Andre ord

En kjent, norsk politiker huskes for uttrykket «jeg ville ikke valgt de ordene» hver gang hun ble konfrontert med kontroversielle, skarpe eller ufine utsagn fra politiske kolleger.

Ord, skriftlig eller muntlig, er mektige våpen.
Så kraftig er det, at «Ordet» brukes som et navn på Jesus selv i den bibelteksten vi kaller «Johannes-prologen».
Slår man opp på Bibelens første blader, ser vi at det var gjennom det talte ord at Gud skapte himmelen og jorden (1 Mos 1, fra vers 3 og utover).
Apostelen Jakob skriver om dette i sitt brev: «Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann» (kap. 3,5).
Ord som er sagt i ubetenksomhet kan såre, men de kan også forplikte på en måte man ikke hadde tenkt.
Jesu ord er derfor kloke: «La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde» (Matt 5, 37).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Leser bare Bibelen

I flere år pleide jeg å sende et eksemplar av bøkene jeg ga ut til en gammel venn og frelsesoffiser.

Siste gangen fikk jeg et brev tilbake: «Takk for boka du sendte. Jeg kommer ikke til å lese den. Jeg er nå 90 år og leser bare Bibelen».

Om forfatteren Walter Scott fortelles det at da han lå på det siste, spurte han stadig etter «the Book». De rundt ham lurte på hvilken bok han mente. – Nå er det bare én bok, svarte han.
Mens han arbeidet på skuespillet «Peer Gynt» skrev Henrik Ibsen til Bjørnstjerne Bjørnsson: «Jeg leser ikke annet enn Bibelen, den er kraftig og sterk».

Jeg er i utgangspunktet enig med dem som sier de er skeptiske til personer som bare har lest én bok i sitt liv.
Selv leser jeg mange.
Men i perioder er det bare én bok som gjelder: Det er Bibelen.
Der finner jeg både kunnskaper, impulser og gode, litterære opplevelser.
Der møter jeg også Jesus!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lam som skal slaktes

Naboen vår er – blant annet! – sauebonde.

På jordene utenfor vinduene våre kan vi både se og høre dem, fra de slippes ut fra sauefjøset, se lammene som vokser opp og, når høsten kommer, se dem bli samlet inn. Mange av dem blir da ført inn på biler som skal frakte dem bort.

Vet de hva som venter dem?
Trolig ikke.
For en som betrakter dem fra sitt skriveloftsvindu virker de tillitsfulle og spente.

Profeten Jesaia sammenlikner Jesus med et lam som føres bort for å slaktes (53, 7); profeten Jeremia bruker det samme bildet om seg selv (11, 9).
Lammet var et sentralt begrep i den gamle pakt; i den nye brukes det som et bilde på Jesus.
Allerede døperen Johannes kalte Jesus «Guds lam», og sa om han at han bærer verdens synd (Joh 1,29), og Paulus skriver at med Jesus er påskelammet blitt slaktet (1 Kor 5,7).

Jeg synes det er koselig med sauer og lam utenfor vinduet.
De stemmer endog til andakt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ny bibel

Vi har fått oss en ny bibel til bruk i den hjemlige hus-andakten. Den har litt større skrift enn den vi har brukt til nå, selv om budskapet, det vil si tekstene, er den samme.

Det er snart 60 år siden jeg fikk min første bibel; jeg har den ennå og har også de andre biblene jeg har fått/kjøpt i årenes løp. Litt ulike format og størrelser og dessuten litt ulike oversettelser.
Jeg får den samme følelsen av – kan jeg kalle det «andakt»? – hver gang jeg tar et nytt eksemplar av Bibelen i bruk.
Duften av «ny bok» er en side ved det.
En annen er å bla i de de tynne arkene; ofte henger de sammen når du åpner en bibel for første gang, og du må være forsiktig, så ikke de går i stykker.
Og selv etter mer enn 50 års bibellesning oppdager du tekster eller fortellinger du ikke var oppmerksom på eller kanskje hadde glemt, og som enten kan gi helt ny innsikt, eller bekrefte det troen alt har erfart.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ekte?

«Er det ekte?» er et spørsmål vi stiller iblant, enten det gjelder bilder, smykker eller andre verdifulle ting.

Ekthet er en indikator på verdien.
Det som ikke er ekte kan være både pent og ha affeksjonsverdi, men det er ikke ekte.

Det som alt er falskt, er det ingen grunn til å forfalske.
Det er bare det som er ekte som er verd forfalskning.
Derfor blir penger, kunstverk, juveler og dyre klokker forfalsket og gitt ut for å være ekte.
Man snakker også om «falske nyheter», rene usannheter som framstilles som fakta.
Sannheten er nemlig også en verdi, derfor prøver noe å forfalske den.

Bibelen advarer mot «falske profeter», både i brevene og evangeliene.
Selv om betegnelsen først dukker opp i Det nye testamente, var fenomenet kjent også i det gamle.
Herren sa om disse alt på Jeremia sin tid: «Jeg har ikke sendt profetene, men de løper. Jeg har ikke talt til dem, men de profeterer» (Jer 23, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å flytte merket

Da min mor vokste opp var det praksis i hennes barndomshjem at far i huset leste ett kapittel fra Bibelen hver dag ved middagsbordet. Ikke mer og ikke mindre.

Da teksten var lest, ble det lagt et bokmerke i Bibelen.
De to yngste barna i familien – hun var en av dem – lærte seg derfor fort å sjekke hva som skulle leses neste gang.
Var det et langt kapittel, flyttet de bokmerket til et som var kortere.

Det finnes bibeltekster som er både «lange», «vanskelige» og «krevende». Da kan det være fristende å «flytte bokmerket». Man blar forbi det som ser vanskelig ut og velger det som er enklere, «lysere», mer oppmuntrende.
Det finnes mange slike tekster i Bibelen, om Guds nåde, Guds kjærlighet og om gleden i Gud.
Men det finnes også tekster om livets alvor, om det kristne ansvaret, om syndens realiteter.
De er også en del av det Gud vil si noe om gjennom sitt ord.
Ikke bla forbi det!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gode tanker

Det finnes mange ord for det å være glad i et annet menneske.

Både på norsk og andre språk kan dette uttrykkes på forskjellige måter: «love», «amour», «liebe», men også andre ord på hvert av disse språkene.
Da jeg bodde på Island lærte jeg et uttrykk som jeg liker godt, og som handler om det å være glad i noen.
Det er å «tykja vænt um» vedkommende; tenke pent om eller ha gode tanker (vakre tanker?) om et annet menneske.
Det er et uttrykk med mye poesi i seg, men det er mer enn bare poesi.
Allerede hos profeten Jeremia leser vi om de gode tankene Gud har for oss og om oss. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, (…) fredstanker og ikke ulykkestanker» (29, 11).
De tradisjonelle uttrykkene for kjærlighet kan noen ganger bli litt utslitt, det går liksom inflasjon i dem.
Da er det godt når vi oppdager eller finner ord som sier det samme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å lære å leve

Det er sjelden at en setning fra en skolestil går inn i verdenslitteraturen. Men det skjedde da en åtte år gammel svensk jente skrev: «Vi går på skolen for å lære å lese, skrive og regne. Men hvem skal lære oss å leve?»

Jenta het Barbro Karlén og knapt fire år senere ga hun ut sin første bok.
Det var en diktsamling som het «Männsikan på jorden». Senere kom det flere bøker.
Setningen fra skolestilen har fulgt meg siden jeg leste den første gang.
Kanskje fordi den var formulert av en jente på min egen alder?
Hun stilte spørsmål jeg kunne kjenne meg igjen i, bare spørsmålet var formulert først.

Kunsten å leve blir man aldri utlært i, verken teoretisk eller praktisk.
Noen bruker uttrykket «livets harde skole» for å beskrive dette.
Paulus sa det på en annen måte: «For meg er livet Kristus» (Fil 1,21).
Åge Samuelsen sang det slik: «Jesus er livet for meg».
Jesus er en god lærer i livet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Hvis jeg var en rik mann»

Sangen «If I was a rich man» fra musikalen «Spelemann på taket» har både en rytme og en tekst som appellerer til mange.

Den setter også ord på en drøm som mange av oss nok har dvelt litt ved i løpet av livet: Tenk så kjekt det ville være om man bare hadde litt bedre råd, en litt bedre økonomi, litt mer penger mellom hendene enn det man faktisk har.

I musikalen blir dette ønsket rettet mot Gud som en bønn fra den hardtarbeidende melkemannen Tevje med kona Golde og de mange døtrene som skal hjelpes fram.
I Bibelen kan man lese om både rike og mindre rike mennesker.
Ikke noen av disse fortellingene handler om at rikdom i seg selv er en garanti for lykke eller et godt liv.
En av Jesu mest kjente lignelser handler om dette.
I den er Jesu oppsummering at det viktigste er å være «rik i Gud», for «det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod» (se Luk 12, 13-21).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

På høyden - i dalen

Den unge, svenske gospelartisten Emilia Lindberg er ofte å se på ulike kristne fjernsynskanaler.

En av de mest populære sangene hennes handler om at «den Gud som är på höjden» er den samme nede i dalen; den Gud som er med når man har medgang, han er også med når man har motgang.

Dette er en ur-gammel erkjennelse blant Guds folk.
Salmisten David beskrev det slik: «Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der» (Salme 139, 8).
For 100 år siden satte en ung frelsesoffiser seg ned og skrev det ville dele med seg som sitt vitnesbyrd. Sangen synges fremdeles og mange er glad i den:
«Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys
under vekslende tider og kår.
Men når alt om meg skiftet, jeg sang til hans pris:
Han er trofast i dag som i går».

Hebreerbrevets forfatter til slutt: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (13, 8).
Vi er mange som har delt Emilia Lindbergs erfaring!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å snakke med seg selv

En kjent, kristen leder i Norge ga for mange år siden ut en liten minnebok som het «Jeg småsnakker med meg selv».

Det å snakke med seg selv er noe mange forbinder med litt eldre mennesker.
Noen har en litt selvironisk tilnærming til dette: Det er da man får de beste svarene.

Både i busser, på tog og i åpent landskap kan man ofte støte på personer som tilsynelatende «snakker med seg selv».
Teknologien gjør mobiltelefonene mindre og mindre, og man stusser ikke lenger over at noen snakket høyt ut i lufta, slik man kunne gjøre før.

Bønn kan nok også oppfattes som at man «snakker med seg selv».
Man kan be enten man sitter på et tog, en buss eller går på gata, men de fleste av oss gjør nok dette i stillhet.
Man vet at den man henvender seg til er ikke tunghørt, selv om han er usynlig.
For det er ikke «seg selv» man snakker med, men han som ser alt, vet alt og hører alt: Gud selv!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det var tittelen på ei bok fra 1981 som utløste denne refleksjonen.

Brønnen og kilden

Det finnes flere fortellinger i Bibelen om hendelser som skjedde ved brønner.

I 1 Mos leser vi om Hagar som var på flukt med Ismael. I ørkenen slapp hun opp for vann og trodde hun skulle dø. Så viste Gud henne en brønn, og hun berget livet, både for seg selv og for sønnen.
Vi leser også om møtet mellom Abrahams tjener Elieser og Rebekka, hun som skulle bli Abrahams svigerdatter. Det skjedde også ved en brønn.
I Johannes-evangeliet leser vi om den samaritanske kvinnens møte med Jesus ved Sykars brønn. Brønnen var et viktig møtested.

I vår tid er nok ikke brønnen like viktig, men selv om vi har vann i springen, må den være koblet til en kilde.
«Kilde» er også et ord vi støter på mange ganger i Bibelen.
Jesus sa: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (Joh 4, 14).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Dehydrert»

Vi ble anbefalt å ha med mye vann på reiseselskapets dagslange ekskursjon i det israelske ørkenlandskapet.

En i gruppa var ikke særlig glad i vann, så hun drakk heller cola.
Det var ikke så smart, og ut på dagen begynte hun å bli både forvirret og fikk andre symptomer på det som med et fint ord heter «dehydrert».
Det kan nærmest oversettes med «uttørket».
Det som hjalp var at noen av oss andre trakk henne inn under en dusj ved Dødehavet og lot vannet strømme.
Hun likte det ikke der og da, men etter «kalddusjen», bokstavelig talt, kom hun seg.
Man kan finne mange oppbyggelige poenger i en slik opplevelse.
Det går an å «tørke inn» i sitt trosliv.
Da kan en «kalddusj» være det som hjelper.
En «kalddusj» med bibelord eller en «kalddusj» med sjelesorg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Et hjørne i himmelen»

Mange har lurt på hvordan det blir å komme til himmelen.

Gater av gull er ett forslag.
Jesus selv snakket om de mange rommene (Joh 14, 2) – i andre oversettelser brukes ordet «mansion», som er et helt hus.
Også i sangskatten brukes dette bildet i litt ulike varianter.
Hank Williams (bildet) ber i en av sine sanger om at Gud skal bygge «a cabin in a corner of Gloryland» - ei hytte i et hjørne av himmelen - til ham.

Det er blitt skrevet bøker som nærmest i detalj beskriver både hvordan det skal være i himmelen og hva vi skal foreta oss der.
I en kjent «bedehusvise» heter det: «I himlen er det mange ting jeg lengter å få se».
Konklusjonen i omkvedet er imidlertid denne: «Jeg ønsker å se Jesus først av alt».
Den konklusjonen tror jeg mange kjenner seg igjen i.
Det viktigste med himmelen er at det er der Jesus er.
Vil vi være en del av det himmelske fellesskapet, er Jesus den som kan og vil føre oss inn i det.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

På vakt?

Det skjedde under en stor, felleskristen møteserie på 1960-tallet.

Medlemmer av de ulike kirkesamfunnene hadde forskjellige oppgaver, blant annet det å være «vakt». De fleste hadde et lite skilt med ordet «vakt» på, men det var ikke alltid like synlig.
En møtebesøkende gikk bort til en som så ut som han kunne være vakt, der han sto nede ved en av dørene, og spurte forsiktig: – Unnskyld, er De vakt?
Den andre så litt forfjamset på ham. – Jeg tror i hvert fall på Gud, svarte han.

«De vakte» var tidligere en mye brukt betegnelse på folk som enten var kristne eller i ferd med å bli det.
Om ikke uttrykket brukes så mye lenger, er beskrivelsen fortsatt både god og riktig.
Kristentro handler om å være våken.
Paulus skriver: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1. Kor 16, 13).
Jesus sa det samme: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne» (Mark 13, 33).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den ved døren

Tjenesten kalles gjerne «møtevert», der jeg går kaller vi det «velkomstsersjant».

For ikke så lenge siden ble en frelsessoldat innvidd til en slik tjeneste i min menighet. Hun hadde hatt tjenesten lenge, men nå ble det formalisert.
Dette er et tillitsverv i Frelsesarmeen, som jeg vil tro det er i de fleste menigheter som har slike tjenester der noen står ved inngangsdøren og tar imot de som kommer til gudstjenesten.
De ønsker velkommen, deler ut sangbøker og det man ellers måtte trenge i løpet av gudstjenesten.
Under koronatiden var det møteverten som sørget for at det ble ført liste over hvem som kom.

Det gir alltid en god følelse å bli ønsket velkommen, enten med et håndtrykk (der det er lov!), eller et smil og et «godt ord».
Derfor er møtevert-tjenesten en viktig tjeneste i kirken, enten den som ønskes velkommen er en som er der ofte, eller det er en som kommer for første gang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Samme menighet

– Hvor kjenner du henne fra? ble jeg spurt her en dag.

– Vi tilhører i samme menighet, svarte jeg.
Det er mange former for fellesskap mellom mennesker.
Familie er det nærmeste fellesskapet man kan dele mange ganger.
Nabolag kan være et annet, arbeidsplassen et tredje, foreninger av ulike slag, og altså dette: Man går i samme menighet.
Man tilhører det samme, religiøse fellesskapet.

Det behøver ikke å bety at man er omgangsvenner eller står hverandre spesielt nær, men samtidig har man et felles tilknytningspunkt.
«Samme menighet» kan bety at man møtes i det samme gudshuset eller at man tilhører det samme kirkesamfunnet eller organisasjonen.
Men «samme menighet» har også en annen valør.
For i bunn og grunn eksisterer det bare én menighet.
Det er den menigheten som består av alle troende kristne; de som bekjenner seg til Jesus Kristus som sin frelser.
De hører til samme menighet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK>

Øve opp stemmen

Etter flere måneder der man ikke kunne samles i kirker og bedehus, og ikke kunnet delta i salmesangen slik man pleide og satte pris på, var det endelig blitt mulig å samles igjen.

Ja, ikke bare samles, men kunne synge sammen også. Synge «Navnet Jesus» og alle de andre sangene og salmene som betyr så mye for så mange.
Men mange av oss oppdaget at sangstemmen var blitt litt rusten i løpet av de mange ukene med nedstenging. Sangen lød ikke like klart og sterkt som før. Den måtte trenes litt opp.
Profesjonelle sangere kan mye mer om behovet for å trene opp stemmen enn det en enkel andaktsholder kan formidle. Første del av en korøvelse blir gjerne satt av til slik oppvarming.
Fra søndagsskolen husker kanskje noen dette verset: «En gang skal vi synge i himmelens kor/men først må vi øve her nede på jord…»?
Denne «øvelsen» kan vi blant annet få når vi samles til møter og gudstjenester.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

Ladestasjon

Bensinpumper har vært et kjent syn gjennom mer enn 100 år.

Under krigen så man «knott-generatorer» fordi bensin var mangelvare, men i vår tid er biler som går på elektrisk strøm, og ladestasjoner blitt et stadig vanligere syn.
«Ladestasjon» er et fenomen som kan skape flere typer assosiasjoner.
For min egen del har jeg foreløpig et rent akademisk forhold til denne typen drivstoff for bil, selv om jeg i mange år har forholdt meg til lade-teknologi både når det gjelder telefoner, kameraer og pc-er.

Men også i andre forhold i livet trenger man «ladestasjoner» der det er muligheter til å hente ressurser og nye krefter.
Dette er viktig i forholdet til våre medmennesker, det være seg ektefelle, barn, kolleger og andre relasjoner; naboer og venner.
Det er også nødvendig i vårt forhold til Gud.
De ladestasjonene heter bibel, bønn og de helliges samfunn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibel-menneske

I en gammel avisannonse fra 1922 fant jeg at det ble lyst til ekteskap for en «bibelkvinne». Det var yrkestittelen hennes.

Det er neppe noen som bruker dette som yrkesbetegnelse i dag, men jeg fant ut at den vordende bruden var ansatt i en kristen organisasjon som en type evangelist.
Det hender vel ennå at noen blir omtalt som «bibellærer».
Det hender vel fremdeles at man får besøk av menn eller kvinner som vil selge bøker, og kanskje har de også en bibel i veska si.
Å være «bibelkvinne», eller «bibelmann» for den del, kan også forstås på andre måter: At man er en person som er opptatt av Bibelen. Bibelen er bok slike personer gjerne leser i, både for å finne trøst, formaning eller lærdom.

- Hvordan står det til med deg i dag? spurte en som stakk innom en kristen venn.
- Det er det jeg skal finne ut, svarte vennen, han satt med Bibelen foran seg.
Et bibelmenneske!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lukt og smak

Dersom man blir syk av korona, kan lukt og smak være av de ting som rammes.

Man kan miste en eller begge disse sansene etter en runde med denne sykdommen.
Også andre medisinske tilstander kan føre til dette, for eksempel en hjerneskade eller ettervirkninger av strålebehandling.

Både luktesansen og smakssansen er verdifulle og viktige tilskudd til så vel livskvaliteten som til selvoppholdelsesdriften.
Lukt og smak kan varsle om fare.
Det er ikke mange bibelvers verken om lukt eller smak.
Et søk i nettbibelen på ordet smak, ga tre treff. Det mest kjente er nok Salme 34, 9: «Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham».
Søker du på «lukte» får du to treff. I Salme 15, 6 heter det om de falske gudebildene: «De har ører, men kan ikke høre, de har nese, men kan ikke lukte», en beskrivelse vi også finner i 5 Mos 4, 28.
Både lukt og smak hører med til Guds gode gaver!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Pilegrim

Det å gå pilegrimsvandring er blitt mer aktuelt i de senere årene.

Mens det tidligere var noe man forbandt med spesielt fromme mennesker, er pilegrimsvandring blitt en aktivitet som stadig flere velger å gjennomføre. Noen med stort alvor, andre som er slags alternativt reiseopplegg.

De fleste forbinder noe religiøst med ordet «pilegrim», og pilegrimstradisjoner finnes i flere religioner.
I Bibelen forekommer ordet «pilegrim» bare én gang: «Til Guds hus vandret jeg i festskaren med jubelrop og lovsang. En pilegrimsskare i fest» (Salme 42, 5).
Å synge sammen var en del av pilegrimstradisjonen.
I Salmenes Bok er 15 tekster kalt «En sang ved festreisene».
Ennå synger vi «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys, mellom venner som samme vei går».
Israels folk vandret fra Egypt til Kana’an – dagens troende har himmelen som mål.
Pilegrimer, vi også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Avstand eller nærhet?

I mange måneder har «meter’n» vært et begrep vi måtte forholde oss til.

Det var den avstanden myndighetene anbefalte at man holdt til hverandre for å unngå å spre smitte, verken smitte selv eller bli smittet.
Ordet «avstand» kan bety forskjellige ting.
Det kan beskrive en distanse, men det kan også beskrive en holdning.
Å «ta avstand» er et uttrykk som dukker opp i mange sammenhenger.
Paulus skriver: «Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset» (2. Kor 4,2).
Job opplevde at «Mine brødre holder seg på avstand, mine kjenninger er som fremmede» (Job 19, 13).
Gud ønsker ikke avstand mellom seg og oss.
Om kong Hiskia leser vi at han holdt seg nær til Gud og vek ikke fra ham (2 Kong 18, 6), David takket Gud for at han ble fylt med fryd når Herren var nær (Salme 21, 7).
Paulus skrev: «La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær» (Fil 4, 5).
Ingen meter der!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Galileas fjell og vann»

Jeg var bare ti-elleve år første gang jeg hørte noen synge «I den stille, klare morgen».

Jeg likte sangen, både tekst og melodi, og gjør det ennå.
Den gang likte jeg særlig godt linja jeg oppfattet slik: «Jeg har hørt hans trette trinn på Galileas fjell og vann…».
Fra søndagsskolen husker jeg fortellingene om da Jesus og Peter gikk på vannet, selv om Peter begynte å synke nokså fort.

Det kan være mange ord som brukes både i samtaler, taler og foredrag som et barn ikke skjønner, eller som kan misforstås.
Kanskje fordi det ligner på et ord man faktisk kjenner, og derfor tror man det er dette ordet som brukes.
For en bygutt gav ordet «vann» mer mening enn ordet «vang».

I troens verden kan man nok høre ord som man stusser over.
Ofte kan slike misforståelser ha sin egen sjarm, og når man får det forklart kan også misforståelsen legge en ekstra dimensjon til begrepet og teksten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bagasjen

Den dukker opp i radioen fra tid til annen.

Sangen heter «En fattig trubadur», men er best kjent fra første linje i omkvedet: «Du kan ingen ting ta med deg dit du går». Cornelis Vreeswijk (bildet) sang den; det samme gjorde Harry Brandelius.
Visa formidler en enkel, universell livsvisdom: Ikke noe av det vi har samlet av rikdom og eiendeler kan følge med oss når livet er slutt.
En av Jesu mest kjente lignelser handler om dette: Den om den rike bonden. I de tidligere bibeloversettelsene kalte Jesus ham en «dåre» - ikke fordi han planla for framtida, men fordi han ikke også planla for evigheten (se Luk 12, 20).
Inger Hagerup minner om det samme i sitt kjente dikt:
«Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå …».
Passasjerene i hennes dikt får bare ta med seg hjertet sitt på den reisen.
Så også med oss - det hjertet vi en gang lot Jesus flytte inn i.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Forbindelsen gjenopprettet

Et sommerlig tordenvær gjorde at internettforbindelsen ble koblet fra her hjemme.

Da tordenværet var over, ble kontaktet satt inn igjen, og den ansvarlige ropte at «nettet er på igjen».
Brudd i nettforbindelsen kan oppstå på flere måter.
Noen ganger er det varslet og man rekker å gjøre de nødvendige forberedelser.
Andre ganger skjer det brått og avbryter det man holder på med. Da kan det være litt mer plunder med å komme «online» igjen.
Brudd i forbindelsen hører man om i mange sammenhenger: I familier, i arbeidsforhold og mellom venner.
Det kan også skje i forholdet mellom Gud og mennesker.
David opplevde det.
Noe gjorde at frimodigheten hans ble borte.
Han skrev: «Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen» (Salme 32, 3).
Men forbindelsen ble gjenopprettet: «Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren». Og du tok bort min syndeskyld» (vers 5).

Publisert første gang som «Dagens andakt» på KPK

«Sela»

Ordet forekommer 71 ganger i Salmenes Bok, og står i 39 av de 150 salmene i denne boka.

Som regel forekommer ordet i slutten av et vers. Det er et lite ord på fire bokstaver: «Sela».
Mange har undret seg over hva ordet kan bety.
Noen har tenkt at det er et lovprisningsord, et slags alternativt «halleluja» eller «amen»; en forsterkning av teksten.
Andre har tenkt at det er en instruksjon til den som leder salmesangen, eller til de som synger.
Noen har tenkt at det er en oppfordring til sangerne om å bøye kne, andre at det er en oppfordring til å reise seg, slik mange fremdeles gjør når en sang skal framføres.
En eldre, kristen mann tolket ordet helt bokstavelig når han avla sitt vitnesbyrd.
Han drev med hest, og tolket ordet som en oppfordring til å sele av hesten, slik at den fikk hvile etter endt økt.
Det er nok ikke språklig korrekt, men det er vakkert tenkt.
Herren unner oss å hvile!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Korsfestet i gågata»

Påskefortellingen er godt kjent for de fleste av oss.

Mange hørte den første gang i søndagsskolen, andre fikk den med seg fra skolens kristendomstimer.
Det er en fortelling med mye drama i seg: Påskemåltidet, kampen i Getsemane og korsfestelsen.
En gutt på åtte-ti år hadde hørt fortellingen og var spesielt opptatt av nettopp korsfestelsen.
Men det var en ting han ikke fikk tak på: Hvorfor ble Jesus korsfestet i gågata?
Det var slik han hadde oppfattet ordet «Golgata».
Det var en språklig misforståelse som både han og familien har smilt av i ettertid, men man har også tenkt at både korsfestelsen og senere oppstandelsen er noe som angår den enkeltes hverdag.
Om ikke Jesu korsfestelse skjedde i «gågata» i Jerusalem, skjedde den i det offentlige rom, med mange til stede.
En av dem som var til stede da det skjedde utbrøt da Jesus var død: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15, 59).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å banke på døra

Før ringeklokkenes tid var det å banke på døra måten man formidlet at man gjerne ville inn til noen.

Det er mange måter å banke på: Forsiktig og vennlig, tydelig og vennlig, eller ren dundring.
Måten man banker på sier gjerne noe om hensikten.
Et kjapt søk i nettbibelen ga tre treff på ordene «og banker».
Hos Lukas leser vi om husherren som kommer hjem, banker på døra og venter at tjenerne er våkne og lukker ham inn, men også om de som kom for sent til gjestebudet, og står utenfor og banker.
Best kjent er Åp 3,20 der Jesus sier: «Se, jeg står for døren og banker».
Rundt om i bedehus og kirker henger hundrevis av malerier og tegninger med det motivet, og det er skrevet sanger om det samme.
Som Bob Dylans «Knocking on Heaven’s Door».
Å banke på døra har flere betydninger.
Vi kan banke på Guds dør og han vil åpne for oss.
Og banker Jesus på vår dør, kan vi åpne for ham og slippe ham inn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Vinne hele verden»

Han var regnet som en svært vellykket forretningsmann.

I det offentlige rom kunne han virke som en glad laks og en som var fornøyd med livet. Suksess i forretningslivet og med en god, personlig økonomi.
Men en dag ble han funnet død i sitt hjem.
Han hadde tatt sitt eget liv, og etter hvert kom det fram at under den tilsynelatende vellykte overflaten befant det seg et ulykkelig menneske som til slutt ikke orket mer.

Jesus forteller om en annen mann som også var rik og vellykket.
Han planla framover og ville utvide litt mer før han slo seg til ro og kanskje få tid til å tenke på andre ting også.
Jesus kritiserer ikke den som planlegger eller tenker framover.
Men han utfordrer oss til å tenke enda lenger enn bare «framover».
Han vil at vi også skal tenke mot evigheten.
Derfor sier han: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Mark 8, 36).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bokstaven slår i hjel

Jeg hadde satt meg i solveggen med ei bok. En innpåsliten klegg forsøkte stadig å hente seg næring fra mine bare legger.

Til slutt klasket jeg til den med boka jeg satt med, og jeg traff.
Først etterpå oppdaget jeg at det var et nytestamente jeg hadde brukt på den måten.
Det var neppe insektjakt Paulus hadde i tankene da han minnet de kristne i Korint om at «bokstaven slår i hjel», men det var det sitatet som meldte seg for meg der jeg børstet restene av kleggen vekk fra boka (det står i 2. Kor 3, 6).
Ord, og for den del bøker, kan brukes på mange måter.
Ord kan såre og de kan trøste; de kan oppmuntre og de kan bryte ned.
Innholdet i ei bok kan stimulere til refleksjon og det kan forflate og fordumme.
Derfor setter ikke Paulus punktum etter å ha sagt at bokstaven kan slå i hjel, men tilføyer at «Ånden gjør levende».
Det å bruke ord, muntlig eller skriftlig, er et stort ansvar. Ikke glem det!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vokse eller avta?

Han hadde vært en «snakkis» i en periode. Noen måneder? Kanskje et år?

Så trådte en ny skikkelse inn på arenaen og ble «snakkis» han også; en som folk fulgte med på, både hva han drev med og hva han sa.
Noen gjorde den første mannen oppmerksom på dette. Hva tenkte han om det?
– Det er slik det skal være, svarte Døperen Johannes.
– Jeg har bare vært en forløper og en budbærer. Nå er det han som skal vokse og jeg som skal avta.
Han snakket om Jesus fra Nasaret.
I et bedehus så jeg et bilde, eller kanskje var det en plakat.
Den var full av navn på kjente forkynnere og kristenledere, fra apostlenes dager og fram til vår egen tid.
Men over alle navnene sto en tykk strek.
Det eneste navnet som ikke var strøket over, var det som sto midt på plakaten: Jesus.
«Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4, 12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det som skinner

Skjæra har ikke et spesielt godt rykte.

Ikke er den pen å se på, ikke synger den fint, og den har ord på seg for å være tyvaktig.
Pene matvaner har den heller ikke; den er både åtselfugl og jeger.
Men gløgg er den.
Skjæra var en av de første fugleartene som besto den såkalte «speiltesten»; den forstår at det er seg selv den ser i et speil eller en skinnende flate.
Det er en seiglivet myte at skjæra stjeler ting som skinner – skjeer, gafler, mynter, og at den gjemmer på dette.
Det stemmer ikke.
Forskning har vist at det eneste skjæra stjeler og gjemmer på, er ting den kan spise selv eller som kan brukes til å bygge reir.
Men kanskje ryktet om at skjæra stjeler det som skinner skyldes at det er noe vi mennesker kan kjenne oss igjen i?
I Bergprekenen sier Jesus noe om at menneskets øye kan friste en til fall, og advarer mot dette.
Ikke kast deg over alt som skinner.
Selv skjæra vet bedre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gud eller Jesus?

Nylig hørte jeg om en som sa om seg selv at han trodde ikke på Gud, men han trodde på Jesus.

For en gammel søndagsskolelærer hørtes et slikt utsagn underlig ut.
Kan man tro på Jesus uten å tro på Gud?
Jeg måtte konkludere det med at det kan man ikke.
Man kan nok tro på Gud uten å tro på Jesus, men man kan ikke tro på Jesus uten å tro på Gud.
I hvert fall ikke hvis det er den bibelske Jesus man bekjenner seg til.
For hva sier Bibelen om Jesus?
Den forteller oss at Jesus er Guds sønn.
Den forteller oss at Jesus ble sendt til menneskene slik at vi kunne bli forsont med Gud (2. Kor. 5,20).
Bibelen har mange henvisninger til Jesus, hvem han var og hva som var oppdraget hans, men alt refererer til forbindelsen mellom ham og Gud. Jesus selv sier det slik: «Jeg og Far er ett» (Joh. 10, 30).
Man kan ikke velge mellom Gud og Jesus.
Å tro på Jesus, er også å tro på Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Søvnens gave

«Fornyelsens nåde» var tittelen på ei bok jeg fikk i hendene for mange år siden.

Rent umiddelbart trodde jeg det var en andaktsbok, men det viste seg å være en fagbok om søvn og søvnproblemer.
Det kan ligge mye fornyelse og velsignelse i en god natts søvn.
Listen om diagnoser som kan rubriseres som «søvnsykdommer» er lang – som en søvnløs natt, for å holde oss i bildet.
Det er ikke slik at «søvn er søvn», man kan sove, men sove dårlig.
«Søvnkvalitet» er et begrep noen av oss har lært litt om.
Går man inn på nettbibelen og søker på ord som har søvn, sovne eller sove å gjøre, kan man få mange treff.
Om søvnen i de fleste situasjoner er en gave, kan den også representere en fare.
Derfor finnes det også mange bibelvers som handler om å være våkne.
Våken og søvnløs er to forskjellige ting.
Søvn handler om å hvile, våkenhet om å handle.
Begge deler trengs i en kristens liv og tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lengst mulig hjemmefra?

Mange av oss husker den gamle barnereglen om mannen som ville «fra nissen flytte».

Men det var helt nytteløst, ifølge den samme regla: «For høyt på vognlasset nissen lo/jeg tror vi flytter i dag, vi to».
Barnereglen er et uttrykk for en ur-gammel erfaring: Det er ikke alt man klarer å flykte fra eller flytte fra.
En mann som var blitt omvendt, fortalte at han syntes den kristne oppveksten han hadde fått var så beklemmende at han så fort han kunne hadde flyttet lengst mulig hjemmefra. Men han kom ikke unna den bagasjen han hadde fått.
I de fleste tilfeller er nok arven hjemmefra en ressurs, men den kan også være en belastning.
I slike situasjoner trenger man å bli minnet om salmistens ord: «Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg!» (Salme 55, 23).
Det gjelder alle slags byrder vi måtte bære på. Også slike som eventuelle «nisser på lasset» måtte representere.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK .

Å være unik

<

«Han (eller hun) er helt unik!» Slik kan mennesker bli omtalt noen ganger.

Dette unike kan både være noe positivt og hyggelig, men også noe negativt og skremmende.
I uttrykket ligger det også at vedkommende skiller seg ut fra «alle andre», i positiv eller negativ forstand.
Vedkommende er «helt unik».
Men realiteten er jo at vi alle er helt unike.
Fem millioner nordmenn – alle er helt unike.
Sju milliarder i verden – alle er helt unike.

Folk kan være lik hverandre, rent utseendemessig.
Noen har opplevd å ha dobbeltgjengere.
Andre har opplevd at det blir tatt feil av en selv og en annen; kanskje en såkalt «kjendis».
Men skal man identifisere et menneske, er det ikke nok å ligne. Et fingeravtrykk eller ens DNA lar seg ikke kopiere.
Vi som tror at Gud har skapt oss, tenker i blant på all denne kreativiteten.
Hver enkelt av oss er unik!
Gud må ha kost seg da han skapte menneskene!


Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å sette fra seg byrden

Det må ha skjedd i den tida da det ennå gikk an å gå langs landeveien.

Den gamle kona hadde en sekk på ryggen, og bonden som kom forbi med hest og kjerre så at hun bar tungt.
– Sett deg opp i vogna mi, så skal jeg kjøre deg, sa han.
Kona takket, kløv opp i vogna og satte seg på ei kasse. Men sekken beholdt hun på.
– Skal du ikke ta av deg sekken? spurte bonden.
– Å nei, sa kona, – det er ille nok at du kjører meg. Sekken får jeg bære selv.

Det er vel det som kalles en predikanthistorie, men poenget er godt nok.
Mange kristne har tenkt at de gjerne vil legge fra seg byrdene sine på Gud, og så fortsetter de å drasse på det likevel.
Disse byrdene kan ha mange slags navn.
Det kan være nederlag man ikke får lagt fra seg, eller det kan være bekymringer man ikke blir ferdige med.
Derfor oppmuntrer salmisten oss til dette: «Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg» (Salme 55, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Partituret

I et orkester eller musikkorps er det mange stemmer.

Hver enkelt musiker eller musikant har sine egne noter som han – eller hun – følger.
Selv trommeslageren har det, dette vet jeg av erfaring.
Den enkelte musikant trenger bare å følge med på sitt eget noteblad, samtidig som man må følge de anvisninger dirigenten gir.
For dirigenten er den som har oversikten.
Dirigenten har ikke bare ett noteblad, men hele partituret der alle stemmene er oppført.
Kanskje kan dette sammenliknes med det apostelen Paulus beskrev som å «forstå stykkevis» da han skrev til menigheten i Korint?
Første-stemme, andre-stemme, solo-stemme?
Strykere og blåsere?
De sitter med notene for hver sine stemmer, men dirigenten har oversikten.
Dirigenten har partituret.
Men når alle følger dirigenten, lyder verket slik komponisten som skrev partituret, og dirigenten, ønsker det skal lyde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Mer enn du ber om»

Kanskje har du opplevd å få «mer enn du bad om» noen ganger?

Du ønsket deg en jakke eller bukse, og så fikk du begge deler.
Øystein Sunde har laget en vise der han synger «jeg ba om en dråpe, men ikke en sjø; jeg ba om en smule, men ikke et brød».
Da kong David var død, var det sønnen Salomo som arvet riket og tronen. Gud talte til ham i en drøm: «Be om hva du vil! Jeg skal gi deg det!» Salomo, som følte ansvaret stort, ba da: «Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt».
Det var en bønn etter Guds hjerte, og han ga Salomo både dette og mer til.
«Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg», sa han (se 1 Kong 3, v. 5, 9 og 13): Rikdom og ære, stor makt og et langt liv.
I stedet for å be om slike ting, bad den unge kongen om klokskap, og han fikk mer enn han bad om.
Vi blir ikke konger, men vi trenger klokskap og vi trenger velsignelser.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Ikke synd lenger»

Det er ikke pent å lytte til andres samtaler, men noen ganger kan det ikke unngås.

Som da to unge satt ved et kafébord og snakket om livets alvor, og den ene sier: - Nei, men det der er ikke synd lenger!
«Synd» er et ord som brukes ofte, om enn med litt ulikt innhold.
I kristen språkbruk handler det om det som skiller oss fra Gud. Mange fokuserer kun på konkrete handlinger når de skal definere hva som er «synd».
De ti bud kan kanskje være en forklaring på dette.
Men «synd» dreier seg om mye mer enn dette.
Synd er ikke først og fremst de konkrete handlingene vi gjør, men den natur vi har som en følge av syndefallet.
Synden er ikke noe vi kan «ta oss sammen» fra, men noe vi må frelses fra.
Det var derfor Jesus ble født.
Det var derfor han levde det livet levde, bar de lidelser han bar, døde, men også sto opp igjen.
Synd kan vi ikke bare slutte med, den må tilgis – av ham som kan tilgi.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et øye og et smil

Før var det regnet som litt skummelt, men nå har det lenge vært en dagligdags opplevelse å møte maskerte personer.

I butikker, på buss, trikk og tog, på venteværelser eller kontorer: Nederste del av ansiktet er som regel dekket. Noen ganger er munnbindet av den enkle sorten, andre ganger nokså forseggjort.
Denne maskeringen gjør noe med møtet mellom mennesker.
Kombinasjonen av øyne og munn er det som gir en fullstendig opplevelse av et møte, mer enn bare å kunne se øynene.
Et møte skal helst være en «hel» opplevelse: Kombinasjonen øyne og smil.
En smilende munn og et kaldt blikk virker ikke troverdig.
Da er et varmt blikk en bedre opplevelse, selv om munnen ikke viser seg. Nettopp øyet er et mye brukt symbol på Gud.
Guds øye som alltid våker, er et mye brukt motiv i barnesanger og barnebønner.
Vi kan lukke våre øyne, men Guds øye er alltid åpent.
Et øye og et smil – det er Guds ansikt

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«En bok forandrer verden»

I mine hyller står en bok med tittelen «En bok erobrer verden». Det er en bok om Bibelen.

Boka om Bibelen kunne like gjerne hett «En bok forandrer verden» - for øvrig noe som kan sies – og er blitt sagt - om flere bøker.
Romanen «Onkel Toms hytte» er en av disse.
Med den ble kampen mot slaveriet satt på dagsorden på en helt ny måte. President Abraham Lincoln skal ha sagt da han møtte bokas forfatter mens den amerikanske borgerkrigen raste: - Så De er den vesle kvinnen som skrev boka som startet denne store krigen?
Drøyt 100 år senere kom en annen bok som bidro til å «forandre verden».
Den het «Den tause våren», og var et kampskrift mot bruken av plantevernmidler, ikke minst DDT, som nå stort sett er forbudt.
Den bibelske vismannen sukket: «Det er ingen ende på de bøker som skrives» (Fork 12, 12).
Bare de færreste erobrer, enn si forandrer, verden.
Men noen gjør det.
Ikke minst Bibelen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å finne fram

Et av lyrikeren Kolbjørn Falkeids mest kjente dikt handler om døden.

Mange fant det fram igjen da dikteren gikk bort tidligere i sommer i en alder av 87 år.
Det heter «Jeg finner nok fram»:

«Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram».

Det er alltid betryggende å ha kjentfolk og veivisere når man beveger seg i ukjent terreng.
Jesus spør i en av sine lignelser om en blind kan lede en blind? Det er snarere slik at begge faller i grøften, sier han.
Døden er det store, ukjente i alle menneskers liv.
Men det behøver ikke å være så skremmende.
Noen har gått foran.

Salmedikteren H.A. Tandberg beskrev det å møte døden slik:
«Å barnlig å legge min skjelvende hånd
i hans som har gått gjennom dødsdalen før
og fjernet dens brodd og dens torner».

Da finner vi nok fram.
Det er mye trøst i å tro det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Framme snart?

Jeg tror alle som har vært på reise med små barn, egne barn eller barnebarn, har hørt spørsmålet: «Er vi framme snart?»

Den voksne vet at reisen kan ta noen timer, men barn har en annen forståelse av tid.
Men også for voksne kan «snart» være et relativt begrep.
Den kristne kirke har i to tusen år tenkt og trodd at «Jesus kommer snart». Man kan forstå den som sier at «det sa man i min ungdom også».
Alt i urkirken kom denne utålmodigheten til uttrykk, og apostelen Peter måtte skrive i et av sine brev at «For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som én dag (2 Pet 3,8).

Ekteparet June og Johnny Cash (bildet) satt i bilen en kveld, på vei hjem. De snakket om at de trengte noen nye sanger til sitt repertoar. – Det får vente litt, sa han, – for over neste bakketopp er vi hjemme.
– Der har du den nye sangen, utbrøt June.
Sangen heter «Over the next hill» - da er vi hjemme.
Framme snart? Ja, snart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bygge på sand eller fjell?

Preken for femte søndag i treenighetstiden, 27. juni, 2021

Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde (Matt 21 – 29).

Disse åtte bibelversene kunne gi stoff til mange prekener eller andakter.
Kanskje en gammel søndagsskolelærer kan få gripe tak i den delen av teksten som gir assosiasjoner nettopp til søndagsskolen? Som minner om da både søndagsskolebarn og søndagsskolelærere sang – «med bevegelser» - om at «den dumme mann bygde huset sitt på sand» og at «den kloke mann bygde huset sitt på fjell».
Regnet og flommen ble skildret like dramatisk i hvert vers, og det samme med konklusjonen: «Huset på sanden falt ned», mens «huset på fjellet sto fast».

Fjellet betraktes gjerne som det mest solide man kan tenke seg.
I språket snakker vi om at ting er «hugget i stein», eller kanskje de ikke er det.
Man snakker om å bygge på steingrunn; det er regnet som trygt og sikkert. Bjørn Eidsvåg uttrykker det slik i en av sine sanger: «Du løftet meg opp fra fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell».
Det er kanskje en av de beste sangene han har laget.
For mange år siden fikk jeg et russekort der det sto: «Det er bedre å stå ustøtt på en sikker grunn, enn å stå støtt på en usikker grunn».
Det er et visdomsord, inspirert av Jesu liknelse om husbygging.
Denne samme erkjennelsen dukker opp i mange sammenhenger. Blaise Pascal, som levde på 1600-tallet, sa det slik: «Jeg vil heller tro og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil».
Den stødige grunnen er tryggere enn påståeligheten.
I en stormfull periode satte Martin Luther seg ned og skrev: «Ein feste Burg ist unser Gott» - Vår Gud, han er så fast en borg. Han var inspirert av Salme 46: «Jakobs Gud er vår faste borg» (v. 8).
Den faste borgen – det solide byggverket – den urokkelige fjellgrunnen.
Det er alle disse bildene Jesus rullet opp for tilhørerne for to tusen år siden, og som han ruller opp for oss fremdeles.
Også søndagsskolebarna som synger om den kloke mann!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Å tenke på Gud

Den unge mannen hadde vært utsatt for en grov voldsforbrytelse.

Han hadde fått et knivstikk i halsen, og det var bare takket være rask inngripen fra en nabo og fra ambulansepersonalet at han berget livet, selv om arrene etter knivstikket vil følge ham resten av livet.
Under rettssaken mot voldsmannen skulle han vitne.
– Jeg ble redd, sa han.
– Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg tenkte på Gud.

Å tenke på Gud i slike situasjoner er nærmest en refleks for mange, selv om de ikke tenker så ofte på ham ellers, eller vil si at de tror på ham.
Mange kjenner nok linjen «i slik en natt får du bønner, Gud» fra et av Henrik Wergelands dikt, og har erfart sannheten i dikterens ord.
Men ikke bare dikteren.
I Forkynnerens bok i Bibelen heter det «Også evigheten har (Gud) lagt i menneskenes hjerter» (3, 11).
Vi blir minnet om Gud på så mange måter.
Og om vi glemmer ham, glemmer ikke han oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ta korset opp

Tekstbetraktning for 4 søndag i treenighetstiden, 20. juni, 2021

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort» (Matt 16,24-27).

Korset er et sentralt symbol i den kristne tro.
Ser man et kors på en bygning, vet man som regel at dette er et gudshus.
Korset er noe alle kristne har felles.
Uttrykket om å ta sitt kors opp må ha vært en kjent talemåte lenge før Jesus selv ble korsfestet, siden Jesus brukte det i sin undervisning av disiplene lenge før påskedramaet.
Korsfestelse var en henrettelsesmetode som hadde vært brukt over hele Østen i flere hundre år før Jesu tid. Det ble helst brukt mot slaver, opprørere, forrædere og kriminelle fra de nederste samfunnslagene, men sjelden mot frie romerske borgere.
Det var en langsom, smertefull og grusom måte å dø på. Det hendte den dømte hang på korset i flere dager før døden inntraff.
Når Jesus snakket om å «ta opp korset» henviste han til det som var en del av straffen, nemlig at den dømte selv måtte bære tverrstykket av korset, det han skulle bindes eller nagles til på veien mot en langsom og smertefull død.
Jesu ord i denne teksten kan ikke forstås annerledes enn at det å tro på ham og følge ham har sin pris.
Å «miste sitt liv for (Jesu) skyld» kan skje bokstavelig. Det har millioner av kristne erfart i løpet av kirkehistorien. Men det handler også om å gi Jesus førsteplassen i livet, la ham være herre.
Spørsmålet om «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» fører tanken til Jesu liknelse om den rike bonden.
Det er en liknelse om å prioritere rett og i riktige rekkefølge.
Den handler ikke om å gi opp livet, men om å velge det nye livet.
Et nytt liv også mens vi lever her nede på jorden.
Korsfestelse var en nedverdigende måte å dø på.
Korset var et skammens symbol. De første generasjonene kristne fikk merke det på mange måter.
Også i vår tid merker mange kristne denne skammen og forakten som er knyttet til korset og til det å tro på Jesus. Det er neppe særlig aktuelt for de aller fleste som leser denne andakten, men også vi må treffe noen valg og ta noen beslutninger – velge det livet som Jesus kan tilby alle dem som følger ham.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Slettet gjeld - ny kapital

Som bibelskole-elev for 50 år siden noterte jeg følgende: «Gud har ikke bare betalt konkursen vår – han har også gitt oss ny startkapital».

Bibelverset som ble forklart slik, var Jes 40, 2: «Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (1930-overs.).
«... fått dobbelt for alle sine synder» - ikke bare gjeldfri, men også ny startkapital.
Det er ikke underlig at profeten Jesaja kalles «evangelisten i Det gamle testamente».
Motivet «slettet gjeld» kjenner vi fra mange kristne sanger. Johnny Cash sang om «The old Account» - den gamle regningen. Den fikk han gjort opp, synger han.
Ordet fra Jesaja gir oss på mange måter hele evangeliet i et nøtteskall.
Påskebudskapet handler om at vi blir gjeldfrie – pinsebudskapet om at vi får ny startkapital gjennom Den hellige Ånds kraft og utrustning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK