Trukket til begge sider

Søndagspreken for 17. søndag i treenighetstiden, 6. oktober 2019

Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen (Fil 1, 20 - 26).

Paulus var fange i Rom.
Han hadde anket en sak inn for keiseren, noe han hadde rett til som romersk borger, og nå ventet han på at den skulle komme opp.
Mens han ventet fortsatte han sitt apostelvirke: Han skrev brev til ulike menigheter og han vitnet både for medfanger og fangevoktere. Selvsagt var han spent på – eller i hvert fall opptatt av – utfallet av sin sak, men han var trygg på dette: Uansett ville utfallet av saken være til Guds og Jesu ære.
Fangenskapet og spenningen rundt utfallet var en vinn-vinn-situasjon, følte Paulus.
Han hadde ennå mye ugjort.
Det var mange han gjerne skulle vitnet for; det var mye undervisning han ennå skulle gitt til de mange menighetene han hadde vært med på å grunnlegge, mange personer han gjerne skulle møtt igjen og hatt samtaler med: En Timoteus, for eksempel; eller en Filemon.
Og om det lot seg gjøre: Det var menigheter han gjerne skulle besøkt, enten for første gang eller enda en gang. For det var jo dette som var så flott: Nye menigheter ble etablert. Evangeliet ble kjent for stadig flere.
«Vinn-vinn», men også en skvis: Liv eller død; «Jeg kjenner meg trukket til begge sider».
Paulus var ingen ungdom lenger, der han satt i fangenskap og skrev til menigheten i Filippi. Han hadde hatt et strevsomt og aktivt liv de siste 20-30 årene.
«Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre», skrev han.
Å si at «for meg er livet Kristus og døden en vinning» kan være lettere enn å mene det.
Livet er kjært.
Derfor gjør det et sterkt inntrykk å møte mennesker som vet de skal dø, og som ser dette i øynene med tapperhet, kanskje til og med forventning.
Paulus visste at enten han fikk leve eller måtte dø, hørte han Herren til (Rom 14, 8).

Publisert i KPK