«Sørgedagene er til ende»

Tekstbetraktning for Alle Helgens Dag, søndag 3. november 2019

«Ingen skal høre mer om vold i ditt land, om herjing og ødeleggelse innenfor dine grenser.
Du skal kalle murene dine Frelse og portene dine Lovsang.
Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet.
Din sol skal ikke mer gå ned, din måne skal aldri avta. For Herren skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende.
I ditt folk skal alle være rettferdige, de skal eie landet til evig tid. De er et skudd i min hage, som hendene mine har laget til min ære.
Den minste skal bli til tusen, den ringeste til et mektig folkeslag. Jeg er Herren, når tiden er inne, lar jeg det skje i hast» (Jes 60, 18-22).


Allehelgensdag er en dag med lange tradisjoner i kirkehistorien.
Man begynte å markere den på 300-tallet.
Da trodde og håpet mange i kirken at den verste bølgen av kristendomsforfølgelse var over, og man brukte dagen til å minne de som hadde lidd martyrdøden.
Selv om kristendomsforfølgelsenes tid langt fra er over, er Allehelgensdag i vår tid i stor grad blitt en dag for den private og personlige sorgen.
Vi pynter gravene til de vi har mistet, venner og familie.

Av den grunn virker kanskje setningen som er trukket ut av teksten og gjort til overskrift her, litt malplassert.
For mange er sørgedagene aldeles ikke til ende; man står midt i dem.
Sorgen over en ektefelle, et barn, foreldre eller en nær venn er fremdeles fersk og blødende, og er det noe man slett ikke vil høre, er at «det går over» eller at «livet går videre».
Også den som er en oppriktig troende, kan være sint på Gud i slike situasjoner.

Men både Allehelgensdag som dag og prekenteksten for denne dagen peker utover øyeblikket, situasjonen og denne datoen.
Når oldkirkens kristne mintes martyrene, var det også for å takke både dem og Gud for at de hadde holdt ut, og for at de hadde «nådd fram».
Det er ikke alltid tanken og troen på dette fungerer som en trøst, men iblant gjør den det, og ofte blir denne trøsten sterkere med tiden.

Min morfar hadde i alt 12 barn.
Hans første kone og sju av barna hans døde forholdsvis tidlig.
Som en gammel mann hendte det at han sa at når han kom til himmelen, hadde han mye han skulle spørre Jesus om.
Men etter noen øyeblikk pleide han å legge til: – Men når jeg ser Jesus ansikt til ansikt, har jeg vel glemt det, alt sammen!

Da, om ikke før, ville sørgedagene være til ende!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK