve på melk, men vi er ment for å ta til oss mer enn det.
Det betyr ikke at melken blir overflødig noen gang. Men den vil alltid være en del av et variert kosthold.
Melk, brød og fast føde.
Kanskje kan det oversettes med bibel, bønn og felleskap.

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

onsdag 7. oktober 2015

På vårt eget språk



Bibelen er den mest oversatte tekst i verden.

Hele Bibelen er oversatt til mer enn 500 språk, mens deler av den er oversatt til 2 650 språk.
Men det er 7100 språk i verden, så det er ennå langt fram til at pinsedagens visjon blir en realitet: «… vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2, 11).
Hvert år brukes såmannssøndagen til å snakke om spredningen av Guds ord.
Det er et såmannsarbeid som gjøres på mange måter og gjennom hele året.
Sitere Bibelen, dele ut bibler, nytestamenter eller evangelier, støtte det arbeidet som gjøres for å oversette Bibelen til enda flere språk.
Første gang deler av Bibelen ble oversatt til et nordisk språk, var på 1200-tallet.
Senere er det kommet mange nye utgaver på norsk.
Men det er fortsatt mange språk som ennå venter på sin bibel, og mange folk som venter på å kunne høre noen «tale om Guds storverk» på sitt eget språk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 30. september 2015

Røsten fra himmelen


«Han er Deus Caritatis».

Slik er sluttreplikken i Ibsens drama «Brand».
Rollefiguren heter bare «En røst» og den lyder i dramaets sluttscene, idet det går et ras som begraver den kompromissløse presten. Få teaterreplikker er så omdiskutert som denne.

I evangeliene leser vi tre ganger om at det lød en røst fra himmelen.
Hver gang skjedde det i forbindelse med hendelser rundt Jesus.
Det skjedde ved hans dåp, det skjedde da tre av disiplene var vitne til at Jesus ble herliggjort på et fjell og det skjedde som svar på et rop fra Jesus til sin Far.

Ingen skal være i tvil om at Gud fortsatt taler til de troende.
Om ikke som en stemme fra skyene, så gjennom sitt eget ord i Bibelen, gjennom bønnen, gjennom det kristne fellesskapet og gjennom forkynnelsen.
«Slik lyder Herrens ord» sier man i kirken når bibeltekst er lest.

Budskapet er gjerne det samme som i Ibsens drama: Han er nådens Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 16. september 2015

Sprengkraft


En mann hadde et engelsk nytestamente som han var svært glad i.

Men det var blitt svært slitt, og han ville spandere en ny innbinding på den vesle boka, med ordene «The New Testament» i gullskrift både foran og i ryggen.
Men når bokbinderen kom til ryggen, fikk han et problem.
Det ble ikke plass til alle de tre ordene.
Så teksten på ryggen ble tre bokstaver: «T.N.T» - som også er en kjent forkortelse for et sprengstoff.

«Sprengstoff» er ikke noen dårlig beskrivelse verken av Bibelen i sin alminnelighet eller Det nye testamente i særdeleshet.
Blir Bibelens budskap tatt på alvor, vil både menneskeliv og samfunn kunne rystes.
Paulus skriver om evangeliet at det «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1, 16).
Mange av Jesus-fortellingene i «TNT» bekrefter også denne sprengkraften.
Ikke minst gjelder det fortellingen om Jesu oppstandelse fra de døde.
Evangeliets sprengkraft!

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

lørdag 12. september 2015

Boka i himmelen



«Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn», het det i en gammel søndagsskolesang.

Både i Det gamle og Det nye testamente kan vi lese om «Livets bok», og om det å være skrevet opp der.
I moderne tid står navnelister like mye i dataregistre eller er ført inn i andre, moderne hjelpemidler.
Men mange av oss har fortsatt en liten notisbok eller almanakk med navn og kontaktinformasjon på våre nærmeste, på venner og kontakter.

Mange skriver også dagbok. «Alle dager er skrevet opp i din bok», heter det i Salme 139, 16.

Da Johannes hadde sin åpenbaring på Patmos, så han hvordan ulike bøker skal åpnes på dommens dag.
Men den viktigste boka, er Livets bok. Det er den som teller.
De eneste som kommer inn i «Det nye Jerusalem» er «…de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet» (Åp 21, 27).

Jesus har fortsatt en bok i himmelen, og der er det fremdeles plass til nye navn. Også ditt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

fredag 11. september 2015

Lenge siden?



Han var en kjent amerikansk «låtskriver», og han hadde bevart den barnetroen han var vokst opp med.

Han ba kveldsbønn hver dag, men en dag måtte han spørre seg selv: Hvor lenge siden er det egentlig at du hadde en ordentlig samtale med Gud?

I sangen som kom ut av den refleksjonen Mosie Lister (1921 - 2005; bildet) gjorde denne kvelden, heter det:
Hvor lenge siden er det du snakket med Gud om dine innerste tanker?

I den norske versjonen stilles det samme spørsmålet:
«Hvor lenge er det
siden du bøyde kne
og åpnet ditt hjerte for Jesus?»

Spørsmålet er relevant for de fleste kristne.
Det er med bønn som med samtale: Det kan gjøres på mange måter.
Den beste samtalen er den hvor man kan åpne sitt hjerte.
Paulus gir dette rådet: «… legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Fil 4, 6).

Gud ønsker å være mer enn en bekjent. Han vil være din venn. Og venner snakker gjerne sammen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 9. september 2015

Vil heller ha Jesus



En amerikansk familiefar lå i mange år under for alkoholmisbruk.

Så ble han frelst, ikke minst gjennom konas og døtrenes forbønn og påvirkning.
Resten av sitt liv var han en varm, bekjennende kristen, og gjennomgangstonen i vitnesbyrdet hans var denne: Jeg vil heller ha Jesus.
En del år senere skrev datteren hans, som da var gift med en prest, et dikt der hun brukte farens vitnesbyrd som tema: «I’d rather have Jesus».
En dag fant musikkstudenten George Beverly Shea (bildet) en avskrift av dette diktet på et piano.
Teksten traff ham, og han begynte å nynne på en melodi.
I de nesten 85 år som er gått siden den gang, er «Jeg vil heller ha Jesus» blitt en av de kristne sangene som er sunget, framført og spilt inn flest ganger.
Den er oversatt til mange språk, og er et klart vitnesbyrd om sannheten i Jesu ord:
«Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Mark 8, 36).

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

Ingen hemmelighet...



Stuart Hamblen het en kjent, amerikansk plateprater.

Han hadde et stort alkoholproblem, men i et av Billy Grahams møter ble han frelst, og klarte å slutte å drikke.
Da han nektet å ha alkoholreklame i sitt radioprogram, fikk han sparken.
En av vennene hans, skuespilleren John Wayne, kunne ikke forstå at Hamblen hadde klart å slutte å drikke – «du som likte så godt en dram», som han sa.
«Det er ingen hemmelighet hva Gud formår,» svarte den andre.
John Wayne ble litt paff over det frimodige svaret. «Den likte jeg; det kunne bli en sang,» sa han litt brydd.

Det ble det også.
Og et vitnesbyrd.
Artister som Jim Reeves og Elvis Presley har sunget dette vitnesbyrdet på plate, sammen med mange andre.
Det er et vitnesbyrd man kjenner seg igjen i.
Hamlen kunne si som Paulus: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (Fil 4, 13).
Ikke av egen styrke, men den som bare Jesus kan gi.
Ingen hemmelighet.

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

torsdag 3. september 2015

«Bare én bok»


En kjent forfatter lå for døden.
De som sto rundt ham, hørte at han flere ganger spurte etter «boken».


Dette gjentok han flere ganger. Til slutt spurte hvilken bok han mente.
–Det er bare en bok nå, svarte han.
Den kalles «bøkenes bok» og selges i tusenvis av eksemplarer hvert år.
Den gis som gave til både konfirmanter og brudepar.
Mennesker over hele verden leser i den hver dag og finner trøst, oppmuntring, lærdom og velsignelse.

Det gis ut mange bøker hvert år.
Allerede Forkynneren i Det gamle testamente sa med en viss oppgitthet: «Det er ingen ende på de bøker som skrives» (12, 12).
Alle er ikke like viktige eller like gode.
Mange er nokså likegyldige.
Men det finnes bøker som har endret verdenshistorien.
Og det finnes framfor alt én bok som har endret menneskers liv: Bibelen.
Den boka blir menneskeheten aldri ferdig med.
«Det er bare en bok nå», sa den døende forfatteren.


Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

onsdag 2. september 2015

«I morgen»



En kjøpmann hang opp et skilt: «Gratis melk i morgen».

Neste dag var det lang kø av folk som ville ha gratis melk, men kjøpmannen pekte på skiltet.
Der sto det fremdeles «i morgen».
De som følte seg lurt, kunne vel ha grunn til det.
Samtidig er det mange situasjoner i livet der en litt uforpliktende henvisning til «i morgen», blir det samme som dagen som aldri kom.
Det man skulle begynt med «i morgen» ble aldri gjort, for «i morgen» var aldri der.
Jakob Sande har i et kjent dikt skildret dette med å skyve beslutninger og handlinger foran seg: «I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv – trur eg», legger han til.
Det er mange som har tenkt at «i morgen» skal de søke Gud, snakke med en prest eller kanskje tilmed omvende seg.
Bibelen advarer mot slike skippertakaktige løfter.
I Hebreerbrevet 4,7 heter det derfor: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde».

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

lørdag 25. juli 2015

«Gå meg ei forbi»




En kjent fortelling fra evangeliene er om den blinde Bartimeus som satt ved veien utenfor Jeriko og tigget.

Da han hørte at Jesus fra Nasaret gikk forbi, ropte han på ham og ba ham vise barmhjertighet.
Folk ba ham slutte å rope, men han bare fortsatte.
«Da stanset Jesus», skriver evangelisten (Mark 10, 49).

Trolig er det denne fortellingen som inspirerte Fanny Crosby til å skrive sangen «Gå meg ei forbi, å Jesus».
Det er en bønn om å bli sett og om å bli hørt.
Men det er også en bønn om oppmerksomhet utover det å bli bare sett.
Det er en bønn om å være gjenstand for nåde og barmhjertighet.
Det er en bønn om å bli tatt på alvor.

Og Jesus tok Bartimeus på alvor.
Det viser spørsmålet han stilte: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Et konkret spørsmål som fikk et konkret svar.
Når noen roper på Jesus, stanser han.
Når noen ber, svarer han.
Han går ikke bare forbi.

Publisert som «Dagens andakt» på kpk.no

tirsdag 21. juli 2015

«Kom og se!»



Det Norske Misjonsselskap ga i mange år ut et barneblad som het «Kom og se!»

Godt voksne mennesker husker det som et blad med fortellinger, konkurranser, betraktninger og mye annet.
En kjent lyriker som Åse Marie Nesse hadde sitt første dikt på trykk i dette bladet.

Navnet på bladet er et bibelsk sitat.
Fem ganger i evangeliene kan vi finne det; fire av henvisningene står hos Johannes. «Vi har møtt Messias», kunne en si til en annen.
«Hvor da?»
«Kom og se!»
«Hvor bor du, Jesus?»
«Kom og se!»
Eller: «Kom og se en som har fortalt meg alt om meg selv!»

Den beste måten å gjøre noen kjent med Jesus, er å la dem få se ham.
La dem få se ham gjennom Guds ord, se ham i bønnen, se ham på korset.
Eller la dem se ham gjennom fellesskapet med andre troende, og ved å gjøre det som er Guds vilje.
Eller se ham som den oppståtte: «Kom og se stedet der han lå», sa engelen til kvinnene ved graven.

Publsiert som «Dagens andakt» på kpk.no

fredag 3. juli 2015

Peters konfirmasjon



Den kalles iblant «Peters konfirmasjon», samtalen han og Jesus hadde på stranden etter oppstandelsen.

Jesus hadde bedt disiplene kaste garnet på en bestemt måte etter en resultatløs natt på sjøen, og da fikk de garnet fullt.
Da kjente disiplene Jesus igjen.

Etter at de hadde spist, stilte Jesus Peter det samme spørsmålet tre ganger: «Elsker du meg mer enn disse?»

«Er du glad i meg?» er et spørsmål vi helst forbinder med små barn eller med noen som er usikre på sitt parforhold.
Men Jesus hadde grunn til å spørre. Ikke for sin egen del, men for Peters.
Den tredoble fornektelsen i yppersteprestens gård må ha naget ham, på samme måte som våre nederlag kan nage oss.

At Jesus elsker oss, behøver vi aldri å lure på.
Men det er der fristeren setter støtet inn.
Da er det både godt og nødvendig for oss selv å kunne bekrefte at også vi elsker ham.
Det er det «konfirmasjon» betyr: Å bekrefte.

Publisert som «Dagens andakt» på kpk.no

onsdag 1. juli 2015

I ett stykke


Soldatene som hadde vakt ved Jesu kors skulle dele eiendelene hans mellom seg.

Men når de kom til kappen hans, fikk de et problem. Den var vevd i ett stykke. Skulle de dele den, måtte de også ødelegge den. Derfor trakk de i stedet lodd om den.

Fortellingen om Jesu kappe er en detalj i langfredagsfortellingen. Men den ga ideen til en kjent roman og senere Oscar-belønnet film. Filmen heter «The Robe», og det var Richard Burton som fikk Oscar for hovedrollen i den. Han spilte soldaten som vant Jesu kappe. På norsk heter boka «…men jeg så ham dø».

At Jesu kappe var vevd i ett stykke, kan også være et symbol på den kristne kirke og det kristne fellesskapet. Det finnes mange kirkesamfunn og enda flere kirkebygg, men Jesu Kristi kirke er «vevd i ett stykke». Vil man dele opp den, ødelegger man den. Paulus er inne på det samme når han skriver om mange lemmer, men ett legeme. Vi hører sammen.

Publisert som «Dagens andakt» på kpk

fredag 29. mai 2015

Det satt en gutt i templet



En vise til konfirmanten

Melodi: Kom mai, du skjønne, milde


Det satt en gutt i templet med vise menn omkring.
Han stilte mange spørsmål, de gjaldt så mange ting.
De undret seg så veldig hvor klok den gutten var.
Selv sa han: Jeg må være i huset hos min far.

Han hadde lært om loven og om de gode bud.
Han hadde gått i templet og lært å be til Gud.
De undret, alle voksne, hvor god den gutten var.
Selv sa han: Jeg må være i huset hos min far.

Han vandret om i landet, og alle kom til ham.
Han pekte på Guds frelse fra synd og nød og skam.
Og hele folket undret seg og spurte hvem han var.
Selv sa han han var kommet som sendebud fra Far.

Han ennå har sitt tempel blant dem som på ham tror.
I deres sinn og hjerter vår Frelser stadig bor.
Og ennå er det mange som undres på hvem han er.
Han sier han er kommet med frelse til enhver.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Min sønnesønn, Oskar Enstad, blir konfirmert i Eidsvoll kirke lørdag 30. mai.
Denne visa er skrevet i den forbindelse



søndag 24. mai 2015

Pinsevers 2015




Det kom et brus fra himmelen,
det lød som et veldig vær.
Da falt det tunger som av ild:
Guds time inne er.
Guds Ånd ble gitt Guds folk i tro,
Gud selv vil midt iblant oss bo
og kalle oss til frelse.

Øyestad gamle kirke, 24. mai 2015
Nils-Petter Enstad

torsdag 14. mai 2015

Han kommer igjen




I mars 1942 gjorde den japanske okkupasjonen av Filipinene at general Douglas MacArthur måtte trekke de amerikanske troppene ut av landet.

Det fortelles at da han dro, ble det kastet ut tusenvis av flyveblader fra flyet hans der det sto: «I will be back. MacArthur».
To og et halvt år senere kunne han holde det løftet, og drive de japanske troppene tilbake.
Det fortelles at mange hadde tatt vare på flyvebladet mens de ventet på at generalen skulle vende tilbake.
Da Jesus forlot disiplene på Kristi Himmelfartsdag, var det med det samme løftet: Han vil komme igjen.
Men først sørget han for at vi kristne har fått den utrustning og oppmuntring vi trenger mens vi venter: Den Hellige Ånd.
Det går derfor en tråd i alle disse begivenhetene: Påske, himmelfart, pinse – og Jesu gjenkomst.
Han har gitt et løfte om at han ikke har forlatt oss for bestandig.
Vi venter på at løftet skal bli oppfylt og at Jesus kommer igjen.

lørdag 2. mai 2015

«For en ukjent Gud»



Apostelen Paulus gikk rundt i Aten og observerte hvordan det akademiske, kulturelle og religiøse livet i byen kom til uttrykk.

Da fant han et alter der det sto skrevet. «For en ukjent Gud». Det gav ham anledning til å utdype budskapet han selv var satt til å formidle.

Paulus trakk linjene fra Bibelen fra presentasjonen av Gud som skaper, via den som holder oppe alt det skapte og fram til Jesus, han som kom for å «dømme verden med rettferd» (Apgj 17, 31).
I dette lå det en appell til omvendelse og tro på Jesus.
Men Paulus' tale om Jesu død og oppstandelse, vakte reaksjoner.
Noen kom til tro, andre spottet.

Også i vår tid finnes mennesker som søker «en ukjent Gud».
Bibelen utfordrer oss til å møte dem med respekt, men likevel tydelig peke på Kristus.
Han er den eneste som kan føre oss til Gud som skapte oss og gav oss livet.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

tirsdag 28. april 2015

Bøyd, men ikke knekt


Vinteren hadde fart hardt fram med den slanke bjørka. Da våren kom, nå den nesten på bakken.

Men grønn ble den.
Bladene kom fram og krona på bjørka var like vakker der den lå som om den hadde stått oppreist.
Den var bøyd, men ikke knekt.
Årsaken til at også den bøyde bjørka ble grønn, var selvsagt at det fortsatt var forbindelse mellom røtter og krone. Livskraften som de oppreiste bjørketrærne hentet fra bakken var like mye til stede i den som var bøyd.
Det er mange mennesker man kan si det samme om: De er bøyd, men ikke knekt. De er presset, men ikke knust.
Bladverket har fortsatt kontakt med røttene. Om de ikke står like ranke som de en gang gjorde, blomstrer de fremdeles.
Ja, selv i en stubbe kan det spire dersom rota er intakt.
Paulus kaller det en skatt i leirkar, og skriver: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse» (2 Kor 4, 8).
Bøyd, ikke knekt.

(Bildet viser en bjørk som er «bøyd, men ikke knekt» på Lindtveit)

mandag 27. april 2015

Guds brød


Brødet er noe av det viktigste i de fleste menneskers kosthold.

I Bibelen er det mange henvisninger til ordet «brød», både som bilde og som realitet.
Jesus sa om seg selv at «Jeg er livets brød» (Joh 6, 35), men han sørget også for brød til den store folkemengden som fulgte etter ham og disiplene ut i ødemarken – fortellingen om de fem brød og to fisk.
Det er med bebreidelse profeten sier til folket: «Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter?» (Jes 55, 2).
Fra gammelt av ble maten ofte omtalt som «gudslånet». Maten ble regnet som en gave fra Gud.
Det går derfor en linje fra denne oppfatningen til skikken med bordbønn. En gave takker man for.
Både i praktisk og åndelig forstand er brødet en gave fra Gud.
Det oppdaget profeten Jeremia: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

fredag 24. april 2015

Navnet


«Hvem skal jeg hilse fra?» er et spørsmål vi iblant enten får eller stiller selv.

Moses stilte det spørsmålet da Herren kalte ham til å gå til Israels folk som var i fangenskap i Egypt.
Navnet er nøkkelen til å forstå hvem man er og hvem man representerer.
Fra litteraturen kjenner vi uttrykk som «i kongens navn» eller «i lovens navn».
Når Jesus møtte mennesker og helbredet dem eller tilsa dem syndenes forlatelse, var dette en reaksjon som kom gang på gang: Hvilken myndighet har han til å si dette? I hvilket navn er det han taler og handler?
Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart, og etter Åndens komme på pinsedag, var det apostlene som ble utfordret på dette. Og Peter svarte klart og tydelig: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4, 12). Han snakket om navnet Jesus.

Publisert på www.kpk.no

tirsdag 31. mars 2015

Dagens Hallgrimur Pétursson - II



Lov, takk og pris frå himmel, jord,
for all din hjartans kjærleik stor
skal vera, Jesus, deg til pryd
frå heile heimsens kristenlyd,
for striden stor som tyngde deg,
han gav oss frelsa æveleg.

Vers 18 i Pasjonssalme III – ”Um Herren Kristi dødsstrid i hagen”
av Hallgrimur Pétursson, oversatt til nynorsk av Harald Hope

mandag 30. mars 2015

Dagens Hallgrimur Pétursson I



Skriv, Jesus, meg i hjarta inn:
I leirkjer ber eg skatten min,
ditt varningsord eg akte mest
for kjøtsens veiskap ser du best.


Vers 27 i salmen ”Um Herren Kristi utgang i hagen”,
den første av i alt 50 tekster, oversatt av Harald Hope, utgitt i 1979.

søndag 29. mars 2015

«Verd det»



«Because I’m worth it», heter det i reklamer for ulike hår- eller hudpleieprodukter.

På norsk oversettes dette gjerne med «Fordi jeg fortjener det».
Men å være verd noe og å fortjene noe, er to helt forskjellige ting.
Å fortjene noe forutsetter at man har gjort seg fortjent til det, enten ved arbeid eller annen form for innsats.
Å være verd noe, ligger langt dypere. Det handler om verdi.
Verdi er noe man har nær sagt fordi man har det.
Gull eller diamanter har verdi fordi det er gull eller diamanter.
Mennesket har verdi fordi det er et menneske, og fordi det er skapt i Guds bilde.
Gud elsker derfor ikke menneskene fordi de fortjener hans kjærlighet, men fordi «I’m worth it».
Evangeliets mest kjente og oftest siterte vers sier: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».
Så verdifulle er vi.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

torsdag 19. mars 2015

Jesus i hjertet


På et norsk sykehus hadde en liten gutt akkurat våknet etter en hjerteoperasjon.

Blant legene som gikk visitten, var også den kjente professoren som hadde hatt hovedansvaret under inngrepet. Da gutten fikk vite hvem som sto der, spurte han: - Så du Jesus da du opererte hjertet mitt, doktor?
Både leger og sykepleiere så litt forskrekket på hverandre. Hvordan takler man et slikt spørsmål?
Men professoren klappet den unge pasienten på hånden: - Det gjorde jeg, gutten min, svarte han.

Å ha «Jesus i hjertet» er et gammelt, kjent bilde på det å være en kristen.
Det brukes kanskje mest i forkynnelse overfor barn.
Også i Bibelen brukes hjertet som en metafor for troen.
Bibelen snakker både om å ha et rent hjerte og om å få et nytt hjerte.
Å skulle kunne se Jesus i et barns hjerte, er kanskje en troskyldig forestilling.
Men man kan nok både se ham i barnets øyne og høre ham i barnets spørsmål.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

fredag 13. mars 2015

Fastetid


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?


Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet. Det er mange måter å faste på. Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.

En mer moderne form er å avstå fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele. Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelser er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.

Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Klassekampen 13. mars 2015

fredag 13. februar 2015

Bibelbegeistring



- Er det noe som heter «bibelbegeistring»?

Den unge soknepresten hadde fått tilsendt et eksemplar av en helt fersk oversettelse av Det nye testamente. Språket i den nye oversettelsen gjorde ham – ja, nettopp: begeistret!

Begeistring er noe vi gjerne forbinder med idrettsbegivenheter, kulturopplevelser og liknende.
Men det går an å bli begeistret både over Jesus-skikkelsen og over Guds ord.
Profeten Jeremia må ha opplevd «bibelbegeistring».
Han utbryter: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).
Jeremia hadde en krevende oppgave som Guds profet i Juda, og fryktet for sitt liv mer enn en gang.
Men Guds ord klarte å begeistre ham. De ble både til fryd og glede for ham.

Vårt møte med Guds ord kan også oppleves som krevende.
Men tar vi det til oss på alvor, vil også vi kunne kjenne glede i møte med det.
Kanskje tilmed begeistring?

Pusblisert som «Dagena andakt» på www.kpk.no

torsdag 29. januar 2015

Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Begge ble en del av oppvekstens «lydspor». Alf Prøysen først.


Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med eventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.
I ettertid er nok Alf Prøysen den som har betydd mest. I hans tekster er det lag på lag med innsikt. Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I fjor var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort. Jeg var hektet på Elvis. Det var ikke noe karrieretrekk i skolegården midt på 60-tallet; der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro. Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, laget plater med gospelsanger. Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».
Men Elvis var ikke countryartist; han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel.
Da han skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg vet litt om halleluja-stemning.
Hadde han levd, ville han vært 80 år i år. Men lydsporet er der fremdeles.

Publisert i Klassekampen 30. januar 2015

søndag 18. januar 2015

Udøpte barn:For himmelriket tilhører slike som dem


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen


Det ble en sterk opplevelse til morgenkaffen å lese Øyvind Woies ømme og vakre skildring om datteren Signe, som døde da hun ble født, og derfor aldri ble døpt. «Er hun da et Guds barn?» (Vårt Land 16. januar).


Hans eget svar på det spørsmålet er ja, men samtidig må han erkjenne at «rent teologisk holder ikke dette mål».
Det er da jeg kjenner på en dyp takknemlighet over å tilhøre en kristen sammenheng der barnets frelse – og den voksnes, for den del! – ikke er knyttet verken til dåp eller andre seremonier.
For den som er voksen, er frelsen knyttet til troen, for barnet til Jesu ord i Matt 19, og som jeg velger å ta helt bokstavelig: «For himmelriket tilhører slike som dem».
Det har gjennom Den norske kirkes historie vært sagt og gjort mye uvist overfor foreldre som har måttet begrave et udøpt barn. Alfred Hauge skildrer dette på en hjerteskjærende måte i sin Lølands-triologi, og noen av oss har vonde fortellinger om dette fra forholdsvis nær familie eller svigerfamilie.
I dag vil nok ingen prest si til slike foreldre at barnet deres har gått fortapt, men som Øyvind Woie også skriver i sin artikkel: Det er knyttet et «men» til en slik forsikring. «Barnet er Guds barn, men…».
I samtaler om dette spørsmålet, får man gjerne servert det som visstnok Martin Luther skal ha formulert: At Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv. Det er det samme «men», bare med mange flere bokstaver. For meg blir det en slags smutthullsteologi; en fiffig formulering for å løse et teologisk problem og en sjelesørgerisk utfordring.
For min egen del er det imidlertid få ting jeg er så trygg på som dette: «Barnet er Guds barn – amen!»

Publisert i Vårt Land 19. januar 2015

onsdag 14. januar 2015

En Gud som ser



De fleste synes det er viktig å bli sett.
Det handler både om å bli lagt merke til og å bli verdsatt.



Det er vondt å føle seg oversett eller sett ned på, og det er en effektiv hersketeknikk å påføre andre mennesker den følelsen.


I en av de aller første fortellingene i Bibelen leser vi om en kvinne som opplevde det å bli sett.
Hun het Hagar. Hun var Saras slavinne, og var blitt brukt i et spill av mektigere mennesker enn henne selv.
Til slutt hadde hun flyktet. Hun visste ikke hvor hun skulle gå; helst ville hun dø.
Men under flukten talte Gud til henne, og møtet med Gud ga henne mot til å gå videre.
«Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1 Mos 16, 13).
Barbro Karlén skrev: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
Fordi han ser oss, må også vi se hverandre.

torsdag 1. januar 2015

Blanke ark?



«Med blanke ark og fargestifter til», heter det i Alf Prøysens kjente vise om å få begynne på nytt når noe går skeis.

Mange tenker på et årsskifte som en slik mulighet.
Bunken med 365 brukte dager kan legges vekk; en ny bunke med «blanke ark» ligger klar.

Helt blank er sjelden den bunken.
De fleste av oss har allerede gjort noen avtaler for det nye året, kanskje planlagt ferien også.
Men det er godt å tenke på et nytt år som en ny mulighet.

I troens verden lever denne tanken sterkt. Å bli en kristen, er å bli «født på nytt», sier Bibelen. Et blankere ark er det vanskelig å tenke seg.
Men også for den som har levd i troen lenge, kan det være godt med en ny start. Legge til side det man ikke lyktes med; finne fram et blankt ark, kanskje en helt ny skrivebok.
Profeten hadde denne hilsen til folket fra Gud: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» (Jesaja 43, 19).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no