En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter (Mark 1, 40 – 45).
Da jeg var ung frelsesoffiser i Oslo på 1970-tallet, hadde Frelsesarmeen en møteserie i byen med mottoet: «Gud har råd til å velsigne». Omtrent samtidig kom det en bok som het «Gud har mer å gi». Disse minnene meldte seg da jeg leste det som er prekentekst for denne søndagen: Den syke som utfordret Jesus, og Jesu svar på utfordringen
Denne fortellingen står i alle de tre synoptiske evangeliene (Matt, Mark, Luk), men Markus gir flest detaljer.
Å bli spedalsk var det mest stigmatiserende man kunne oppleve på Jesu tid. Det var både myter og fordommer knyttet til det. Man ble utstøtt fra alt sosialt fellesskap og fikk ikke ha omgang med andre, friske mennesker.
Derfor var det dristig av mannen i vår tekst å gå Jesus i møte og falle på kne for ham.
Om gruppen på ti spedalske som vi møter i Luk 17 leser vi at de ropte til Jesus på lang avstand, og at Jesus ropte tilbake.
Mannen i vår tekst må ha hørt om Jesus fra Nasaret. Han må ha hørt at i Jesu fotspor skjedde store ting: Blinde fikk synet tilbake, døve begynte å høre og døde sto opp igjen. Men også dette: Spedalske ble renset!
I møtet med Jesus ble han en av disse som ble renset. Markus har med en detalj i denne fortellingen som de andre evangelistene ikke nevner: At Jesus egentlig forbød den spedalske å fortelle hva som hadde skjedd. Man må vel kunne si at den spedalske var ulydig mot dette. Men hadde Jesus ventet noe annet?
Vi leser bare to ganger at Jesus helbredet spedalske. Men vi leser også at Jesus både helbredet og møtte mange flere enn dem evangeliene forteller om. Johannes hevder at dersom alt skulle skrives ned «tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (21, 25).
Men denne og alle andre fortellingene viser det samme: Jesus vil velsigne.
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar