Det ømme punkt

Nylig måtte jeg trekke en tann. Det var en jeksel, og fremdeles er såret der tanna sto litt ømt og sårt.

Det gjør at når jeg spiser, passer jeg på å tygge med andre deler av tanngarden enn akkurat der hvor jekselen sto.
Men det kommer til å gå over.
I språket snakker vi både om «ømme punkter» og «ømme tær».
Å bli utfordret på slike punkter er aldri populært, og kan føre til kraftige reaksjoner.
Også i kristenlivet kan vi ha slike ømme punkter.
Det kan være handlinger vi ikke er blitt ferdige med; det kan være holdninger vi ikke har kvittet oss med.
Vi vet at vi bør ta et oppgjør med dem, men det blir med tanken.
I stedet velger man å tygge med andre deler av tanngarden, for å holde oss i bildet, og slik unngår man det som er vondt, eller i hvert fall ubehagelig.
Paulus skriver at «når et lem lider, lider alle lemmene med» (1 Kor 12, 26).
Det kan være sant på så mange måter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK