Det som blir til overs

En venn av meg pleier å spørre i nærbutikken sin om hun kan få ta meg skorper og annet som er blitt til overs i brødskjæreren i butikken.

Hun hakker det opp og legger det fuglebrettene hun har i hagen.
Det er ikke små mengder brød som blir til overs i slike maskiner.
Man trenger ikke ha appetitt som en spurv for å bli mett av det.


I Bibelen kan vi lese to fortellinger om situasjoner der det ble mye mat til overs.
Det er de to gangene Jesus mettet store folkemengder med små mengder mat (Matt 14 og 15).
Den ene gangen var det 12 kurver til overs, den andre sju.
Jesus ville at restene skulle tas vare på.
Vi har fått en offentlig debatt om det å kaste mat.
Den debatten er det nødvendig å ta.
Tidligere ble maten kalt «Guds-lånet».
Den skulle forvaltes med omhu.
Slik bør det være fremdeles.
Det som er til overs er fortsatt slikt som skal tas vare på.
Det er ikke bare et Guds-lån, men Guds gave.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Tilbudet

En medarbeider i en kristen organisasjon skulle skrive et brev på engelsk.

Det gjorde han ikke så ofte, og en del ord måtte sjekkes.
Hva heter for eksempel «tilbud» på engelsk?
Han slo det opp og oppdaget at det engelske ordet for «tilbud» er «offer».
Da måtte han legge fra seg ordboka noen øyeblikk.
Ordboka ble ei andaktsbok for ham der og da.
Setningen som lød i hans indre ble denne: «Guds tilbud til meg er et offer».
I det som kalles «den lille bibel» blir dette tilbudet lagt fram og begrunnet: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3, 16).
Guds tilbud kom til menneskene i form av et offer, og det offeret er at Gud ga sin egen sønn, og Guds sønn ga sitt eget liv, for at alle som tror på ham skal bli frelst.
Hvorfor?
Fordi han elsker oss.
Han trenger ingen annen begrunnelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I min Fars hus er det mange rom

Da Jesus holdt sin avskjedstale til disiplene, sa han at «I min Fars hus er det mange rom» (Joh 14, 2).

For snart 20 år siden besøkte jeg Gravkirken i Jerusalem.
Der var det også mange rom; både små og store.
Ett av de små, kanskje det aller minste, tilhørte en liten, koptisk retning som jeg for min del aldri hadde hørt om.
De hadde fått seg tildelt dette vesle kapellet.
Her søkte vi inn, en liten gruppe norske kristne som var sammen om dette besøket.
Og mens vi sto der, begynte en av oss å synge et vers av «Navnet Jesus blekner aldri».
Det var mye lyd i den store kirken; mange folk som både snakket, bad og kanskje sang også. Som vi gjorde.
Et lite rom i en stor kirke.
I Herrens hus er det mange rom, både små og store, på samme måte som kristne samles i store og små kirker.
Men i dem alle er det mennesker med det samme vitnesbyrdet: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hjemløs

Det var på søndagsskolen jeg hørte den første gang, Lina Sandells lille vise om at «Himlens fugler har vel sine reder, revene i skogens huler bor» (slik sang vi den på søndagsskolen).

Det første verset fortsetter slik: «Verdens Frelser hadde ingen steder som han kalte for sitt hjem på jord».
Dette er i tråd med hva Jesus selv sa.
Han henviste også til skogens dyr og fuglene under himmelen, men «Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20b).

Etter barndommen i Nasaret leser vi ikke noe sted at Jesus hadde noen fast adresse.
Han var avhengig av at andre ga ham husly.
Selv var han hjemløs.
Det er en situasjon han deler med millioner av mennesker i dag.
Av den grunn sier han også «jeg var fremmed, og dere tok imot meg» (Matt 25, 35), men også at noen ikke gjorde det.
Johnny Cash spør i en sang: Ville du kjent igjen Jesus om du så ham ansikt til ansikt?
I den hjemløse?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Frelsesbønnen»

I mange sammenhenger blir man oppfordret til å be «frelsesbønn».

Som regel er dette en bønn som er ferdig formulert, som oppsummerer tingene både for den som ber og for ham det blir bedt til.
Mange av oss kan synes det er vanskelig å sette ord på de bønnene vi ønsker å be.
Da kan en bønn andre har formulert først være en god hjelp.



Den mest kjente, og mest brukte, bønnen av denne typen er den vi ofte kaller «Herrens bønn» eller «bønnen Jesus lærte oss».
En bønn trenger ikke være formulert på forhånd for at den skal nå fram.
Det er ingen formelle krav til slike bønner.
Strengt tatt trenger ikke bønnen ord heller; ordene er det vi som er avhengige av.
Paulus skriver: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom. 8,26).
Den enkleste frelsesbønn er vel den en toller ba i templet: «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk. 18,13).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Mer enn nok»

Jeg skulle sende noe i posten og satte på frimerker.

For å være sikker, brukte jeg ett frimerke mer enn jeg først hadde tenkt.
– Er det nok porto på denne, spurte jeg da jeg leverte den i skranken.
Hun veide den. – Det er mer enn nok, sa hun.
– Heller det enn nesten nok, svarte jeg.
«Mer enn nok» er et uttrykk vi bruker for å vise at det er litt å gå på i en situasjon; mer enn nok mat; mer enn nok plass.

I kristen sammenheng snakker vi om «liv i overflod», slik vi kan forstå Jesu ord i Joh. 10,10: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod».
Ikke bare «nesten nok», men «mer enn nok».
Da Israels folk levde av manna i ørkenen, skulle de bare ta med seg så mye manna at det rakk for én dag.
Men da de var kommet inn i landet Gud hadde lovet dem, kunne de leve av det de kunne dyrke der.
«Fra den dagen ble det slutt på mannaen» (Josva 5,12).
Da hadde de ikke bare nok, men mer enn nok.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å snakke ut

Det går ikke lenge mellom hver gang man ser i en overskrift at nå vil den ene eller andre «snakke ut» om dette eller hint.

Det kan være om privatlivet, om karrieren eller om helt andre ting.
En sjelesørger spurte en kristen: – Er det lenge siden du snakket med Gud?
Det gjorde vedkommende hver dag, var svaret.
– Men er det lenge siden du snakket ut med Gud?
Det var ikke så lett å svare på.
Det kan være stor forskjell på det å snakke med noen og det å snakke ut med noen.
Det er også forskjell på å snakke ut med noen og å snakke til noen.
Å snakke ut med noen, er å gå i dialog.
Snakker man ut med noen, går man dypere enn i en vanlig samtale.
Å snakke ut med noen kan være krevende.
Det er ikke alltid den samtalen egner seg for overskrifter.
Men den er ofte verdifull for dem det gjelder.
Da kan jeg komme med det jeg har på hjertet, og så kan jeg få lytte til det Gud har på hjertet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelen - livredder og mat

Det er en fortelling som finnes i mange varianter.

Den handler gjerne om en som er blitt forsøkt ranet eller drept, eller som har deltatt i en krigshandling.
Det blir skutt mot vedkommende, men han (det er som regel en han) redder livet fordi prosjektilet blir stanset av noe vedkommende har i ei lomme på jakka.
Ofte er det snakk om en bibel eller et nytestamente.
Nærmere oss selv er nok fortellingene om den gangen/de gangene da et ord fra Bibelen var det som løste en vond og vanskelig situasjon i livet.

Den kunne enten ha med troen å gjøre, med forholdet til andre mennesker eller helt andre ting.
Det er ikke for ingenting at Bibelen også kalles «livets ord», eller at Guds ord blir sammenliknet med mat.
En av profetene sier «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg» (Jer 15,16), en annen gjorde det samme og erfarte at «den smakte søtt som honning». (Esek 3,3).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Skyfri himmel?

En av Bjørn Eidsvågs sanger heter «Skyfri himmel».

Det er et begrep vi liker å høre om.
En skyfri himmel er for mange et annet uttrykk for en sorgfri og bekymringsfri tilværelse.
I Kongebøkene i Det gamle testamente kan vi lese om da Israels folk ble rammet av en langvarig tørke.
I den perioden var en skyfri himmel noe skremmende og truende.
Tørken skyldtes at folket og kongen hadde vendt seg bort fra Gud.
Etter å ha tatt et oppgjør med dette, kunne profeten Elia love at nå skulle regne komme.
Men det drøyde fortsatt, og ikke før han hadde sjekket situasjonen seks ganger, kunne profetens assistent melde den sjuende: «Jeg ser en liten sky, ikke større enn en menneskehånd, stige opp av havet» (1. Kong. 18,44).
Da visste profeten at nå var tørketiden over.
Nå kom regnet.
En skyfri himmel kan være en velsignelse.
Andre ganger er det nettopp skyen, og deretter regnet som er velsignelsen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bevar ditt hjerte»

Vi tenker på hjertet som et senter for både tanker og følelser.

Rent medisinsk stemmer ikke det. Hjertet er en knyttnevestor muskel som sitter midt i brystkassa vår, om enn litt til venstre, som har til oppgave å frakte blodet vårt rundt i resten av kroppen.
Men samtidig er hjertet en viktig del av det hele.
Bibelen tar dette på alvor.
Derfor heter det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr. 4,23).

Og hos profeten Esekiel: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (36,26).
Å bli en kristen blir iblant beskrevet som å slippe Jesus inn i hjertet.
En liten gutt var blitt hjerteoperert.
Da han møtte legen som hadde gjort operasjonen, ville han vite om legen hadde sett Jesus der.
Og legen skal ha sett på gutten og svart: – Ja, gutten min. Det gjorde jeg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mot kjøreretningen

I det parkeringshuset jeg pleier å bruke, kan man bare kjøre i en retning.

Med biler parkert på begge sider og en relativt smal bane mellom dem, er det klokt.
Men det er ikke til hinder for at man rett som det møter bilister som kommer mot kjøreretningen.
Begrunnelsen er gjerne at det er så kort vei til nærmeste utgang.
Uansett hvor kort det er, er det en farlig snarvei man tar på den måten.
Det har skjedd kollisjoner i slike parkeringshus.
Den «korte» veien var ikke så kort likevel.
«Vil du til himmelen, må du gå veien som fører dit» ble det sagt i min ungdom.
Veien til himmelen er blitt beskrevet på flere måter, også i Bibelen.
Jesus sier at den veien er smal, men han sier også at det er han selv som er veien.
I en av Lapp-Lisas sanger heter det: «Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg».
Men da går man i samme retning – og man går i riktig retning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fortelle om Jesus

Et ektepar som går i den samme menigheten som meg driver et privat hjelpearbeid i et østeuropeisk land.

Det handler første og fremst om å drive skoler, men også om kristent fellesskap.
Behovene er store, både sosialt og på andre måter.

– Dere forteller dem om Jesus, da? spurte en som hørte om dette.
– Det trenger vi ikke. Det er de som forteller oss om Jesus, svarte de.

Det er mange måter å fortelle om Jesus på.


Å hjelpe mennesker er én måte, men det å vise at man stoler på Guds hjelp og gjør seg bruk av de muligheter man har og får, er også en måte.
Det finnes flere fortellinger i Bibelen om hvordan det som i utgangspunktet var små ressurser, rakk langt og ble nok til mange, takket være at noen trodde på Gud og stolte på Jesus.
Det betyr ikke at de dermed kan klare seg selv.
Det er mange som trenger vår hjelp, men vi også kan lære av dem som får det.
De forteller også om Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gjeldfri

Stemmen i den andre enden hadde denne profesjonelle, glade klangen som kjennetegner telefonselgere.

Det hun kunne tilby meg, var et lån med mye lavere rente enn jeg alt hadde; det var hun helt sikker på.
– Men jeg har ikke noe lån, kunne jeg svare. – Jeg er gjeldfri!
Jeg er usikker på om hun trodde på det jeg sa, men sant er det uansett.
Å være gjeldfri gir en god følelse, nesten like god som det å vite at man som kristen også er gjeldfri i åndelig forstand.
Teksten til en av de mange sangene Johnny Cash gjerne (bildet) framførte, handler om «The Old Account» - den gamle regningen.
Gjelden vokste og vokste, men en dag fikk han gjort opp regningen.
Det skjedde på kne.
Motivet brukes også i mange andre sangtekster om at gjelden er slettet og skylden betalt.
Paulus sier det slik: «Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre» (Rom 13, 8).
Den gjelden er god å ha!
Den må gjerne vokse!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Lavt batteri»

Foredraget var i full gang, og bildene fra pc-en kom som de skulle. Så dukket det opp en melding i bildet: «Lavt batteri».

De fleste som er kjent med situasjonen vet at her må man enten avrunde foredraget og visningen av bilder, eller man må finne en strømkilde, slik at batteriet kan lade seg opp.
Sist dette skjedde meg, var under et møte i en menighet.
Koblingen gjorde seg selv: Også for en kristen oppstår situasjonen «lavt batteri» fra tid til annen.
Løsningen er den samme: Da trenger man å koble seg på en kilde som gir ny energi.
Det kan være en såkalt «time out», men det kan også være en samtale med noen, refleksjon, bønn eller bibellesning.
Om Jesus selv leser vi at han trakk seg unna både disiplene og folkemengden for å be.
Vi leser også om at han la seg til å sove.
Jesus var et menneske som oss – også hans batterier kunne trenge å bli ladet opp.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Merkevarenavnet

Den godt voksne misjonskvinnen var glad i å lese, men ville at bøkene skulle oppmuntre og velsigne henne.

Når hun ble spurt hva hun ønsket seg til jul eller fødselsdag, svarte hun gjerne: – En god bok fra Lunde Forlag.
At en bok var gitt ut på dette kristne forlaget, var et kvalitetsmerke i seg selv, mente hun.
I markedsføringsarbeidet snakker man gjerne om å «bygge en merkevare».
Det kan være et klesmerke, et bilmerke eller et forlagsnavn.
Navnet i seg selv borger for god kvalitet.
Noen ganger kan merkevaren være et navn som andre setter.
I Bibelen kan vi lese: «Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt ‘kristne’» (Apg 11, 25).
Betegnelsen er avledet av «Kristus», han som disiplene forkynte om.
Mange har stor respekt for dette merkevarenavnet – de vet ikke om de tør bruke det om seg selv.
Men tror du på Kristus, er du en kristen.
Da kan du bruke merkevarenavnet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mot strømmen

Eventyret om «Kjerringa mot strømmen» er en del av den norske kulturarv.

Hun var den som alltid uenig med andre, og som det egentlig endte nokså tragisk for.
Men da hun ble funnet etter sin død, hadde hun drevet mot strømmen og befant seg på oversiden av fossen.
Det er ikke alltid at det å la seg drive med strømmen er det beste og klokeste man gjør.
Det kan kreve mot å velge en annen retning.
Når Jesus i Bergprekenen snakker om den smale contra den brede vei, sier han også noe om hvem som går hvor.
Mange går på den brede veien, mens få finner den smale (Matt 7).
Sånn kan det også være når det gjelder spørsmål om holdninger og meninger.
«Folkets røst er Guds røst» sa de gamle romerne. Det de fleste mener, er rett og sant.
Det er langt fra alltid at det stemmer.
Filosofen Voltaire, som ikke var noen kristen mann, sa faktisk det stikk motsatte.
Alt i Edens hage sa en: «Har Gud virkelig sagt?»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesus - dommer og konge

Tekstbetraktning for søndag 24. november 2019

Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: "Vi ser!" Derfor blir deres synd stående» (Joh 9, 39 - 41).

Denne søndagen har et dobbelt navn. Den kalles «domssøndagen», men den kalles også «Kristi kongedag». Prekenteksten handler om dom, mens fortellingsteksten handler om Jesus som konge. Den er fra Jesu samtale med Pilatus, der han spør Jesus om det er slik at han faktisk er konge?
Jo, sa Jesus, «men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18, 36).

De relativt strenge ordene fra Jesus i dagens tekst kommer ikke i et vakuum.
De kommer i forlengelsen av fortellingen om Jesu møte med en mann som var født blind.
Han ble helbredet av Jesus, men fordi dette skjedde på en sabbat, ble både Jesus og han som var blitt helbredet, kritisert av fariseerne.
Det er nesten så man får inntrykk av at fariseerne er mer opptatt av å finne noe å «ta» Jesus på, enn de er av å anerkjenne at Jesus er sendt av Gud for å være menneskenes frelser.
Den blindfødte selv gikk ikke inn i denne konflikten.
Han forsto at han ikke kunne vinne noen debatt med fariseerne.
Derfor nøyde han seg med å si hva han hadde opplevd: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg» (vers 25).

Mange av oss kjenner igjen i dette vitnesbyrdet fra den kjente salmen «Amazing Grace».
Her heter at en gang var jeg fortapt, men nå er jeg frelst; jeg var blind, men nå ser jeg.

Den dom som Jesus snakker om i dagens tekst, er dommen over de som ikke vil tro på ham.
I denne sammenheng handler det om fariseerne.
De som visste hva som ville kjennetegne Messias når han kom, men som ikke ville godta det, selv når det skjedde rett foran øynene deres.
Disse var de blinde, men de som trodde – og de som tror – er de som ser.
Disse er det som er borgere av Jesu kongedømme.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Skal ikke forgå

Det fortelles at en mann ville vise sin forakt for kristendommen ved å brenne en bibel.

Han fikk laget et bål i hagen sin og da det brant godt, kastet han en bibel inn i flammene.
Det brant godt, men et lite fragment av et av bladene flagret opp fra bålet og havnet på bakken foran ham. Han plukket det opp med et hånlig smil, men skal ha blitt blek da han leste det som sto på det vesle papiret: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Matt 24, 35).
Kanskje er det bare en anekdote, men det har vært gjort mange forsøk både på å forby og ødelegge Bibelen i historiens løp.


Om enkelteksemplarer av boka er blitt ødelagt, har budskapet overlevd, både i form av gamle bibler som noen har klart å gjemme og fordi mange husker budskapet og tekstene.
Å brenne bøker regner mange som vandalisme, ikke minst dersom det er ei bok som er viktig for mange.
Men budskapet overlever gjerne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alle de bøker som skrives

Det bibelske skriftet «Forkynneren» regnes med i visdomslitteraturen i Bibelen.

Det er på mange måter et resignert skrift, og på slutten av boka heter det: «Det er ingen ende på de bøker som skrives» (12, 12).
Alf Prøysen er inne på det samme i en av sine viser: «Det er så vemodig mange viser – og je har laga ei vise tel».
Science fiction-romanen «Farenheit 451» fra 1953 er handlingen lagt et samfunn der det er forbudt å eie og lese bøker.
Brannmennenes oppgave er å samle inn bøker og brenne dem.
Men litteraturen overlever ved at folk trekker seg ut fra samfunnet og pugger hver sin bok utenat.
Blir en «bok» gammel eller syk, står en annen klar til å lære seg hans eller hennes tekst.
Faktisk var det lenge slik litteraturen overlevde: Som muntlig tradisjon.
Så ble den skrevet ned.
I dag tar vi bøker for gitt.
Men det vil alltid være bøker som er viktigere og lever lenger enn andre.
Som Bibelen.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Tre komma seksten

Veien gikk gjennom en trang og ikke altfor høy undergang. For sikkerhets skyld hadde noen satt opp et enkelt skilt på den ene siden av undergangen.

Det viste en pil som pekte oppover og tallkoden 3, 16. Tre meter og seksten centimeter; ville man passere, måtte bilen være under den høyden.
Tallet «3, 16» gir mange assosiasjoner.
Først og fremst minner det om «den lille bibel», det sekstende verset i Johannes-evangeliets tredje kapittel.
Men også i mange andre nytestamentlige skrifter finner man «gode ord» med den henvisningen.
Det er faktisk skrevet andaktsbøker som tar for seg slike bibelord.
Men la oss holde oss til Johannes.
I bokmålsoversettelsen heter det «For så høyt har Gud elsket verden».
Men både i den nynorske oversettelsen og eldre oversettelser heter det bare: «For så har Gud elsket».
Ikke bare i høyden, men også i dybden og bredden.
Da er «3,16» høyt nok, dypt nok og bredt nok.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet er tatt i Trøndelag for noen år siden og viser skiltet som utløste denne refleksjonen.

Som i Noahs dager

Tekstbetraktning for 23. søndag i treenighetstiden - 17. november 2019

«Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det» (Matt 24, 35 – 44).

Møtet var slutt og en mann ønsket å snakke med predikanten.
Han hadde talt om Jesu gjenkomst, og mannen lurte på om predikanten mente å si at Jesus kunne komme igjen - i morgen?.
-Nei, svarte predikanten. – Jeg mente å si at han kan komme igjen i kveld.

Den kristne kirke har alltid levd med troen på og forventningen om Jesu snarlige gjenkomst.
Noen av forsøkt å regne ut, ikke bare året for hans gjenkomst, men datoen; ja, klokkeslettet.
Ingen av disse utregningene har truffet.

Da jeg var ung, rundt 1970, var det to typer apokalyptiske forestillinger som dominerte.
Det var den kristne om Jesu gjenkomst, og det var den mer politiske, om en kjernefysisk katastrofe.
I vår tid har miljøtrusselen fått noe av den samme rollen.

Jesus brukte en kjent fortelling for å beskrive hvordan det skal være før han kommer igjen: Det skal være som i Noahs dager.
Hva vil det si?
Ikke først og fremst at det skal være «tut og kjør» og hæla i taket, men mer at den ene hverdagen skal avløse den andre og man har nok med den hverdagslige rutinen: De daglige måltidene, det daglige arbeidet, behovet for søvn og nye krefter.

Noen avbrekk skjer nok, som at noen gifter seg mens andre får barn, og slik går nå dagene.
Noen dør også; den veien skal vi jo alle gå.

Joda, Noah holder jo på med dette store prosjektet sitt, men det hadde han vel gjort i snart 100 år?
Er det mer enn 100? 120?
Ja, tida går.
Der går forresten Noah inn i byggverket sitt, og nå trekker det visst opp til regn.

Slik skal det være helt til den dagen Menneskesønnen kommer igjen, sier Jesus.
Kanskje vi bør lytte til noe Martin Luther skal ha sagt: «Om jeg visste at Jesus kom igjen i morgen, ville jeg likevel plante et tre i dag».

I visa «Kjerringkjeft» er Alf Prøysen inne på det samme.
Den handler om Maja Brattsveen som står ute og hogger ved, og er så irritert på mannen sin, Jens, som er så opptatt av storpolitikken at han ikke får gjort noe fornuftig.
Så da må Maja trå til.

Visa slutter slik:
«Å sku det gå så gæli at væla ska forgå,
og alt je hogge opp i kveld
sku vara fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass og ta ein kabbe tel…»

Jorda må gjerne gå under, men vedkassa skal være full.
Slik tenkte Luther også, og slik bør også vi våge å tenke.

Men midt i alt dette bør vi også gjøre slik som sangeren anbefaler: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK – her noe bearbeidet

Gratis, men forpliktende

Ordet «nåde» er sentralt i evangeliet.

På gresk har dette ordet samme grunnbetydning som vårt «gratis».
Guds nåde, troen, er helt gratis.
Men samtidig forplikter det å ha tatt imot den.
Dette forteller Jesus om i lignelsen om den ubarmhjertige medtjener.
Det er fortellingen om en mann hadde fått ettergitt en milliardgjeld, men selv ville han ikke ettergi en som skyldte ham noen småpenger.
Forsto han ikke verdien av det han hadde fått?
Det skal man ikke undres over.
Han skyldte mer enn mange statsbudsjetter.
Men de småpengene mannen selv hadde til gode, hadde en størrelse som han kunne fatte.
Slik går det an å devaluere verdien av nåden.
Lignelsen sier noe om vår gjeld til Gud, sammenliknet med det vi har gjort mot hverandre.
Det går an å miste det som er gratis.
Derfor lærte Jesus oss å be slik: «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» (Matt 6,12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ord som gleder

Selv etter å ha vært bibelleser i mer enn 50 år, hender det man oppdager nye ting i «Bøkenes bok»; nye formuleringer, nye observasjoner.

Forleden skjedde det igjen.
Det er salmisten som forteller at han vil synge for Herren hele sitt liv og spille for ham så lenge han selv er til. Og så kommer det: «Måtte ordene mine gjøre ham glad» (Sal 104, 34).
Det er alltid sterkt når noen gjør noe uten andre motiver enn at man vil glede en mottaker.
Gi en blomst eller en gave til en man er glad i; en oppmerksomhet mot en som trenger en oppmuntring; en klem til en som sliter.
Eller et oppmuntrende og positivt ord.
Det kan være noe så banalt som at vedkommende er pen på håret eller er fint kledd.
Det er som om salmisten senker skjoldet et lite øyeblikk når han kommer med dette sukket: Jeg vil jo gjøre ham glad!
Vi skal aldri være gjerrige med ord som kan glede andre.
De er en velsignelse i seg selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den barmhjertige samaritan

Tekstbetraktning for 22. søndag i treenighetstiden, 10. november, 2019

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han» (Luk 10, 25-37).


Skulle det lages en antologi over verdens beste noveller, ville flere av Jesu lignelser være helt selvsagte i en slik samling.
Både «Den fortapte sønn» og «Den barmhjertige samaritan» måtte være med der.
Mye av verdenslitteraturen handler nettopp om de emnene som disse to fortellingene behandler.

Jesus gikk rett inn i betente spørsmål i samtiden og samfunnet da han la fram den fortellingen som er vår tekst.
Selv om han ikke sier det eksplisitt, er det ingen tvil om at mannen som var på reise, var jøde.
Det var også de to som kom først, en prest og en levitt.
Om begge sier Jesus at de så han som var blitt overfalt. Den ene gikk utenom, den andre gikk rett forbi.

Den tredje som kom, var ikke jøde.
Han tilhørte en etnisk og religiøs minoritet i landet.
Han så at det var et medmenneske som lå der.
Det han måtte ha hatt av planer for resten av dagen, ble satt på vent.
Han stanset, ga mannen førstehjelp og sørget for at han fikk pleie og stell.
«Jeg tar regningen», sa han.

En annen kjent novelle som hører med i kategorien «verdens beste», er russiske Leo Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren.
En natt drømmer han at Jesus sier han vil komme og besøke ham neste dag.
Dagen går, og mange kommer innom: En gammel mann, en fattig kone, en mor og hennes barn.
Når kvelden kommer og Jesus sier at i dag har han besøkt skomakeren, blir han nesten fortvilet: Han hadde ikke lagt merke til det.
Da svarte Jesus at han hadde vært der som den gamle mannen, den fattige kona og som moren med barnet.

Jesus kjenner oss ikke ut fra etnisitet eller andre kategorier; heller ikke religiøse.
Han kjenner oss kun som mennesker som er skapt i hans fars bilde, og som mennesker han var villig til å lide og dø for.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Sørgedagene er til ende»

Tekstbetraktning for Alle Helgens Dag, søndag 3. november 2019

«Ingen skal høre mer om vold i ditt land, om herjing og ødeleggelse innenfor dine grenser.
Du skal kalle murene dine Frelse og portene dine Lovsang.
Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet.
Din sol skal ikke mer gå ned, din måne skal aldri avta. For Herren skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende.
I ditt folk skal alle være rettferdige, de skal eie landet til evig tid. De er et skudd i min hage, som hendene mine har laget til min ære.
Den minste skal bli til tusen, den ringeste til et mektig folkeslag. Jeg er Herren, når tiden er inne, lar jeg det skje i hast» (Jes 60, 18-22).


Allehelgensdag er en dag med lange tradisjoner i kirkehistorien.
Man begynte å markere den på 300-tallet.
Da trodde og håpet mange i kirken at den verste bølgen av kristendomsforfølgelse var over, og man brukte dagen til å minne de som hadde lidd martyrdøden.
Selv om kristendomsforfølgelsenes tid langt fra er over, er Allehelgensdag i vår tid i stor grad blitt en dag for den private og personlige sorgen.
Vi pynter gravene til de vi har mistet, venner og familie.

Av den grunn virker kanskje setningen som er trukket ut av teksten og gjort til overskrift her, litt malplassert.
For mange er sørgedagene aldeles ikke til ende; man står midt i dem.
Sorgen over en ektefelle, et barn, foreldre eller en nær venn er fremdeles fersk og blødende, og er det noe man slett ikke vil høre, er at «det går over» eller at «livet går videre».
Også den som er en oppriktig troende, kan være sint på Gud i slike situasjoner.

Men både Allehelgensdag som dag og prekenteksten for denne dagen peker utover øyeblikket, situasjonen og denne datoen.
Når oldkirkens kristne mintes martyrene, var det også for å takke både dem og Gud for at de hadde holdt ut, og for at de hadde «nådd fram».
Det er ikke alltid tanken og troen på dette fungerer som en trøst, men iblant gjør den det, og ofte blir denne trøsten sterkere med tiden.

Min morfar hadde i alt 12 barn.
Hans første kone og sju av barna hans døde forholdsvis tidlig.
Som en gammel mann hendte det at han sa at når han kom til himmelen, hadde han mye han skulle spørre Jesus om.
Men etter noen øyeblikk pleide han å legge til: – Men når jeg ser Jesus ansikt til ansikt, har jeg vel glemt det, alt sammen!

Da, om ikke før, ville sørgedagene være til ende!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Bønnen virker fortsatt

En gammel, kristen mann gikk hjem til Gud.

En av dem som kom i begravelsen var en kvinne som hadde vært med i samme menighet tidligere, men som man ikke hadde sett på lenge.
Hun fortalte hvorfor hun var kommet: -Sist jeg så ham, fortalte han meg at han hadde bedt for meg i mange år. Da jeg så at han var gått bort, ville jeg komme og si farvel. Det gikk opp for meg at nå som han er borte, har jeg en forbedre mindre.

At noen ber for deg, er en stor rikdom.
Hver eneste dag er det tusenvis av mennesker som ber til Gud for andre, enten dette er personer som står en svært når, litt nær eller egentlig et stykke unna.
Bibelen har mange løfter knyttet til bønn.
Men selv om forbederen går bort, betyr ikke det at bønnen ikke virker lenger.
I «troskapitlet» i Hebreerbrevet heter det om Abel: «Og med sin tro taler han ennå etter sin død» (11, 4).
Bønnen fortsetter å virke, selv om den som bad går bort.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Langt borte fra

Har man levd lenge nok, kan man fremdeles fascineres av de duppedittene som gjerne kalles «fjernkontroll».

Rekkevidden varierer fra dings til dings, men som regel kan man stå en god del meter unna det objektet man vil nå, trykke på en knapp og så skjer det: Lys kommer på, en garasjedør glir opp eller en bil låses opp. Eller den låses igjen.
Den teknologiske utviklingen har gjort mange kvantesprang som gjør det mulig å kommunisere over lang avstand.
Mye har skjedd siden røyksignalenes tid: Telefonen, telegrafen, internett, selv om alt forutsetter en avsender og en mottaker.
Men egentlig er denne teknologien bare en konsekvens av noe som har eksistert siden tidenes morgen.
Dette «noe» er bønnens mulighet.
Det minste lille sukk fra ditt og mitt hjerte eller vår tanke, og det når fram til mottakeren.
Gud hører det.
Han er aldri mer enn en bønn unna.
Send meldingen og han hører deg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kristen nok?

Det hender ikke så sjelden at folk som kommer til Norge som flyktninger blir kristne etter å ha vært her en stund.

Når saken deres skal behandles av utlendingsmyndighetene er dette noe som skal tas med i vurderingen.
Ikke alltid teller det med at vedkommende sier han eller hun er blitt kristen.
Noen ganger fordi myndighetspersonene ikke tror på vedkommende, andre ganger fordi man mener vedkommende ikke er «kristen nok».
Hva er det så å være «kristen nok»?
Evangeliet er helt fremmed for en slik måte å tenke på.
Jeg vil tro Gud selv er helt fremmed for en slik tanke.
I Guds øyne er det slik at enhver som tror på hans sønn Jesus Kristus som din Frelser er «kristen nok».
Paulus sier det samme: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst» (Rom 10, 9).
Da er man «kristen nok».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Som din sønn»

Som ny speidergutt (det het så) på 1960-tallet måtte jeg lære speiderbønnen.

Der heter det «…la meg ferdes som din sønn».
Som speidergutt på 10 år var det lett å tolke den bønnen bokstavelig: Det handlet om å være slik at man oppførte seg som en god sønn.
Så oppdaget jeg at speiderjentene ba den samme bønnen.
Da forsto jeg at det ikke var den enkelte speider som var i fokus for denne bønnen, men det var Jesus.
Han som er Guds sønn.
Det er han som skal være vårt ideal.
Det å bli lik Jesus eller å ligne Jesus er noe man finner i mange sangtekster.
Apostelen Johannes skriver det samme: «Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde» (1 Joh 2,6).
Vi rygger litt bakover i møtet med et så sterkt krav.
Men i det samme brevet leser vi: «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1, 9).
Da balanserer det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Merker som ikke går bort

I sin tid hadde Frelsesarmeen en menighet i den danske byen Lemvig.

Menigheten er lagt ned for lengst, men på veggen av huset der de hadde hatt sitt lokale, kunne man lese ordene «Frelsens Hær» i mange år etter på.
Veggen var blitt malt en rekke ganger, men etter en tid ble de to ordene synlige igjen.
Det er sikkert en rasjonell forklaring på et slikt fenomen.
Kanskje hadde det noe med kjemien i den opprinnelige malingen å gjøre, men det skapte jo noen tanker hos mange likevel.
I teologien finnes begrepet «character indelebilis» eller «uutslettelig preg» som noe man får ved en ordinasjon.
I mer hverdagslig sammenheng kan man bruke uttrykket om viktige livserfaringer eller om møter med mennesker.
Da Jesus fór opp til himmelen etter sin død og oppstandelse, tok han med seg noen slike merker. Det var naglemerkene i hendene og føttene.
Det er merker som ikke går bort.
De er et tegn på vår frelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Brødløs»

Sist jeg kjørte gjennom Halden la jeg merke til et skilt der det sto «Brødløs». Navnet skal ha sammenheng med at det en gang var en militærleir i den delen av Halden, og der var det lite brød å få tak.

Brød er et ord som, ifølge bibel.no, forekommer 202 ganger i Bibelen.
Da har man tatt med «smitt og smule», rent bokstavelig, men mange av referansene gjelder viktige fortellinger, som da Gud ga folket brød i ørkenen eller da Jesus mettet mange tusen med bare noen få brødstykker.
Jesus sa om seg selv at han er «livets brød» (Joh 6, 35 og 48).
Brød er for de fleste av oss kjernen i kostholdet vårt.
Derfor er bønnen «Gi oss i dag vårt daglige brød» så sentral i den bønnen lærte oss (Matt 6,11).
I Lukas-versjonen heter det tilmed «Gi oss hver dag vårt daglige brød» (11, 3).
Det er ikke Guds vilje at noen av oss skal leve brødløst.
Derfor kaller han oss til å dele vårt brød med hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alle slags dager

Den gamle misjonæren trivdes dårlig med å stå på en talerstol.

Hun ville heller arbeide med de som var syke og trengte en hånd å holde i.
Men det hendte hun ble bedt om å si noe, og da siterte hun alltid det samme bibelverset, om ham som sa han ville være «med dere alle dager».
Og så føyde hun til: - Det gjelder også alle slags dager.
Alle dager betyr også alle slags dager.
Det kunne den gamle misjonæren si av erfaring.
Det gjaldt dager av glede, men også dager av savn.
Det gjaldt dager av sunnhet, styrke og overskudd, men også dager av sykdom, svakhet og mangel.
Solskinnsdager og regnværsdager; dager i medvind og dager i storm.
Apostelen skrev til menigheten i Filippi: «Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet» (4, 12).
Han ville nok vært enig med misjonæren: Alle dager betyr også alle slags dager.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - Misjonæren det henvises til, var min mor

Guds fargeskrin

«Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt» heter det i søndagsskolesangen om at Jesus elsker alle barna.

På 1960-tallet var «Up with people»-bevegelsen opptatt av det samme når de spurte «What colour is God’s skin?»
Sangen var en kjærlighetserklæring til mangfoldet i menneskeslekten.
Men Guds fargeskrin kan brukes til mange ting.
Det kan romme en hel troslære i seg selv.
Den grønne fargen er en påminnelse om skaperverket slik det viser seg i naturen.
Den blå minner oss om himmelen, både den vi har over oss og den vi en dag skal til.
Den gule minner om Den Hellige Ånds ild som brenner i våre hjerter.
Den røde minner først og fremst om Jesu blod, det som han ga som en soning for våre synder.
Men Bibelen bruker også rødfargen for å beskrive menneskenes synd, da som purpur eller skarlagen (Jes 1,18). Men de vil Gud gjøre hvite som snø – derfor er det hvite også med i fargeskrinet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det som trengs for turen

Den lille familien skulle ut og reise.

Foreldrene pakket en bag og en koffert.
Minstemann på fire år pakket også.
Han fant fram en liten sekk og la i den det som trengtes for turen: En tegneblokk, en eske med fargeblyanter, en lekebil og yndlingsbamsen.
Denne familien skulle bare på en ferietur.
Rundt om i verden er det mange familier som også må pakke, ikke for å reise på ferie, men for å flykte.
Da må man gjøre noen prioriteringer.
Det fortelles om Henry Morton Stanley at da han dro inn i Afrikas jungel for å finne David Livingstone, hadde han flere kasser bøker med seg.
Etter hvert måtte han legge igjen stadig flere av disse.
Til siste hadde han bare ei bok igjen.
Det var Bibelen.
Det kan være vanskelig å prioritere hva man skal ta med seg på en reise.
I en fase av livet kan det være yndlingsbamsen; i en annen fase kan det være Bibelen.
Det er viktig å vite hva som trengs for turen.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

«Som når et barn kommer hjem»

Søndagsbetraktning for Bots- og bønnedag 27. oktober 2019

«Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: -Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.
Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: - Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.
Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: - Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.
Men faren sa til tjenerne sine: - Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.
Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. - Din bror er kommet hjem’, svarte han, - og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: - Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!
Faren sa til ham: -Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen» (Luk 15, 11 – 32).

Har det eksistert noen større forteller enn Jesus fra Nasaret?
Mange av lignelsene hans tilhører verdenslitteraturens «perler» og har vært forbilde for både romaner og noveller. Det gjelder også denne teksten, som de fleste av oss kjenner den som «Den fortapte sønn».
Den går inn i en syklus av tre lignelser som handler om det samme: At noe som var tapt, blir funnet igjen. En sau, en mynt – og en sønn. Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, tar sønnen et initiativ.
Han innser sin situasjon og vender tilbake, dit han kom fra.
Lignelsen er en av de lengste i evangeliene.
Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv.
At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte oss: «Vår Far, du som er i himmelen».
Sønnen er et bilde på mennesket som gjør opprør mot Gud, men som også får lov til å vende tilbake til ham.
Så er det en tredje person i fortellingen: Han som hadde vært hjemme hele tiden.
Han var ikke noe glad da broren vendte tilbake.
Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet.
De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren.
Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på?
Det er så greit med det vante.
Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret.
Det uvante er sunt.
La derfor de fortapte sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Bibelen og språket

Rusler man rundt i en bokhandel, oppdager man fort at mange forfattere har latt seg inspirere av Bibelen når de velger titler til bøkene sine. Ikke minst kan man se dette i kriminallitteraturen.

Det har vært gitt ut norske kriminalromaner med titler som «Skriften på veggen», «Ansikt til ansikt» og «Som i et speil», men også titler som «La de små barn komme til meg» og «Frels oss fra det onde».
Andre forfattere henter sine boktitler fra salmeboka eller fra liturgien. Det har kommet norske kriminalromaner som har hett så vel «Av jord er du kommet» som «Til jord skal du bli» (1997).
Også i dagligtalen finner man mye bibelsk påvirkning: «Å sluke kameler», «flisa i din brors øye; bjelken i ditt eget», «Veid og funnet for lett».
Slik kan man fortsette.
Bibelen preger tydeligvis språket vårt langt mer enn vi er klar over.
Kanskje skulle vi også bli flinkere til å la den prege tankene våre og holdningene våre?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Godt for meg»

Ofte kan man høre noen bruke uttrykket «det ble så godt for meg», enten man snakker om en bibeltekst, et sangvers eller en hilsen fra et annet menneske.

Det oppfattes nok stort sett som en relativt intern, kristelig form for språkbruk, men samtidig forstår de fleste av oss hva det betyr.

At noe er «godt» betyr at man har opplevd noe som positivt.
Det kan være smaken av noe godt eller gleden ved å høre noe godt, noe oppmuntrende eller som skaper en annen positiv reaksjon.
Mange av oss har opplevd at et ord fra Bibelen løste opp en vond knute inni oss.
«Står det virkelig det?» har det hendt at noen har måttet spørre etter å ha blitt minnet om et slikt ord.
Så finner man det fram, leser det selv og får det bekreftet: Det står slik.
Bibelordet «ble godt» for ham eller henne.
Det som var så smertefullt gjør ikke fullt så vondt lenger.
Det er som når en salve blir smurt på et sår som svir.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å angre

Det er snart 60 år siden hun sang den inn, men fremdeles kan man høre den særegne stemmen til Edith Piaf formidle sitt trassige budskap: «Non, je ne regrette rien» (Jeg angrer ingenting).

Piaf selv døde tre år senere, bare 48 år gammel.
Hun hadde levd et hardt og hektisk liv; man skulle kanskje tro hun hadde en del å angre på.

Det å angre har sin plass i livet til et kristent menneske, men det behøver ikke – skal ikke! – være det viktigste i et slikt liv.
Man får ikke mange treff dersom man søker i nettbibelen etter ordet «angre», men det er noen.


Da står det gjerne i en sammenheng: At man angrer – og vender om.
Angeren er ikke et sluttpunkt i en trosprosess; den er snarere et startpunkt. Et vendepunkt.
Angeren skal ikke stå for seg selv.
Da blir den destruktiv.
Men når anger og omvendelse finner sammen, oppstår det en dynamikk.
Da blir den en del av et kraftfelt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hånden på plogen

Tekstbetraktning for 19. søndag i Treenighetstiden.

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Luk 9, 57 - 62),

I denne teksten møter vi tre menn som alle ønsket å følge Jesus.
Hver av dem kunne være tema for hver sin egen preken, og har da også vært det mange ganger.
Den første var uten tvil den mest entusiastiske: «Jeg vil følge deg hvor du enn går».
Men så er det som om Jesus vil slå litt kaldt vann i blodet hans.
Han spør om den andre er klar over hva det kan innebære – vil innebære – å gjøre det han sier han vil gjøre?
Det blir et krevende liv, en omflakkende tilværelse.
Det vil kreve selvfornektelse.
Ikke engang de mest elementære goder – en seng å sove i; tak over hodet – kan han gjøre regning med.

Vi får ikke vite mer om denne mannen og hvordan han responderte på Jesu utfordring.
Fulgte han Jesus uansett, eller trakk han seg stille unna?
Det var de som gjorde det.
Han vi gjerne kaller «den rike unge mann» var en av disse.

Den andre av disse tre ble utfordret av Jesus selv ved at han sa «Følg meg!».
Slik hadde Jesus utfordret både Levi på tollboden og Jakob og Johannes da de var ute og fisket.
Om dem leser vi at de straks forlot det de holdt på med, og så fulgte de Jesus.
Ikke så med denne.
Han ville først få anledning til å begrave sin far.
Hvis faren alt var død, var det snakk om å utsette det hele én dag, men kanskje følte han ansvaret for sin far så stort at han ikke ville forlate ham så lenge han levde?
Jakob og Johannes igjen – de valgte annerledes.

Den tredje ville gjerne følge Jesus, han ville bare hjem og si «hadet» først.
Var det et urimelig ønske?
Kanskje ikke, men det sa noe om prioriteringer, akkurat som Jesu ord om å legge hånden på plogen gjør det.
Har du lagt hånden på plogen, må du se framover – «beholde fokus» - ikke se til siden eller bakover.
Å følge Jesus er ingen landtur – det er et livsprosjekt.

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

Jesus vil velsigne!

Betraktning for 18. søndag i treenighetstiden, 13. oktober 2019

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter (Mark 1, 40 – 45).

Da jeg var ung frelsesoffiser i Oslo på 1970-tallet, hadde Frelsesarmeen en møteserie i byen med mottoet: «Gud har råd til å velsigne». Omtrent samtidig kom det en bok som het «Gud har mer å gi». Disse minnene meldte seg da jeg leste det som er prekentekst for denne søndagen: Den syke som utfordret Jesus, og Jesu svar på utfordringen

Denne fortellingen står i alle de tre synoptiske evangeliene (Matt, Mark, Luk), men Markus gir flest detaljer.
Å bli spedalsk var det mest stigmatiserende man kunne oppleve på Jesu tid. Det var både myter og fordommer knyttet til det. Man ble utstøtt fra alt sosialt fellesskap og fikk ikke ha omgang med andre, friske mennesker.
Derfor var det dristig av mannen i vår tekst å gå Jesus i møte og falle på kne for ham.
Om gruppen på ti spedalske som vi møter i Luk 17 leser vi at de ropte til Jesus på lang avstand, og at Jesus ropte tilbake.
Mannen i vår tekst må ha hørt om Jesus fra Nasaret. Han må ha hørt at i Jesu fotspor skjedde store ting: Blinde fikk synet tilbake, døve begynte å høre og døde sto opp igjen. Men også dette: Spedalske ble renset!
I møtet med Jesus ble han en av disse som ble renset. Markus har med en detalj i denne fortellingen som de andre evangelistene ikke nevner: At Jesus egentlig forbød den spedalske å fortelle hva som hadde skjedd. Man må vel kunne si at den spedalske var ulydig mot dette. Men hadde Jesus ventet noe annet?
Vi leser bare to ganger at Jesus helbredet spedalske. Men vi leser også at Jesus både helbredet og møtte mange flere enn dem evangeliene forteller om. Johannes hevder at dersom alt skulle skrives ned «tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (21, 25).
Men denne og alle andre fortellingene viser det samme: Jesus vil velsigne.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Fortellingen

Hun hadde vokst opp i et hjem der kristendom, tro og bibelske fortellinger var et ikke-tema.

Foreldrene hennes hadde skjermet henne aktivt mot alt som kunne minne om dette.
Da hun nærmet seg voksen alder, gikk det opp for henne hva prisen for dette var: - Jeg skjønte ikke hva man mente når det ble snakket om «den barmhjertige samaritan»!
Dette ble begynnelsen til en prosess der hun ikke bare gjorde seg kjent med de bibelske fortellingene og Jesu lignelser, men også med det bibelske budskapet i hele sin høyde, bredde og dybde.
Etter en tid var hun klar for å ta konsekvensen av dette, og erkjenne: Jeg tror på Jesus! Jeg vil være en kristen!
Det er en kjent sak at fortellingen er et av de mest virksomme, pedagogiske virkemidler som finnes.
Derfor brukte Jesus nettopp fortellingen når han underviste om Guds rike.
En av de mest kjente er den om den barmhjertige samaritan.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kraften

Den første setningen min yngste sønn lærte seg på engelsk, var denne: «Use the force, Luke!»

Han var i en «Star Wars»-fase og kunne alle filmene fram og tilbake.
Heltene hans var unge Luke Skywalker og hans læremester Obi Wan-Kenobi.
For å bli en ekte jediridder, var det én ting som gjaldt: At man var fortrolig med «the force» – Kraften.
I nesten all fantasy-litteratur kan man finne paralleller til bibelske fortellinger: Star Wars, Tolkien, Narnia eller andre.
Løven Aslan i Narnia-serien kan vanskelig forstås som noe annet enn et bilde på Jesus Kristus, mens «Kraften» i Star Wars-serien lett kan forstås som et bilde på det Jesus lovte å utstyre disiplene med da han ba dem gå ut i all verden for å forkynne evangeliet: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner (…) helt til jordens ende» (Apg 1, 8).
Bruke kraften – og la kraften bruke oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å krysse en grense

De to småguttene gledet seg veldig.
Mamma og pappa hadde sagt de skulle ta en kjøretur til fornøyelsesparken Liseberg.
Den lå langt inne i Sverige.
Allerede i Østfold begynte de å spørre: «Er vi Sverige nå?»
Og da pappa omsider sa: «Nå er vi i Sverige», ble nesten skuffet.
For det så jo helt likt ut som i Norge.
Hva hadde skjedd?
Ikke annet enn at de hadde krysset en grense.
Landskapet rundt var ikke så forskjellig, men de var i et annet land.
Mange åndelige erfaringer kan sammenlignes med en slik kjøretur.
Omgivelsene kan se like ut; en selv kan se ut som før.
Men noe har skjedd.
Man har krysset en grense, tatt et skritt i tro, avlagt en bekjennelse man ikke hadde avlagt før.
En ung jente skulle forklare hva hun hadde opplevd.
– Jeg trodde på Gud før også, sa hun. – Men nå tror jeg mer på Gud.
Hun hadde krysset en grense.
Omgivelsene var like, men hun hadde gått inn i et nytt terreng.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Trukket til begge sider

Søndagspreken for 17. søndag i treenighetstiden, 6. oktober 2019

Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen (Fil 1, 20 - 26).

Paulus var fange i Rom.
Han hadde anket en sak inn for keiseren, noe han hadde rett til som romersk borger, og nå ventet han på at den skulle komme opp.
Mens han ventet fortsatte han sitt apostelvirke: Han skrev brev til ulike menigheter og han vitnet både for medfanger og fangevoktere. Selvsagt var han spent på – eller i hvert fall opptatt av – utfallet av sin sak, men han var trygg på dette: Uansett ville utfallet av saken være til Guds og Jesu ære.
Fangenskapet og spenningen rundt utfallet var en vinn-vinn-situasjon, følte Paulus.
Han hadde ennå mye ugjort.
Det var mange han gjerne skulle vitnet for; det var mye undervisning han ennå skulle gitt til de mange menighetene han hadde vært med på å grunnlegge, mange personer han gjerne skulle møtt igjen og hatt samtaler med: En Timoteus, for eksempel; eller en Filemon.
Og om det lot seg gjøre: Det var menigheter han gjerne skulle besøkt, enten for første gang eller enda en gang. For det var jo dette som var så flott: Nye menigheter ble etablert. Evangeliet ble kjent for stadig flere.
«Vinn-vinn», men også en skvis: Liv eller død; «Jeg kjenner meg trukket til begge sider».
Paulus var ingen ungdom lenger, der han satt i fangenskap og skrev til menigheten i Filippi. Han hadde hatt et strevsomt og aktivt liv de siste 20-30 årene.
«Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre», skrev han.
Å si at «for meg er livet Kristus og døden en vinning» kan være lettere enn å mene det.
Livet er kjært.
Derfor gjør det et sterkt inntrykk å møte mennesker som vet de skal dø, og som ser dette i øynene med tapperhet, kanskje til og med forventning.
Paulus visste at enten han fikk leve eller måtte dø, hørte han Herren til (Rom 14, 8).

Publisert i KPK

Å holde av en plass

Det gamle ekteparet skulle på møte. Som vanlig brukte hun litt mer tid enn han på å komme i orden, og han sa derfor: – Jeg går i forveien og holder av en plass.

Da hun kom ut, så hun at han hadde satt seg på en benk, og da hun snakket til ham, forsto hun at han ikke var mer. Han hadde gått i forveien, og resten av livet tenkte hun at det var for å holde av en plass til henne.
Kristne mennesker har tenkt mye ulikt om hvordan det blir i himmelen.
Vil vi kjenne hverandre igjen? Vil vi huske de tingene vi opplevde sammen?
Dette vet vi ikke noe om, og det er kanskje best slik.
Vi får ha det til gode. Men er det noe vi vet, er det at Jesus har gått i forveien og gjort ting klart for oss – han holder av en plass til oss.
Det kan vi lese i Joh 14. Og om vi ikke kjenner igjen hverandre, skal vi kjenne igjen Jesus – og han kjenner igjen oss.
Hver enkelt av dem han har holdt av plass til.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK - Bildet viser ekteparet June og Johnny Cash som i sangen «Far side banks of Jordan» sang om det å vente på hverandre

Velsignet hilsen

Når vi møter hverandre, skjer det stort sett med ord som «hei» eller «mor’n».

Sier vi «God dag» eller «God morgen» er vi straks over i det litt høytidelige og formelle.
Overgangen var stor da jeg som ung frelsesoffiser som til Island og daglig ble møtt med hilsenen «Komtu sæll og blessaður».
Oversatt til norsk blir det nærmest «Måtte du være salig og velsignet».
Kortversjonen er «komtu sæll» - der er også velsignelsen med.
Jeg har et sterkere forhold til det islandske språk enn det tyske, men har da fått med meg at «Grüss Gott» («Hils Gud») er en måte å hilse hverandre på der.
Kan vi lære noe av det?
At vi ikke bare møter hverandre med et litt slapt «hei», men med det beste vi kan tenke oss: Guds velsignelse?
Når Paulus avsluttet sine brever, var det ofte med til dels omfattende hilsener.
Bare i Romerbevet 16 er det 13 slike hilsener, gjerne med en velsignelse knyttet til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ventetid?

«Det er lang ventetid … ».

Meldingen er like kjedelig å høre enten den kommer fra en telefonsvarer, en høyttaler på en jernbanestasjon eller et offentlig kontor.
For de fleste av oss er «ventetid» et annet ord for «bortkastet tid».
Selv om man har en bok, en avis eller et håndarbeid innen rekkevidde, var det ikke slik man hadde tenkt å bruke de neste minuttene eller den neste timen.
Er det «ventetid» i Guds rike?
I en kjent sang heter det at «det er svar underveis (…), om det drøyer, det fram dog skal nå».
Kan vi kalle dette «saksbehandlingstid»?
Det er noe annet enn ventetid.
Selv i Guds rike kan det være «saksbehandlingstid», men ikke ventetid.
Job fikk høre: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!» (35, 14).
I en islandsk oversettelse heter det «saken er lagt fram for ham».
Gud hører bønn – svaret er underveis!
Det kommer fram i tide!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK