Han som døper med ild

Søndagspreken for tredje søndag i advent, 13. desember 2020

«Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: «Vi har Abraham til far». For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»
Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.
Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem» (Luk 3, 7 – 18).

Det har i historiens løp ikke vært så uvanlig at markante skikkelser fikk et tilnavn.
Enten det gjelder konger, høvdinger eller andre framskutte posisjoner, koblet man gjerne et tilnavn til dem. «Olav den hellige», «Karl den store», «Ludvig den hellige» - dette var tilnavn som var ment som en heder.
Andre tilnavn var mer belastende. Tyskland hadde en konge på 900-tallet som gikk inn i historien som «Karl den enfoldige», for eksempel.

Også blant Jesu disipler var det noen med tilnavn. «Simon Seloten» og «Tomas Tvileren», bare for å nevne to.
Han som taler i denne teksten hadde også et tilnavn: Døperen Johannes.
I hans tjeneste var det å bli døpt i Jordan en symbolhandling som skulle vitne om at man ønsket å begynne på nytt.
Johannes-dåpen var ikke en kristen dåp.
Dette var Johannes selv klar og tydelig på i denne teksten – han virket jo også på en tid da man ikke kunne snakke om en kristen kirke ennå, eller kristen tro.
Apropos tilnavn: I Det gamle testamente var det i hvert fall en av profetene som har fått et slikt i etterkant: Profeten Elia kalles også «Ildprofeten», etter hendelsene på Karmel (se 1 Kong 18).
Der sto det en kamp mellom Guds ene profet på den ene siden og avguden Ba’al sin 450 på den andre. «Den som svarer med ild er Gud» slo profeten Elia fast (vers 24).
Døperen Johannes blir ofte sammenliknet med profeten Elia. Ordene fra Karmel om han som svarer med ild og ordene i denne teksten om han som døper med ild henger nøye sammen. Da Den hellige ånd kom til kirken på pinsedag var det i form av ild.

Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle fortelle hva som skjedde da han ble frelst, beskrev han det slik: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Han hadde møtt han som svarer med ild og blitt tatt imot av ham som døper med ild.
Adventstid er også pinsetid.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK