Tyskerungen og hans mor

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den norske stat har beklaget overfor en rekke grupper måten de er blitt behandlet på i årenes løp. Er ikke turen nå kommet til «tyskerjentene», spør Rikke Kommisar (KK 14. juni)? Det er et betimelig spørsmål på mer enn én måte. Snart 70 år etter at krigen sluttet kan det ikke være så mange igjen av dem.

Så vidt jeg vet, verken kjenner jeg, eller har kjent, noen «tyskerjenter». Jeg ble født åtte år etter krigens slutt, og det jeg visste om denne gruppen var i mange år preget av min mors standarduttrykk om dem: De «fløy med tyskere».
I de senere år har min oppfatning av «tyskerjentene» vært preget av én fortelling. Den kom jeg over under researcharbeidet til en bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid som kom i 2012. I noen år rundt 1970 – 25 år etter krigens slutt - fikk dette kontoret mange henvendelser fra barn av tyske soldater og norske kvinner. Mange av dem hadde vokst opp uten å vite noe om sitt biologiske opphav.
I den forbindelse ville jeg «lese meg opp» på tyskerjentene og deres erfaringer, og en av fortellingene jeg snublet over, var denne: Ei jente fra en vestlandsbygd hadde fått barn med en tysk soldat. Det skjedde i 1943 eller 44, og førte til at foreldrene brøt all kontakt med henne. Soldaten forsvant. Kanskje falt han? Da krigen var slutt, bad jenta derfor om å få komme hjem igjen. Det fikk hun, men på en betingelse: At hun ikke tok med seg tyskerungen.
Den lille gutten ble plassert på et barnehjem, og jenta satte seg på bussen mot Vestlandet. Under en stopp underveis, ble hun borte. Bussen måtte kjøre videre, og en dag eller to senere ble jenta funnet. Hun hadde «gått i fossen» - et ikke ukjent fenomen i norsk kvinnehistorie.
Da foreldrene hennes fikk vite dette – hun var deres eneste barn – reiste de til barnehjemmet der gutten var plassert og tok ham med seg tilbake. Der sluttet fortellingen.
Gutten i fortellingen er bare ti år eldre enn meg. Kanskje lever han ennå? Jeg vil gjerne tro at han fikk et godt liv hos besteforeldrene. Men enda mer vil jeg gjerne tro at moren hans, da hun kastet seg i fossen, ble møtt av en som er rausere og har mer forståelse for et menneske enn det norske samfunnet hadde både da og i mange år senere.

Publisert i Klassekampen 20. juni 2014