«På gjengrodde stier» het den siste boka Knut Hamsun skrev. Fenomenet «gjengrodde stier» er kjent for mange av oss.
En sti som ikke brukes, gror igjen. Naturen tar den tilbake.
Det kan være flere grunner til at en sti gror igjen.
Den viktigste er selvsagt at den ikke brukes, og den brukes ikke, fordi den ikke fører noe sted lenger.
Huset den førte til, er forlatt. Området brukes ikke mer.
Motivet om å gå opp gjengrodde stier er mye brukt i lyrikken.
Også i Bibelen brukes stien som en metafor. Mest kjent er nok vers 105 i Salme 119: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti».
Det er mange «stier» en kristen vandrer på.
Troens sti, bønnens sti, fellesskapets sti, bibellesningens sti.
For dem alle gjelder den samme lov: Brukes de ikke, gror de igjen.
Men de er der på et vis likevel.
Begynner man å bruke dem igjen, fører de til det samme målet som de gjorde før.
Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar