En vraket prest...

Av Nils-Petter Enstad

Han var eneste søker til et prestekall i nord. Men han fikk ikke stillingen.

Året var 1928, presten var den 34 år gamle dr.theol. Kristian Schjelderup. Han hadde skrevet bøker med titler som «Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til» og hadde vært med å starte «Landslaget for frilynt kristendom». Under reiser til Østen var han blitt fascinert av ulike former for mystisisme, og ble på mange måter en mystiker selv. Som teolog ble han oppfattet som «liberal» og «radikal».



Så søkte han prestekall. Ønsket om å bli prest, slik hans far hadde vært, var dypt og oppriktig. Men han fikk ikke stillingen. Kirkestatsråden selv satte foten ned, og begrunnet dette med at Schjelderups «stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete» - det er vel en av de få gangene en kirkestatsråd eksplisitt har begrunnet en beslutning teologisk.
For Schjelderup selv var vrakingen en dyp skuffelse, og et par år senere skrev han bok som fikk tittelen «Ved døren».
Utover i mellomkrigstiden var han med og starte Nansenskolen og han var redaktør for tidsskriftet «Fritt ord». Han hadde tidlig advart mot nazismen i Europa, og i 1942 ble han sendt til fangeleiren Grini. Under krigen gikk han gjennom en religiøs krise som førte ham nærmere klassisk, evangelisk kristentro. I 1945 ble han ordinert som prest, og i 1947 ble han utnevnt til biskop i Hamar. Denne stillingen hadde han til han ble pensjonert i 1964.
I Hamar var han en folkekjær, men til tider omstridt biskop. Den såkalte «helvetesdebatten» i 1953 kom til å prege hans ettermæle i større grad enn den fortjente; viktigere i et kirkehistorisk perspektiv er det at det var han som foretok ordinasjonen av den første kvinnelige presten i Den norske kirke: Ingrid Bjerkås i Vang kirke i 1961.
Han ble født i Tvedestrand i 1894 og døde i Kristiansand i 1980. Det sørlandske tonefallet forlot ham aldri, presten med det milde blikket og de iblant sterke og kontroversielle meningene.