Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er fort gjort rede for. I barneskolen lærte vi noen veldig enkle, nokså basale fakta om musikk, og de sitter stort sett fast.

Som ung hornmusikant fikk jeg med meg litt mer. Men fremdeles heter det «gånote» i mitt sinn dersom jeg ser en firedelsnote, eller «løpenote» dersom jeg ser en åttedelsnote. Og når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», er det fremdeles slik at den grunnkunnskapen som sitter, er at mens det som går i dur uttrykker glede, er det noe dystert over det som går i moll. Dette bildet bekreftes for så vidt av dagligspråket; vi sier gjerne om noe at det er «mollstemt», eller «går i moll».
Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir dette barndommens musikalske verdensbilde utfordret. For dette er en lovsang i moll. Tonearten er moll, det kan selv jeg høre. Er jeg møteleder, pleier jeg å kommentere dette. «Nå skal vi synge en lovsang i moll».
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll en viktig rolle. Det er salmen «Å, at jeg kunne min Jesus prise» - det var den Hans Nielsen Hauge gikk og nynnet på da han fikk sitt avgjørende møte med Guds kall. Det er et paradoks i dette med «lovsang i moll» som kanskje ikke er noe paradoks i egentlig forstand, men som likevel stimulerer både min tanke og min tro.
Det er forholdsvis ukomplisert å synge lovsang når livet går i dur, når man føler seg på solsiden, når tilværelsen smiler imot en, som man gjerne sier. Befinner man seg på skyggesiden, kan det oppleves vanskeligere. Dette fikk Israels folk erfare. Hvordan kunne de synge lovsanger i et fremmed land, spurte folket både seg selv, omgivelsene og Gud selv.
Men lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen. Kanskje ikke først og fremst det, en gang. Lovsangen er noe som formidler tro, både til den som deltar i den og den som lytter til den; ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Derfor er det et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Nils-Petter Enstad