Som i Noahs dager

Tekstbetraktning for 23. søndag i treenighetstiden - 17. november 2019

«Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det» (Matt 24, 35 – 44).

Møtet var slutt og en mann ønsket å snakke med predikanten.
Han hadde talt om Jesu gjenkomst, og mannen lurte på om predikanten mente å si at Jesus kunne komme igjen - i morgen?.
-Nei, svarte predikanten. – Jeg mente å si at han kan komme igjen i kveld.

Den kristne kirke har alltid levd med troen på og forventningen om Jesu snarlige gjenkomst.
Noen av forsøkt å regne ut, ikke bare året for hans gjenkomst, men datoen; ja, klokkeslettet.
Ingen av disse utregningene har truffet.

Da jeg var ung, rundt 1970, var det to typer apokalyptiske forestillinger som dominerte.
Det var den kristne om Jesu gjenkomst, og det var den mer politiske, om en kjernefysisk katastrofe.
I vår tid har miljøtrusselen fått noe av den samme rollen.

Jesus brukte en kjent fortelling for å beskrive hvordan det skal være før han kommer igjen: Det skal være som i Noahs dager.
Hva vil det si?
Ikke først og fremst at det skal være «tut og kjør» og hæla i taket, men mer at den ene hverdagen skal avløse den andre og man har nok med den hverdagslige rutinen: De daglige måltidene, det daglige arbeidet, behovet for søvn og nye krefter.

Noen avbrekk skjer nok, som at noen gifter seg mens andre får barn, og slik går nå dagene.
Noen dør også; den veien skal vi jo alle gå.

Joda, Noah holder jo på med dette store prosjektet sitt, men det hadde han vel gjort i snart 100 år?
Er det mer enn 100? 120?
Ja, tida går.
Der går forresten Noah inn i byggverket sitt, og nå trekker det visst opp til regn.

Slik skal det være helt til den dagen Menneskesønnen kommer igjen, sier Jesus.
Kanskje vi bør lytte til noe Martin Luther skal ha sagt: «Om jeg visste at Jesus kom igjen i morgen, ville jeg likevel plante et tre i dag».

I visa «Kjerringkjeft» er Alf Prøysen inne på det samme.
Den handler om Maja Brattsveen som står ute og hogger ved, og er så irritert på mannen sin, Jens, som er så opptatt av storpolitikken at han ikke får gjort noe fornuftig.
Så da må Maja trå til.

Visa slutter slik:
«Å sku det gå så gæli at væla ska forgå,
og alt je hogge opp i kveld
sku vara fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass og ta ein kabbe tel…»

Jorda må gjerne gå under, men vedkassa skal være full.
Slik tenkte Luther også, og slik bør også vi våge å tenke.

Men midt i alt dette bør vi også gjøre slik som sangeren anbefaler: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK – her noe bearbeidet