Julebudskapet – profetisk tale eller pludring?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Prost Øystein Magelssen i Drammen har utfordret både menigheten og byen på å ta konsekvensene av julens budskap. En av konsekvensene gjelder hvordan man møter den nød som man finner på sin egen kirketrapp eller utenfor vår egen stuedør. I lokal klartekst vil det blant annet si hvordan man møter tiggere.

«Men om vi i vår velstand, lukker oss for verdens nød, blir julegleden grunn. Om vi stuer vekk menneskers smerte og savn, får julekosen bismak. Det gjelder og vår egen sorg og skam. Først når vi erkjenner hvem vi selv er og hva vi bærer på, er det mulig å ane hvem Jesus er og hva Gud kan gi», heter det i prostens preken, som her er sitert fra nettsidene til Drammens Tidende.
Å refse samtidens og samfunnets likegyldighet overfor medmenneskers nød og lidelse, har alltid vært en del av kirkens profetiske oppdrag. Det var også en del av det profetiske oppdrag i gammeltestamentlig tid. Det er denne tradisjonen Drammensprosten går inn i med sin preken.
Ikke alle er glad for å bli konfrontert med et slikt budskap. En av disse er den lokale Frp-politikeren Lavrans Kierulf. Han mener prosten med sin preken plasserer kirken «for langt ute på venstresiden». Han synes presten i sin julepreken skal konsentrere seg om «saker alle kan være enige om» ifølge Vårt Lands nettutgave.
Sagt på en annen måte: Frp-politikeren ønsker ikke en kirke som taler profetisk. Han ønsker en kirke som pludrer.
Det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring. Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag båe å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har som veien man kan gå videre. At enkelte føler ubehag ved en preken som peker på dette, forteller bare at prekenen var på sin plass, og et nødvendig budskap inn i julefeiringen.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 31. desember 2014

Tilfluktsstedet

En liten familie var på vandring.

Kanskje var de på flukt også? Men ingen hadde plass til dem noe sted.
Den unge kona skulle straks føde, men både hjerterom og husrom var like lukket.
Til slutt fant de en garasje. Den var ikke tom, men det var plass til dem. Det var ly og litt varme.

De tok inn der, og der ble barnet født.
Faren fikk laget en slags seng av en kasse som sto der. Han fylte den med litt treull og filler som han fant, og tok av seg t-skjorta si. Den gjorde han til laken.
Kona tok sjalet sitt og svøpte barnet inn i det.

Ville julefortellingen sett omtrent slik ut om det var i dag Jesus var blitt født, og ikke for to tusen år siden?
Da det skjedde, var nok dette bare en fødsel blant mange andre, kanskje den samme natta.
De fikk ikke noe tilfluktssted, men måtte greie seg med det de fant.
Litt husly.
Litt varme.
Bruke det de fant.
Som så mange må.
Også i årets julehelg.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Englevakt eller flaks?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Som ung journalist i ei lokalavis ble jeg sendt avgårde da det kom melding om en bil som hadde veltet i en sving. «Et bilde og en kommentar», var bestillingen fra desken.

Bildet var lett å ordne, en litt rystet, ung sjåfør stilte opp ved siden av sin veltede bil. Han forsto ikke helt hva som hadde skjedd, men «jeg må ha hatt englevakt», som han sa. Den konkurrerende lokalavisa skrev også om saken. Men der var englevakten blitt til «griseflaks».

En norsk biskop var utsatt for et biluhell tidligere i høst. En fyllekjører braste inn i biskopens bil bakfra, og i meget stor fart. Men verken biskopen eller passasjeren hans ble skadet, og han brukte uttrykk som «et Guds under» og «englevakt» om det de hadde opplevd. Fra en biskop er nok et slikt uttrykk mer gjennomtenkt enn hos en litt skjelven sjåfør.
Fra min barndom husker jeg et bilde av to små barn som leker ved en litt løs elvebredd. Sammen med dem er en engel i hvit kjortel og store vinger, klar til å gripe inn. Det er et klassisk, religiøst kitschmotiv, og jeg kan vel innrømme at jeg hang opp et slikt bilde selv over senga til mine barn da de var små. Det var, om ikke annet, et uttrykk for at jeg som en kristen pappa håpet at noen som var større enn meg skulle passe enda bedre på dem enn jeg var i stand til.
Mer enn én pappa har opplevd at barnet deres ikke ble «passet på», slik de både bad om, håpet og trodde på. En slik pappa har skrevet en bok om dette. Den kom ut tidligere i høst. Boka heter «Pass på liten og på stor» - det er en formulering mange av oss både ble lært som barn og lærte videre da vi bad kveldsbønn med egne barn. Det er en bok mange har lest, og den har åpenbart satt ord på viktige tanker og følelser.
Selv sier forfatteren at han fremdeles er sint på Gud; han er ikke på talefot med ham for tiden.
Jeg tror det er en følelse som Gud forstår svært godt. For et av troens store paradokser er nettopp dette at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil. Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er mine spørsmålstegn er like store som alle andres – og kanskje enda litt større.
For enkelte vil kanskje være både enklere og mer meningsfullt å tenke i kategorier som flaks eller uflaks. Men for noen av oss er heller ikke det svaret på undringen.

Publisert i Klassekampen 17. desember 2014

Guds gryte

Det begynte med en frelsesoffiser i San Fransisco som ville at folk som sultet skulle få mat til jul.

Men det eneste han hadde var en stor, tom gryte. Så fikk han en idé, og gryta ble en stor kollektkurv. Penger kom og mat ble det, og en tradisjon ble etablert: Frelsesarmeens julegryter.
I Norge har de vært satt ut hvert år siden 1901.

I den grad ordet «gryte» finnes i Bibelen, er det alltid i forbindelse med matlaging.
Men Jesus sa også noe om det å gi eller skaffe mat til de som sulter.
Da disiplene ville sende folkemengden vekk for at de skulle få seg mat, var Jesu svar: «Dere skal gi dem mat» (Lukas 9,13).
Og i den store domsscenen sier han «Jeg var sulten», og «jeg var tørst», og han dømmer etter om de som så ham sulte ga ham mat og drikke eller ikke (Matteus 25, 35 og 42).

Det forplikter å ha både rikdom og mat.
Den skal vi dele med dem som ikke har.
Guds gryte trenger alltid påfyll.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Tegne Babylon?

«Han skulle tegne Babylon, men lærer’n, han sa nei», heter det i Alf Prøysens vise om det å få en dag «i mårå».

Få ting har fascinert menneskene så sterkt som fortellingene om byer som er blitt borte, det være seg Babylon eller Atlantis. Kanskje er det en historisk kjerne i noen av disse fortellingene, at byen har eksistert; kanskje er det bare myter.

Som kristne er vi opptatt av en annen by.
Det er ikke en by som har forsvunnet; det er en by som ennå ikke er etablert.
Den kalles gjerne «det nye Jerusalem».
Den er nevnt to ganger i Det nye testamente, begge gangene er i Åpenbaringsboka, i kapittel 3 og kapittel 21, «Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud».
Mange har prøvd å se for seg hvordan denne byen skal se ut.
Men det er nok like vanskelig å se for seg den som å skulle tegne Babylon.
Derfor kan vi ha så store forventninger til den byen.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Bekk eller elv?

Det er flere måter å beskrive rennende vann på. Vi kan kalle det «bekk», «elv» eller kanskje «flod».

Alle uttrykkene finner vi igjen i den kristelige språkbruken, dels i Bibelen, dels i sangskatten.
«Skal vi møtes hist ved floden» er et eksempel på dette.
Boney M sang om «Rivers of Babylon»; en poplåt som nærmest ord for ord var en bibeltekst.

Det rennende vannet er et bilde som brukes mye i Bibelen.
De som levde på bibelsk tid visste hvor viktig vannet er for å overleve.
«Kampen om vannet» er et viktig tema i internasjonal politikk.
I skapelsesfortellingen leser vi at det gikk ut en elv fra Edens hage som så delte seg i fire.
Men det rennende vannet er også et symbol på Guds nåde, kjærlighet og omsorg, ikke bare for mennesket, men hele skaperverket. Både bekker, elver og floder kan tørke ut. Men ikke den som salmisten synger om når han sier: «Guds bekk er full av vann» (65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

En ekstra time

Den reisende var tydelig imponert over den nye flytypen han hadde reist med.

Det hadde brukt en time mindre på reisen enn det forrige hadde.
– Ja vel, sa kameraten hans. – Og hva skal du bruke den timen til?
Ting skjer stadig raskere og mer effektivt, og likevel har man stadig dårligere tid.
Det er lett å glemme at tiden er en gave vi får, øyeblikk for øyeblikk.


Mange snakker om «å slå i hjel tiden».
Så kommer man dit hen at det ikke er flere øyeblikk igjen, verken å slå i hjel eller bruke.
Det fortelles at det var tikkingen fra en gammel klokke som inspirerte Lina Sandell til sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
I diktet «If» av Kipling, heter det: «Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden/med seksti solsekunder…».
Hvert øyeblikk er en gave fra Gud til oss, og hvert øyeblikk kan være en gave vi gir tilbake til ham og til hverandre.

En gjengrodd sti

«På gjengrodde stier» het den siste boka Knut Hamsun skrev. Fenomenet «gjengrodde stier» er kjent for mange av oss.

En sti som ikke brukes, gror igjen. Naturen tar den tilbake.
Det kan være flere grunner til at en sti gror igjen.
Den viktigste er selvsagt at den ikke brukes, og den brukes ikke, fordi den ikke fører noe sted lenger.
Huset den førte til, er forlatt. Området brukes ikke mer.

Motivet om å gå opp gjengrodde stier er mye brukt i lyrikken.
Også i Bibelen brukes stien som en metafor. Mest kjent er nok vers 105 i Salme 119: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti».

Det er mange «stier» en kristen vandrer på.
Troens sti, bønnens sti, fellesskapets sti, bibellesningens sti.
For dem alle gjelder den samme lov: Brukes de ikke, gror de igjen.
Men de er der på et vis likevel.
Begynner man å bruke dem igjen, fører de til det samme målet som de gjorde før.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Guds hudfarge

«What colour is God’s skin?» sang «Up with People»-bevegelsen på 1960-tallet.

Sangen oppsto i et USA med sterke rasemotsetninger, og hvor selv kristne mente at noens hudfarge gjorde dem mindre verd enn andre. I søndagsskolen synger man ennå at «Rød og gul og hvit og svart, er det samme, har han sagt».
I kirkekunsten er Jesus blitt framstilt både som hvit og svart, som indianer og eskimo.
Den historiske Jesus fra Nasaret var jøde, og så ut som en jøde.

Skapelsesberetningen forteller at da Gud skapte mennesket «i sitt bilde», skapte han det som mann og kvinne. Begge sider må med for å gi et sant bilde av Gud.
Men det må også det øvrige mangfoldet i mennesket: Alle hudfargene, alle evnene, alt det fargerike.

Gud må ha hatt det gøy, den dagen han skapte mennesket!
Da tok han ut hele sin skaperglede, all sin kreativitet og hele sin raushet.
Det måtte til, alt sammen, for at vi skulle kunne bli skapt i hans bilde.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Foreviget

«Hotell hadde de ikke råd til, men en fotograf sendte de bud på!»

Slik skal ei lita jente ha kommentert et bilde av den lille familien i Betlehem – det var nok i fotografiets barndom, den gang det var både dyrt og eksklusivt å bli «foreviget».
Vi aner ikke noe om hvordan de aller fleste mennesker som har levd i løpet av historien så ut. De ble aldri malt, aldri tegnet, aldri fotografert.
I dag har de fleste langt flere fotografier liggende enn vi liker å tenke på. Kommer man sammen, skal kameraet fram. Mange av disse legges også ut «på nett». Man foreviges både frivillig og ufrivillig gjennom overvåkingskameraer og fotobokser.
I en sang heter det om Gud: «Hans øye følger spurven, og jeg vet han vokter meg». Det er basert på Jesu ord i Matt 10.
Noen synes det er en skremmende tanke. Andre finner trøst i det å vite at vi alle er «foreviget» gjennom Guds omsorg for oss.
Han kjenner oss.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Himmelen

Troen på et liv etter dette og en evig, salig tilværelse sitter dypt i mange religioner.

Det gjør den også i kristendommen.
Det er ulike oppfatninger om hvordan denne tilværelsen kommer til å arte seg, både blant kristne og innen de ulike religionene.

Blant kristne står forventningen om at vi skal «møtes igjen» veldig sterkt. Mange har funnet trøst i en slik tanke.
En annen trøst for mange er troen på at i himmelen skal man «forstå» alt det «uforståelige» man møtte her i livet: Sykdom, ulykker, tap.
Og så har man tanken om «gater av gull» som en beskrivelse av at himmelen blir noe helt annet enn jorden.
Og det er kanskje sakens kjerne: Å være i himmelen blir noe helt annet enn å leve på jorden.
Det er hinsides all beskrivelse og alle forestillinger vi måtte ha.
Egentlig vet vi bare én eneste ting om himmelen: Der skal vi være sammen med Jesus, og se ham.
Da blir nok alt annet uvesentlig.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Vekt i balanse

Vektskål og vektlodd er et bilde som brukes en god del i Det gamle testamente.

Ved kjøp og salg måtte vekten være i balanse. Varen man kjøpte måtte veie det vektloddet tilsa. Både i loven og profetene advares det mot falske vekter og vektlodd, både i direkte og overført betydning. Å bruke falske vektlodd var en velkjent måte å praktisere bedrageri på.

Da Job var hardt prøvd, var dette ønsket hans: «La Gud veie meg på rettferds vekt, så vil han forstå at jeg er uskyldig» (31, 6).

Å komme i et rett forhold til Gud kan beskrives som å være kommet i balanse med sitt liv. Man kommer i balanse i forholdet mellom synd og nåde, mellom anger og tilgivelse. Derfor kan ingen si at ens synd er for stor til at Gud kan tilgi. Tvert om! Paulus skriver til romerne: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (5, 20). Vekten er i balanse. Det er alltid nåde nok for den som tror.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Regnskapets dag

En rik mann ansatte tre forvaltere.

Den ene fikk ansvaret for å forvalte om lag halvparten av formuen, den andre en tredjedel og den siste «resten». Så kom regnskapets dag.
Både han som hadde forvaltet halvparten og han med tredjedelen hadde klart å fordoble verdiene de var blitt betrodd, mens sistemann bare hadde «passet på» midlene.
– Her har du ditt, sa han da han leverte det tilbake.

Men forvalterne var ikke blitt ansatt bare for å «passe på» verdiene.
De skulle forvaltes, verdiene skulle vokse.

Lignelsen om talentene er nok en krevende tekst å forstå, men essensen i den er dette:
Gud har betrodd oss alle gaver, evner og muligheter, og de vil han at vi skal bruke for at Guds rike skal vokse, mennesker skal bli frelst og de som trenger det, skal få hjelp og støtte.
Det kalles forvalteransvar.
Alle kristne er kalt til å være forvaltere av Herrens kapital.

Publisert som "Dagens andakt" på www.kpk.no

Broen

Broer er ofte brukt som bilder i litteraturen.

Simon og Garfunkel sang om «Bridge over troubled water»; en kjent film heter «Broen over Kwai».
Broer binder mennesker sammen. Derfor har de så stor strategisk betydning.
Når en bro åpnes, er det en stor begivenhet i lokalsamfunnet. Helst bør det være kongen som åpner den; til nød fylkesmannen.

Derfor er det kanskje litt underlig å registrere at dersom man søker på «bro» i bibel.no, får man ikke ett eneste treff.
Dette til tross for at bro-tankegangen er noe av det mest sentrale i hele evangeliet.
For evangeliet handler jo om å gå fra mørke til lys, fra død til liv, fra fortapelse til frelse.

Det krever jo at det finnes en bro.

Det gjør det da også.

Den broen ble åpnet da Jesus døde på korset. Jesus sier om seg selv at han er veien.
Han kunne også sagt at han er broen. Broen over en dyp kløft og et vilt stryk.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Tolleren eller mannen?

Da Jesus kalte sine disipler, hentet ham fra forskjellige steder, yrkesgrupper og livssituasjoner.

Det var ikke fordi han ville ha «bredde» i disippelflokken, men rett og slett fordi han så de kvalitetene som bodde i hver enkelt. En sindig Andreas, en ivrig Peter, en aktivist som Simon.

I flokken var også en som hadde arbeidet som toller.
To steder kan vi lese om da Jesus kalte ham.
I Matteus-evangeliet står at Jesus fikk «se Levi, sønn av Alfeus, sitte på tollboden».
Men i Lukas-evangeliet heter det at fikk «se en toller som het Levi».

Å være toller, var ikke regnet for et respektabelt yrke.
I dagligtalen var «tollere og syndere» glidd sammen til ett begrep.
De fleste så kanskje bare «tolleren», der han satt, slik Lukas skriver.
Men Levi selv, som vi kjenner som evangelisten Matteus, forsto at Jesus ikke så rollen, men mannen.
Han så Levi.
Slik ser han også oss. Han ser mennesket.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Programperiode

Hvert annet år kan alle borgere i Norge med stemmerett gå til urnene og gi sitt bidrag til hvordan enten landet eller lokalsamfunnet skal styres de neste fire årene.

Det er omfattende prosesser foran hvert valg, både med tanke på navn og program.
Hvilke saker skal man prioritere i neste periode?
Noen saker følger med fra programperiode til programperiode, andre blir bare prioritert den ene gangen, enten fordi man får gjennomført den eller fordi den ikke er aktuell lenger.

Jesus fra Nasaret «stiller til valg» hver eneste dag, og hans «program» har vært det samme i to tusen år: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11,28).
Det er et program som aldri blir uaktuelt, og Jesus er en «kandidat» som ikke kan erstattes.
Han er verdens Frelser og menneskenes eneste håp.
Å sette sin lit til ham, er derfor et klokt valg.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

«Disse menneskene»

«Vi har ikke bedt disse menneskene om å komme til Norge!» Ordene falt i mai-dagene 1945 og han som lot dem falle var statsminister Johan Nygaardsvold.

Replikken gjaldt de i underkant 100 statsløse flyktningene som hadde vært i Norge da krigen kom, men som klarte å flykte. De aller fleste av dem var jøder. Regjeringen var innstilt på å hjelpe alle andre som hadde flyktet fra Norge til å komme hjem igjen, men ikke disse. Det var et prinsipp, erklærte statsministeren da han ble utfordret på spørsmålet. Ville de absolutt tilbake til Norge – hvor flere av dem hadde hatt både forretninger og eiendom i 1940 – skulle ikke han nekte dem det, men å yte noen bistand til «disse menneskene» var ikke aktuelt.


Det har vært en utbredt myte at Norge tok godt i mot de jødene som flyktet fra nazi-Tyskland i årene mellom 1933 og 1940. Det er løgn. De antisemittiske holdningene var like utbredt i Norge som i mesteparten av det øvrige Europa. En avis som Aftenposten advarte på lederplass mot å vise altfor mye sympati med jødene i Tyskland. Lederskribenten så nemlig ikke bort fra at «det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet».
Da krigen var slutt, og man visste at mer enn seks millioner jøder var blitt drept i de tyske konsentrasjonsleirene, presterte det norske rettsapparatet først å frikjenne den politimannen som hadde hatt ansvaret for den norske deportasjonen av mer enn 500 jøder, hvorav de fleste omkom, og deretter to grenseloser som foretok en regulært rovmord på et eldre, jødisk ektepar som de hadde påtatt seg å føre til Sverige.
I begge sakene var begrunnelsen at de tiltalte hadde jo gjort så mye annet bra. Da kunne man saktens se stort på at noen hundre av «disse menneskene» ble sendt i døden.
For å få et bilde av omfanget på jødemordene under krigen, må man se for seg at det skjer en 22. juli-massakre hver dag i 213 år. Dette er det historiske bakteppet man må ha for seg før man slenger om seg med mer eller mindre bevisste, antisemittiske kommentarer, skyter på jødiske synagoger eller mobber jødiske barn.
Og bare for å ha sagt det: Dette handler ikke om staten Israel. Jeg ser for meg at noen vil forsøke å komme unna temaet med en slik avsporing. Det handler om «disse menneskene».

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Publisert i Klassekampen 11. september 2014

Fingeren?

Å «vise fingeren» til noen, er regnet som en nokså udannet og grov gestus.

Men en løftet finger kan også være en oppmerksomhet, eller bent fram et vitnesbyrd.
«Fingeren til lua» var i tidligere tider en anerkjent måte å si «hei» til kameratene sine på;det var nok mer utbredt blant gutter enn jenter…


I Jesus-vekkelsens tid på 1960- og 70-tallet var det å peke mot himmelen en måte både å hilse og vitne på.
Det ble kalt «one way»-tegnet, og skulle dels minne om det himmelske håpet, dels at den eneste veien til himmelen finner man ved å tro på Jesus.
Da den oppstandne Jesus møtte tvileren Tomas, sa han det slik: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min» (Joh 20, 24).
Tomas hadde nemlig sagt at med mindre han fikk røre ved Jesu sår, kunne han ikke tro.
Fortsatt er en løftet finger et trosfriskt vitnesbyrd. Så løft den med frimodighet.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Ord som lever

En ungdom hadde lest ett av Ibsens skuespill. Det kan ha vært «Brand», det kan ha vært «Peer Gynt».
Men det imponerte ikke. – Pøh, skal det være dikterkunst? Det var jo bare en masse sitater…

Noen diktere klarer å skape formuleringer som lever videre og blir allemannseie.
Noen politikere har også klart det – en Winston Churchill; en John F. Kennedy.
Men den aller største leverandør av «klassiske sitater» i vår kultur, var en tømmermann fra Nasaret som levde for to tusen år siden.

Han virket bare en kort stund, kanskje såpass som tre år, men hele historien dreier seg rundt de årene han levde og virket, enten man sier «etter Kristi fødsel» eller bare «etter vår tidsregning».
Mye av det han sa, er blitt stående som utsagn «alle» kjenner: Om å være salt i verden, om bjelken i sin brors øye, om den smale og brede vei, eller om å tro på ham og han som sendte ham: Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Falskt lys?

Fyrlyktene og lanternene langs kysten har vært en trygghet for skipsfart og fiskeflåte i uminnelige tider.

I løpet av historien har det skjedd at forbrytere – «sjørøvere» - har satt opp falske fyrlys og lanterner, slik at skipene ikke kom trygt i havn, men forliste. Deretter rodde disse piratene ut og stjal både last og verdisaker.
Fant de noen overlevende, drepte de dem.

I Bergprekenen snakker Jesus om betydningen av å leve i lyset. Men også om «falskt lys».
«Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket», sier han (Matteus 6, 23b).

Det finnes flere former for «falskt lys» som en kristen kan møte.
Det er lys som ikke fører til noen trygg havn, men til forlis.
Det tryggeste lyset er det man synger om i en kjent sang:
«Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn».
Alle lys som formidler et annet navn enn dette, er falske lys.
De viser ikke rett vei.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Sang og stillhet

- Det er ikke så langt mellom Frelsesarmeen og kvekerne?
- Det er jo ikke det, i hvert fall med tanke på teologien. Men gudstjenestene er veldig ulike. Kvekerne praktiserer stille andakt. Man kommer sammen, sitter i stillhet, og dersom noen «får noe», sier man dette. Den stillheten er veldig verdifull. Jeg kan vel si det slik: Som kveker savnet jeg ofte sangen og musikken, men som salvasjonist hender det nok jeg savner stillheten, sier Gyda, som legger til at hun er takknemlig for de 25 årene hun var en del av kvekersamfunnet.

Gyda Hansen (67), tidligere leder for Kvekersamfunnet i Norge, nå leder for Frelsesarmeens menighet i Risør, til Krigsropet.

Speilbildet

«Kan speilet tale?» spør Sigbjørn Obstfelder i et av sine mest kjente dikt.

Hans svar er at det kan tale. Litt filosofisk kan vi spørre om det også taler sant.
Strengt tatt gjør det ikke det.
Det er ikke «virkeligheten» man ser i et speil, det er et speilbilde av virkeligheten.

Paulus bruker denne innsikten i begge de to brevene til menigheten i Korint, og som vi har i Bibelen.
Mest kjent er verset fra «Kjærlighetskapitlet»:
«Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt» (1. Korinter 13, 12).

Speilbildet har noe flyktig ved seg.
Apostelen Jakob skriver i sitt brev:
«For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil.
Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut» (1, 23-24).

Det er noe trist ved de som forelsker seg i et speilbilde.
Virkeligheten er alltid mye sterkere og mer ekte.


Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Å takke

«Det koster så lite å takke», sier vi til ungene våre.

Ordet «takk» er sentralt også i kristen sang, vitnesbyrd og forkynnelse.
En kjent, kristen sang om å takke, er August Storms «Takk, min Gud, for alt som hendte».
Mange av oss husker teksten «Danke für diesen guten Morgen» fra skolens tyskpensum.
En av Jim Reeves mest kjente gospelinnspillinger var en sang han skal ha skrevet selv: «We thank Thee».

Å takke er et uttrykk for gode manerer, men det er også et uttrykk for – takknemlighet.
At man har noe å glede seg over.
I tidligere bibeloversettelser lød Paulus’ utfordring til de kristne i Tessaloniki at de skulle takke Gud «for alt».
Det høres krevende ut.
I den nye oversettelsen heter det «under alle forhold». Det er visst ikke mindre krevende.
Da kan det komme godt med, det som en av de tre takkesangene som er nevnt uttrykker:
Å takke for at man er i stand til å takke.

Publsiert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

En redusert bibel?

Fremdeles kan man finne bibler på enkelte hotellrom, men denne gangen var det ikke teksten som skapte refleksjonen. Det var boka som sådan.

Både i evangeliene og i salmene var mange ark revet eller skåret ut.
Ikke godt å vite hvorfor, men resultatet ble en redusert bibel.

Bibelen er blitt beskrevet som både én bok og en samling skrifter.
Totalt sett er den Guds ord til menneskene.
Da blir det litt av en risikosport å ta på seg å «redigere» den, for eksempel ved å fjerne store deler av evangeliet.
Bibelens budskap er ikke bare et budskap som er ment å trøste, men også et budskap som er ment å formane, undervise og ikke minst: utfordre.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no.
Bildet er av den hotellbibelen som utløste refleksjonen.

Alltid tilgjengelig?

I en gammel søndagsskolesang heter det:
«Jeg har en herlig telefon
en bønnens telefon».
Budskapet er at man til enhver tid kan «ringe» på denne telefonen, og linjen er aldri opptatt.



Mye har skjedd med telefonteknologien siden den sangen ble skrevet.
I vår tid er det et hverdagslig syn med folk som er på nett, tilsynelatende døgnet rundt.
Med moderne Iphoner kan man lese nettaviser, epost, se filmer, høre musikk og – om man absolutt vil – ringe.
Direkte sosialt virker ikke all denne tilgjengeligheten.

Paulus skriver til de første kristne at de skal «be uavbrutt» (1 Tess 5,17).
Gjennom mange generasjoner har kristne spurt seg selv hvordan man skal få til det.
Men kan man være på nett via Iphone kan man kanskje være «på nett» med Gud også, gjennom «bønnens telefon»?
Det himmelske sentralbordet – for å bruke et utdatert bilde – er alltid åpent.
Guds øre er alltid tilgjengelig.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Kleskoden

«Antrekk: Galla» hender det at det står i invitasjoner.

Også i andre sammenhenger snakkes det om «kleskoder».
Det er uttrykk for hva man kan ha, eller ikke kan ha på seg ved de ulike anledningene.
Det er forskjell på hverdagsklær og festklær, selv om den forskjellen kanskje er mindre nå enn den var tidligere.
Er det noen kleskoder i Guds rike?
Det er to.
Den første og viktigste er denne: «Kom som du er».
Man trenger ikke låne noen klesdrakt for å møte Gud, slik vi kanskje må dersom kleskoden er galla. Gud kan vi møte som vi er, med de rifter og revner som livet har gitt klesdrakten.
Alt annet gjennomskuer han.
Den andre kleskoden er omtalt i Bibelens siste bok: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7 13).
Det er den himmelske kleskoden.
Den drakten får alle som har holdt fast ved troen på Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Vinkel-kristne

En kjent leder i Frelsesarmeen huskes for det rådet hun ga unge mennesker som skulle ut i tjenesten: «Lev i vinkelen».

Med det mente hun at de som vil tjene Gud må ha både forbindelsen oppover og utover i orden.
Oppover, mot Gud; utover, mot menneskene.
Det er å leve i vinkel.
Bare slik blir tjenesten en tjeneste for både Gud og mennesker.
Man kan bomme med begge disse «bena» i vinkelen.
Man kan bli så fokusert på det åndelige at man glemmer de menneskene man skal tjene blant, og man kan bli så fokusert på samfunnet rundt seg og alle behovene i det at man glemmer hvem som ga kallet.
Kristen tjeneste er verken en «loddrett» tjeneste eller en «vannrett» tjeneste. Det er en vinkel-tjeneste.
Jesus sier om de gjerninger som blir gjort i hans navn: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25, 40).
Det er å være vinkel-kristen.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Ved rennende vann

Alt som vokser i naturen, er avhengig av vann.

Vannet kommer enten som regn eller fordi det er en kilde i nærheten.
Mennesket er også avhengig av vann. Man kan faktisk overleve nokså lenge uten annet næringsinntak enn vann.
Salmisten bruker denne naturloven som et bilde på troen.
Om den som har «sin glede i Herrens lov», heter det: «Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke» (Salme 1, 3).
I den kjente gospelsangen «Wes hall not be moved» brukes det samme bildet.
Mange kjente artister har framført den sangen: «På vår vei til himmelen skal vi ikke rokkes, men være som et tre som står ved elvebredden».
Noen ørkenplanter trenger ikke mer enn én eneste dråpe for å blomstre, andre trenger mye mer.
Det kan være en elv eller en bekk, en regnskur eller nattdugg.
Vannet gir liv og det lar livet få utvikle seg.
Slik også med Guds ord.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Åpne brev

Et brev er i utgangspunktet en personlig ting. Det er en kommunikasjon som er ment å være mellom to personer: Avsender og mottaker.



I den offentlige debatten møter man i blant «åpne brev» til myndighetspersoner eller etater. Det hender også at private brev blir samlet og offentliggjort, som Knut Hamsuns brev til sin kone Marie.

Paulus var en flittig brevskriver. Hans brev til menighetene rundt omkring var ikke «private». De skulle leses opp for menighetene, og iblant ba han også menighetene utveksle disse brevene.

Han utfordrer også de kristne til selv å være brev: «For dere viser at dere er Kristi brev (…). Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter» (2. Korinter 3,3).

Er det noe som er «åpne brev», må det være det livet man lever blant sine medmennesker. Utfordringen er da: Er det Jesus som oppfattes som avsender av slike brev?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Næringsinntaket

«Jeg er livets brød», sier Jesus om seg selv.

Brød er et bilde som brukes mye om troslivet. Brød er symbolet på næring og mat.
Derfor tok Jesus dette med da han lærte disiplene å be: «Gi oss i dag det daglige brød».

Det krever en viss modenhet å kunne fordøye brød, kjøtt og fisk. Man gir derfor ikke brød til en som er nyfødt.
Men etter hvert skal magen tåle både brød og annen fast føde. Derfor er det en kritikk fra Paulus når han skriver til de kristne i Korint: «Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke. Ja, dere tåler det ennå ikke» (1 Korinter 3,2).

Et godt kosthold er en forutsetning for å kunne vokse, også i kristenlivet.
Melk er både godt og sunt, men det kan ikke stanse med det.
Derfor sier Jesus om seg selv at han er livets brød. Det er ved omgang med ham og hans ord at troen vokser.
Det får vi gjennom bibelordet og bønnelivet.
Det er servert.

Publisert som Dagens andakt på www.kpk.no

Framkomstmiddelet

Kristenlivet blir ofte framstilt som en reise.

I søndagsskolen synger man både om at «Min båt er så liten» og «Nå går toget av sted».
I visa om båten, er budskapet at det er Jesus som styrer båten, mens poenget i verset om toget er at det er klart til avgang. I andre, liknende barneviser er budskapet enten at reisen er gratis, eller at billetten er betalt. «..der Gud er sjåfør og Jesus konduktør», heter det i en slik sang.


Budskapet kan sammenfattes slik: Reisen til himmelen er ikke en slitsom reise der vi må slepe oss fram til fots, men det er en reise der både framkomstmidlet og billetten er ordnet på forhånd. Man takker bare ja.

Kanskje er det en naiv framstilling, men det er i tråd med evangeliet selv at veien til frelse er enkel. Vi trenger ikke vite hvordan et tog eller et skip manøvreres for å være passasjer på det. Slik også med himmelekspressen eller himmelskipet.

Publisert som Dagens andakt på www.kpk.no

Tyskerungen og hans mor

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den norske stat har beklaget overfor en rekke grupper måten de er blitt behandlet på i årenes løp. Er ikke turen nå kommet til «tyskerjentene», spør Rikke Kommisar (KK 14. juni)? Det er et betimelig spørsmål på mer enn én måte. Snart 70 år etter at krigen sluttet kan det ikke være så mange igjen av dem.

Så vidt jeg vet, verken kjenner jeg, eller har kjent, noen «tyskerjenter». Jeg ble født åtte år etter krigens slutt, og det jeg visste om denne gruppen var i mange år preget av min mors standarduttrykk om dem: De «fløy med tyskere».
I de senere år har min oppfatning av «tyskerjentene» vært preget av én fortelling. Den kom jeg over under researcharbeidet til en bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid som kom i 2012. I noen år rundt 1970 – 25 år etter krigens slutt - fikk dette kontoret mange henvendelser fra barn av tyske soldater og norske kvinner. Mange av dem hadde vokst opp uten å vite noe om sitt biologiske opphav.
I den forbindelse ville jeg «lese meg opp» på tyskerjentene og deres erfaringer, og en av fortellingene jeg snublet over, var denne: Ei jente fra en vestlandsbygd hadde fått barn med en tysk soldat. Det skjedde i 1943 eller 44, og førte til at foreldrene brøt all kontakt med henne. Soldaten forsvant. Kanskje falt han? Da krigen var slutt, bad jenta derfor om å få komme hjem igjen. Det fikk hun, men på en betingelse: At hun ikke tok med seg tyskerungen.
Den lille gutten ble plassert på et barnehjem, og jenta satte seg på bussen mot Vestlandet. Under en stopp underveis, ble hun borte. Bussen måtte kjøre videre, og en dag eller to senere ble jenta funnet. Hun hadde «gått i fossen» - et ikke ukjent fenomen i norsk kvinnehistorie.
Da foreldrene hennes fikk vite dette – hun var deres eneste barn – reiste de til barnehjemmet der gutten var plassert og tok ham med seg tilbake. Der sluttet fortellingen.
Gutten i fortellingen er bare ti år eldre enn meg. Kanskje lever han ennå? Jeg vil gjerne tro at han fikk et godt liv hos besteforeldrene. Men enda mer vil jeg gjerne tro at moren hans, da hun kastet seg i fossen, ble møtt av en som er rausere og har mer forståelse for et menneske enn det norske samfunnet hadde både da og i mange år senere.

Publisert i Klassekampen 20. juni 2014

Svarer med ild

Mange bibelsteder bruker ordet «ild» for å beskrive hva Gud gjør.

På pinsedagen viste Den hellige ånd seg ved å sette seg som ildtunger på apostlenes hoder.
Da profeten Elia møtte de 400 avgudsprofetene på Karmel, skulle dette være det som avgjorde striden om hvem som var sann Gud: «Den guden som da svarer med ild, han er Gud» (1. Kongebok 18,24).
Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle forklare hva som skjedde da han ble omvendt, sa han: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Og i forkynnelsen snakker man iblant som «pinseild».
Den hellige ånds ild og Jesu blod henger sammen. Pinsen kom som en følge av påsken. Derfor kan Frelsesarmeen ha «Blod og ild» som sitt motto. Det viser til både Jesu blod og Åndens ild.
Han som ofret sitt blod, er fremdeles han som svarer med ild og skaper både tro og varme hjerter hos dem som tar imot ham.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Å mase på Gud

En tid var det mange kristne som hadde et bånd rundt håndleddet med bokstavene «WWJD». Det er forkortet for «What would Jesus do?»

Det finnes flere slik bånd. På ett av dem står «PUSH». Det er forkortet for «Pray untill something happens». Be til det skjer noe.
Foreldre er som regel ikke glad for at barna maser. Men som Guds barn har vi lov til å mase. Det finnes tekster i Bibelen som forteller oss at vi ikke bare kan mase på ham, vi skal mase på Gud. Profeten Jesaia sier det slik: «Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro!» (62, 6). I en tidligere oversettelse het det: «I som minner Herren (om hans løfter), unn eder ingen ro».
Som troende skal vi ikke gi oss selv ro fra vårt mas, men vi skal heller ikke gi Gud ro. For i neste vers heter det: «La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden».
Så kan vi visst «pushe» og visst kan vi mase, og det med god samvittighet! PUSH – Pray Untill Something Happens!

Mektig og sterk

Fra ett av sine utenlandsopphold sendte Henrik Ibsen følgende melding til en av sine venner i Norge: «Jeg leser ikke andet enn Bibelen, den er mektig og sterk».

Det er en kjent sak at Henrik Ibsen hentet mye inspirasjon fra Bibelen. Tenk bare på sluttreplikken i «Brand», der en røst lyder etter at et snøras har tatt med seg den strenge, kompromissløse presten Brand. Etter å ha forkynt en streng Gud gjennom et helt presteliv, og ropt til ham idet han forstår han skal dø, lyder det: «Han er Deus Caritatis» - han er nådens Gud.
Evangeliets kjerne er ikke kompromissløshet; det er nåde. I «Brand» heter det også: «Ett er målet: Det å blive/Tavler hvorpå Gud kan skrive». Man kan ikke skrive på en tavle av kompromissløs granitt, men det kan man på en tavle som er bestrøket med nådens voks. Kanskje var det slike tanker han fikk, dikteren som ikke leste annet enn Bibelen?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Veiboka

Forkynneren og familiemannen hadde fått tilsendt en ny veibok fra bilistorganisasjonen han var medlem av, og byttet ut den forrige utgaven med den nye.

Sønnen på fem år spurte om han kunne få den gamle boka. Noen dager senere hørte faren at gutten «lekte møte» med sine to søsken, og veiboka fikk gjøre tjeneste som «bibel».
En veibok er nok ikke den dårligste sammenlikningen med en bibel man kan tenke seg. I politiske debatter snakker man iblant om dokumenter som skal være «veikart» i vanskelige situasjoner – «veikart for fred».
I det livet man skal leve som menneske, har man enda mer bruk for slike veikart, det være seg til fred, lykke eller meningsfullhet.
Guds ord er et slikt veikart. Bibelen sier noe om så vel retninger, s om veivalg og om reisemål. Salmisten kan derfor med rette si: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119, 105). Guds ord er ei veibok.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

En ny kristentype

Vi trenger en ny kristentype som ikke kjører egne kjepphester, men som kjøper den beleilige tid (for å få fram det vesentlige). (...)Vi er vitner. Vitner forteller ikke artige historier. De forteller hva de har sett og hørt.

Biskop em. Olav Skjevesland,
festtale på Bibelskolen i Grimstad
17. mai 2014
(Referert etter hukommelsen)

Den korsfestedes ansikt?

AV Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble «slått fast» at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståeligheten nå på vikende front.

Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Men er kledet dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Bøker
Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino. Den foreløpig siste på norsk kom i 2011. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter «Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid» (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1980 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet.
Begge bøkene fra 1980-tallet er positivt avventende til det spørsmålet som alle «Torino-debatter» handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydeligere på hva han mener. Han mener kledet er «ekte» i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

Bildet
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegnet i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatteren refererer. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie, ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann.
I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningskristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer. Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden er denne «varianten» blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen? Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at likkledet ble funnet bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

Betydning
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter likkledet i Torino som et slags «bevis» for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De alle fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli «avslørt»; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til opp­standelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet.
Dette er også grunnen til at millioner av kristne fremdeles hilser hverandre med ordene «Kristus er oppstått» første påskedag, og svarer «Ja, han er sannelig oppstått».

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?


Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter i første bind av trebindsverket av samme navn. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet. Det er mange måter å faste på. Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv. En mer moderne form er å avstå fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele. Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelser er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam. Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler, pustet man lettet.
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om da Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det nok slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Klassekampen 19. mars 2014

Seiersløpet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Så er de i gang, de olympiske vinterleker i Sotsji. I de neste 14 dagene skal vi overfores med resultater, analyser, skuffelser og gleder. Nye helter skal oppstå, andre skal kanskje vrakes. Alle OL har sine helter. Noen er helter bare en kort stund, andre blir stående.

En av dem som er blitt stående, er den skotske Eric Liddell, dels på grunn av hans overraskende seier på 400 meter under OL i Paris i 1924, dels på grunn av filmen «Ildvognene» («Chariots of fire») fra 1981. Det var en film som vant fire Oscar-priser; en av dem for beste musikk.
Eric Liddell ble født i Kina i 1902. Hans foreldre var misjonærer, og da han selv døde i det samme landet 43 år senere, var også han i misjonstjeneste. Som student var han en aktiv idrettsmann, og utmerket seg både i cricket, rugby og friidrett. Hans beste øvelse var 100 meter løp. I 1924 ble han tatt ut til det britiske OL-laget. Så viste det seg at 100-meterkonkurransen skulle gå på en søndag, og som kristen ville han ikke konkurrere på helligdagen. Han var favoritt på øvelsen og ble utsatt for et stort press for å løpe likevel. Det endte med at han løp 400 meter i stedet, en øvelse han ikke var på langt nær så god i. Men ikke bare vant han den; han satte en olympisk rekord som ble stående i 12 år.
Noen år etter OL i Paris – der han også tok bronse på 200 meter – ble Eric Liddell ordinert til misjonstjeneste, reiste til Kina og giftet seg med en misjonærkollega. De fikk tre døtre. I 1941 reiste kona og døtrene til morens hjemland Canada på grunn av krigen, mens Eric ble igjen. I 1943 ble han internert av japanerne og i februar 1945 døde han i fangeleiren. Siden han både ble født og døde i Kina, har kineserne regnet ham som sin første OL-mester, ifølge wikipedia.
Det er gått 90 år siden Eric Liddell gjorde sitt kontroversielle valg. Spørsmålet om man kan konkurrere på søndager eller ei, er ikke lenger noen aktuell problemstilling for verken kristne idrettsutøvere eller andre. Diskusjonen om helligdager går langs helt andre linjer. Men enig eller uenig, Eric Liddells valg fortjener respekt som uttrykk for en integritet, en holdning og en respekt for egen tro. Det var ting som var viktigere for ham enn det å vinne en medalje.

Publisert i Klassekampen fredag 7. februar 2014 - samme dag som OL i Sotsji åpnet

Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er fort gjort rede for. I barneskolen lærte vi noen veldig enkle, nokså basale fakta om musikk, og de sitter stort sett fast.

Som ung hornmusikant fikk jeg med meg litt mer. Men fremdeles heter det «gånote» i mitt sinn dersom jeg ser en firedelsnote, eller «løpenote» dersom jeg ser en åttedelsnote. Og når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», er det fremdeles slik at den grunnkunnskapen som sitter, er at mens det som går i dur uttrykker glede, er det noe dystert over det som går i moll. Dette bildet bekreftes for så vidt av dagligspråket; vi sier gjerne om noe at det er «mollstemt», eller «går i moll».
Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir dette barndommens musikalske verdensbilde utfordret. For dette er en lovsang i moll. Tonearten er moll, det kan selv jeg høre. Er jeg møteleder, pleier jeg å kommentere dette. «Nå skal vi synge en lovsang i moll».
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll en viktig rolle. Det er salmen «Å, at jeg kunne min Jesus prise» - det var den Hans Nielsen Hauge gikk og nynnet på da han fikk sitt avgjørende møte med Guds kall. Det er et paradoks i dette med «lovsang i moll» som kanskje ikke er noe paradoks i egentlig forstand, men som likevel stimulerer både min tanke og min tro.
Det er forholdsvis ukomplisert å synge lovsang når livet går i dur, når man føler seg på solsiden, når tilværelsen smiler imot en, som man gjerne sier. Befinner man seg på skyggesiden, kan det oppleves vanskeligere. Dette fikk Israels folk erfare. Hvordan kunne de synge lovsanger i et fremmed land, spurte folket både seg selv, omgivelsene og Gud selv.
Men lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen. Kanskje ikke først og fremst det, en gang. Lovsangen er noe som formidler tro, både til den som deltar i den og den som lytter til den; ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Derfor er det et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Nils-Petter Enstad

En vraket prest...

Av Nils-Petter Enstad

Han var eneste søker til et prestekall i nord. Men han fikk ikke stillingen.

Året var 1928, presten var den 34 år gamle dr.theol. Kristian Schjelderup. Han hadde skrevet bøker med titler som «Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til» og hadde vært med å starte «Landslaget for frilynt kristendom». Under reiser til Østen var han blitt fascinert av ulike former for mystisisme, og ble på mange måter en mystiker selv. Som teolog ble han oppfattet som «liberal» og «radikal».



Så søkte han prestekall. Ønsket om å bli prest, slik hans far hadde vært, var dypt og oppriktig. Men han fikk ikke stillingen. Kirkestatsråden selv satte foten ned, og begrunnet dette med at Schjelderups «stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete» - det er vel en av de få gangene en kirkestatsråd eksplisitt har begrunnet en beslutning teologisk.
For Schjelderup selv var vrakingen en dyp skuffelse, og et par år senere skrev han bok som fikk tittelen «Ved døren».
Utover i mellomkrigstiden var han med og starte Nansenskolen og han var redaktør for tidsskriftet «Fritt ord». Han hadde tidlig advart mot nazismen i Europa, og i 1942 ble han sendt til fangeleiren Grini. Under krigen gikk han gjennom en religiøs krise som førte ham nærmere klassisk, evangelisk kristentro. I 1945 ble han ordinert som prest, og i 1947 ble han utnevnt til biskop i Hamar. Denne stillingen hadde han til han ble pensjonert i 1964.
I Hamar var han en folkekjær, men til tider omstridt biskop. Den såkalte «helvetesdebatten» i 1953 kom til å prege hans ettermæle i større grad enn den fortjente; viktigere i et kirkehistorisk perspektiv er det at det var han som foretok ordinasjonen av den første kvinnelige presten i Den norske kirke: Ingrid Bjerkås i Vang kirke i 1961.
Han ble født i Tvedestrand i 1894 og døde i Kristiansand i 1980. Det sørlandske tonefallet forlot ham aldri, presten med det milde blikket og de iblant sterke og kontroversielle meningene.

Rosene langs veien

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Jeg får si som dikteren: Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.» Omtrent slik ordla Oddvar Nordli seg da han kunngjorde at han trakk seg som statsminister.

«Dikteren» var den svenske frelsesoffiseren August Storm, som skrev denne teksten i 1891, da han var 29 år gammel. Teksten er for lengst en del av en felles, nordisk salmeskatt, og oversatt både til bokmål og nynorsk.
Teksten har fire vers, hvert på åtte linjer, og hver eneste linje begynner med ordet «Takk». Det er bare i den første linjen i det første verset det kommer fram hvem takken rettes til: «Tack, min Gud, för vad som varit». I de neste 31 linjene takker han for alt det man kan møte i livet, årstidene, venner, men også for det kristne himmelhåpet, og dessuten både for rosene langs veien og for tornene blant dem.
Sangen ble skrevet på en tid da livet var godt for August Storm. Han var ved god helse, han hadde både kone og to døtre, og et arbeid som han var glad i. Noen år senere ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham og senere førte ham til en forholdsvis tidlig grav. De som kjente ham sa at den takketonen som preget ham da livet smilte, også preget ham da sykdom og smerter ble hverdagen hans. Slike mennesker finnes, og de fleste av oss er like forundret hver gang vi møter dem.
Som også andre salmestrofer, er setningen «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem» blitt en del av en sitatkanon der utsagnet står på egne bein, uten at man tenker for mye over opprinnelsen. Jeg vet ikke hvor den avgående statsministeren hadde fanget opp strofen om rosen og tornene. Utsagnet falt ikke som en del av det forberedte innlegget, slik at man kunne tro det var en taleskriver som hadde funnet det fram. Nordli er fra en del av Norge der avstanden mellom bedehuset og Folkets Hus var større enn mange andre steder. Likevel hadde uttrykket festet seg. Som livserfaring forutsetter det ikke nødvendigvis at man har en religiøs forståelse av livet, det er en generell erfaring de fleste av oss bærer på: Livet har både gode og smertefulle sider, og noen ganger går de sammen.
August Storm døde en sommerdag i 1914, bare 52 år gammel.
Hans datter skrev senere: «Pappa erfarte alt han skrev om i sin sang».

Publisert i Klassekampen 3. januar 2014