Jesus i reisefølget

Den lille familien var på reise, sammen med mange andre.

Riktignok hadde ikke foreldrene full oversikt over hvor den 12 år gamle gutten deres var i øyeblikket, men det tok de med ro i første omgang.
«De trodde han var med i reisefølget» (Luk 2, 44).
Da det viste seg at han ikke var det, begynte de å lete.
Først blant de andre reisefellene.
Så langs veien.
Men de fant ham først da de var tilbake ved utgangspunktet.
Det var der han hadde vært hele tiden.
Dette er det eneste glimtet vi har fra Jesu barndom.
Men det er mange som i tidens løp som har erfart det samme som Josef og Maria: De har trodd, antatt eller regnet med at Jesus var i reisefølget.
Men så viste det seg at man var kommet fra hverandre.
Da er det ofte lurt å vende tilbake til utgangspunktet.
Til det stedet der man hadde kontakt sist.
Det kan være bønnen, til Bibelen eller til det kristne fellesskapet.
Som oftest er han der.

Fra andaktsboka «Hver morgen ny», Blinke Forlag, 2020

Kloke ord

Dette har jeg sakset fra et leserinnlegg i Fædrelandsvennen, der en Bjørn Daniel Solberg refererer fra en samtale han hadde med en drosjesjåfør, annen generasjons innvandrer,
natt til første juledag.

Sjåføren siterte sin far:
«Når du bor i et hus, da skal du ikke misunne de som bor i et palass, men glede deg over at du ikke bor i en trang liten hytte.
Når du kjører rundt i en gammel bil, skal du ikke misunne de som kjører rundt i en ny Mercedes, men glede deg over at du ikke er nødt til å sykle.
Når du har sykkel, skal du ikke misunne de som har bil, men glede deg over at du slipper å gå mange kilometer til jobb.»

Livsvisdom!
Rett og slett livsvisdom!
For ikke å si: Klokskap!

Den gamle mannen i templet

Tekstbetraktning for romjulssøndag, 30. desember 2024

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden.
Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 . 35).

Jødefolket hadde i flere hundre år ventet på at Messias skulle komme.
Forventningsnivået hadde variert, og på den tiden da Jesus ble født, var ikke forventningene så veldig store.
Men noen ventet.
Man har i ettertid gitt dem betegnelsen «de stille i landet».
Vi vet ikke hvem de var eller hvor mange de var, men det er vel naturlig å tenke at Josef og Maria hørte til denne gruppen, sammen med de to som kom til templet samme dag som Jesu foreldre «kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven».
Det var en mann og en kvinne: Anna Fanuelsdatter og han vi ofte kaller «gamle Simeon».
At han var gammel, er noe vi har sluttet oss til ut fra teksten, uten at det står direkte.
Om Anna leser vi at hun var 84 år og at hun «alltid» var i templet.
Om Simeon leser vi at han kom denne dagen fordi Ånden hadde ledet ham til det.
De kom, og de fikk se barnet, moren og faren.

Det er alltid et gripende syn når en gammel mann eller kvinne tar et barn i armene sine.
Det kan være en bestefar eller oldefar; en som stort sett har sin levetid bak seg, og som så står der med framtiden i armene. Noen dager gammelt, noen uker eller måneder.
Man blir både poetisk og sentimental i et slikt øyeblikk. Som farfar til åtte vet jeg noe om det.
Simeon ventet på Israels trøst, leser vi, men da han sto med barnet i armene forsto at dette var mer enn det: Barnet var ikke bare Israels trøst, men «et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære». Verdens frelser var født. Det forsto gamle Simeon, han hadde sett ham, og han visste at nå kunne han «fare herfra i fred».
Lyrikeren og forkynneren Edin Holme skrev: «Den som han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser …».

Publisert på KPK i 2018.

«Det blir ikke grønnere»

En av mange tankevekkende striper fra tegneserien Knøttene: Espen står på et gatehjørne og skal gå over.

Lysene skifter flere ganger.
Til slutt kommer søsteren Sofie og sier: «Du kan gå over nå. Lyset blir ikke grønnere enn dette».
Mange av episodene i Knøttene ble tegnet med tanke på undervisning i søndagsskolen.
Kanskje denne også?
Budskapet er i hvert fall både klart og bibelsk: Gud har gitt grønt lys for at vi mennesker skal kunne komme til ham.
Det «grønne lyset» er i dette tilfellet budskapet om Jesu offerdød på Golgata, og den tomme graven.
Jesu død og oppstandelse er vårt signal om at veien til Guds nåde og frelse er åpen for alle.
Signalet lyser grønt; det betyr at vi kan passere.
Noen synes kanskje det høres for enkelt ut?
Kan det virkelig være slik?
Kanskje jeg bør vente på et enda tydeligere signal?
Det er det ingen grunn til å gjøre.
Lyset blir ikke grønnere enn dette.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Blir ikke trett, han som jeg»

Da Johnny Cash var soldat i Tysklandsbrigaden på 1950-tallet, var det svært vanlig at soldatene fikk utdelt amfetaminpiller for at de skulle holde seg våkne.

For ham, og for mange andre, førte det til et livslangt avhengighetsproblem.
I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at tretthet ikke først og fremst behøver å være et problem, det kan også være en ressurs.
Det er slik kroppen forteller at det er tid for å hvile.

En kjent, kristen sang sier om Jesus: «Han blir ikke trett, han som jeg».
Mannen Jesus ble også trett, så trett at han sov, selv når det var storm rundt ham.
Profeten Jesaja sier dette om det å være trett: «(Herren) gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke» (40,29).
I Herrens tjeneste snakkes det iblant om å være trett i tjenesten, men ikke av den.
Det er ikke noe galt i det å være trett – det finnes alltid en mulighet til å få ny styrke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nok for ei uke

Å få diagnosen cøliaki, kan by på en del utfordringer i kostholdet.

Ikke minst gjelder det forholdet til brød.
Mitt lokale bakeri tilbyr ferskt, glutenfritt brød hver onsdag. Med litt fornuftig håndtering er det stort sett nok til ei ukes brødmåltider.
Det er en liten vitenskap i seg selv som man må prøve seg fram i.
Mens jeg gjorde klar dagens lunsjmåltid, slo denne tanken meg: Nok for ei uke.

Da Gud skapte alle ting, delte han tilværelsen inn i uker á sju dager: «Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud» (2 Mos 10,9-10).
På hviledagen skulle man hente seg inn både fysisk og åndelig.
På den sjuende dagen kunne man få «nok for ei uke», kan man si.
Da kan man gå i Guds hus og dele de helliges samfunn.
Men samtidig trenger man både hvile og næring også i de seks arbeidsdagene.
Så langt kom jeg mens jeg laget lunsjen min i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Reisehåndboka

«Verdens mest solgte reisehåndbok», sto det i en annonse fra et reisebyrå.

Boka var Bibelen, og byrået solgte turer til Israel.
I bokhylla mi har jeg forholdsvis mange reisehåndbøker stående, om byer og land som jeg enten har besøkt eller kunne tenke meg å besøke. De har vært nyttige både med tanke på tips, historie og ren faktainformasjon.

Mer enn en guide til Israel er Bibelen en god reisehåndbok for det livet vi skal leve.
– Jeg har et ledig hjørne på 25 ganger 18 centimeter i kofferten min, sa en mann som skulle ut på en reise.
– Der skal jeg ha plass til en diktsamling, noen biografier, noen spennende fortellinger og en brevsamling, og enda litt til. Hvordan skal jeg få plass til det?
– Da foreslår jeg at du pakker ned Bibelen din, sa kameraten hans; han hadde tatt poenget.
«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti», sier salmisten (119,105).
Han kunne sagt «reisehåndbok».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

For mye å dra på?

Flyselskapet hadde skjerpet inn rutinene for hvor mye bagasje man kunne ta med, og hadde nærmest nulltoleranse for overvekt.

Rundt om i avgangshallen så man reisende som febrilsk gikk gjennom kofferter og bager og måtte gjøre noen sorteringer der og da.
Selv la jeg igjen et par sko, noen t-skjorter og noen bøker som jeg uansett hadde lest mens jeg var på denne turen.
Andre måtte legge igjen mye mer, kanskje også ting det smertet mer å kaste enn det jeg tok ut.
Alle hadde det til felles at vi hadde for mye å dra på.
Sånn kan nok livet oppleves iblant også: Vi har for mye å dra på.
Det kan være ting, det kan være erfaringer og det kan være holdninger.
I sjelesorgen snakker vi iblant om «glemselens hav».
Noen tror at det havet er omtalt i Bibelen, men det nærmeste vi kommer dette, er fra profeten Mika: «Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp» (7,19).
Syndene våre behøver verken Gud eller vi å dra på.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tegne Gud?

«Kan De tegne Gud?»

Den døve kvinnen hadde oppsøkt en frelsesoffiser som behersket tegnspråket.
Hun visste at hun var dødssyk, og nå var hun kommet i det som iblant blir kalt «sjelenød».
Hun ville gjerne bli frelst, og frelsesoffiseren fikk, via både tegnspråk og bibelord, vist kvinnen til Jesus og hans frelse.

Å «tegne Gud» høres krevende ut.
For hvordan ser Gud ut?
Den unge, svenske forfatteren Barbro Karlén sa det slik: «Gud ser ikke ut. Han bare ser».
Gud blir ofte bare symbolisert med et øye.
Det forteller at han ser.
Kvinnen Hagar innså dette da hun var på flukt, og erfarte at Gud talte til henne: «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: "Du er en gud som ser meg." For hun sa: "Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?"» (1 Mos 16,13).
Vi kan nok ikke «tegne Gud» i vanlig forstand, men vi kan vise hvem han er, og vi kan vite at han ser hver enkelt av oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bildet: Frelsesoffiseren Kelly Smevik (1932 - 2022) arbeidet blant døve hele sin tjenestetid (Foto: Frelsesarmeen)

Disippeløre og disippeltunge

Det står mye i Bibelen om den menneskelige tunge og bruken av den.

I dagligtalen snakkes det iblant om å ha «glatt» eller «sleip» tunge – det som formidles av en slik, har vi sjelden tillit til.
Profeten Jesaja taler om å ha «disiplers tunge» (50,4).Den har som oppgave å «styrke den trette med et ord».
Men for å ha en disippels tunge, trengs det også en disippels øre, heter det i neste vers.
Profeten stanser der, men det betyr vel at disippeltunge og disippeløre, henger sammen med disippelblikk og disippelhjerte?
Kanskje også disippelhender og disippelføtter?
Viktigere enn kroppsdelene blir da disippelskapet; det å være Jesu disippel.
I noen bibeloversettelser brukes ordet «læresvenner» om det å være disipler.
Språkhistorisk snakker vi om det samme: «Disippel» var et vanlig ord for å være i lære i et fag eller håndverk helt til for mindre enn 100 år siden.
Vi er alle Jesu elever.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Uten bagasje?

Han var godt kjent i det organisasjonsmiljøet vi begge tilhørte en tid.

Når vi andre kom til konferanser og møter med både bag og koffert, kom han med en bærepose.
I den hadde han toalettsaker og et enkelt skift.
I stedet for å bruke energi på å vaske brukt tøy, kastet han det og kjøpte nytt på gjenbruk eller loppemarked.
Det er sikkert de som synes at det å reise uten noen bagasje, er en spennende ting, både i praktisk og overført betydning.
Selv er jeg ikke der.
Enten jeg er på en fysisk reise fra et sted til et annet, eller en mer mental tur, er bagasjen både god og nyttig, enten vi snakker om klær, toalettartikler, bøker eller kart, eller vi snakker om verdier, kunnskaper eller referanser.
Har man ikke bagasje i utgangspunktet, får man det underveis, helt til den dagen, som Inger Hagerup beskriver i sitt dikt, at «alle passasjerer lar all bagasje stå».
Men der er vi ikke riktig ennå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rydde i skapene

Hun hadde i mange år arbeidet med arvesaker i en kjent, kristen organisasjon.

Da hun skulle pensjoneres, ble hun intervjuet av organisasjonens blad, og ble spurt om hva hun hadde lært av å arbeide med slike saker.
– Jeg har i hvert fall lært at det er viktig å rydde i skapene av og til, svarte hun.

Svaret ble sikkert oppfattet på flere måter.
Det lar seg ikke nekte at de fleste av oss samler opp mye «ting og tang» i løpet av livet.
Den dagen vi selv er borte, må noen gå gjennom dette og både rydde og kaste.
Da kan de både finne ting vi trodde vi hadde kastet og ting vi skulle ønske vi hadde kastet.
En annen type opprydding kan handle om oppgjør vi skulle tatt, det være seg med de nærmeste som med personer vi har mer avstand til.
Det finnes mange fortellinger om personer som etter sin omvendelse måtte ta noen runder med seg selv og andre for å be om tilgivelse.
De måtte rydde i skapene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Bare mennesker»

Det er et uttrykk som brukes ofte, men som kanskje ikke alltid er så gjennomtenkt: «Vi er jo bare mennesker».

Det er et uttrykk som kanskje kan forstås som en form for ydmykhet, men som også kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse.
Vi er jo «bare mennesker»; man skal ikke forlange all verden.
Men hvordan skal dette «bare» forstås?
Per Sivle skrev en fortelling som het «Berre ein hund».
Mange av oss husker den fra folkeskolens lesebok.
Har man hatt et dyr og blitt glad i det, vil man vegre seg mot å si «bare» om dyret sitt.

Jeg tror på en Gud som har skapt alt levende, både dyr og mennesker.
Jeg prøver å si til meg selv: Ingen er «bare» et menneske.
Bibelens skapelsesfortelling sier oss hvem og hva Gud brukte som modell da mennesket ble skapt: Seg selv (1 Mos 1,27).
Bibelen forteller oss også at for å frelse menneskene fra deres synd, sendte han sin egen sønn som soning.
Det er ikke «bare».

Publisert som «Dgens andakt» på KPK.

Bibelen utsolgt?

Det kommer nye oversettelser av Bibelen med jevne mellomrom.

Stort sett forsøker vel Bibelselskapet å ha et visst opplag også av tidligere oversettelser, men da jeg nylig etterlyste en bestemt utgave, fikk jeg beskjed om at den var utsolgt.
At en vare eller et produkt er utsolgt, er en del av hverdagen for de fleste av oss, men det at akkurat Bibelen – eller et nytestamente, som var det jeg var på jakt etter – er utsolgt, er litt overraskende og kanskje også tankevekkende.
I en tidligere bibeloversettelse kunne man lese i 1 Samuel 3,1 at «Herrens ord var dyrt i de dager» – i nyere oversettelser heter det at det kom sjelden budskap fra Gud.
Dette var mot slutten av den såkalte Dommertiden.
Både tanken på at Bibelen ikke skal være å få tak i, eller at det ikke kommer noe budskap fra Gud lenger, er vanskelig å ta inn over seg.
Vi trenger både Bibelen som bok og Guds ord som en kraft i våre liv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En bibel på kontoret

En profilert kristen journalist ble ansatt som politisk redaktør i en stor hovedstadsavis.

Da han oppdaget at det ikke fantes et eneste eksemplar av Bibelen i hele redaksjonen, gikk han til innkjøp av en såkalt predikantbibel og fikk trykket med gullbokstaver at den tilhørte avisas politiske redaksjon.
Da han sluttet i avisa noen år senere, ble Bibelen stående i bokhylla.

Både i avisredaksjoner og mange andre kontorer, offentlige som private, vil man ha nytte av å ha minst ett eksemplar av Bibelen i sine hyller.
Der finner man mange nyttige referanser, og Bibelen er opprinnelsen til mye av det mange tenker bare er et ordtak.
Store deler av verdenslitteraturen ville antakelig ikke kunne blitt skrevet om ikke forfatterne hadde hatt de bibelske referansene inne, det være seg til titler eller innhold.
Sjekk bare i «krim-hylla» neste gang du er i en bokhandel.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Pennen, sverdet og tungen

Rent historisk har sverdet vært brukt mye mer og lenger i menneskenes historie enn pennen.

Et søk i nettbibelen vil gi flere hundre treff på «sverd» eller «sverdet», men bare noen få på «pennen».
Den første kongen i Norge som kunne lese og skrive, skal ha vært Olav Kyrre, som levde på 1000-tallet.
Når ingen har en så kortfattet omtale i Snorres kongesagaer som han, er det trolig fordi han ikke førte noen kriger.
Karl den store, som levde 200 år før Olav, lærte seg å lese i voksen alder, men aldri å skrive.
Hånden som hadde ført sverdet så lenge, kunne ikke klare å bruke en penn.
I Johannes-prologen leser vi at «I begynnelsen var ordet» (Joh 1,1).
Pennen er langt mer egnet til å formidle ord enn et sverd er.
Men ordene må velges med omhu.

Hvorfor får et ord som «tungen» så mange nettbibeltreff?
Både pennen og tungen er mektige redskaper – som sverd for den og det vi ønsker å tjene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tallkode

Det finnes en del tallkoder det er nyttig å holde rede på.

Ofte er disse bare på tre sifre, som de ulike alarmtelefonene: 110, 112 og 113.
Også for oss som ønsker å ha et forhold til Bibelen, finnes det noen slike.
To av dem ligger tett på hverandre: 666 og 777.
Det første av dem er et reelt, bibelsk tall.
Det kalles gjerne «Dyrets tall» (Åp 13). Det har vært brukt mye energi og kreativitet på å finne ut hva dette tallet egentlig betyr, og det står et litt kaldt gufs fra det.
Annerledes er det med tallet 777.
Det står ikke i Bibelen, men sju-tallet alene er det mest brukte tallet i Bibelen.
Det brukes 735 ganger.
Også 70 er et positivt tall i Bibelen.
I Matteus 18,22 kobler Jesus tallene 7 og 70 sammen til et regnestykke som fort vil komme til å vise seg å være mer krevende i livet enn på kalkulatoren eller i regneboka: Å tilgi hverandre 70 ganger 7.
Svaret er mer enn 490, for å si det slik.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tilgodelappen

Den forholdsvis unge kvinnen hadde fått en tilgodelapp fra en forretning.

Så hadde hun tenkt å bruke den, men der og da fant hun den ikke igjen.
Det er slikt som skjer.
Noen uker senere dukket den opp likevel.
Den lå i Bibelen hennes; antakelig hadde hun brukt den som bokmerke.
I mellomtiden hadde hun fått en alvorlig diagnose.
Til mannen sin sa hun: – Jeg lar lappen bli liggende i Bibelen. Den kan minne meg om det jeg har til gode hos Jesus.
Ikke så lenge etter var hun borte.

Det er alltid godt å vite at man har noe til gode, enten det er snakk om en vare, et beløp eller en tjeneste.
Det er en ressurs i det at man har noe til gode.
En tilgodelapp er noe annet enn et gjeldsbrev.
At vi som kristne har det beste til gode, er en sentral tanke for mange troende.
Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk» (4,9).
Tilgodelappen kan innfris.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kan Gud ses?

Den russiske militærpiloten Juri Gagarin (bildet) skrev seg inn i historiebøkene da han 12. april 1961 ble det første mennesket som befant seg i verdensrommet.

Det var ingen lang tur med sine 108 minutter, men den var historisk.
Etter romferden ble det hevdet at Gagarin skal ha sagt at han så ikke noen Gud der ute i verdensrommet, og dette ble i mange år brukt som «bevis» på at Gud ikke finnes.
Det finnes ikke noen dokumentasjon på at han skal ha sagt noe slikt, selv om anekdoten har vist seg seiglivet.
For ingen ville vel blitt mer overrasket enn troende mennesker dersom Gagarin faktisk hadde sett Gud i verdensrommet.
En Gud som holder himmelen utspent (Job 9,8) eller får himmelens grunnvoller til å skjelve (2 Sam 22,8)?
En amerikansk romfarer, Gordon Cooper, som gjorde sin reise to år etter Gagarin, sa det slik: «Den som ikke ser Gud her nede på jorda, vil ikke kunne se ham i verdensrommet heller.»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Kalddusj»

Å ta en dusj er blant mine faste morgenrutiner.

Noen minutter under varmt, rennene vann gir en god følelse i kroppen.
Men dusjen avsluttes alltid med noen øyeblikk der vannet er skrudd ned på blått og er kaldt.
Da lukkes porene i huden som varmen har åpnet og man bevarer varmen i kroppen.

I morges dukket ordet «kalddusj» plutselig opp i tanken.
En «kalddusj» er kanskje noe annet enn en kald dusj?
Det er et litt negativt begrep, i slekt med «ubehagelig overraskelse».
En kald dusj, derimot, oppfattes som forfriskende.
Etter en krevende, fysisk økt kan en kald dusj være det man trenger.
Det finnes bibelvers som både kan være en kalddusj og en kald dusj; vers som setter en støkk i en og vers som oppkvikker.
«Du er mannen», sa profeten Natan til kong David (2 Sam 12, 7) – en kalddusj.
Men David opplevde også at Gud ledet ham «til vann der jeg finner hvile» (Sal 23, 2) – en forfriskning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Mannaens tid

Mange har undret seg over hva den mannaen som man leser om i de bibelske ur-fortellingene kan ha vært.

Under hele ørkenvandringen fant Israels folk manna på bakken hver morgen som de skulle sanke sammen, slik at de hadde mat for den dagen.
De skulle ikke samle opp mer enn de trengte for den ene dagen; neste morgen lå det ny manna på bakken.
I alle de 40 årene ørkenvandringen varte, lå det manna på bakken hver morgen. Så gikk folket inn i det lovede landet og feiret påske der.
«Fra den dagen ble det slutt på mannaen. Siden israelittene nå kunne spise av landets grøde, fikk de ikke mer manna. Det året spiste de av avlingen fra Kanaans land» (Jos 5, 12).
Mannaens tid var forbi. Guds omsorg var like stor, men i stedet for manna kom maten fra markens grøde.
Kan dette overføres på oss kristne?
Jeg tror det.
Peter skriver jo om å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser (2 Pet 3, 18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

På rett hylle?

Hver gang jeg går inn i en vanlig bokhandel, er jeg spent på om jeg vil finne bøker om tro og livssyn der, og ikke minst hvor.

Hyllekategoriene kan variere sterkt, men den jeg så forleden dag var en ny variant: Bibler og et smalt utvalg av kristne bøker sto i hylla for «Humor, lyrikk og gaver».
Ingen av kategoriene er vel direkte blinkskudd med tanke på hva slags litteratur vi snakker om, men med en viss tankejustering kan de kanskje passe inn likevel?
Gaver, for eksempel.
Så sent som sist jul fikk jeg den nye bibeloversettelsen i gave, og jeg har også vært med på å gi Bibelen i gave til så vel venner som brudepar og konfirmanter.
Lyrikk?
Selvsagt!
Salmenes bok, Høysangen, Klagesangene – det er lyrikk så det holder.
Humor?
Kanskje «glede» passer bedre?
I Nehemjas bok står det om dette: «For gleden i Herren er deres styrke» (8,10).

Det må vel være selve livet som er Bibelens rette hylle!

Publisert som «Dagen andakt» på KPK.

Han vil forstyrres!

Den unge journalisten hadde grudd seg for å ringe til den forholdsvis kjente forfatteren for å be om et intervju. Han åpnet samtalen med å beklage at han forstyrret, men…

Lenger kom han ikke.
– Jeg vil forstyrres, sa den andre, raust og imøtekommende.
Det var ikke minst gjennom forstyrrelsene han fikk ideer til nye tekster.

Alle er nok ikke like rause bestandig.
Om disiplene leser vi at de, i litt misforstått omsorg for Jesus, sendte vekk noen som ville ha tak i ham.
Det ville ikke Jesus ha noe av (les selv i Markus 10).
Han ville bli forstyrret; han ville bli kontaktet.
Profeten Jesaja sa det slik: «Dere som påkaller Herren, ikke unn dere ro» (62,6)!
I dette ligger også at man ikke unner Herren ro.
I en kristen bokhandel i London fant jeg et vevd bånd med bokstavene «P.U.S.H».
Det er forkortet for «Pray until something happens» – Be til det skjer noe!
Herren vil forstyrres!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK>.

Jesus på billigdisken?

Når bokhandlere eller forlag skal «tømme lageret», skjer det gjerne ved at man selger gamle titler for en svært billig penge.

Jeg husker en tid da 10 kroner var en svært vanlig pris under slike utsalg.
Bøkene ble plassert i esker og kasser på bord, enten inne i butikken eller på utsiden.
Man har sikret seg en del godbiter til en rimelig pris på den måten.
Ett slikt salg husker jeg spesielt godt.
På billigdisken i en bokhandel lå en utgave av en privat oversettelse av Det nye testamente. Boka hadde et bilde av Jesus på omslaget, og midt på det ene øyet sto prislappen: «10,00».

En ny bibel kan fremdeles vært litt av en investering, også rent økonomisk.
Derfor er det bra at både Bibelselskapet og andre lager utgaver som er rimelige i anskaffelse.
Fordi jeg tror at Bibelens budskap alltid gjør noe med den som lytter eller leser, kan et nytestamente på billigdisken være en god strategi.

Publisert som «Jesus på billigdisken» på KPK.

«Sovepute»

Uttrykket «sovepute» har en litt negativ klang i de fleste sammenhenger.

Det gir inntrykk av at man slår seg til ro med noe man ikke skulle slå seg til ro med.
«Noe som blir brukt som hjemmel eller unnskyldning for ikke å foreta seg noe, gripe inn eller lignende», er ordbokas definisjon på uttrykket.
Kan det være en idé å «snakke opp» soveputa?
Henrik Ibsen skrev i skuespillet om Peer Gynt: «Samvittighetsfred er en deilig pute».
Fra min egen oppvekst husker jeg at det hver kveld ble sagt til oss barn: «Sov godt i Jesu navn».
Begrepene «sove» og «våke» er på mange måter motsetninger, men de hører også sammen.
For å kunne være våken, er det en forutsetning at man også har sovet.
Det er gjennom søvnen man henter overskuddet til å være våken.
Kanskje var det derfor Jesus sov så godt i båten, selv mens det stormet på Genesaretsjøen?
En våken kristen trenger også troens sovepute.

Publisert som «Dagena andakt» på KPK.

Under sengene også

I et gammelt misjonsblad fant jeg en notis om ei ung jente som arbeidet som hushjelp, og som var blitt en kristen.

På spørsmål om arbeidsgiveren hennes kunne merke at hun var blitt kristen, svarte hun: – Jeg tror det. Nå vasker jeg under sengene også.
I dag vil vel et slikt enkelt vitnesbyrd kalle mest på smilet.
Dels har ikke folk hushjelp lenger, og dels foregår nok renholdet på mer effektive måter.
Men samtidig sier anekdoten noe om å vise troskap også i de små tingene, og i de tingene som enten ikke synes så godt, eller kanskje ikke i det hele tatt.
En av Lina Sandells mest kjente sanger ble til i den tiden som notisen i misjonsbladet må være hentet fra.
Her heter det: «Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på at så ringe og lite det er!»
I lignelsen om talentene får to av de tre tjenerne høre: «Du har vært tro over lite. Jeg vil sette deg over mye» (Matt 25).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gebrokkent

For 50 år siden flyttet jeg fra Norge til Island i Frelsesarmeens tjeneste.

De første forsøkene på å snakke islandsk ble bare passe vellykte.
Å si at det var «gebrokkent» er en velment beskrivelse; senere ble uttalen bedre og ordforrådet større, men aldri slik at ikke andre islendinger forstår at jeg kommer fra et annet land om jeg prøver å snakke deres språk.
Tungemålet vårt kan være avslørende.
I yppersteprestens gård forsto de som sto rundt ham at Peter var fra Galilea; de hørte det på dialekten.
I GT fortelles det om en situasjon der måten man uttalte ett enkelt ord på, ble et spørsmål om liv eller død (Dom 12,5-6).
Lenge var latin det språket man brukte i kirkene.
Men som Paulus skrev: «Ingen vet hvor mange språk som finnes i verden, og alle språk har sin mening» (1 Kor 14,10).
Gud både kan og forstår alle språk. Det viste han på pinsedagen (Apg 2,11).
Det blir aldri gebrokkent.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fortsatt under oppføring

I 1883 begynte byggearbeidene på katedralen Sagrada Familia (Den hellige familie) i Barcelona i Spania.

Når dette skrives, 141 år senere, er bygget fremdeles ikke fullført, men katedralen er likevel blitt en turistattraksjon, og det feires gudstjenester i kirken.
Den må vel også være et av de få ufullførte byggverkene som står på UNESCOs verdensarvliste.

I salmen «Kirken, den en er et gammelt hus», heter det: «Vi er Guds hus og kirke nu/bygget av levende stener».
Det byggverket er heller ikke ferdig; det er under oppføring.
Det samme kan sies om det byggverket som den enkelte kristne er når det gjelder både tro og tjeneste.
Mange sier om seg selv at de er «underveis» når det gjelder troen.
Det kan nok forstås på litt ulike måter.
Kirken i Barcelona skal etter planen stå ferdig i 2030.
Vår sluttdato, både som kirke og mennesker, er ikke satt ennå.
Bygget er fortsatt under oppføring.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er enkle: Når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», tenker jeg gjerne at det som går i dur, uttrykker glede, mens det er noe dystert over det som går i moll.

Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir denne tanken utfordret.
For det er en lovsang i moll.
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll vært viktig: «Å, at jeg kunne min Jesus prise» – en gammel og mye brukt salme.
Uttrykket «lovsang i moll» representerer kanskje ikke noe paradoks i egentlig forstand, men stimulerer likevel både min tanke og min tro.
For lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen.
Kanskje ikke først og fremst det, en gang.
Lovsangen formidler tro, ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Det er et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Maleriet «Haugianere», med Hans Nielsen Hauge i sentrum - det var mens han nynnet på en lovsang i moll at han hadde sin store kalleopplevelse: «Jesus, din søte forening å smake».

En dag om gangen

Sangeren, skuespilleren og «låtskriveren» Kris Kristoffersen døde nylig.

Blant den store sangarven han etterlot seg, er mange glad i den som heter «One Day at the Time».
Den skrev han i 1974, 50 år før han døde.
Den er blitt kalt «den viktigste gospelsangen fra 1970-tallet» og er spilt inn av mer enn 200 ulike artister.
Teksten handler rett og slett om å få styrke til å ta én dag om gangen.
Lina Sandells «Blott en dag» er preget av den samme tanken.
Dette er en viktig tanke som ofte hentes fram, både i sjelesorgen og forkynnelsen, og som Jesus anbefaler i Bergprekenen (Matt 6,34).
I Kris Kristoffersens sang heter det: «Herre, for min skyld, hjelp meg å ta én dag om gangen», og videre: «Gi meg styrke til å gjøre det jeg må gjøre, én dag om gangen».
For: «Gårsdagen er gått, kjære Jesus, og morgendagen blir kanskje aldri min, men hjelp meg i dag og vis meg veien, én dag om gangen».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor tro?

I Lukasevangeliet kan vi lese at disiplene ba Jesus om en større tro.

Jesus svarte med lignelsen om sennepsfrøet. Tro handler ikke om mengde eller kvantum (17,5-6).

En tidligere frelsesoffiser i England skrev en gang: «Et av de største behov hos de troende i dag, er ikke en større tro på Gud, men tro på en større Gud».
Noen vil kanskje oppfatte dette som en lek med ord. Men det er mye mer enn det. Det er en innsikt som flytter fokuset fra vår egen tro mot ham som troen retter seg mot: Gud.
Ikke bare Gud, men en stor Gud.

Neste år er det 140 år siden en ung pastor i det svenske misjonsforbundet kom ut for et forrykende uvær.
Naturkreftene imponerte ham, og da han kom hjem, skrev han de første versene til en salme som senere har gått verden rundt: «Å, store Gud!»
Viktigere enn å tro stort og sterkt, er det at vi tror på han som er den største og sterkeste: Gud selv og hans sønn Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ord som gir glede

Det finnes ord som gir glede og det finnes ord som kan såre.

Ordene som gir glede tar vi gjerne til oss.
I Salme 104, 34 ber salmisten: «Måtte ordene mine gi ham (Herren) glede».
Om Maria, Jesu mor, leser vi at hun «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» i forbindelse med Jesu fødsel i Betlehem.
Jeg vil tro det var mange slike hendelser og ord hun tok vare på i sitt hjerte mens Jesus vokste opp: Da han ble båret fram i Templet, da vismennene kom med sine gaver, etter hendelsen i Jerusalem da Jesus var 12 år.
Kanskje også i forbindelse med bryllupet i Kana, da Jesus nærmest refset henne?
Salmistens ønske var nok ikke først og fremst at han skulle klare å formulere vakre bønner, men at han skulle be etter Guds vilje.
Romerbrevet 8: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (v. 26).
Ord som gjør Herren glad!

Pubslisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Kamerater»

Man hører kanskje ikke ordet «kamerat» så ofte lenger.

For mange er det et synonym til «venn» eller «kompis».
Trolig er det i arbeiderbevegelsen ordet har vært brukt mest, både i partier og fagforeninger.
I Frelsesarmeen er det også en lang tradisjon for å omtale hverandre som «kamerater».
Ifølge leksikonet er en kamerat en person man er nært knyttet til ved vennskap, arbeid eller felles interesser.
Ordet «kamerat» finnes ikke i Bibelen.
Der leser vi mer om venner og om vennskap.
David og Jonatan var venner, men de var sikkert kamerater også; pratet sammen, og gikk kanskje på jakt sammen.
Jesus sa til disiplene sine at han ikke ville kalle dem tjenere, men venner (Joh 15,15).
Det som er forskjellen mellom tjenere og venner, er den fortroligheten venner – og kamerater! – kan ha med hverandre.
Mellom sjef og tjener går kommunikasjonen ovenfra og nedover; mellom venner går den sidelengs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oppvarmede bønner

Vi har en klar linje i vårt hjemlige hushold: Mat skal ikke kastes.

Matavfall er et økende miljøproblem, og dårlig økonomi.
Er noe blitt til overs fra ett måltid, kan det tas fram igjen og bli en del av et nytt.
Forleden var det bønner i tomatsaus og to kalde poteter fra gårsdagens middag som ble formiddagens lunsjrett.
Potetene ble stekt, bønnene måtte varmes opp.
Ikke alle synes «oppvarmet mat» høres godt ut, selv om mange av oss har mye erfaring med det motsatte.
At noe er blitt «oppvarmet» betyr ikke annet enn at man har funnet det fram igjen og gjort seg bruk av det.
Det var nok bønnene i tomatsaus som startet denne vesle refleksjonsrekka.
Også bønner i religiøs forstand tåler både å bli tatt fram igjen og varmet opp.
Det kan ha vært et bønnetema man har glemt, eller hvor det har skjedd en utvikling.
Da kan det tas fram igjen, varmes opp, og for Herren smaker det like godt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Byen Babylon

Det er en discolåt, men teksten er nærmest ordrett hentet fra Bibelen.

Etter nesten 50 år hører man fremdeles Boney M synge «Rivers of Babylon». Fra vår egen kultur vil mange kjenne igjen navnet Babylon fra Alf Prøysens vise om «en dag i mårå» (bildet). Der møter vi en gutt som ville tegne Babylon, men læreren ødela tegningen.

Det er ikke så lett å skille hva som er myte og hva som er fakta når det gjelder Babylon.
Det er skremmende og forlokkende på samme tid.
Teksten i sangen om elvene ved Babylon bygger på Salme 137 i Bibelen. De versene ble født i et folk som var i fangenskap langt hjemmefra, og de spør: «Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (vers 4).
Kontrasten til Babylon blir Jerusalem.
Babylon er et bilde på det fremmede og skremmende i kristen tankegang – Jerusalem på det hjemlige og trygge.
Derfor er det flere både sanger og bibeltekster om Jerusalem enn om Babylon.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Døden i det levende

Jeg husker ikke når jeg la merke til det første gang, men midt i ei rekke med grønne, levende trær kunne det stå et nakent og vissent tre. Ingen blader eller nåler; knusktørr ved, et tre som kun egnet seg som fyringsmateriale.

Bildet dukker opp i blant i tanken min som en lignelse om hvordan det kan være i ulike, menneskelige fellesskap: En familie, en forening, en arbeidsplass, en menighet.
Tilsynelatende er det «liv og røre» over hele linja, men midt i raden av grønt og blomstrende, er det en som ikke er der lenger.
Jesu lignelse om de 99 sauene, og den ene, beskriver hvordan Jesus ikke bare har omsorg for flokken som flokk – for det har han! – men også for den enkelte.
Og ingen sørger mer enn Jesus når situasjonen oppstår at den bortkomne sauen ikke lenger kan berges.
Et vissent tre kan nok fjernes, men det etterlater et sår.
Så også når en som var en del av flokken blir borte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gamleveien»

For noen år siden ble veien mellom Arendal og Tvedestrand kraftig oppgradert, med flere felt og høyere fartsgrense.

Men da vi i sommer tok en tur til Tvedestrand, valgte kona og jeg likevel å ta «Gamleveien».
Den er smalere enn den nye, man kan ikke kjøre fullt så fort, men den er faktisk triveligere.
Man får med seg flere inntrykk; det er mer å se langs den gamle veien enn langs den nye.
Man kan stanse og suge andre impulser.

Profeten Jeremia ga folket en formaning: «Spør etter de gamle stiene» (6,16).
Overført på vår tid, er det en formaning som skal brukes med varsomhet, enten man tenker på samferdsel eller på livet som sådant.
Det var ikke alt ved «de gamle stiene» som var like bra.
Det var ikke alltid like klart hva som var bibelsk fundert og hva som mer eller mindre var «blitt sånn».
Om «Gamleveien» ikke er like relevant som den en gang var, er jeg likevel glad for at den ligger der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Merkevaren

Et liv i organisasjonsarbeid har medført en del «give-aways» og andre reklameartikler, blant annet kulepenner.

I forbindelse med et litt langvarig kurs oppdaget jeg at flere av deltakerne manglet noe å skrive med under foredragene.
Jeg tok derfor med meg et lite lager av kulepenner fra henholdsvis et politisk parti og en kristen organisasjon: KrF og Frelsesarmeen.
De fleste ville ha kulepennen med Frelsesarmeens logo på.
Det var en organisasjon de kjente og hadde en annen type respekt for enn man kanskje har for et politisk parti.
Det snakkes ofte om «merkevare» i ulike sammenhenger.
Kristennavnet er for mange en slik merkevare.
I Apostelgjerningene 11,26 kan vi lese at det var i Antiokia disiplene ble kalt «kristne» første gang.
Betegnelsen på merkevaren var etablert.
Siden den gang har kirken hver eneste dag arbeidet for at merkevaren skal bevares, det være seg gjennom diakoni eller vitnesbyrd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Finner ikke ord

Det var fri bønn i et kristent møte, det var mange til stede og flere reiste seg for å be.

Det var korte bønner og lange bønner; det var velformulerte bønner og mer spontane.
Jeg husker bare en av dem: En ung mann som ba intenst til å begynne med, men som så avrundet sin bønn slik: – Jeg finner ikke ord, kjære Jesus, men du vet hva jeg mener!

Paulus må ha kjent på noe av det samme.
Til de kristne i Roma skrev han: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje» (Rom 8, 26-27).

«Du vet hva jeg mener», sa den unge mannen til Jesus.
Jeg tror Jesus likte den bønnen.
«Ja, jeg vet», svarte han, og med det utgangspunktet begynte de himmelske kreftene å arbeide.
Vi finner ikke alltid ord, men Jesus vet både hva vi mener og hva vi trenger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tårer i himmelen

Den verdenskjente gitaristen Eric Clapton opplevde det som er alle foreldres verste mareritt: Den fire år gamle sønnen hans omkom i en tragisk, meningsløs ulykke. Som en del av sitt sorgarbeid skrev han balladen «Tears in Heaven» – «Tårer i himmelen».

Både i sjelesorgen og forkynnelsen sies det at i himmelen skal det ikke være noen tårer.
Det stemmer kanskje den dagen vi er kommet dit, men stemmer det også mens vi ennå er her nede på jorda?
Jeg tror ikke det.
Jeg tror at himmelen både kan glede seg og sørge sammen med oss.
Som det er latter i himmelen, er det også tårer.
Det har liten troverdighet dersom vi tror på en Gud som gleder seg sammen med oss, dersom vi ikke samtidig tror på en Gud som sørger sammen med oss, og som lider sammen med oss.
Den gamle leirbålsangen «Kum ba yah» sier noe om dette.
Det er en bønn om at Gud skal være nær, også i sorg og smerte.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

I ett stykke

I det store drama som påskefortellingen utgjør, er det noen detaljer som trigger både nysgjerrigheten og ettertanken.

Som den unge mannen Markus forteller om, som noen prøvde å stanse, men som vrir seg ut av kappen sin og løper sin vei naken.
Eller fortellingen om Jesu kappe hos Johannes.
Da soldatene skulle fordele Jesu eiendeler mellom seg, fikk de et problem: Kappen hans var vevd i ett stykke og kunne ikke deles mellom soldatene uten å bli ødelagt.
Denne delen av påskefortellingen ga inspirasjon til romanen – og filmen – The Robe, på norsk: «…men jeg så ham dø».

Noen har tenkt at kappen som var vevd i ett stykke, er et bilde på den kristne kirke.
Jesus Kristus har bare én kirke, selv om denne kirken kan ha mange forgreininger og organisasjoner.
Et fint bilde, men det bildet Paulus bruker, er kanskje mer relevant.
Han beskriver kirken som en kropp (1 Kor 12).
Mange lemmer, men ett legeme!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Vannkrukken

I Johannes 4 kan vi lese om Jesu møte med kvinnen ved Sykars brønn.

Dette er bare en av mange spennende fortellinger om møter mellom Jesus og enkeltmennesker.
Han satt ved brønnen for å hvile; hun kom for å hente vann.
De innledet en samtale, og det gjorde så sterkt inntrykk på kvinnen at hun måtte skynde seg å fortelle andre om dette.
Men vannkrukken lot hun stå igjen ved brønnen (vers 28).

I dagligtalen har man et uttrykk om å «slippe alt man har i hendene» i gitte situasjoner; noe overraskende, noe spennende eller kanskje noe skremmende.
For det man holdt på med, var ikke lenger viktig. Boka man leste, eplet man spiste, vannkrukka man skulle fylle.
Kvinnen ved brønnen skjønte at hun var blitt møtt av en som tok henne på alvor, men uten fordømmelse eller anklager.
«Han skulle vel ikke være Messias?» var hennes reaksjon.
Da er det ham vi har ventet på! Vannkrukken kan jeg hente en annen gang!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å arve velsignelsen

«Dere er kalt til å arve velsignelse», skriver apostelen Peter i sitt første brev (3,9).

I det samme brevet sier han om denne arven at den «aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner», og føyer til: «Den er gjemt i himmelen for dere» (1,4).

Arv er et brennbart tema i mange sammenhenger.
Familiebånd er blitt knust på grunn av uenighet om arv, enten det gjaldt store, materielle verdier eller bare småting.
Mange som vokste opp i kristne hjem og under kristen innflytelse, betrakter dette som en verdifull arv som de gjerne vil bære videre.
Grundtvig skrev «Guds ord, det er vårt arvegods», en salme som i seg selv er en arv fra Martin Luthers tekst «Vår Gud, han er så fast en borg».
Retten til arv kan ofte være noe som går i generasjoner.
Ikke nødvendigvis slik med arveretten til velsignelsen.
Den retten har hver enkelt av oss som er Guds barn og derfor Jesu Kristi medarvinger (Rom 8,17).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gå på vannet?

To ganger leser vi i evangeliene at Jesus gikk på vannet.

Det er den samme hendelsen det refereres til, både i Matteus-evangeliet (kapittel 14) og Johannes-evangeliet (kapittel 6).
Det henvises ofte til denne hendelsen på et eksempel på at Jesus – gjennom Guds kraft – sto over de vanlige naturlovene.

Som ung hørte jeg følgende fra en eldre kristen: -Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. De andre gangene brukte han båt.
Det er både god, kristen pedagogikk og sjelesorg i en slik kommentar.
Den peker på noe vesentlig: Når Jesus gikk på vannet, stillet stormen eller oppvekket døde, var dette unntakene.
Naturlovene er også en del av Guds skaperverk og de er hans vanlige – kanskje til og med foretrukne? - måte å styre verden på.
Det betyr ikke at miraklenes tid er forbi.
Mange opplever fremdeles at Gud griper inn i vanskelige situasjoner.
Det kan saktens føles som å gå på vannet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ja eller nei?

Det er to av de korteste ordene i språket vårt.

I mange situasjoner er det valget mellom disse to som avgjør en diskusjon, eller bekrefter en avtale eller en forretningstransaksjon. Det er de to ordene «ja» og «nei».
Selv svært ordrike argumentasjonsrekker kan ofte kokes ned til ett av disse ordene: ja eller nei.
I Bergprekenen sier Jesus det slik: «La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde» (Matt 5,37).
Jesus oppfordrer med andre ord ikke til forbehold og reservasjoner.
Samtidig er det viktig å huske i hva slags sammenheng Jesus sier dette.
Dette avsnittet i Bergprekenen handler om å være det man med et litt gammelmodig ord kaller «ordholden», at man ikke bryter løfter eller avtaler, at man snakker sant.
Både et «ja» og et «nei» kan sies med styrke og besluttsomhet, eller det kan sies lavmælt og forsiktig.
Men begge svarene er like forpliktende.
Et ja er et ja - et nei er et nei.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Åpne og stengte dører

For mange år siden kjøpte min familie og jeg et hus som på mange måter var et oppussingsobjekt.

Inne i et av kottene sto det en dør, men den førte ikke til noen steder.
Den gjorde i stedet tjeneste som en av veggene i kottet. Dette var før vi hadde gjort oss kjent med Narnia-universet og kleskottdøra der som førte til en hel eventyrverden.
Det finnes også andre diktere som har arbeidet med tanken på dører og veier som ikke fører noe sted hen.

I Det nye testamente finner vi flere «dørtekster».
I Johannes 10 omtaler Jesus seg selv som døren. Man må gå inn gjennom den for å bli frelst (vers 19).
I Åpenbaringen 3 brukes dør-bildet på to måter. Det ene er at Jesus har åpnet en dør for oss som ingen kan stenge (vers 7-8), det andre når han sier at han står utenfor vår dør og banker (vers 20).
Den åpne døra kan vi gå inn gjennom; den lukkede døra kan vi åpne og slippe Jesus inn.
Valget er opp til oss selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

37, 5

Den normale kroppstemperaturen for et menneske er satt til 37,5 grader.

De fleste av oss har vel minner fra barndommen om å ha hatt et termometer plassert i en viss kroppsåpning og ventet på dommen: Feber eller ikke?
Viste termometeret mer enn 37,5 var det grunn til å være på vakt – i hvert fall hvis den røde søylen hadde stanset høyere enn «normalen»: På 38 eller 39-tallet.
Lå søylen rolig rundt 37,5, kunne man slappe mer av.
Som ung kristen hørte jeg noen snakke om «den åndelige normaltemperatur».
Det var en betegnelse på et bibelvers; det femte i Salme 37: «Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn».
Det er ikke noen dramatisk bibeltekst, den er snarere på det jevne.
Den sier noe om hverdagstro og hverdagskristendom.
Dette er en slags grunntone i Salme 37.
Både i vers 3, vers 7 og vers 34 gjentas oppfordringen om å stole på Gud og å vente på ham.
Da er temp’en normal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Brannfare - flomfare

Det er to ord som dukker opp i nyheter og værvarsling hvert år – om enn ikke samtidig.

Det ene er varsler om brannfare, det andre om flomfare.
I begge tilfeller handler det om naturlige og i utgangspunktet positive krefter som kommer ut av kontroll.
«Ilden er en god tjener, men en farlig herre» er et uttrykk mange av oss lærte tidlig.
I Bibelen leser vi om «dråper» og «suset av regn», men også om en flom som dekket hele jorden.
For at naturen skal fungere optimalt, er det nødvendig at naturkreftene er i balanse med hverandre: Passelig regn, passelig sol; passelig vind, passelig stille.
I Det gamle testamente har vi fortellinger både om da himmelen var lukket og da «himmelens sluser» var åpne.
I mange år var en bønn om «godt og tjenlig vær» et viktig ledd i kirkebønnen.
Kanskje bør de tas inn igjen? Og alle som ber, bør kanskje også hente fram igjen den bønnen i våre stille stunder?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Holde av plass»

Det var en kjent sak at mannen i det eldre ekteparet gjerne var klar litt før kona var det.

Da gikk han gjerne i forveien og sa: – Jeg holder av en plass til deg!
Det hadde han sagt også denne dagen, men da kona kom etter, viste det seg at mannen hadde fått et illebefinnende og hadde falt død sammen.
Både for familien og ekteparets mange venner ble dette et sterkt vitnesbyrd.
Han var gått i forveien. Mange tenkte også: Han holder av en plass.
Denne tanken kan man ofte finne i dødsannonser også, at den ene i et par har strukket ut hånden, og nå har den andre tatt den.
I en kjent sang med ekteparet June og Johnny Cash (bildet) finner vi den samme tanken: Den som går først bort, vil sitte og vente på den andre, og så skal de gå sammen inn i evigheten.
Teologisk er ikke tanken så godt fundert, kanskje, men både i poesien og troen treffer den noe i oss: Ønsket om et gjensyn og et evig fellesskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ingen pekefinger

– Jesus kommer ikke med en pekefinger!

Slik ordla han seg, den kristne ungdomslederen som skulle gi en hilsen til sine konfirmanter det året.
En pekefinger kan være både grei og nyttig dersom det handler om å vise noen en retning eller gjøre oppmerksom på et mål eller objekt.
Men pekefingeren kan også oppleves som noe negativt, som en korreks, som en formaning, som en tilrettevisning.
Det kan sikkert være behov for det, alt sammen, men hvis pekefingeren er det eneste man kommuniserer med, blir det fort opplevd som negativt.
Mer enn pekefingeren er det de åpne armene som beskriver Jesus best.
Det finnes mange bibeltekster der Jesus står med åpne armer og innbyr.
«Kom til meg, alle dere som strever», sier han i Matteus-evangeliet, «jeg vil gi dere hvile».
Og om barna sier han: «La de små barn komme til meg». Her har han også en tilføyelse: «Hindre dem ikke!»
Det står i Lukas-evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.