Pennen, sverdet og tungen

Rent historisk har sverdet vært brukt mye mer og lenger i menneskenes historie enn pennen.

Et søk i nettbibelen vil gi flere hundre treff på «sverd» eller «sverdet», men bare noen få på «pennen».
Den første kongen i Norge som kunne lese og skrive, skal ha vært Olav Kyrre, som levde på 1000-tallet.
Når ingen har en så kortfattet omtale i Snorres kongesagaer som han, er det trolig fordi han ikke førte noen kriger.
Karl den store, som levde 200 år før Olav, lærte seg å lese i voksen alder, men aldri å skrive.
Hånden som hadde ført sverdet så lenge, kunne ikke klare å bruke en penn.
I Johannes-prologen leser vi at «I begynnelsen var ordet» (Joh 1,1).
Pennen er langt mer egnet til å formidle ord enn et sverd er.
Men ordene må velges med omhu.

Hvorfor får et ord som «tungen» så mange nettbibeltreff?
Både pennen og tungen er mektige redskaper – som sverd for den og det vi ønsker å tjene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tallkode

Det finnes en del tallkoder det er nyttig å holde rede på.

Ofte er disse bare på tre sifre, som de ulike alarmtelefonene: 110, 112 og 113.
Også for oss som ønsker å ha et forhold til Bibelen, finnes det noen slike.
To av dem ligger tett på hverandre: 666 og 777.
Det første av dem er et reelt, bibelsk tall.
Det kalles gjerne «Dyrets tall» (Åp 13). Det har vært brukt mye energi og kreativitet på å finne ut hva dette tallet egentlig betyr, og det står et litt kaldt gufs fra det.
Annerledes er det med tallet 777.
Det står ikke i Bibelen, men sju-tallet alene er det mest brukte tallet i Bibelen.
Det brukes 735 ganger.
Også 70 er et positivt tall i Bibelen.
I Matteus 18,22 kobler Jesus tallene 7 og 70 sammen til et regnestykke som fort vil komme til å vise seg å være mer krevende i livet enn på kalkulatoren eller i regneboka: Å tilgi hverandre 70 ganger 7.
Svaret er mer enn 490, for å si det slik.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tilgodelappen

Den forholdsvis unge kvinnen hadde fått en tilgodelapp fra en forretning.

Så hadde hun tenkt å bruke den, men der og da fant hun den ikke igjen.
Det er slikt som skjer.
Noen uker senere dukket den opp likevel.
Den lå i Bibelen hennes; antakelig hadde hun brukt den som bokmerke.
I mellomtiden hadde hun fått en alvorlig diagnose.
Til mannen sin sa hun: – Jeg lar lappen bli liggende i Bibelen. Den kan minne meg om det jeg har til gode hos Jesus.
Ikke så lenge etter var hun borte.

Det er alltid godt å vite at man har noe til gode, enten det er snakk om en vare, et beløp eller en tjeneste.
Det er en ressurs i det at man har noe til gode.
En tilgodelapp er noe annet enn et gjeldsbrev.
At vi som kristne har det beste til gode, er en sentral tanke for mange troende.
Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk» (4,9).
Tilgodelappen kan innfris.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kan Gud ses?

Den russiske militærpiloten Juri Gagarin (bildet) skrev seg inn i historiebøkene da han 12. april 1961 ble det første mennesket som befant seg i verdensrommet.

Det var ingen lang tur med sine 108 minutter, men den var historisk.
Etter romferden ble det hevdet at Gagarin skal ha sagt at han så ikke noen Gud der ute i verdensrommet, og dette ble i mange år brukt som «bevis» på at Gud ikke finnes.
Det finnes ikke noen dokumentasjon på at han skal ha sagt noe slikt, selv om anekdoten har vist seg seiglivet.
For ingen ville vel blitt mer overrasket enn troende mennesker dersom Gagarin faktisk hadde sett Gud i verdensrommet.
En Gud som holder himmelen utspent (Job 9,8) eller får himmelens grunnvoller til å skjelve (2 Sam 22,8)?
En amerikansk romfarer, Gordon Cooper, som gjorde sin reise to år etter Gagarin, sa det slik: «Den som ikke ser Gud her nede på jorda, vil ikke kunne se ham i verdensrommet heller.»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Kalddusj»

Å ta en dusj er blant mine faste morgenrutiner.

Noen minutter under varmt, rennene vann gir en god følelse i kroppen.
Men dusjen avsluttes alltid med noen øyeblikk der vannet er skrudd ned på blått og er kaldt.
Da lukkes porene i huden som varmen har åpnet og man bevarer varmen i kroppen.

I morges dukket ordet «kalddusj» plutselig opp i tanken.
En «kalddusj» er kanskje noe annet enn en kald dusj?
Det er et litt negativt begrep, i slekt med «ubehagelig overraskelse».
En kald dusj, derimot, oppfattes som forfriskende.
Etter en krevende, fysisk økt kan en kald dusj være det man trenger.
Det finnes bibelvers som både kan være en kalddusj og en kald dusj; vers som setter en støkk i en og vers som oppkvikker.
«Du er mannen», sa profeten Natan til kong David (2 Sam 12, 7) – en kalddusj.
Men David opplevde også at Gud ledet ham «til vann der jeg finner hvile» (Sal 23, 2) – en forfriskning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Mannaens tid

Mange har undret seg over hva den mannaen som man leser om i de bibelske ur-fortellingene kan ha vært.

Under hele ørkenvandringen fant Israels folk manna på bakken hver morgen som de skulle sanke sammen, slik at de hadde mat for den dagen.
De skulle ikke samle opp mer enn de trengte for den ene dagen; neste morgen lå det ny manna på bakken.
I alle de 40 årene ørkenvandringen varte, lå det manna på bakken hver morgen. Så gikk folket inn i det lovede landet og feiret påske der.
«Fra den dagen ble det slutt på mannaen. Siden israelittene nå kunne spise av landets grøde, fikk de ikke mer manna. Det året spiste de av avlingen fra Kanaans land» (Jos 5, 12).
Mannaens tid var forbi. Guds omsorg var like stor, men i stedet for manna kom maten fra markens grøde.
Kan dette overføres på oss kristne?
Jeg tror det.
Peter skriver jo om å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser (2 Pet 3, 18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

På rett hylle?

Hver gang jeg går inn i en vanlig bokhandel, er jeg spent på om jeg vil finne bøker om tro og livssyn der, og ikke minst hvor.

Hyllekategoriene kan variere sterkt, men den jeg så forleden dag var en ny variant: Bibler og et smalt utvalg av kristne bøker sto i hylla for «Humor, lyrikk og gaver».
Ingen av kategoriene er vel direkte blinkskudd med tanke på hva slags litteratur vi snakker om, men med en viss tankejustering kan de kanskje passe inn likevel?
Gaver, for eksempel.
Så sent som sist jul fikk jeg den nye bibeloversettelsen i gave, og jeg har også vært med på å gi Bibelen i gave til så vel venner som brudepar og konfirmanter.
Lyrikk?
Selvsagt!
Salmenes bok, Høysangen, Klagesangene – det er lyrikk så det holder.
Humor?
Kanskje «glede» passer bedre?
I Nehemjas bok står det om dette: «For gleden i Herren er deres styrke» (8,10).

Det må vel være selve livet som er Bibelens rette hylle!

Publisert som «Dagen andakt» på KPK.

Han vil forstyrres!

Den unge journalisten hadde grudd seg for å ringe til den forholdsvis kjente forfatteren for å be om et intervju. Han åpnet samtalen med å beklage at han forstyrret, men…

Lenger kom han ikke.
– Jeg vil forstyrres, sa den andre, raust og imøtekommende.
Det var ikke minst gjennom forstyrrelsene han fikk ideer til nye tekster.

Alle er nok ikke like rause bestandig.
Om disiplene leser vi at de, i litt misforstått omsorg for Jesus, sendte vekk noen som ville ha tak i ham.
Det ville ikke Jesus ha noe av (les selv i Markus 10).
Han ville bli forstyrret; han ville bli kontaktet.
Profeten Jesaja sa det slik: «Dere som påkaller Herren, ikke unn dere ro» (62,6)!
I dette ligger også at man ikke unner Herren ro.
I en kristen bokhandel i London fant jeg et vevd bånd med bokstavene «P.U.S.H».
Det er forkortet for «Pray until something happens» – Be til det skjer noe!
Herren vil forstyrres!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK>.

Jesus på billigdisken?

Når bokhandlere eller forlag skal «tømme lageret», skjer det gjerne ved at man selger gamle titler for en svært billig penge.

Jeg husker en tid da 10 kroner var en svært vanlig pris under slike utsalg.
Bøkene ble plassert i esker og kasser på bord, enten inne i butikken eller på utsiden.
Man har sikret seg en del godbiter til en rimelig pris på den måten.
Ett slikt salg husker jeg spesielt godt.
På billigdisken i en bokhandel lå en utgave av en privat oversettelse av Det nye testamente. Boka hadde et bilde av Jesus på omslaget, og midt på det ene øyet sto prislappen: «10,00».

En ny bibel kan fremdeles vært litt av en investering, også rent økonomisk.
Derfor er det bra at både Bibelselskapet og andre lager utgaver som er rimelige i anskaffelse.
Fordi jeg tror at Bibelens budskap alltid gjør noe med den som lytter eller leser, kan et nytestamente på billigdisken være en god strategi.

Publisert som «Jesus på billigdisken» på KPK.

«Sovepute»

Uttrykket «sovepute» har en litt negativ klang i de fleste sammenhenger.

Det gir inntrykk av at man slår seg til ro med noe man ikke skulle slå seg til ro med.
«Noe som blir brukt som hjemmel eller unnskyldning for ikke å foreta seg noe, gripe inn eller lignende», er ordbokas definisjon på uttrykket.
Kan det være en idé å «snakke opp» soveputa?
Henrik Ibsen skrev i skuespillet om Peer Gynt: «Samvittighetsfred er en deilig pute».
Fra min egen oppvekst husker jeg at det hver kveld ble sagt til oss barn: «Sov godt i Jesu navn».
Begrepene «sove» og «våke» er på mange måter motsetninger, men de hører også sammen.
For å kunne være våken, er det en forutsetning at man også har sovet.
Det er gjennom søvnen man henter overskuddet til å være våken.
Kanskje var det derfor Jesus sov så godt i båten, selv mens det stormet på Genesaretsjøen?
En våken kristen trenger også troens sovepute.

Publisert som «Dagena andakt» på KPK.

Under sengene også

I et gammelt misjonsblad fant jeg en notis om ei ung jente som arbeidet som hushjelp, og som var blitt en kristen.

På spørsmål om arbeidsgiveren hennes kunne merke at hun var blitt kristen, svarte hun: – Jeg tror det. Nå vasker jeg under sengene også.
I dag vil vel et slikt enkelt vitnesbyrd kalle mest på smilet.
Dels har ikke folk hushjelp lenger, og dels foregår nok renholdet på mer effektive måter.
Men samtidig sier anekdoten noe om å vise troskap også i de små tingene, og i de tingene som enten ikke synes så godt, eller kanskje ikke i det hele tatt.
En av Lina Sandells mest kjente sanger ble til i den tiden som notisen i misjonsbladet må være hentet fra.
Her heter det: «Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på at så ringe og lite det er!»
I lignelsen om talentene får to av de tre tjenerne høre: «Du har vært tro over lite. Jeg vil sette deg over mye» (Matt 25).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gebrokkent

For 50 år siden flyttet jeg fra Norge til Island i Frelsesarmeens tjeneste.

De første forsøkene på å snakke islandsk ble bare passe vellykte.
Å si at det var «gebrokkent» er en velment beskrivelse; senere ble uttalen bedre og ordforrådet større, men aldri slik at ikke andre islendinger forstår at jeg kommer fra et annet land om jeg prøver å snakke deres språk.
Tungemålet vårt kan være avslørende.
I yppersteprestens gård forsto de som sto rundt ham at Peter var fra Galilea; de hørte det på dialekten.
I GT fortelles det om en situasjon der måten man uttalte ett enkelt ord på, ble et spørsmål om liv eller død (Dom 12,5-6).
Lenge var latin det språket man brukte i kirkene.
Men som Paulus skrev: «Ingen vet hvor mange språk som finnes i verden, og alle språk har sin mening» (1 Kor 14,10).
Gud både kan og forstår alle språk. Det viste han på pinsedagen (Apg 2,11).
Det blir aldri gebrokkent.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fortsatt under oppføring

I 1883 begynte byggearbeidene på katedralen Sagrada Familia (Den hellige familie) i Barcelona i Spania.

Når dette skrives, 141 år senere, er bygget fremdeles ikke fullført, men katedralen er likevel blitt en turistattraksjon, og det feires gudstjenester i kirken.
Den må vel også være et av de få ufullførte byggverkene som står på UNESCOs verdensarvliste.

I salmen «Kirken, den en er et gammelt hus», heter det: «Vi er Guds hus og kirke nu/bygget av levende stener».
Det byggverket er heller ikke ferdig; det er under oppføring.
Det samme kan sies om det byggverket som den enkelte kristne er når det gjelder både tro og tjeneste.
Mange sier om seg selv at de er «underveis» når det gjelder troen.
Det kan nok forstås på litt ulike måter.
Kirken i Barcelona skal etter planen stå ferdig i 2030.
Vår sluttdato, både som kirke og mennesker, er ikke satt ennå.
Bygget er fortsatt under oppføring.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er enkle: Når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», tenker jeg gjerne at det som går i dur, uttrykker glede, mens det er noe dystert over det som går i moll.

Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir denne tanken utfordret.
For det er en lovsang i moll.
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll vært viktig: «Å, at jeg kunne min Jesus prise» – en gammel og mye brukt salme.
Uttrykket «lovsang i moll» representerer kanskje ikke noe paradoks i egentlig forstand, men stimulerer likevel både min tanke og min tro.
For lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen.
Kanskje ikke først og fremst det, en gang.
Lovsangen formidler tro, ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Det er et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Maleriet «Haugianere», med Hans Nielsen Hauge i sentrum - det var mens han nynnet på en lovsang i moll at han hadde sin store kalleopplevelse: «Jesus, din søte forening å smake».

En dag om gangen

Sangeren, skuespilleren og «låtskriveren» Kris Kristoffersen døde nylig.

Blant den store sangarven han etterlot seg, er mange glad i den som heter «One Day at the Time».
Den skrev han i 1974, 50 år før han døde.
Den er blitt kalt «den viktigste gospelsangen fra 1970-tallet» og er spilt inn av mer enn 200 ulike artister.
Teksten handler rett og slett om å få styrke til å ta én dag om gangen.
Lina Sandells «Blott en dag» er preget av den samme tanken.
Dette er en viktig tanke som ofte hentes fram, både i sjelesorgen og forkynnelsen, og som Jesus anbefaler i Bergprekenen (Matt 6,34).
I Kris Kristoffersens sang heter det: «Herre, for min skyld, hjelp meg å ta én dag om gangen», og videre: «Gi meg styrke til å gjøre det jeg må gjøre, én dag om gangen».
For: «Gårsdagen er gått, kjære Jesus, og morgendagen blir kanskje aldri min, men hjelp meg i dag og vis meg veien, én dag om gangen».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor tro?

I Lukasevangeliet kan vi lese at disiplene ba Jesus om en større tro.

Jesus svarte med lignelsen om sennepsfrøet. Tro handler ikke om mengde eller kvantum (17,5-6).

En tidligere frelsesoffiser i England skrev en gang: «Et av de største behov hos de troende i dag, er ikke en større tro på Gud, men tro på en større Gud».
Noen vil kanskje oppfatte dette som en lek med ord. Men det er mye mer enn det. Det er en innsikt som flytter fokuset fra vår egen tro mot ham som troen retter seg mot: Gud.
Ikke bare Gud, men en stor Gud.

Neste år er det 140 år siden en ung pastor i det svenske misjonsforbundet kom ut for et forrykende uvær.
Naturkreftene imponerte ham, og da han kom hjem, skrev han de første versene til en salme som senere har gått verden rundt: «Å, store Gud!»
Viktigere enn å tro stort og sterkt, er det at vi tror på han som er den største og sterkeste: Gud selv og hans sønn Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ord som gir glede

Det finnes ord som gir glede og det finnes ord som kan såre.

Ordene som gir glede tar vi gjerne til oss.
I Salme 104, 34 ber salmisten: «Måtte ordene mine gi ham (Herren) glede».
Om Maria, Jesu mor, leser vi at hun «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» i forbindelse med Jesu fødsel i Betlehem.
Jeg vil tro det var mange slike hendelser og ord hun tok vare på i sitt hjerte mens Jesus vokste opp: Da han ble båret fram i Templet, da vismennene kom med sine gaver, etter hendelsen i Jerusalem da Jesus var 12 år.
Kanskje også i forbindelse med bryllupet i Kana, da Jesus nærmest refset henne?
Salmistens ønske var nok ikke først og fremst at han skulle klare å formulere vakre bønner, men at han skulle be etter Guds vilje.
Romerbrevet 8: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (v. 26).
Ord som gjør Herren glad!

Pubslisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Kamerater»

Man hører kanskje ikke ordet «kamerat» så ofte lenger.

For mange er det et synonym til «venn» eller «kompis».
Trolig er det i arbeiderbevegelsen ordet har vært brukt mest, både i partier og fagforeninger.
I Frelsesarmeen er det også en lang tradisjon for å omtale hverandre som «kamerater».
Ifølge leksikonet er en kamerat en person man er nært knyttet til ved vennskap, arbeid eller felles interesser.
Ordet «kamerat» finnes ikke i Bibelen.
Der leser vi mer om venner og om vennskap.
David og Jonatan var venner, men de var sikkert kamerater også; pratet sammen, og gikk kanskje på jakt sammen.
Jesus sa til disiplene sine at han ikke ville kalle dem tjenere, men venner (Joh 15,15).
Det som er forskjellen mellom tjenere og venner, er den fortroligheten venner – og kamerater! – kan ha med hverandre.
Mellom sjef og tjener går kommunikasjonen ovenfra og nedover; mellom venner går den sidelengs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oppvarmede bønner

Vi har en klar linje i vårt hjemlige hushold: Mat skal ikke kastes.

Matavfall er et økende miljøproblem, og dårlig økonomi.
Er noe blitt til overs fra ett måltid, kan det tas fram igjen og bli en del av et nytt.
Forleden var det bønner i tomatsaus og to kalde poteter fra gårsdagens middag som ble formiddagens lunsjrett.
Potetene ble stekt, bønnene måtte varmes opp.
Ikke alle synes «oppvarmet mat» høres godt ut, selv om mange av oss har mye erfaring med det motsatte.
At noe er blitt «oppvarmet» betyr ikke annet enn at man har funnet det fram igjen og gjort seg bruk av det.
Det var nok bønnene i tomatsaus som startet denne vesle refleksjonsrekka.
Også bønner i religiøs forstand tåler både å bli tatt fram igjen og varmet opp.
Det kan ha vært et bønnetema man har glemt, eller hvor det har skjedd en utvikling.
Da kan det tas fram igjen, varmes opp, og for Herren smaker det like godt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Byen Babylon

Det er en discolåt, men teksten er nærmest ordrett hentet fra Bibelen.

Etter nesten 50 år hører man fremdeles Boney M synge «Rivers of Babylon». Fra vår egen kultur vil mange kjenne igjen navnet Babylon fra Alf Prøysens vise om «en dag i mårå» (bildet). Der møter vi en gutt som ville tegne Babylon, men læreren ødela tegningen.

Det er ikke så lett å skille hva som er myte og hva som er fakta når det gjelder Babylon.
Det er skremmende og forlokkende på samme tid.
Teksten i sangen om elvene ved Babylon bygger på Salme 137 i Bibelen. De versene ble født i et folk som var i fangenskap langt hjemmefra, og de spør: «Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (vers 4).
Kontrasten til Babylon blir Jerusalem.
Babylon er et bilde på det fremmede og skremmende i kristen tankegang – Jerusalem på det hjemlige og trygge.
Derfor er det flere både sanger og bibeltekster om Jerusalem enn om Babylon.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Døden i det levende

Jeg husker ikke når jeg la merke til det første gang, men midt i ei rekke med grønne, levende trær kunne det stå et nakent og vissent tre. Ingen blader eller nåler; knusktørr ved, et tre som kun egnet seg som fyringsmateriale.

Bildet dukker opp i blant i tanken min som en lignelse om hvordan det kan være i ulike, menneskelige fellesskap: En familie, en forening, en arbeidsplass, en menighet.
Tilsynelatende er det «liv og røre» over hele linja, men midt i raden av grønt og blomstrende, er det en som ikke er der lenger.
Jesu lignelse om de 99 sauene, og den ene, beskriver hvordan Jesus ikke bare har omsorg for flokken som flokk – for det har han! – men også for den enkelte.
Og ingen sørger mer enn Jesus når situasjonen oppstår at den bortkomne sauen ikke lenger kan berges.
Et vissent tre kan nok fjernes, men det etterlater et sår.
Så også når en som var en del av flokken blir borte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gamleveien»

For noen år siden ble veien mellom Arendal og Tvedestrand kraftig oppgradert, med flere felt og høyere fartsgrense.

Men da vi i sommer tok en tur til Tvedestrand, valgte kona og jeg likevel å ta «Gamleveien».
Den er smalere enn den nye, man kan ikke kjøre fullt så fort, men den er faktisk triveligere.
Man får med seg flere inntrykk; det er mer å se langs den gamle veien enn langs den nye.
Man kan stanse og suge andre impulser.

Profeten Jeremia ga folket en formaning: «Spør etter de gamle stiene» (6,16).
Overført på vår tid, er det en formaning som skal brukes med varsomhet, enten man tenker på samferdsel eller på livet som sådant.
Det var ikke alt ved «de gamle stiene» som var like bra.
Det var ikke alltid like klart hva som var bibelsk fundert og hva som mer eller mindre var «blitt sånn».
Om «Gamleveien» ikke er like relevant som den en gang var, er jeg likevel glad for at den ligger der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Merkevaren

Et liv i organisasjonsarbeid har medført en del «give-aways» og andre reklameartikler, blant annet kulepenner.

I forbindelse med et litt langvarig kurs oppdaget jeg at flere av deltakerne manglet noe å skrive med under foredragene.
Jeg tok derfor med meg et lite lager av kulepenner fra henholdsvis et politisk parti og en kristen organisasjon: KrF og Frelsesarmeen.
De fleste ville ha kulepennen med Frelsesarmeens logo på.
Det var en organisasjon de kjente og hadde en annen type respekt for enn man kanskje har for et politisk parti.
Det snakkes ofte om «merkevare» i ulike sammenhenger.
Kristennavnet er for mange en slik merkevare.
I Apostelgjerningene 11,26 kan vi lese at det var i Antiokia disiplene ble kalt «kristne» første gang.
Betegnelsen på merkevaren var etablert.
Siden den gang har kirken hver eneste dag arbeidet for at merkevaren skal bevares, det være seg gjennom diakoni eller vitnesbyrd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Finner ikke ord

Det var fri bønn i et kristent møte, det var mange til stede og flere reiste seg for å be.

Det var korte bønner og lange bønner; det var velformulerte bønner og mer spontane.
Jeg husker bare en av dem: En ung mann som ba intenst til å begynne med, men som så avrundet sin bønn slik: – Jeg finner ikke ord, kjære Jesus, men du vet hva jeg mener!

Paulus må ha kjent på noe av det samme.
Til de kristne i Roma skrev han: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje» (Rom 8, 26-27).

«Du vet hva jeg mener», sa den unge mannen til Jesus.
Jeg tror Jesus likte den bønnen.
«Ja, jeg vet», svarte han, og med det utgangspunktet begynte de himmelske kreftene å arbeide.
Vi finner ikke alltid ord, men Jesus vet både hva vi mener og hva vi trenger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tårer i himmelen

Den verdenskjente gitaristen Eric Clapton opplevde det som er alle foreldres verste mareritt: Den fire år gamle sønnen hans omkom i en tragisk, meningsløs ulykke. Som en del av sitt sorgarbeid skrev han balladen «Tears in Heaven» – «Tårer i himmelen».

Både i sjelesorgen og forkynnelsen sies det at i himmelen skal det ikke være noen tårer.
Det stemmer kanskje den dagen vi er kommet dit, men stemmer det også mens vi ennå er her nede på jorda?
Jeg tror ikke det.
Jeg tror at himmelen både kan glede seg og sørge sammen med oss.
Som det er latter i himmelen, er det også tårer.
Det har liten troverdighet dersom vi tror på en Gud som gleder seg sammen med oss, dersom vi ikke samtidig tror på en Gud som sørger sammen med oss, og som lider sammen med oss.
Den gamle leirbålsangen «Kum ba yah» sier noe om dette.
Det er en bønn om at Gud skal være nær, også i sorg og smerte.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

I ett stykke

I det store drama som påskefortellingen utgjør, er det noen detaljer som trigger både nysgjerrigheten og ettertanken.

Som den unge mannen Markus forteller om, som noen prøvde å stanse, men som vrir seg ut av kappen sin og løper sin vei naken.
Eller fortellingen om Jesu kappe hos Johannes.
Da soldatene skulle fordele Jesu eiendeler mellom seg, fikk de et problem: Kappen hans var vevd i ett stykke og kunne ikke deles mellom soldatene uten å bli ødelagt.
Denne delen av påskefortellingen ga inspirasjon til romanen – og filmen – The Robe, på norsk: «…men jeg så ham dø».

Noen har tenkt at kappen som var vevd i ett stykke, er et bilde på den kristne kirke.
Jesus Kristus har bare én kirke, selv om denne kirken kan ha mange forgreininger og organisasjoner.
Et fint bilde, men det bildet Paulus bruker, er kanskje mer relevant.
Han beskriver kirken som en kropp (1 Kor 12).
Mange lemmer, men ett legeme!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Vannkrukken

I Johannes 4 kan vi lese om Jesu møte med kvinnen ved Sykars brønn.

Dette er bare en av mange spennende fortellinger om møter mellom Jesus og enkeltmennesker.
Han satt ved brønnen for å hvile; hun kom for å hente vann.
De innledet en samtale, og det gjorde så sterkt inntrykk på kvinnen at hun måtte skynde seg å fortelle andre om dette.
Men vannkrukken lot hun stå igjen ved brønnen (vers 28).

I dagligtalen har man et uttrykk om å «slippe alt man har i hendene» i gitte situasjoner; noe overraskende, noe spennende eller kanskje noe skremmende.
For det man holdt på med, var ikke lenger viktig. Boka man leste, eplet man spiste, vannkrukka man skulle fylle.
Kvinnen ved brønnen skjønte at hun var blitt møtt av en som tok henne på alvor, men uten fordømmelse eller anklager.
«Han skulle vel ikke være Messias?» var hennes reaksjon.
Da er det ham vi har ventet på! Vannkrukken kan jeg hente en annen gang!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å arve velsignelsen

«Dere er kalt til å arve velsignelse», skriver apostelen Peter i sitt første brev (3,9).

I det samme brevet sier han om denne arven at den «aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner», og føyer til: «Den er gjemt i himmelen for dere» (1,4).

Arv er et brennbart tema i mange sammenhenger.
Familiebånd er blitt knust på grunn av uenighet om arv, enten det gjaldt store, materielle verdier eller bare småting.
Mange som vokste opp i kristne hjem og under kristen innflytelse, betrakter dette som en verdifull arv som de gjerne vil bære videre.
Grundtvig skrev «Guds ord, det er vårt arvegods», en salme som i seg selv er en arv fra Martin Luthers tekst «Vår Gud, han er så fast en borg».
Retten til arv kan ofte være noe som går i generasjoner.
Ikke nødvendigvis slik med arveretten til velsignelsen.
Den retten har hver enkelt av oss som er Guds barn og derfor Jesu Kristi medarvinger (Rom 8,17).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gå på vannet?

To ganger leser vi i evangeliene at Jesus gikk på vannet.

Det er den samme hendelsen det refereres til, både i Matteus-evangeliet (kapittel 14) og Johannes-evangeliet (kapittel 6).
Det henvises ofte til denne hendelsen på et eksempel på at Jesus – gjennom Guds kraft – sto over de vanlige naturlovene.

Som ung hørte jeg følgende fra en eldre kristen: -Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. De andre gangene brukte han båt.
Det er både god, kristen pedagogikk og sjelesorg i en slik kommentar.
Den peker på noe vesentlig: Når Jesus gikk på vannet, stillet stormen eller oppvekket døde, var dette unntakene.
Naturlovene er også en del av Guds skaperverk og de er hans vanlige – kanskje til og med foretrukne? - måte å styre verden på.
Det betyr ikke at miraklenes tid er forbi.
Mange opplever fremdeles at Gud griper inn i vanskelige situasjoner.
Det kan saktens føles som å gå på vannet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ja eller nei?

Det er to av de korteste ordene i språket vårt.

I mange situasjoner er det valget mellom disse to som avgjør en diskusjon, eller bekrefter en avtale eller en forretningstransaksjon. Det er de to ordene «ja» og «nei».
Selv svært ordrike argumentasjonsrekker kan ofte kokes ned til ett av disse ordene: ja eller nei.
I Bergprekenen sier Jesus det slik: «La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde» (Matt 5,37).
Jesus oppfordrer med andre ord ikke til forbehold og reservasjoner.
Samtidig er det viktig å huske i hva slags sammenheng Jesus sier dette.
Dette avsnittet i Bergprekenen handler om å være det man med et litt gammelmodig ord kaller «ordholden», at man ikke bryter løfter eller avtaler, at man snakker sant.
Både et «ja» og et «nei» kan sies med styrke og besluttsomhet, eller det kan sies lavmælt og forsiktig.
Men begge svarene er like forpliktende.
Et ja er et ja - et nei er et nei.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Åpne og stengte dører

For mange år siden kjøpte min familie og jeg et hus som på mange måter var et oppussingsobjekt.

Inne i et av kottene sto det en dør, men den førte ikke til noen steder.
Den gjorde i stedet tjeneste som en av veggene i kottet. Dette var før vi hadde gjort oss kjent med Narnia-universet og kleskottdøra der som førte til en hel eventyrverden.
Det finnes også andre diktere som har arbeidet med tanken på dører og veier som ikke fører noe sted hen.

I Det nye testamente finner vi flere «dørtekster».
I Johannes 10 omtaler Jesus seg selv som døren. Man må gå inn gjennom den for å bli frelst (vers 19).
I Åpenbaringen 3 brukes dør-bildet på to måter. Det ene er at Jesus har åpnet en dør for oss som ingen kan stenge (vers 7-8), det andre når han sier at han står utenfor vår dør og banker (vers 20).
Den åpne døra kan vi gå inn gjennom; den lukkede døra kan vi åpne og slippe Jesus inn.
Valget er opp til oss selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

37, 5

Den normale kroppstemperaturen for et menneske er satt til 37,5 grader.

De fleste av oss har vel minner fra barndommen om å ha hatt et termometer plassert i en viss kroppsåpning og ventet på dommen: Feber eller ikke?
Viste termometeret mer enn 37,5 var det grunn til å være på vakt – i hvert fall hvis den røde søylen hadde stanset høyere enn «normalen»: På 38 eller 39-tallet.
Lå søylen rolig rundt 37,5, kunne man slappe mer av.
Som ung kristen hørte jeg noen snakke om «den åndelige normaltemperatur».
Det var en betegnelse på et bibelvers; det femte i Salme 37: «Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn».
Det er ikke noen dramatisk bibeltekst, den er snarere på det jevne.
Den sier noe om hverdagstro og hverdagskristendom.
Dette er en slags grunntone i Salme 37.
Både i vers 3, vers 7 og vers 34 gjentas oppfordringen om å stole på Gud og å vente på ham.
Da er temp’en normal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Brannfare - flomfare

Det er to ord som dukker opp i nyheter og værvarsling hvert år – om enn ikke samtidig.

Det ene er varsler om brannfare, det andre om flomfare.
I begge tilfeller handler det om naturlige og i utgangspunktet positive krefter som kommer ut av kontroll.
«Ilden er en god tjener, men en farlig herre» er et uttrykk mange av oss lærte tidlig.
I Bibelen leser vi om «dråper» og «suset av regn», men også om en flom som dekket hele jorden.
For at naturen skal fungere optimalt, er det nødvendig at naturkreftene er i balanse med hverandre: Passelig regn, passelig sol; passelig vind, passelig stille.
I Det gamle testamente har vi fortellinger både om da himmelen var lukket og da «himmelens sluser» var åpne.
I mange år var en bønn om «godt og tjenlig vær» et viktig ledd i kirkebønnen.
Kanskje bør de tas inn igjen? Og alle som ber, bør kanskje også hente fram igjen den bønnen i våre stille stunder?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Holde av plass»

Det var en kjent sak at mannen i det eldre ekteparet gjerne var klar litt før kona var det.

Da gikk han gjerne i forveien og sa: – Jeg holder av en plass til deg!
Det hadde han sagt også denne dagen, men da kona kom etter, viste det seg at mannen hadde fått et illebefinnende og hadde falt død sammen.
Både for familien og ekteparets mange venner ble dette et sterkt vitnesbyrd.
Han var gått i forveien. Mange tenkte også: Han holder av en plass.
Denne tanken kan man ofte finne i dødsannonser også, at den ene i et par har strukket ut hånden, og nå har den andre tatt den.
I en kjent sang med ekteparet June og Johnny Cash (bildet) finner vi den samme tanken: Den som går først bort, vil sitte og vente på den andre, og så skal de gå sammen inn i evigheten.
Teologisk er ikke tanken så godt fundert, kanskje, men både i poesien og troen treffer den noe i oss: Ønsket om et gjensyn og et evig fellesskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ingen pekefinger

– Jesus kommer ikke med en pekefinger!

Slik ordla han seg, den kristne ungdomslederen som skulle gi en hilsen til sine konfirmanter det året.
En pekefinger kan være både grei og nyttig dersom det handler om å vise noen en retning eller gjøre oppmerksom på et mål eller objekt.
Men pekefingeren kan også oppleves som noe negativt, som en korreks, som en formaning, som en tilrettevisning.
Det kan sikkert være behov for det, alt sammen, men hvis pekefingeren er det eneste man kommuniserer med, blir det fort opplevd som negativt.
Mer enn pekefingeren er det de åpne armene som beskriver Jesus best.
Det finnes mange bibeltekster der Jesus står med åpne armer og innbyr.
«Kom til meg, alle dere som strever», sier han i Matteus-evangeliet, «jeg vil gi dere hvile».
Og om barna sier han: «La de små barn komme til meg». Her har han også en tilføyelse: «Hindre dem ikke!»
Det står i Lukas-evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

«Ora et labora»

Vi snakker ikke latin med hverandre lenger, men enkelte latinske vendinger har overlevd. «

Ora et labora» er et slikt uttrykk. Det betyr «Be og arbeid».
I et gammelt blad leste jeg en liten historie som beskrev dette både på en god og morsom måte:
To små gutter oppdaget at de var blitt stengt inne i en kjeller.
Begge ble redde, og den ene sa: – Nå må vi be!
Den andre var enig i det. – Du kan be, sa han, – Så går jeg bort og sparker og dunker i døra!
Det er ikke slik at det ene må utelukke det andre.
Noen ganger er det én som ber og en annen som arbeider; andre ganger må man selv gjøre begge deler.
Denne kombinasjonen av bønn og dørsparking fungerer ofte i hverdagslivet.
Men noen ganger er det også slik at det ikke er noen fysiske dører verken å banke på eller sparke i.
Men den himmelske døra er der uansett.
Den kan man både banke på og sparke i.
Det blir også hørt innenfor døra.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Følgere eller etterfølgere?

I kulturen rundt sosiale medier og influensere har begrepet «følgere» dukket opp.

Det er slike som er interessert i formålet og innholdet i en Facebook-gruppe eller i de synspunktene en influenser har, det være seg på sminke, barneoppdragelse eller andre ting.
I min ungdom ble vi fortalt at Jesus ikke er interessert i tilhengere, han ønsker etterfølgere.
I dag kan vi kanskje bytte ut «tilhengere» med «følgere»?
Jeg tror ikke at Jesus er spesielt opptatt av «følgere», slik begrepet brukes i og om sosiale medier; men av etterfølgere og disipler.
Jesus utfordret disiplene til å ta opp korset og følge etter ham (Matt 16,24), Paulus utfordret de kristne i Korint til det samme (1 Kor 11,1).
Verdens mest utbredte, kristne bok, nest etter Bibelen, er «Om Kristi etterfølgelse» av 1400-tallsmunken Thomas á Kempis.
Jesus trenger ikke følgere eller beundrere, han vil ha etterfølgere og disipler.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvor er «her»?

Det var et hus med mange rom, og det kunne være lett å gå seg bort.

Det var akkurat det som hadde skjedd, og den vesle jenta valgte en kjent løsning og ropte på mamma.
Mamma svarte, og jenta ropte igjen: – Hvor er du?
– Jeg er her, svarte mamma.
Men det holdt ikke der og da.
– Hvor er «her»? ropte jenta.
Spørsmålet er på mange måter helt eksistensielt.
Hvor er vi? Hvem er vi? Hvor skal vi?
Rudyard Kipling har skrevet et dikt der han identifiserer seks «hjelpere» i livet: Hva og hvor; hvorfor og hvordan og hvem og når.
Iblant kan man litt uforpliktende si til en annen at man kan møtes «hvor som helst» og «når som helst».
Slike avtaler blir det sjelden noe av.
Paulus skriver: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» (2 Kor 6,2).
En kjent salme munner ut i dette: «Herren er på dette sted».
Gud vil derfor ikke møte oss «når som helst» og «hvor som helst»; han vil møte oss «her» og «nå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gaver til alle behov?

Svigersønnen hadde snart bursdag, og hun visste ikke hva hun skulle gi ham.

En bekjent foreslo et gavekort. Men hva slags gavekort?
– Er han en blomstermann, bokmann eller duppedittmann?
Svigermor mente at duppedittmann var nok det som beskrev ham best og kjøpte et gavekort fra Clas Ohlson.
Kanskje er det fordi det har vært et antall fødselsdager i omgangskretsen i det siste, inkludert min egen, at dette minnet dukket opp forleden?
Vi kan lese mye om gaver i Bibelen.
Apostlene Jakob og Paulus skriver om dette.
Paulus er opptatt av at det er mange ulike gaver, men han som gir gavene er den samme. Det er også mange ulike tjenester, men han som gir oppdraget er den samme (se 1 Kor 12).
Verken gaver eller tjenester blir gitt på slump.
Han som gir gaver og oppgaver, vet hva hver enkelt av oss er best på.
Han vet best hvem av oss som trenger en bokgave, en blomstergave eller en duppedittgave.

Publisert som «Dagens andakt» KPK

«Ordet på bordet»

I en menighet jeg besøkte, så jeg at ett av arrangementene de innbyr til ble kalt «Ordet på bordet».

Det skulle signalisere at dette var en innbydelse til en stund med kombinert bibelstudium og matservering.
Jeg likte betegnelsen umiddelbart: «Ordet på bordet».
Man kan finne flere bibelsteder som spiller på koblingen mellom mat og bibelkunnskap.
Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Paulus bebreidet de kristne i Korint at de fremdeles bare kunne få melk, for «fast føde» tålte de ikke ennå (1 Kor 3).
Forfatteren av Hebreerbrevet er inne på det samme i kapittel 5.
Det kan være flere grunner til at man ikke kan spise hva som helst, enten det er fordi en rett er for kraftig eller fordi den ikke gir nok næring. Da er det godt å kunne stole på at «Ordet på bordet» omfatter både et sunt og variert kosthold, og at det – rett forstått – er tilpasset den enkelte.
«Ordet på bordet» – det er servert!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«La oss være stille»

Ett av leddene i gudstjenester i Den norske kirke innledes med ordene «La oss være stille».

Da skal – eller i hvert fall kan – hver enkelt troende legge fram for Herren det han eller hun har på hjertet.
Det kan være smått og stort; det kan være verdenssituasjonen eller det kan være ting i den enkeltes hjem eller dagligliv.
Stillhet er ofte undervurdert, både i det daglige livet og i gudstjenestelivet.
Og på samme måte som stillhet kan være undervurdert, kan ordene være overvurdert.
Paulus skriver til de kristne i Roma at «Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord» (1,26).
Joda, det finnes stillhet som kan oppleves trykkende, men det finnes også ord som kan oppleves støyende.
Og skal man være helt ærlig: Det er vel ikke for mye stillhet, verken rundt oss eller når vi er samlet.
Så det er både en god og sunn oppfordring i dette: La oss være stille!

Publisert som «Dagens andakte» på KPK.

Bønn er bønn

De to små guttene kom hjem etter det de selv hadde følt var en litt skummel opplevelse.

En hund de ikke kjente, hadde streifet omkring, og de hadde gjemt seg.
Og dessuten hadde de bedt.
– Hva bad dere da, ville de voksne vite.
Den ene hadde bedt «Å, du som metter liten fugl», mens den andre hadde bedt «Kjære Gud fader i himmelens slott».
Det er en søt liten fortelling, men den berører noe viktig: Bønn er bønn!
Jeg tror ikke Gud er så opptatt av om bønnene som bes, er «vakre» eller «riktige».
Jeg tror at for ham er det slik at bønn er bønn.
Det mest konkrete rådet Jesus gir når det gjelder våre bønner, er at vi ikke skal «ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord», som han sier, før han legger til: «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt 6,7–8).
Bønn er bønn. Gud ser behovet bedre enn vi selv!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

God eller fullkommen gave?

Når apostelen Jakob i sitt brev beskriver Guds gaver, gjør han en interessant presisering.

Han skriver at «all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra» (1,17).
Han ikke bare forsterker ett adjektiv – god – men føyer til enda et adjektiv: fullkommen.

For de fleste av oss er det lett å se at det kan være nyanser mellom en god gave og en fullkommen gave, mellom en god dag og en fullkommen dag, mellom et godt dikt og et fullkomment dikt.
Men i kristen sammenheng er det vel uvant å skille mellom «fullkommen» og «bare» god?
En måte å forstå dette på, kan være at den gode gaven, Guds nåde og tilgivelse, er noe vi har del i allerede i dette liv, mens den fullkomne gaven er det som venter oss i himmelen.
Den gode gaven har vi mottatt da vi ble født på ny ved tro, den fullkomne gaven er den vi ennå har til gode, da vi skal bli ham like, som apostelen Johannes formulerer det (1 Joh 3,2).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Englevakt eller griseflaks?

En ung mann hadde hatt et uhell med bilen sin.

Den hadde snurret rundt og endt på taket.
Det kunne gått ille, men han klarte å krabbe uskadet ut av bilen.
Begge lokalavisene på stedet intervjuet ham om hendelsen.
Til den ene sa han at han hadde hatt griseflaks, til den andre at han hadde hatt englevakt.
Kanskje lå det ikke noen bevisste refleksjoner bak ordvalget?
«Englevakt» og «griseflaks» var to synonyme begreper som han brukte litt om hverandre.
Som kristne kan vi tro på englevakt, selv om vi samtidig må erkjenne at det ikke alltid er slik at englevakten er på jobb.
Et av troens store paradokser er nettopp det at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil.
Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er den troendes spørsmålstegn minst like store som alle andres.
De blir nok ikke mindre selv om man erstatter englevakt med griseflaks.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Luthers kloke kone

Kirkereformatoren Martin Luther skal ha vært et følelsesmenneske som både kunne være høyt oppe og langt nede.

Hans kone Katharina (bildet) skal ha vært den stabiliserende faktor i livet hans.
Det som hadde begynt som et fornuftsekteskap, ble et forhold som varte i 20 år og genererte mye varme og mange barn.
Periodene der Luther var langt nede, kunne være langvarige.
Fra en av dem fortelles det at Katharina en dag dukket opp ved frokosten i sørgeklær.
Ektemannen ble forskrekket og spurte hvem som var død.
– Gud, svarte Katharina.
– Sånt må du ikke si! Gud er ikke død, sa ektemannen strengt.
– Men hvorfor ter du deg som om han var død, da? ville Katharina vite.
Og ifølge anekdoten, for det er vel helst en anekdote det er snakk om, skal svaret ha fått Martin Luther til å våkne opp og ta seg sammen.
Kanskje var det da han tenkte at selv om jeg tror Jesus kommer igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjertespråket

Da min far lå på det siste, var han i perioder helt andre steder enn i sykehussenga.

Mens han lå slik, hendte det at han snakket indonesisk.
Det var et språk han hadde lært seg sent i livet, i forbindelse med noen år som misjonær i dette store øyriket.
I andre perioder, når han snakket norsk, brukte han sin barndoms dialekt fra Sunnfjord; et målføre han hadde brukt på mange tiår.
Kanskje er det hjertespråket som dukker opp i slike faser?
Det kan være barndommens språk eller et språk som av en eller annen grunn er blitt kjært og betydningsfullt for en?
Språket er en viktig identifikasjonsfaktor for de fleste av oss.
Mange kan ha blitt flinke til å snakke språket som de rundt en snakker, men det er ikke nødvendigvis hjertespråket.
På den første pinsedagen var dette noe av det som forundret folkemengden: «(…) vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2,11).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Trekke velsignelsen tilbake?

Fra tid til annen kan man se at vigslede bygg – kirker, bedehus – blir lagt ut for salg.

Det er ikke lenger driftsgrunnlag for den aktuelle menigheten eller virksomheten.
Noen ganger er det andre kristne aktiviteter som overtar bygget.
Sandvika kirke utenfor Oslo ble pinsekirke på 1980-tallet, bedehuset i Risør ble Frelsesarmé-lokale i 2014.
Nylig fikk en katolsk menighet overta en luthersk kirke i Oslo.
Andre kirkebygg blir overtatt av helt sekulære interesser.
I noen sammenhenger finnes det en liturgi for å «avvigsle» bygget når det ikke lenger skal brukes til gudstjenester og møter.
Det får meg til å undres: Kan man trekke en velsignelse tilbake?
Kan den gjøres ugyldig?
Og hvem er det som i tilfelle har mandat til å erklære velsignelsen ugyldig?
Det er Gud som er velsignelsens kilde; ikke vi.
I denne andakten får du ikke noe svar på dette – bare utfordringen som ligger i spørsmålet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.
Bildet viser Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad, som var gudshus fra 1909 til 2009.

Manna

«Manna i ørkenen» og «manna fra himmelen» er uttrykk som oppfattes som ordtak i dagligtalen.

Men de har, som så mange ordtak, bibelsk opprinnelse.
Den finner vi i fortellingen om Israels vandring fra Egypt og til Kanaan.
I 2. Mosebok 16 leser vi hvordan Gud sørget for at det hver morgen lå et lag på bakken som kunne samles opp og som man laget mat av.
I overført betydning brukes «manna» ofte om gaver eller hendelser som kommer uventet og som løser et problem for den som opplever det.
I den bibelske fortellingen skulle man bare samle akkurat så mye manna som man trengte den aktuelle dagen.
Et «dag for dag»-kosthold, men samtidig var man trygge på at det alltid var tilstrekkelig.
Herren sørget alltid for at de fikk det de trengte.
I salmen «Blott en dag» møter vi den samme tanken, som når Lina Sandell henviser til løftet som står i 5. Mosebok 33,25: «Som dine dager er, skal din styrke være».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Påminningens velsignelse

Det kristne ekteparet hadde en lang liste med mennesker som de bad for hver eneste dag.

Det var selvsagt barn og barnebarn, annen nær familie, slektninger, venner, kolleger og naboer.
En som hadde vært til stede ved ekteparets morgenbønn, spurte dem etterpå: – Hvorfor må dere nevne alle disse navnene hver dag? Gud husker dem sikkert, uansett.
Det måtte de gi vedkommende rett i, men, som de påpekte: – Gud husker dem sikkert, men vi trenger også å bli minnet om dem.

Det er mange måter å ordne sine bønner på.
Noen skriver lister med navn og temaer og tar med et stikkord når det gjelder hva bønnebehovet er.
Andre stoler mer på hukommelsen, og noen av oss stoler kanskje mest på Guds hukommelse, og legger både personer og behov fram nesten som en pakke.
Jesus ga ikke så mange konkrete anvisninger for vårt bønneliv.
Det eneste var kanskje dette: At det ikke er nødvendig å bruke så mange ord.
Et «Kjære Jesus!» når langt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han kjenner oss fullt ut

En prest ble engang spurt om han trodde han noen gang hadde skuffet Gud.

Det måtte presten medgi at han var nokså sikker på at han hadde gjort.
– Nei, svarte den andre. – Du kan ikke skuffe Gud, for han kjenner deg fullt ut!
Svaret er interessant, men også krevende, sett fra
et sjelesørgerisk perspektiv.
Dette med å «kjenne hverandre fullt ut» kan det sies mye om, enten man er og har en ektefelle, eller det er snakk om forholdet mellom barn og foreldre.
Guds kjennskap til den enkelte av oss befinner seg uansett i en helt annen liga.
Paulus så fram til den dagen da «jeg skal erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13,12).
Kan vi skuffe Gud?
Jeg tror ikke jeg våger å svare kategorisk på det spørsmålet, men det jeg vet, og som jeg ikke behøver å lure på, er at Gud kjenner meg fullt ut, med feil og nederlag, men også med ønsket om å leve et liv til Guds ære og velbehag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK