Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er enkle: Når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», tenker jeg gjerne at det som går i dur, uttrykker glede, mens det er noe dystert over det som går i moll.

Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir denne tanken utfordret.
For det er en lovsang i moll.
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll vært viktig: «Å, at jeg kunne min Jesus prise» – en gammel og mye brukt salme.
Uttrykket «lovsang i moll» representerer kanskje ikke noe paradoks i egentlig forstand, men stimulerer likevel både min tanke og min tro.
For lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen.
Kanskje ikke først og fremst det, en gang.
Lovsangen formidler tro, ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Det er et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Maleriet «Haugianere», med Hans Nielsen Hauge i sentrum - det var mens han nynnet på en lovsang i moll at han hadde sin store kalleopplevelse: «Jesus, din søte forening å smake».