En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: «Kom, for nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: «Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.» En annen sa: «Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt. Og en tredje sa: «Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.» Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: «Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.» Tjeneren kom tilbake og sa: «Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.» Da sa herren til tjeneren: «Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt» (Luk 14, 15 - 24).
Den enslige mannen trodde han hadde mange venner. Så da han skulle feire en rund dag, innbød han til et «åpent hus», og regnet med at mange skulle dukke opp. Men det kom ikke noen.
Da bestemte mannen seg for at dette ville han ikke oppleve en gang til.
Han ville fortsette å innby til fest, men heretter ville han innby slike som var i samme situasjon som ham selv: Enslige, men også syke og ensomme.
Og neste gang leide han et lokale, bestilte mat og innbød slike til fest.
Og nå kom det gjester.
At noen ikke hadde satt pris på den første invitasjonen hans skulle ikke stå i veien for at han ville innby slike som faktisk satte pris på den, ja, kanskje håpet eller ventet på den.
Jeg kjente mannen som er nevnt i linjene ovenfor.
Han minner meg om lignelsen i dagens tekst.
Det er flere referanser i evangeliene til selskapelighet, både gjestebud og bryllup.
Og når personene i liknelsene blir glade for noe, sammenkaller de naboer og venner og ber dem komme og dele gleden med dem.
En sønn som kommer hjem, et får som blir funnet, en skatt som dukker opp igjen.
Gjestebudet – stort eller lite – hadde en bred plass i det sosiale livet i Midtøsten på Jesu tid.
Det å takke nei til en slik innbydelse, var faktisk regnet for å være dårlig folkeskikk.
Så ble da også verten irritert da tjeneren kom tilbake og refererte alle påskuddene: Oksene som skulle testes, kona man hadde skaffet seg eller jordstykket man hadde kjøpt.
Også i kristen sammenheng snakker vi om innbydelser.
«Du er innbudt til bryllup i himlen», heter det i en kjent sang.
Når man får en innbydelse, er det fordi den som innbyr ønsker at en skal være til stede.
La ikke noen av oss være blant de utakknemlige gjestene som avslår innbydelsen.
Publisert første gang i 2017 som «Søndagspreken» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar