Englevakt eller flaks?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Som ung journalist i ei lokalavis ble jeg sendt avgårde da det kom melding om en bil som hadde veltet i en sving. «Et bilde og en kommentar», var bestillingen fra desken.

Bildet var lett å ordne, en litt rystet, ung sjåfør stilte opp ved siden av sin veltede bil. Han forsto ikke helt hva som hadde skjedd, men «jeg må ha hatt englevakt», som han sa. Den konkurrerende lokalavisa skrev også om saken. Men der var englevakten blitt til «griseflaks».

En norsk biskop var utsatt for et biluhell tidligere i høst. En fyllekjører braste inn i biskopens bil bakfra, og i meget stor fart. Men verken biskopen eller passasjeren hans ble skadet, og han brukte uttrykk som «et Guds under» og «englevakt» om det de hadde opplevd. Fra en biskop er nok et slikt uttrykk mer gjennomtenkt enn hos en litt skjelven sjåfør.
Fra min barndom husker jeg et bilde av to små barn som leker ved en litt løs elvebredd. Sammen med dem er en engel i hvit kjortel og store vinger, klar til å gripe inn. Det er et klassisk, religiøst kitschmotiv, og jeg kan vel innrømme at jeg hang opp et slikt bilde selv over senga til mine barn da de var små. Det var, om ikke annet, et uttrykk for at jeg som en kristen pappa håpet at noen som var større enn meg skulle passe enda bedre på dem enn jeg var i stand til.
Mer enn én pappa har opplevd at barnet deres ikke ble «passet på», slik de både bad om, håpet og trodde på. En slik pappa har skrevet en bok om dette. Den kom ut tidligere i høst. Boka heter «Pass på liten og på stor» - det er en formulering mange av oss både ble lært som barn og lærte videre da vi bad kveldsbønn med egne barn. Det er en bok mange har lest, og den har åpenbart satt ord på viktige tanker og følelser.
Selv sier forfatteren at han fremdeles er sint på Gud; han er ikke på talefot med ham for tiden.
Jeg tror det er en følelse som Gud forstår svært godt. For et av troens store paradokser er nettopp dette at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil. Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er mine spørsmålstegn er like store som alle andres – og kanskje enda litt større.
For enkelte vil kanskje være både enklere og mer meningsfullt å tenke i kategorier som flaks eller uflaks. Men for noen av oss er heller ikke det svaret på undringen.

Publisert i Klassekampen 17. desember 2014