Sauer eller ulver?

Tekstbetraktning for femte søndag i treenighetstiden 2. juli 2023

«Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene» (Matt 7, 15 – 21)

.

Dagens bibeltekst er fra siste delen av Jesu bergpreken.
I denne delen av teksten kommer Jesus med en rekke fyndord og advarsler.
Det er her vi finner «den gylne regel», og her advares det både mot falske profeter og falske disipler. Hele prekenen munner ut i en formaning om å bygge på fjell, og ikke på sand.
Når Jesus advarte mot «falske profeter», var det en formulering som ga mening for de som hørte ham. Fenomenet var kjent, for å si det slik.
De falske profetene opptrådte i gammeltestamentlig tid. De ga seg ut for å være Guds sendebud, men snakket helst myndighetene og opinionen etter munnen. Sto valget mellom det profetiske og det populære, behøvde man aldri å tvile på hvor en falsk profet ville lande.

Det er til dels frisk bildebruk Jesus viser oss i denne teksten.
I tillegg til å advare mot de falske profetene, beskriver han noen kjennetegn på dem. De seiler under falskt flagg, må man kunne si – er ulver og kler seg ut som sauer.
Men viktigere enn forkledningen, er konsekvensene.
Dere skal kjenne dem på fruktene, sier Jesus.
Dersom det som skulle være en drueranke viser seg å ha torner, eller det som skulle være et fikentre viser seg å bære tistler – da bør man ta et hint. «Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt», slår Jesus fast.

Mot slutten av Matteus-evangeliet, når Jesus snakker om de siste tider, kommer han tilbake til de falske profetene.
«Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste», sier Jesus her (Matt 24, 11-12). Og han forsterker det ytterligere: «Om noen da sier til dere: 'Se her er Messias', eller: 'Der er han', så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (v. 23-24).
To av Jesu disipler, apostlene Johannes og Peter, kommer med de samme advarslene i sine brev til de hedningkristne menighetene.
Peter knytter tråden tilbake til Israelsfolkets historiske erfaringer med falske profeter når han skriver: «Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram falske lærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører i fortapelsen, og til og med fornekte den Herre som har kjøpt dem fri» (2 Pet 2,1).
Her får vi det viktigste kjennetegnet på hvordan en falsk profet skal kjennes igjen: Ved at Jesus blir fornektet som frelser.
Man kan si mange fine og store ord om Jesu eksempel, om hans betydning og det verdifulle i hans undervisning. Men det er først når Jesus blir anerkjent som menneskenes frelser, han som kom for å forsone menneskene med Gud, at vi snakker om kristendom.
Apostelen Johannes sier det slik: «Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud» (1 Joh 4,1b-3).

Publisert som «Søndagsbetraktning» i Smaalenenes Avis i 2011; her noe redigert.

Når det å ha alt er alt man har

Tekstbetraktning for 4. søndag i treenighetstiden, 26. juni 2023
Prekentekst: Mark 10, 17 – 27

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.»
Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.»
Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!»
Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»
Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?»
Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud».

En dag i 1980 sto artisten Ole Paus for første gang på prekestolen i en kirke.
Det var Frogner kirke i Oslo, og en setning fra den talen ble som et ordtak: «Vi har alt, men det er også alt vi har».
Det er et sitat som melder seg når man leser bibelteksten om han som gjerne er blitt kalt «den rike, unge mann».
At han var ung, er noe man har gjettet seg til. Men at han var rik, går fram av teksten.

Jesus møtte flere som det samme kunne sies om: De hadde alt, men det var alt de hadde.
Tolleren Sakkeus var en slik. Han oppsøkte også Jesus. Men der «vår mann» gjorde dette på en dramatisk og synlig måte, valgte Sakkeus en mer diskret.
Men Jesus så begge og fikk godhet for begge. Og Jesus stilte den samme diagnosen: Her er en som har alt, men det er også alt han har.
Derfor fikk begge den samme muligheten: At de i stedet skulle få en skatt i himmelen.
Men her skiltes også deres veier.
Den rike mannen «ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye».

I forkynnelsen snakkes det ofte om å være «bundet til det jordiske».
Det behøver ikke være det samme som rikdom.
Det kan, paradoksalt nok, også være fattigdom.
Det kan være relasjoner, det kan være interesser. Med en viss varsomhet kan man si: Det er alt det som blir viktigere for en enn forholdet til Gud.

I dagens tekst heter det «hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike».
I de eldste håndskriftene står det bare «hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike».
«Hvem kan da bli frelst?» spurte disiplene.
Jesu svar gjelder fortsatt: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud».
Spørsmålet er ikke om man «har alt», men at ikke det må være alt man har.

Publisert første gang som «Søndagspreken» på KPK i 2017

De utakknemlige gjestene

Tekstbetraktning for tredje søndag i pinse, 18. juni 2023

En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: «Kom, for nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: «Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.» En annen sa: «Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt. Og en tredje sa: «Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.» Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: «Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.» Tjeneren kom tilbake og sa: «Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.» Da sa herren til tjeneren: «Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt» (Luk 14, 15 - 24).

Den enslige mannen trodde han hadde mange venner. Så da han skulle feire en rund dag, innbød han til et «åpent hus», og regnet med at mange skulle dukke opp. Men det kom ikke noen.
Da bestemte mannen seg for at dette ville han ikke oppleve en gang til.
Han ville fortsette å innby til fest, men heretter ville han innby slike som var i samme situasjon som ham selv: Enslige, men også syke og ensomme.
Og neste gang leide han et lokale, bestilte mat og innbød slike til fest.
Og nå kom det gjester.
At noen ikke hadde satt pris på den første invitasjonen hans skulle ikke stå i veien for at han ville innby slike som faktisk satte pris på den, ja, kanskje håpet eller ventet på den.
Jeg kjente mannen som er nevnt i linjene ovenfor.
Han minner meg om lignelsen i dagens tekst.
Det er flere referanser i evangeliene til selskapelighet, både gjestebud og bryllup.
Og når personene i liknelsene blir glade for noe, sammenkaller de naboer og venner og ber dem komme og dele gleden med dem.
En sønn som kommer hjem, et får som blir funnet, en skatt som dukker opp igjen.

Gjestebudet – stort eller lite – hadde en bred plass i det sosiale livet i Midtøsten på Jesu tid.
Det å takke nei til en slik innbydelse, var faktisk regnet for å være dårlig folkeskikk.
Så ble da også verten irritert da tjeneren kom tilbake og refererte alle påskuddene: Oksene som skulle testes, kona man hadde skaffet seg eller jordstykket man hadde kjøpt.

Også i kristen sammenheng snakker vi om innbydelser.
«Du er innbudt til bryllup i himlen», heter det i en kjent sang.
Når man får en innbydelse, er det fordi den som innbyr ønsker at en skal være til stede.
La ikke noen av oss være blant de utakknemlige gjestene som avslår innbydelsen.

Publisert første gang i 2017 som «Søndagspreken» på KPK

Ubegrenset tilgivelse

Han hadde gjort seg skyldig i svært grove krigsforbrytelser og var blitt dømt til døden. Natten før han skulle dø, snakket han med presten.

– Finnes det tilgivelse for en som har gjort så mye vondt som meg? spurte han presten.
– Det er ingenting i Bibelen og kristentroen som sier at det finnes en øvre grense for hva Gud vil tilgi, svarte presten.
Guds tilgivelse er ikke noe som kan kvantifiseres; «så mye, men ikke mer».
Ingen synd er for «stor» til at Gud ikke vil og kan tilgi den dersom det blir bedt om det fra et oppriktig hjerte, og ingen synd er – menneskelig sett – for «liten» og bagatellmessig til at ikke den også krever et oppgjør og en oppriktig bønn om tilgivelse.
Derfor kan en som har gjort grove og fæle ting, komme inn i Guds rike, mens en som bare har «filleting» på samvittigheten, kan bli stengt ute.
Ingen øvre grense for Guds tilgivelse, men heller ingen nedre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den Hellige Ånds bank

Vi var turister i Roma for første gang og så oss om etter en bankautomat, slik at vi kunne få tatt ut litt kontanter.

Da så vi skiltet: «Banco di Santo Spirito».
Våre italienske språkkunnskaper var ikke all verden, men dette forsto vi: «Den hellige ånds bank».
Rent praktisk hadde banken navn etter det sognet den var blitt etablert i første gang.
Den heter noe annet i dag, men navnet festet seg hos meg.
Ikke minst blir jeg minnet om det når det nærmer seg pinse.
I Bibelen kan vi lese om Åndens gaver, i forkynnelsen hender det vi snakker om Åndens rikdommer.
Kan det å være en kristen, kalles å ha konto i «Den hellige ånds bank»?
En bank med uuttømmelige ressurser, ikke på penger og materielle verdier, men på nåde, kraft og velsignelse?
En bank som verken går konkurs eller lar seg fusjonere med andre banker?
En bank som ikke vil tjene penger på sine «kunder», men vil sikre oss et evig liv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vokse eller avta?

Man blir kanskje ikke så ofte oppmuntret av badevekta, men i det siste er jeg faktisk blitt det.

Hver morgen viser den litt mindre enn morgenen før.
En hekto her og en hekto der – det blir vektreduksjon av slikt.
Av en eller annen grunn ble jeg minnet om døperen Johannes mens jeg sjekket vekta her en morgen.
Johannes hadde vært en snakkis en periode og fått mye oppmerksomhet.
Folk ville høre ham.
Men da han oppdaget at hans fjerne slektning fra Nasaret var kommet, visste han med seg selv at hans oppgave nå var fullført.
Han kunne trekke seg tilbake.
Nå skulle ikke folket følge ham, men Jesus.
Disiplene hans likte ikke det.
De gikk til Johannes og klaget.
Men Johannes svarte at det var slik det skulle være: «Han skal vokse, jeg skal avta», sa han om Jesus.
Da forsto disiplene hva han mente, og de begynte å følge Jesus i stedet.
Jesus skulle vokse – Johannes skulle avta.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kraftverket

Kristne menigheter kan ha mange forskjellige navn.

Noen av dem er nesten som en innføring i den bibelske geografien: Betania, Betel, Betlehem, Soar, Sion og Tabor.
Andre navn kan være Klippen, Templet eller Betesda.

Der jeg bodde før, var det en menighet som kalte seg Kraftverket. Et google-søk forteller meg at det finnes flere Kraftverket-menigheter rundt om i landet.

Navnet er godt og sier noe om hva som er oppgaven til en kristen menighet: Å formidle ny kraft og ny innsikt til dem som kommer til menighetens samlinger og gudstjenester.
Det er mange kraftkilder i et slikt fellesskap: Bønn og samtale, bibel og undervisning, lovsang og sjelesorg.
Så lenge alt dette er koblet til det vi kanskje kan kalle «transformatoren», han som lovte at de troende skulle få kraft gjennom Den hellige ånd (se Apg 1,8), vil menigheten kunne kalle seg Kraftverket med rette, uansett hva navnet ellers er.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bruk for den

En av detaljene i palmesøndagsfortellingen er det som disiplene fikk beskjed om å svare dersom noen spurte hva de skulle med den eselfolen de tok med seg. De skulle svare: «Herren har bruk for den» (Luk 19,34).

Om dette var et avtalt signal mellom Jesus og eieren, eller om eieren bare slo seg til ro med det svaret, sier evangelisten ikke noe om.
At det er bruk for noe eller noen, gir gjerne en god følelse.
En leder trenger medarbeidere, medarbeiderne trenger hjelpende hender og de – vi! – trenger gode redskaper.
Salmedikteren H.A. Tandberg skrev: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel», og i omkvedet: «...han har bruk for og regner med meg».
I Guds rike, og i Guds menighet, kan alle ta dette til seg: Herren har bruk for deg! Herren trenger deg!
Og dersom du spør «til hva da?», har apostelen svaret: Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme (1. Kor 12,5).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Rense såret

Å få et sår eller et kutt kan være en skummel ting. Et plaster kan være nyttig, men først må såret renses.

Det kan være smertefullt i seg selv, som når en tuff av bomull eller gasbind dyppes i en rensevæske og man vasker både rundt såret eller kuttet og selve såret. Men dersom såret ikke blir renset, kan det feste seg uhumskheter og betennelse i det.
Det var en av de store oppdagelser i legevitenskapen på 1800-tallet, sammenhengen mellom sår, infeksjoner og – i mange tilfeller – død.
Så langt førstehjelpsleksjonen; hva med andakten?
David sier i Salme 51: «Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!» (vers 4).
En slik prosess kan svi; det fikk David erfare. Men den var nødvendig.
Sånn kan det være i våre liv også.
En urett som skal gjøres opp, noe som skal bekjennes og bes om tilgivelse for.
Apostelen Jakob ber oss både vaske hendene og rense hjertene i sitt brev (Jak 4,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han som døper med ild

Tekstbetraktning for andre søndag i treenighetstiden, 11. juni 2023

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner (Matt 3, 11-12)

Dagens tekst er hentet fra perioden helt i forkant av at Jesus begynner sitt virke; vi er i det vi kan kalle «stafettvekslingen» mellom Døperen Johannes og Jesus.
Døperen Johannes var han som skulle berede veien for Messias.
Han var den siste av de gammeltestamentlige profetene.
Det er han som sier om forholdet mellom seg og Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta».
Det er han som peker på Jesus og sier: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd».

Mange bibelsteder bruker ordet «ild» for å beskrive det Gud gjør.
Johannes bruker det her for å understreke forskjellen mellom Jesu tjeneste og hans egen.
Selv døpte han med vann – Jesus skulle døpe med ild.
Kanskje mintes han profeten Elias ord da kampen sto mellom ham og 400 avgudsprofeter: «Den guden som da svarer med ild, han er Gud» (1 Kong 18,24).
«Dåp i ild» fører også tanken hen til pinsedagen, da Den hellige ånd viste seg ved å sette seg som ildtunger på apostlenes hoder.
Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle forklare hva som skjedde da han ble omvendt, sa han: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Men ilden har to funksjoner i dagens tekst: Dåpen i ild som en utrustning til tjeneste, men også ilden som en måte å fjerne alt rusk og rask på; alt som ikke kan bli stående.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK, første gang i 2017, og i andaktsboka «Hver morgen ny».

Frelst for å tjene

Tekstbetraktning for tredje søndag i treenighetstiden, 13. juni 2021

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter. Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen» (Joh 1, 35 - 51).

Prekenteksten denne søndagen er nokså lang, og kan gi stoff til mange andakter og taler. Vi skal nøye oss med én: Noen tanker om Jesu kall til tjeneste og til å følge ham.
I Frelsesarmeen, som jeg har tilhørt hele mitt liv, ble det tidlig etablert et motto eller et slagord for soldatene i denne hæren: Man var frelst for å tjene. Ikke for å bli betjent, men for å tjene. Først og fremst å tjene Gud, men også sine medmennesker. I Matteus-versjonen av denne fortellingen er dette helt tydelig, når Jesus sier: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!»
Andreas gikk til sin bror, som reagerte med begeistring; Filip til sin venn, som reagerte med skepsis.
Men begge responderte.
Begge tok utfordringen.
Kallet nådde dem nok i ulike situasjoner; den ene var opptatt med det daglige arbeidet sitt, den andre «satt under fikentreet», kanskje i refleksjon; kanskje i bønn.

Jesus kalte først og så utrustet han dem han hadde kalt.
Både Andreas og Filip ble utrustet med et budskap og en frimodighet til å fortelle dette videre, deretter ble Simon Peter og Natanael utrustet med den frimodigheten som de trengte.
Evangeliene refererer mange samtaler mellom Simon Peter og Jesus, men bare én mellom Jesus og Nataniel. Den er referert i alle de fire evangeliene.
For Peter som for Natanael gjaldt det det samme: De var frelst for å tjene!
Jesus ga dem et kall og han ga dem en utrustning.
Det samme gjelder i dag: Jesus kaller og han utruster.
Han gir et kall, han gir et budskap, han gir en frimodighet.
Frimodighet til å si: Jeg har møtt Jesus.
Frimodighet til å si: Jeg er blitt frelst.
Frimodighet til å si: Kom og se!
Det er kjernen i pinsens evangelium, og i den tiden av kirkeåret som vi befinner oss i nå.

Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad

«Store bibler»

Det gamle losjelokalet hadde stått ubrukt lenge, men nå hadde en kristen gruppe leid det og begynt å holde møter der. To naboer snakket sammen om dette.

– Hva slags folk er det? spurte den ene.
– Det er sånne med store bibler, sa den andre.
Det var en god observasjon.
De som samlet seg i det gamle losjelokalet, hadde som regel en bibel under armen når de kom, og biblene var gjerne forholdsvis store; «predikantbibler», som man sa tidligere.
Det kan være mange grunner til at man investerer i en «stor» bibel.
Noen av oss ser ikke like godt som vi gjorde før; andre synes det kan være greit å ha plass til notater og stikkord.
Størrelsen på bibelboka sier uansett ikke noe om hvor «stor» eller «liten» tro du har.
Jesus selv brukte sennepsfrøet som en god målestokk på troen.
Viktigere enn å ha en stor bibel under armen, må det være at Bibelen og Bibelens budskap har stor plass i hjertet ditt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Foreløpig

For mer enn 100 år siden ga noen ildsjeler ut Bibelen på nynorsk for første gang.

I forlagshistorien er boka kjent som «Fyribelsbibelen»; den foreløpige Bibelen, kan man oversette det med.
Å si om noe at det er «foreløpig», er et uttrykk for at man er underveis, at man er i prosess.
At denne utgaven av Bibelen på nynorsk ble kalt «foreløpig», hang sammen med at utgaven ikke var like vitenskapelig forankret som bibeloversettelser helst bør være.
Men den solgte i mer enn 100.000 eksemplarer og ble både til glede og velsignelse for mange.
At noe er «foreløpig», sier ikke noe om kvaliteten på tingene, enten vi snakker om en tekst eller selve livet.
Fra et filosofisk ståsted er hele livet «foreløpig»; man er underveis, man skal videre.
Samtidig er det viktig at man gleder seg over det man har, der man er.
Som når en «fyribelsbibel» formidler Guds ord om frelsen i Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Får eller sau?

Det blir alltid diskusjon når en ny utgave av Bibelen sendes ut.

Noen ganger handler diskusjonen om teologi, andre ganger om ordvalg.
Det er mye følelser knyttet til ordvalget i Bibelen.
– Jeg er ikke Jesu sau, husker jeg en som sa da en ny bibeloversettelse ble lansert for noen år siden. – Jeg vil heller være får eller lam.
Den samme reaksjonen kan man oppleve i valget mellom «hyrde» og «gjeter».
Ord handler ofte om mer enn bare ord, for å si det slik; det kan være snakk om både følelser, tradisjon og kultur.
Ordet «disippel» lyder litt gammelmodig for de fleste av oss, mens det nynorske – og islandske – «læresveiner» gir oppdatert mening. Man går fremdeles i lære når man utdanner seg til enkelte fag.
Jeg har levd av å skrive og tale i 50 år.
Det er mange gamle ord jeg er glad i, men også nye jeg tar imot med glede. Får eller sau; hyrde eller gjeter – bare det handler om Jesus og meg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Når er «snart»?

Det var etter en serie med bibeltimer i menigheten.

Emnet hadde vært Jesu gjenkomst, og da møteserien var slutt, var det en i menigheten som hadde noe på hjertet: – Dette om at Jesus kommer snart, det snakket man om da jeg var ung også, men det ser ikke ut til at han kommer.
Spørsmålet fortjener å bli tatt på alvor.
Den kristne kirke har «snakket om» at Jesus kommer snart, i mer enn to tusen år.
Paulus og hans samtidige var overbevist om at det ville skje i deres levetid.
Gang på gang har noen prøvd å regne ut både år og dag for når det skal skje.
Peter skriver derfor at når Herren ikke er kommet ennå, er det ikke fordi han er sen, men fordi han er tålmodig. Han vil at så mange som mulig skal bli frelst (2. Pet 2,9).
At «snart» er en fleksibel ting, vet alle som har ventet på barn – og barn som har ventet på de voksne.
Men at Jesus vil komme igjen, er noe vi kan stole på.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Navneliste

I forkant av politiske valg, blir det alltid spørsmål om navnelister.

Det kan gjelde lister med navn på kandidater eller – dersom det er et nytt parti som vil stille – lister med navn på personer som vil støtte opprettelsen av et slikt parti.
Underskriftslister i forbindelse med aksjoner, er også et vanlig fenomen.
Hvert navn er unikt, selv om mange kan hete det samme.
«Kari» og «Ola» regnes som de norskeste av alle navn – det er nesten 24.000 som heter Kari og litt under 10.000 som heter Ola.
Det er flere Per enn Ola i Norge.
Andre navn er sjeldnere.
Det er 83 norske kvinner som heter Tabita, mens det er færre enn fire som heter Dorkas, som er den greske formen av det samme navnet.
Begge er kjent fra Bibelen.
Globalt er «Jesus» et svært vanlig guttenavn, mens det i Norge er 43 menn som bare heter Jesus.
Han som vi kristne ber til, er den 44.
Eller helst den første av dem.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Frikort

Jeg er etter hvert blitt godt kjent på mitt lokale apotek.

Sist jeg var der, kunne farmasøyten fortelle meg at «nå har du frikort».
Det betyr at jeg resten av året ikke betaler egenandeler når jeg kjøper de reseptbelagte medisinene jeg bruker, eller er til legekontroll.
Kan «frikortet» være et poeng i en andakt?
For å få frikort fra helsevesenet, krever at det faktisk er blitt betalt inn en del egenandeler.
Når det gjelder frikortet i kristen forstand, er det bare én egenandel som gjelder, og den er det ikke jeg som har betalt.
Det gjorde Jesus en gang for alle, og for oss alle, da han led og døde på korset, og da han sto opp igjen fra de døde.
Kanskje er det bare én «hake»: For å få frikort fra helsevesenet, må jeg være registrert som bosatt i Norge.
For å kunne påberope meg det himmelske frikortet, må jeg være registrert som borger av Guds rike; født på ny ved troen på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no