Hvem var Lucia?

Av Nils-Petter Enstad

Datoen 13. desember er også er kjent som «Lucia-dagen».

Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog.

Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om Sta. Lucia.
Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia 300 år etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden i år 304. Da var Diokletians kristendomsforfølgelser på det mest intense. Keiseren selv abdiserte i 305. Den (mer eller mindre) historiske Lucia ble 18-20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange «jomfrumartyrer» som man finner blant de katolske kirkes helgener. Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus. Men dette hadde hun ikke fortalt til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann. Familien hennes var svært rik, og Lucia ville kunne ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet. Hun var med andre ord et ettertraktet gifte.
Hvordan dialogen innad i Lucias familie var, fortelles det ikke noe om, men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså hun at hun måtte respektere Lucias ønske om et liv i kyskhet. Forlovelsen ble derfor hevet.
Som hevn meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff skulle hun settes i et bordell.

Legendestoffet
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av.
På vei til bordellet skulle hun fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe.
Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerra. Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerra og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet. Det ble helt kokende olje over henne, men hun var like uskadd.
Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes.
Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt.
Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn.
Den går ut på at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene – noe som faktisk skjedde.
For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia - og nå er vi tilbake i legendene - til dem med mat og andre nødvendighetsartikler.
Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans med tente lys som hun satte på hodet sitt. Dermed hadde hun begge hendene fri, og samtidig har man også en opprinnelse til tradisjonen med Lucia-krans.
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for «lys».
De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at «jeg er verdens lys».
At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Folklore
Den nordiske Lucia-tradisjonen slik vi kjenner den i dag, er egentlig en blanding av ulike tradisjoner og sagn, med både kristne og hedenske innslag. I nordisk sammenheng oppsto den så sent som på 1850-tallet.
Det er en kjent sak at da kristendommen gjorde sitt inntog i Norden, blandet elementer av katolsk tro seg med gamle hedenske tradisjoner.
Lucia-tradisjonen, slik vi kjenner den i Norden, har hentet inspirasjon fra i hvert fall tre ulike kilder: For det første fortellingen om den kristne martyren Lucia, dernest den før-kristne tradisjonen om den nordiske vetten Lussi og endelig stjerneguttene, som ikke hadde noen tilknytning til noen av disse. Historisk var dette unge gutter tilknyttet katedralskolene, og gikk fra dør til dør og bad om å få fremføre stjernespillet – en dramatisering av «underet rundt Jesu fødsel».
Navnet Lussi kjenner vi igjen fra bakverket «lusse-katter», som også er en del av den nordiske Lucia-markeringen.

Blond?
At Lucia er en lyshåret jente er et rent nordisk påfunn.
Den historiske Lucia var fra Sør-Europa, og var neppe blond i håret. Men myten om det blonde håret sitter dypt i manges oppfatning.
Da den svenske varehuskjeden Åhléns i 2016 kjørte en annonseserie der Lucia var avbildet i skikkelse av en mørkhudet gutt, skapte det raseri i sosiale medier. Kjeden valgte etter kort tid å fjerne annonsen, først og fremst av hensyn til gutten selv, men også fordi bildet ble «delt» på plattformer som varehuskjeden ikke ville assosieres med.
Det kom snart fram at hat-kampanjen var initiert av høyre-ekstreme miljøer i Sverige, og hadde utgangspunkt i en lukket facebook-gruppe for disse miljøene.
Det samme skjedde fire år tidligere da en mørkhudet jente var Lucia i en Lucia-konsert som STV overførte fra Uppsala domkirke på Lucia-dagen.

Lucia-sangen
Sangen vi kjenner som «Lucia-sangen» er en napolitansk folkevise.
Melodien er kjent fra 1835.
Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

Hva har skjedd med englesangen?

Denne teksten skrev jeg for mange år siden.
Ting skjer som gjør at den føles aktuell igjen og igjen - så også i år.

Hva har skjedd med englesangen?
Den som lød om fred på jord?
Den som lød på gjetermarken
fra et himmelsk lovsangskor?

Der hvor sangen lød fra engler
spiller andre orgel opp.
Toner som sprer død og smerte,
søndersliter Herrens kropp.

Der hvor krybben skjermet barnet
som ble lagt på høy og strå,
finner ingen trygghet lenger,
verken store eller små.

Det er ikke første gangen
mødre gråter, Betlehem.
Hva har skjedd med englesangen?
Fredens fyrste, skynd deg hjem.

Nils-Petter Enstad

Høyt under taket

Man opplever ofte at noen etterlyser at det skal være høyt under taket.

Det brukes ikke minst om kristne miljøer.
Som redaktør for et kristent blad fikk jeg for mange år siden tilsendt et bilde fra en gudstjeneste i et av de landene som den gang var en del av Sovjetunionen.
Gudstjenesten ble holdt i en kirke, men kirken hadde bare vegger, ikke noe tak.
Min umiddelbare refleksjon var at her var det i sannhet «høyt under taket».
«Taket» var rett og slett himmelen selv.
Jeg har ofte tenkt på det bildet og på den menigheten.
Den kom sammen på et sted der kristne hadde samlet seg i mange år, også den gang kirkebygget hadde både vegger og tak. Nå var bygget en ruin, men kirken, menigheten, var fortsatt levende.
I en kjent salme heter det at kirken er et gammelt hus, «står om enn tårnene faller».
Hvorfor?
Jo, fordi det er menigheten som er Guds kirke – den som er «bygget av levende steiner».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Søvn

Da arbeiderbevegelsen satte åttetimersdagen på sin agenda, var tanken: Åtte timer arbeid, åtte timer fritid og åtte timer med søvn og hvile.

De av oss som har vært i arbeidslivet noen år, vet hvor viktig det er med en slik balanse; ikke minst med tanke på å få nok hvile og søvn.
Noen yrkesgrupper har lovpålagt hviletid, både av hensyn til den ansatte og til omgivelsene.
Det er mange referanser til søvn i språket vårt.
At vedkommende «sovnet stille inn», er et uttrykk som ofte brukes når noen går bort.
Søvn og hvile er en del av Guds gode plan og ønske med sitt skaperverk.
Alt som er levende, trenger en eller annen form for hvile: Mennesker og dyr, ja, selv planter, som i barnesangen «Sov, du lille spire ung, ennå er det vinter».
Når søvnen uteblir, har man et problem eller en utfordring.
Salmisten sier: «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt» (Salme 4,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelsk visdom

Det finnes mange eksempler på at visdomsord fra Bibelen, blir brukt både i visetekster og som boktitler.

Den norske Grand Prix-vinneren fra 1960-tallet, «Intet er nytt under solen», er bare ett av mange eksempler.
I 1971 sang Cornelis Vreeswijk inn sangen «En fattig trubadur», som var skrevet av Arne Pärson noen år før.
Omkvedet til denne sangen begynner med en referanse til Forkynnerens bok i Det gamle testamente: Han har «ingen ting som han kan ta med seg» når han går. (5,14).
At man ikke kan ta med seg noe den dagen man dør, er en gammel erkjennelse som ofte dukker opp i kulturarven.
Jesu liknelse om den rike mannen (Luk 12,20) er bare ett eksempel på dette.
Inger Hagerup er inne på det samme i diktet «Våre små søsken»:
«Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå».
Den bibelske vismannen sier det slik: «For som han kom fra mors liv, slik skal han vende tilbake, like naken som han kom».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han som løp naken bort

Det finnes små episoder i de evangeliske fortellingene som aldri slutter å fascinere oss bibellesere.

Hva var det Jesus skrev med fingeren i sanden (Joh 8,6)?
Og hvem var han som løp naken bort fra Getsemane-dramaet (Mark 14,52)?
Det siste tror vi at vi vet svaret på: Det var evangelisten selv, Markus.
Han var til stede og har lagt inn dette vesle selvportrettet i fortellingen.
Andre, både forfattere og filmskapere, har gjort lignende ting.
Han løp altså sin vei, den unge Markus.
Han ville ikke bli tatt til fange av soldatene og vaktstyrken.
Men fortellingen om Markus og Jesus kan ikke ha endt med flukten.
Markus var ikke den eneste som flyktet disse dramatiske påskedagene, men han var heller ikke den eneste som vendte tilbake.
Vi leser ikke om noen som ble avvist av dem som gjorde det.
Det er mange som har løpt sin vei fra Jesus, men alle er velkommen tilbake.
Slik er det fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Frøene

Fra barneskolen husker jeg da vi i naturfagtimen sådde erter i vannglass fylt med trekkpapir, litt sagflis og vann. Etter få dager så vi hvordan ertene «sprakk» og en grønn spire vokste fram.

I mitt barndomshjem husker jeg vi hadde et appelsintre stående i stua.
Som tre betraktet, var det lite, men som potteplante var det stort.
Det hadde begynt med at min far hadde plantet en appelsinstein, og så hadde naturlovene, kombinert med litt stell og omsorg, fått treet til å spire.
Et frø kan være stort, som en nøtt, eller helt lite.
Jesus brukte sennepsfrøet som målestokk når han snakket om troen.
Hvor stort er det? I ett gram skal det være hele 760 sennepsfrø.
Ett sennepsfrø veier altså 1/760-dels gram.
Ett slikt frø gir en plante som er «større enn alle hagevekster». (Mark 4,32).
En ert eller en nøtt er noe vi ser godt.
Sennepsfrøet ser vi ikke, men vi ser virkningen av det.
Slik også med troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Pekefinger, knyttneve eller – hva?

Det er mange meldinger man kan gi bare ved hjelp av en håndbevegelse. Ikke alle er like positive.

En pekefinger er en slik gest som de færreste setter pris på. Det å få en pekefinger rettet mot seg blir i beste fall oppfattet som kritikk, kanskje også sjikane.
En knyttneve rettet mot en selv, oppfattes ikke bare som ubehagelig, men som direkte truende.
Det finnes håndbevegelser som er avvisende, enten ved at man vifter den andre vekk eller ved at man vegrer seg mot å få kontakt.
Men heldigvis finnes det også håndbevegelser som er innbydende og inkluderende.
En utstrakt, åpen hånd er en slik bevegelse.
En hånd som vinker deg mot seg, er også en innbydelse.
Det samme gjelder to hender som strekker seg mot deg for å ta imot deg dersom du er i ferd med å snuble eller trenger støtte på andre måter.
Jesu hender er verken knyttneve eller pekefinger; de strekker seg mot deg for å berge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Om ikke halleluja, så takk og lov

Under et årsmøte kommenterte en deltaker et forslag som han var glad for, men ikke overbegeistret.

– Jeg vil si, om ikke «halleluja», så et «takk og lov», som han sa – det var et møte med forståelse for en slik språkbruk.
Er det noen forskjell eller nyanser mellom å si «halleluja» eller «takk og lov»?
Et «halleluja» er nok sterkere enn et «takk og lov».
Vi kjenner «Halleluja» både fra en Grand Prix-vinner og fra Leonard Cohens tekster, og ikke minst fra hallelujakoret i Händels «Messias»-oratorium.
I Salmenes bok er det 23 «Halleluja», i åpenbaringsboka fire.
Ordet kommer fra hebraisk og betyr «Gud være lovet».
Det er et ord med en klar religiøs adresse.

«Takk og lov» oppfattes nok som litt mer nøytralt, men selv et nøytralt takk har krav på en mottaker.
Man skal kanskje ikke si «halleluja» i utide, men det er heller ingen grunn til å være gjerrig med det, verken med det eller «takk og lov».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vellukt eller stank?

Paulus skriver til menigheten i Korint at vi som kristne er kalt til å være «Kristi vellukt». Det er et fint bilde.

I vår omgang med andre mennesker er de fleste av oss opptatt av å spre en god lukt; parfyme, etterbarberingsvann, deodorant eller vanlig renslighet.
Kontrasten til god lukt er for de fleste av oss stank.
Mens «vellukt» eller «duft», som er et ord Paulus også bruker i sine brev, er noe vi gleder oss over, er stank noe vi prøver å unngå, ja, trekke oss unna.
Stank kan være noe som oppstår i mange sammenhenger, men at noe går i forråtnelse er gjerne en vanlig årsak.
Mange av oss har – som regel helt ufrivillig – blitt møtt av den stanken som oppstår når matvarer har ligget lenge eller ikke blitt oppbevart på forsvarlig måte.
På Jesu tid var salt det man brukte for å konservere mat.
Jesus brukte også salt som et bilde på de kristne.
Salt eller vellukt – det er vårt kall.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I vater

Vi skulle henge opp ei hylle på kjøkkenet.

På den skulle vi ha nips og andre småtterier, så det var viktig at hylla var i vater.
Heldigvis klarte vi å finne en liten dings av den typen som sjelden er i bruk her i hjemmet: Et vaterpass.
Lite var det, men det gjorde nytten.
Den lille luftboblen lå der den skulle, mellom de to strekene.
Hylla var i vater; et ord hentet fra det engelske «water» og kryssordoppgavenes «vannrett».
Det kan nok sies om enkelte mennesker at vedkommende «er ikke helt i vater», eller ikke helt i balanse.
Verken «vater» eller «balanse» er bibelske begreper, men de beskriver noe som kristentroen kan hjelpe mange med: Å komme i harmoni med seg selv; å vite at man har gjort opp sin sak både med Gud og mennesker.
Vi leser at Jesus fikk storm til å stilne og bølger til å legge seg.
Det kan han også gjøre i menneskers liv.
Da kjennes det som man er kommet i vater.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Gråsoner»

De færreste vil betegne «svart» eller «hvitt» som farger i vanlig forstand.

Tar vi utgangspunkt i regnbuen, finner vi verken svart eller hvitt der; heller ikke det som ligger på en stor skala mellom disse to, det vi kaller «grått».
Som layoutansvarlig i et kristelig blad på 70-tallet bestilte jeg ofte raster i «20 % svart» fra trykkeriet.

Ordet «gråsoner» brukes ofte i språket.
Det beskriver et felt, politisk, etisk eller kanskje geografisk, som preges av uklarhet.
Å «operere i gråsonen» kan være et uttrykk for manøvreringer som er litt listige, men ikke direkte forbryterske.
I sjelesorgen snakker man ikke om «gråsone», men kanskje om adiafora; det som verken Bibelen eller etikken sier noe klart og tydelig om.
Det er vanskelig å gi klare råd i slike saker; det er grøfter på begge sider.
Grått kan nok virke kjedelig, men det kan også være der man finner den løsningen man trenger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Rut og Daniel

Det synges kanskje ennå i søndagsskolen, verset om hvem henholdsvis jentene og guttene i gruppa vil likne.

Jentene vil likne Rut, og guttene vil likne Daniel.
«…for Rut hun var så god og sann…», «…men Daniel var modig, han!»
Men stopp litt!
Rut var vel ikke mindre modig enn Daniel?
Hun brøt opp fra de omgivelsene hun var kjent med, fra hele sitt nettverk, og fulgte med svigermoren sin, ikke bare til en annen by, men et annet land.
Begge var blitt enker, og de levde i en tid da enkene var prisgitt det nettverket deres kunne tilby. Og det krevde at de hadde et nettverk.
Det fikk de, og Rut ble en av de mest sentrale kvinneskikkelsene i Det gamle testamente.
Hun huskes for slekten hun ble stammor til, for omsorgen hun viste for sin svigermor, og dermed også for det mot hun viste.
Kanskje bør søndagsskoleverset endres litt?
«For Daniel var sann og sunn, men Rut, ja, hun var modig, hun!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ruts eksempel

Tre enker var på vei fra en by til en annen.

Den eldste hadde vært mor til mennene som de andre to hadde vært gift med.
Nå var alle tre gått bort, og hun som var eldst, ville vende tilbake dit hun kom fra.
Da hun forsto at svigerdøtrene ville følge med dit, ba hun dem heller vende tilbake til sine hjemsteder. Det var mer framtid for dem der enn sammen med henne, trodde hun.
Men en av svigerdøtrene, Rut, nektet å snu.
Hun fulgte med svigermoren til hennes hjemby, Betlehem.
Resten av fortellingen om Rut kjenner vi.
Hun ble en sentral skikkelse i den slektslinja som både førte fram til kong David og faktisk også til Josef og Maria, og dermed til Jesus-barnet.
Hun tok et valg; mange ville mene det var et uklokt valg, men det fikk store og velsignede konsekvenser for hele historien.
Rut gjorde sitt valg ut fra det hun mente var riktig.
Det er noe viktig som vi kan lære av den unge enken Rut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds spørsmål

I den bibelske urfortellingen leser vi om et par situasjoner der Gud stiller menneskene et spørsmål.

Det første finner vi i forlengelsen av syndefallsberetningen.
Gud gikk omkring i hagen, som han pleide, men mennesket kom ikke fram.
Da spurte Gud: «Hvor er du?» (1. Mos 3,9).
I det neste kapitlet har Gud et nytt spørsmål til mennesket, denne gang til Kain: «Hvor er din bror?» (4,9).
Spørsmålet ble stilt etter at Kain hadde drept sin bror.
Disse to spørsmålene er fremdeles like aktuelle i vårt forhold til både til Gud og til hverandre.
Gud spør fremdeles etter hver enkelt av oss, men han utfordrer oss også i vårt forhold til våre medmennesker.
Som mennesker hører vi alle til i et stort fellesskap, vi kan godt kalle det en familie.
Fordi vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, hører vi sammen og er i slekt, hører til i samme familie.
Derfor har vi også ansvar for hverandre – brødre og søstre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alter eller arbeidsbenk?

I min lokalmenighet har vi fått inn en høvelbenk i lokalet.

Den står i det samme rommet hvor vi har menighetens gudstjenester, rett foran plattformen i lokalet.
I stedet for en lysglobe, er det satt lys på denne benken, og der kan de som ønsker det, tenne et lys for noe eller noen.
For mange av oss i menigheten framstår det som både symbolsk og meningsfullt at en arbeidsbenk har status som et alter i vår kirke.
At det i dette tilfellet ble en høvelbenk, fører dessuten tanken til Jesu egen bakgrunn, han som var kjent som sønn av en tømmermann og snekker.
Mannen Jesus var fortrolig med tømmermannsfaget og de redskapene han brukte.
Men også andre arbeidsbenker kan og bør ses på som alter: Et skrivebord, en oppvaskbenk, en sykeseng og en komfyr; en traktor, en lastebil, et lager.
Det er hva som skjer ved de forskjellige typer arbeidsbenker, som gjør det til et alter.
Gudstjeneste i hverdagen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Ga sitt blod»

Mange husker Fleksnes-episoden «Blodgiveren» fra 1972.

Marve Fleksnes, i Rolv Wesenlunds skikkelse, har i et anfall av samfunnsånd bestemt seg for å bli blodgiver.
I den forbindelse foreslår han at blodgivere burde få et jakkemerke der det sto: «Han ga sitt blod».
Kanskje fikk man andre assosiasjoner til en slik setning for 50 år siden enn dem man får i dag?
Det renner mye blod i filmer og andre framstillinger.
Samtidig er det å «gi sitt blod» et bilde med dype forankringer i Bibelen.
Blodet var viktig i Det gamle testamente, som det er i det nye. Da som en henvisning til Jesu blod som rant på Golgata.
Hebreerbrevet 9 kan være en referanse.
Én skal ha sagt: «Mange vil håne Jesus som en svekling fordi det eneste blod han utgjøt, var sitt eget».
I den kristne sang- og salmeskatten finner vi tallrike henvisninger nettopp til Jesu blod og hva det faktisk betyr.
«Han ga sitt blod» – det er Jesus, det!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Det du ikke ba om»

Den unge kongen kjente ikke så lite på prestasjonsangst etter at han hadde overtatt tronen etter sin far.

Kong David hadde vært en legende i sin samtid.
Det var mye Salomo kunne be Gud om i en slik situasjon, men han ba verken om makt eller rikdom.
I stedet ba han om visdom.
Det svarte Gud at han ville gi ham, og så la han til: «Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg» (1. Kong 3,13).
At man får mer enn man ba om, er en situasjon mange kristne føler de har vært i.
Salomo var nok også der, men han fikk ikke bare «mer enn han ba om»; han fikk også det han ikke hadde bedt om.
Han hadde sikkert ikke noe imot verken rikdom eller ære, men for ham som konge var visdom det viktigste.

«Salomonisk visdom» er blitt et ordtak, selv om vi rent faktisk ikke får så mange eksempler på den i Bibelen.
Kanskje fordi det var i det hverdagslige den viste seg?
I den praktiske utøvelsen av et stort ansvar?

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Den trange dør

Tekstbetraktning for bots- og bønnedag, 29. oktober 2023

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?»
Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste»
(Lukas 13, 22-30).

«Bot og bedring!»
Vi kjenner uttrykket, men det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for.
Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring.
I moderne språkbruk snakker man heller om «å skjerpe seg», men innholdet er det samme. Det forteller at det er et område eller flere i livet der man har bommet.
Så nå skal man «skjerpe» seg.
Man lover «bot og bedring».

Å gjøre bot i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg når det gjelder det eller de områder der man har sviktet.
Noen ganger i form av en botsøvelse.
«Er det få som blir frelst?» ble Jesus spurt.
Men svarte han på det?
Det virker ikke slik.
Det virker nesten som han hellers svarer at «det skal ikke du tenke så mye på» – tenk heller på om du blir frelst.
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Eldre mennesker tenker ofte tilbake på den tiden da det var vekkelse i mange menigheter og på mange steder.
Vår tid oppleves nok annerledes.
Men Jesu kall er det samme: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Smal vei og trang dør, bred vei eller bred port; det er bilder vi kjenner også fra andre bibeltekster.
«Er det få som blir frelst?»
Det er nesten som Jesus tenker litt høyt: Få og få – det er en smal vei. Det er en trang dør.

Det er også andre slike bilder i Bibelen.
Nåløyet, for eksempel.
Det har gått inn i dagligspråket vårt. Vi snakker om å «passere nåløyet».
Men alt er ikke sagt med den smale veien, den trange døra eller nåløyet.
For når det kommer til stykket, sier Jesus, er det slik at «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Det lille du kan»

Han hadde vært en del både av menigheten og bevegelsen i mange år, men hadde aldri tatt på seg noe verv eller ansvar.

Hans egen forklaring var at han ventet på den rette oppgaven.
Han visste at Gud kalte ham til noe stort, som han sa, han bare ventet på klarsignalet.
Men det kom aldri.
Kanskje lå en stor oppgave og ventet på ham et sted, men den lå i så fall i kjølvannet av de mange små oppgavene som også skulle gjøres.
Salmedikteren Lina Sandell (bildet) skrev om dette i en kjent tekst. Her heter det:
«Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav
vær tilfreds at til deg han det gav»,
og videre:
«Hvilken fryd om en dag Jesus sier til deg:
Hva du gjorde, du gjorde for meg!»

I Jesu lignelse om talentene leser vi om tre medarbeidere som ble betrodd ulike verdier de skulle forvalte.
To av dem gjorde det, og høstet frukter av det.
Den tredje grov bare ned det han var blitt betrodd.
Han høstet heller ikke noe.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Skrevet i sand

Vi leser bare én gang at Jesus skrev noe.

Det er i Johannes 8, i fortellingen om kvinnen som var grepet i utroskap.
Hun ble slept med til Jesus, og de skriftlærde ville vite hva Jesus mente skulle skje med henne.
Det svarte han ikke på, men han bøyde seg ned og skrev med fingeren i sanden.

I to tusen år har mennesker undret seg over: Hva skrev han?
At noe er skrevet i sand, eller i snø, for den del, er nærmest blitt et ordspråk for det som er ustadig og ikke til å stole på.
Motsatsen er når noe er hugget i stein eller fjell.
Men ordene Jesus skrev i sanden, må ha hatt sin virkning.
Ordene han så uttalte – om den som er uten synd – er i hvert fall hugget i stein.
Det er også ordene han sa til kvinnen.
Jesus bagatelliserer ikke synd og nederlag, men han tilgir og gir ny nåde.
Det er ikke skrevet i sand; det er hugget i fjell.
Salmen «Klippe, du som brast for meg» sier noe om nettopp det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gud eller keiseren?

Tekstbetraktning for 21. søndag i treenighetstiden, 22. oktober 2023

«Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei» (Matt 22, 15-22).

Det kan virke som om «enten/eller» er en slags ryggmargsrefleks hos mange mennesker.
«Svart/hvitt», «stygt/pent», «snill/slem», «god/ond».
Foretar Jesus en slik kategorisering i dagens tekst, for eksempel når det gjelder hvordan man som troende skal forholde seg til en sekulær eller kanskje tilmed gudsfiendtlig makt?

Slik jeg leser teksten, gjør han det stikk motsatte.
Han avviser en slik måte å tenke på.
Når han ber oss «gi keiseren det som tilhører keiseren», kan dette vanskelig leses som noe annet enn en påminning om at vi alle er en del av et større felleskap og en formaning om at vi alle har et ansvar for dette fellesskapet.
Og selv om neste del av setningen er å gi «Gud det som tilhører Gud», betyr ikke det at det finnes vanntette skott mellom det sekulære samfunnet på den ene siden og det religiøse liv på den andre.

Det finnes trosretninger som nærmest demoniserer det faktum at det finnes en sekulær statsmakt og sekulære myndigheter.
De deltar ikke ved valg og nekter å gjøre samfunnstjeneste, bare for å nevne noe. De mener at man må velge mellom Gud og keiseren.
Martin Luther skal ha sagt: «Det er viktigere at keiseren er en god keiser enn at han er en god kristen.»
Paulus er inne på det samme: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud» (Rom 13,1).
Noen vil kanskje da henvise til Peters ord: «En skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29), noe som igjen viser hvor utilstrekkelig «enten/eller»-strategien er i møtet med den virkelighet livet stiller oss overfor som medlemmer av og deltakere i et fellesskap med levende, virkelige mennesker.
Jesus var selv en del av et større, menneskelig fellesskap, både sosialt, religiøst og som samfunnsborger.
Ja, han betalte tilmed skatt (se Matteus 17,25)!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Være glad-leken»

Det er alltid mer oppmuntrende å være sammen med mennesker som er positive enn med slike som er negative.

Vi finner begge utgaver i alle miljøer, også blant kristne.
Iblant kan denne forventningen om positivitet bli litt krampaktig. Noen har kalt det «være glad-leken».
Kan Paulus tas til inntekt for en slik lek?
Som når han i Filipperne 4,4 sier at vi alltid skal være glade?
I vers 6 får vi også beskjed om ikke å være bekymret, men her kommer apostelen med en tilføyelse når han skriver: «...legg alt dere har på hjertet, fram for Gud».
Det gir mer mening.
Da har man noen å komme til med bekymringene.
Å legge noe fram for Gud, handler også om å dele bekymringene med andre kristne.
Samme Paulus ber oss også om å bære hverandres byrder (Gal 6, 2).
Noen har sagt: «Delt glede er dobbel glede – delt bekymring er halvert bekymring».
Det er mye sant i det.
Og det er noe helt annet enn «være glad-leken».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å stampe mot brodden

Vi har to referat av hva som hendte da Paulus møtte Jesus.

I Apostelgjerningene 9 får vi Lukas’ referat, i kapittel 26 Paulus’ eget.
Det er her man leser at Jesus brukte et folkelig uttrykk i sin dialog med ham som fram til da hadde forfulgt kirken: «Det blir hardt for deg å stampe mot brodden» (vers 14).
«Brodden» var det bonden brukte for å få oksen til å gå foran vogna eller plogen dersom den var gjenstridig.
Som uttrykk for kall til omvendelse er det kanskje ikke det beste bildet man kunne valgt.
Det skaper et inntrykk av tvang. Men kanskje er det et uttrykk for at Jesus visste noe om hva som foregikk i Paulus’ indre; at det var en kamp der mellom nær sagt loven, som Paulus kjente godt, og nåden, som Jesus representerte.
Mange har opplevd en slik kamp i sitt indre mens de var underveis fra tvil og skepsis til tro.
Bedre enn å stampe mot brodden er det å gå den veien det blir pekt på.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Arken

Tidlig i min tid som frelsesoffiser var jeg i to år leder for en menighet på Romerike der lokalet gikk under navnet «Arken»

.

I nabokommunen ble Frelsesarmeens lokale kalt «Fyrtårnet».
De kan bli en andakt i seg selv, disse betegnelsene: En ark å seile i; et fyrtårn å navigere etter.
Det var sensommerens flomvarsler på Østlandet som hentet fram disse minnene om navn.
Noas ark, som vi leser om i Bibelen, ble til redning for både mennesker og dyr.
Fyrtårnets betydning er godt kjent, selv i innlandskommuner på Romerike.
Ordet «ark» brukes ikke spesielt ofte i Bibelen.
Vi leser om skipet Noah bygde, og så leser vi om Paktens Ark, i den jødiske gudstjenesten.
I Hebreerbrevet vises det til Noahs ark som et vitnesbyrd om Noas tro og tillit til Guds befalinger.

Ved et raskt nettsøk fant jeg fem norske menigheter som heter «Arken».
De har et navn som minner om Guds omsorg for sitt skaperverk og sin kirke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser «Arken», Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad kommune

Fortsettelsen

Som ung frelsesoffiser hadde jeg en «Josva-fase» i mitt arbeid med forkynnelsen.

Etter en periode der jeg hadde hentet prekentekstene fra evangeliene og apostelgjerningene, ble interessen for Josvas bok vakt til live.
«Josvas bok er for GT det samme som Apostlenes gjerninger i NT» står det i et av mine prekenmanus fra den gang.
Det kan jeg si fremdeles, selv om det kan kalles en spissformulering.
Josvas bok er fortellingen om den første tida i «det lovede land», om hvordan samfunnet ble organisert.
Boka slutter med at folket forsikrer at de vil følge Herren og tjene ham (Jos 24,21-28).
Apostlenes gjerninger forteller om de første tiårene av kirkens historie, hvor den vokste og ble organisert.
Boka slutter med at Paulus er kommet til Roma og forkynner evangeliet der (Apg 28,30), men fortellingen om kirken slutter ikke der.
Den fortelles ennå.
Vi er en del av den fortsatte fortellingen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesu venner

Tekstbetraktning for 20. søndag i treenighetstiden, 15. oktober 2023

«En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus» (Joh 11, 1-5).

Det er en sang som ikke synges lenger, men den ble brukt i Frelsesarmeen tidlig på 1960-tallet.
Han som skrev den, ble senere min første sjef da jeg var ansatt i Krigsropets redaksjon.
Sangen begynner slik:
«Jeg er glad jeg hører med blant Jesu venner
som han kjenner
og selv er kjent».

Den bibelske fortellingen om søskenflokken i Betania får meg alltid til å huske på denne sangen.
Jeg kjenner meg igjen i den.
Jeg er også glad for å høre med blant Jesu venner, og for å vite at han kjenner meg.

Vi vet ikke noe om når vennskapet mellom Jesus og søskentrioen oppsto.
Men hjemmet deres i Betania var tydeligvis et fristed for Jesus på hans vandringer.
Teksten vår avrundes med et av de få gløtt vi får inn i Jesu private følelsesliv, at han var glad i dem.
Det var sikkert ikke tilfeldig at den eneste gangen Jesus ga navn til en av personene i sine lignelser, kalte han vedkommende Lasarus.

Meldingen om at Lasarus var syk var slik: «Han som du er så glad i, er syk».
Det er mange former for vennskap.
Jeg har 350 venner på Facebook.
I det tallet er alle kategorier av kjenninger, fra tidligere kolleger, bekjentskaper, slektninger, nær familie og selvsagt nære, gode venner.
I sin avskjedstale til disiplene sa Jesus: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere (…). Jeg kaller dere venner...» (Joh 15,15).

Dagens tekst er innledningen til den kjente beretningen om da Lasarus ble syk og døde, og Jesus gjorde det tredje miraklet med å vekke noen opp fra de døde.
Verken Jairus eller enken i Nain var nære venner eller bekjente av Jesus.
Jairus oppsøkte Jesus selv, og gravfølget i Nain dukket opp idet Jesus passerte byen.
Men Lasarus og hans to søstre var nære venner.
Det er i denne fortellingen vi finner Bibelens korteste vers: «Jesus gråt» (vers 35).
Mer enn at han gråt over en venn, gråt han sammen med vennene sine.

Publisert som «Søndagspreken» på www.kpk.no

Lån eller investering?

«Investering» er et ord som brukes mye når det er snakk om økonomi, politikk eller næringsvirksomhet.

Da jeg var yngre ble uttrykket «utgift til inntekts ervervelse» ofte brukt om slikt; det var en litt krøkkete formulering for det samme.
Å investere betyr gjerne i praksis at man yter et lån, enten til en idé, et prosjekt eller en person.
Det er alltid en viss risiko forbundet med det å låne bort noe; kanskje får man det ikke igjen?
Det har sine sider, enten man er den som låner eller den som skylder noe.
«Gud blir ingen noe skyldig», sier vi gjerne.
Likevel sier den bibelske vismannen at «Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort» (Ordsp 19,17).
Å låne til Herren er å investere i Guds rike.
Slike investeringer får man igjen for.
Slike lån kan man gi på mange måter.
Kanskje én måte er å sette seg inn i det Bibelen sier om å gi tiende?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I nakken eller ved hånden?

Språket har ulike uttrykk for det å hjelpe et medmenneske videre.

Å bli «tatt i nakken» eller «ta seg selv i nakken» er ett av dem.
Det er et brutalt uttrykk.
Det gir inntrykk av at her tar man kontroll over en som stritter imot.
Det minner om tvang og maktbruk.
Et annet uttrykk for å hjelpe noen videre, er å ta vedkommende ved hånden.
I det ligger det også et element av kontroll, men først og fremst sier det noe om mildhet og omsorg.
I omkvedet til en kjent sang heter det:
«Ta meg ved hånden, Frelser,
led meg på veien frem.
Selv om den selsomt snor seg,
alltid det bærer hjem».
Det er en sang som gir gode tanker og følelser hos de fleste.
Det ville den ikke gjort dersom teksten var slik: «Ta meg i nakken, Jesus».
Det er mange sanger som har dette med å holde hverandre i hånden som motiv og motor, men ikke en eneste som snakker om tvang, press eller nakkegrep.
Jesus tvinger ingen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å bli lik Jesus

Tekstbetraktning for 19. søndag i treenighetstiden, 8. oktober 2023

«Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: «Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen». Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: «Din idiot!» skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: «Din ugudelige narr!» skal være skyldig til helvetes ild.
Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre» (Matteus 5, 20-26).

Fra 1967 og i en rekke år framover satt to unge frelsesoffiserer i England og skrev musikaler med stoff både fra bibelhistorien og Frelsesarmeens historie. Begge het John til fornavn. John Gowans skrev tekstene og replikkene til musikalene, John Larsson skrev musikken.
Mange av musikalene ble oversatt til norsk, og sanger derfra kom inn i norske sangbøker.
Det gjelder også den som har gitt overskriften til denne betraktningen. Den er fra musikalen «Glory»fra 1975, som forteller om Frelsesarmeens første dager i en ikke navngitt engelsk by.
For en med bakgrunn i Frelsesarmeen vil dagens tekst fort minne om omkvedet i den kanskje mest kjente av sangene fra «Glory»:

Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hver tanke, handling, ord
må vise hva jeg tror
Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
hans Ånd vil hjelpe meg
å bli lik ham

Bibelteksten vår er hentet fra Bergprekenen, den der Jesus begynner med det vi kaller Saligprisningene, før han går over til å snakke om oss troende som jordens salt og lys.
Så kommer han med disse krevende ordene i dagens tekst der han siterer loven, for så å utdype og forsterke den: «Dere har hørt det er sagt… men jeg sier dere...»
Jesus talte til en forsamling som kjente loven, men han viser dem at loven ikke bare rammer dem som utfører de ulike handlingene direkte, som drap, men også vonde tanker, vonde ord, sinne og fornærmelser.
Slik viser han oss den store forskjellen på Guds bud og menneskers lover, på Guds måte å vurdere på, mot våre egne tanker og vurderinger.

Mange vil nok reagere på ordene om «å bli lik Jesus».
Men både Paulus og Peter utfordrer oss her: «Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (1 Pet 1,15–16).
Da er det oppmuntring å finne i omkvedets siste linje: «Hans ånd vil hjelpe meg å bli lik ham».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«De siste tider»

«Vi lever nok i de siste tider!» Det er et uttrykk som ofte blir brukt når kristne mennesker snakker sammen om utviklingen i historien og i samfunnet.

«De siste tider» brukes om tida fram til Jesu gjenkomst, en begivenhet som er forutsagt i en rekke bibeltekster.
Den kristne kirke har alltid levd med forventningen om at Jesus kommer snart.
Mye tankekraft har vært brukt på å regne ut når det skal skje, og nesten hver generasjon har tenkt at nå, nå skjer det snart!
Allerede Paulus var sikker på at han skulle oppleve Jesu gjenkomst.
I Hebreerbrevet står det: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (1,1-2).
Jovisst lever vi i «de siste tider».
Det har den kristne kirke gjort i mer enn to tusen år.
«De siste tider» begynte med Jesu komme – de varer til han kommer igjen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Perleporten»

Den synges mye i ulike kristne sammenhenger, og er spilt inn av mange artister.

Sangen ble skrevet en romjulsnatt i 1916 av en svensk-amerikaner som livet hadde gått litt skeis for.
Han het Fredrik Arvid Blom, men i USA kalte han seg Fred Bloom (bildet). Han levde fra 1872 til 1927.
Han hadde vært offiser i Frelsesarmeen, men nå var han kommet bort fra troen.
Denne romjula var han gjest hos et ektepar han tidligere hadde vært kollega med, og i løpet av disse dagene fant han tilbake til troen på Jesus.
«För blodets skull» satte han som overskrift på de fire versene han skrev denne romjulen.
Vi kjenner sangen som «Perleporten».
I noen sangbøker begynner omkvedet slik: «Han skal åpne perleporten», i andre heter det «Han har åpnet perleporten».
Uansett er det «for at jeg skal komme inn».
Grunnen er: «For med blodet har han frelst meg»
. «For blodets skyld» – en åpen adgang til frelsen.
Det er verdt en sang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Peters svigermor

Tekstbetraktning for 18. søndag i treenighetstiden, 1. oktober, 2023

Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham. Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer» (Matt 8, 14 – 17).

Svigermødre har et som regel helt ufortjent dårlig rykte.
Hvorfor det er slik, skal ikke utdypes her. Mange av oss kjenner nok til potteplanten som kalles Svigermors tunge, den med de lange og skarpe bladene. Giftig er den visst også.

Når det gjelder Peter, leser vi ingenting om verken kone eller barn, men bare om hans svigermor.
Fortellingen om henne finner vi hos alle de tre synoptiske evangelistene, Matteus, Markus og Lukas.
Hos Markus og Lukas kan vi lese om flere hendelser med den felles overskriften «En dag i Kapernaum».
Og det blir en hektisk dag for Jesus med undervisning og helbredelser.
Jesus føler rett og slett behov for en pause, og han går hjem til Peter.
Andreas, Jakob og Johannes følger med.
Hjemme hos Peter er ikke alt helt greit: Peters svigermor er ikke frisk, hun er sengeliggende.
Var Peter klar over det da han ba med seg Jesus og de andre disiplene hjem?
Antakelig ikke!
Hun lå til sengs med feber. Kanskje en bagatell med tanke på alle de andre lidelsene Jesus helbredet.
Men Jesus selv så det ikke slik.
Han grep inn med det samme, «rørte ved hånden hennes og feberen slapp henne», sier teksten.
Johannes avslutter sitt evangelium med at om alle de mirakler Jesus gjorde, skulle skrives ned, «tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (21,25).
Fortellingen om Peters svigermor står ikke hos Johannes, men de tre andre har tatt den med.
Kanskje fordi den sier noe om at Jesus bryr seg om oss i vår hverdag?
Vi forsvinner ikke i mengden, våre liv er ikke uvesentlige for Jesus.
Vi tror på Jesus som Guds sønn og hele verdens frelser.
Men midt i det store universet ser Jesus deg og meg.
Han vil aldri slippe oss og aldri forlate oss.
På samme måte som han så Peters svigermor, ser Jesus oss også, og han bryr seg!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Ikke oss, men Herren

«De som gjør så mye godt», sies det ofte om en bevegelse jeg har et nært forhold til.

Det gode består i at man gir hjelp når noen trenger det, støtter dem når de faller eller vakler, møter dem med omsorg i stedet for kritikk.
Det samme kan sies – og blir sagt – om mange andre også.
«Merkevare» er et ord som ofte brukes om slike bevegelser.
Kanskje ble det brukt om det gamle Israel også?
Salmisten ønsket å holde avstand til slike attester: «Ikke oss, Herre, ikke oss, gi heller ditt navn ære». (Salme 115,1).

At Gud skal ha æren og ikke mennesker, er en gammel refleks hos både kristne og andre troende.
Johan Sebastian Bach (1685–1750) skrev gjerne ordene «Soli Deo Gloria» på sine komposisjoner: «Kun til Guds ære».
Ordene står også på kirkebygg og er risset inn i kirkeklokker.
Døperen Johannes sa det slik om forholdet mellom Jesus og seg selv: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det du kan

Han var ikke blitt helt fortrolig med teksten til sangene han hørte, men stusset over den strofen han oppfattet slik: «Gjør så lite du kan».

Han syntes det var en rar oppfordring og ble derfor lettet da han fikk se teksten på trykk: «Gjør det lille du kan» - Lina Sandells kjente sang (bildet).
Det kunne han identifisere seg med.

«Utilstrekkelig» er et ord for noe mange har kjent på.
Det kan føre til handlingslammelse, men kan også være en spore til en ekstra innsats.
Ofte viser det seg at «det lille du kan», ikke er så rent lite, og ikke minst: At det er viktig.
En maskin kan bestå av store deler, men som regel er det flere små deler også.
Det er når de små delene svikter eller ryker, at maskinen stopper opp.
Paulus bruker dette som et bilde når han i 1 Kor 12 sammenlikner kirken med en kropp.
Han konkluderer slik: «Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham» (vers 27).
Øyet er ikke øre – enhver gjør det han eller hun kan.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sjekke bremsene

Jeg likte ikke lyden som av og til oppsto når jeg bremset ned bilen, så jeg dro på service med den.

Svaret var at det ikke var noen dramatikk, men litt slitte var jo bremsene.
Både foran og bak.
Vi hadde en lengre tur foran oss, og avgjørelsen var lett å ta.
Nye bremseklosser både foran og bak.
Det finnes sikkert statistikk på hvor mange bilulykker som har vært forårsaket av slitte eller ødelagte bremser; kanskje også over hvor mange liv det har kostet.
Det var nok en periode da jeg tenkte at «de holder en stund til» når jeg fikk slike beskjeder, men denne gangen tok vi grep med det samme.
Det er mange situasjoner i livet der det er nødvendig både å ha kontroll på bremsene og på at de fungerer som de skal.
I en enkel, kanskje litt naiv barnesang fra søndagsskolen heter det: «Vær forsiktig, lille foten, hvor du går», hånden hva du gjør eller hjertet hva du tror.
Pass på at bremsene er i orden.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det står der ennå

Den vesle jenta hadde lagt merke til at når moren hennes var lei seg for noe, satte hun seg ofte ned med Bibelen og leste den.

Det hjalp som regel.
Men en dag skjedde ikke dette; mamma fortsatte bare å være lei seg.
Da skal jenta ha funnet fram Bibelen og kommet med den til moren: – Mamma, se om ikke det står der ennå!

Det er nok helst en anekdote, men den rommer en viktig erfaring.
Trøsten i Guds ord er ikke noe som går ut på dato.
Den er alltid like fersk og like ny.
Ser du etter, vil du oppdage at den står der fremdeles.
Det samme gjelder løftene i Bibelen.
De står der ennå!
Når Jesus lovte disiplene sine å være med dem alle dager, lovte han samtidig å være med dem alle slags dager.
Ikke bare de lette, men heller ikke bare de tunge.
«Alle dager» betyr nettopp alle dager.
Jesus tok ingen forbehold der.
Du kan sjekke det selv i Matteus 28, vers 18-20.
Det står der ennå!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Mesteren er her og kaller på deg»

Tekstbetraktning for 17. søndag i treenighetstiden, 24. september, 2023

Prekentekst: Johannes 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?»
«Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Slik lyder Herrens ord!

I det som var min barndoms gudshus, Templet korps i Pilestredet 22 i Oslo, sto følgende tekst malt over hele bredden på plattform-veggen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Det var en tekst som henvendte seg til alle som satt i den forholdsvis store salen.
Jeg husker teksten som noe midt mellom en formaning og en trøst: Jesus er her og vil ha deg i tale.
Jeg tror det først var mye senere jeg oppdaget at sitatet var en del av en annen fortelling, nemlig da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde.

Det er tre fortellinger i evangeliene om at Jesus vekket opp personer fra de døde: Ei lita jente, en ung mann og altså Lasarus; Jesu venn fra Betania. Hvert år er det en av disse fortellingene som er prekentekst på denne søndagen i kirkeåret: 17. søndag i treenighetstiden.
De peker alle fram mot det som er kjernen i påskebudskapet: Jesu egen oppstandelse fra de døde.

Blir noen vekket opp fra de døde i dag?
Vi hører nok slike fortellinger, men av en eller annen grunn skjer det alltid langt unna oss.
Uansett: Ingen av de tre som Jesus vakte opp fra de døde, unnslapp døden «for bestandig». Alle tre døde senere.
Om Lasarus heter det i legenden at han senere ble biskop på Kypros og døde der.
I byen Larnaca står det fremdeles en kirke som er vigslet til hans minne.
De andre to har ingen plass i legendefloraen, så langt jeg kjenner til.

Paulus skrev til menigheten i Filippi: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning».
Og til menigheten i Roma skrev han: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».
Maria var i sorg da hun fikk beskjeden om at Jesus var i området og spurte etter henne.
Han spør etter oss også, ikke bare i sorg, men i alle livssituasjoner.
Fra en lang bibeltekst er det altså dette som står i fokus denne gang: Mesteren er her og kaller på deg!

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

«Effata»

Tekstbetraktning for 16. søndag i treenighetstiden, 17. september, 2023
Prekentekst: Markus 7,31-37

Siden forlot [Jesus] Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale».

I januar 1917 tok Frelsesarmeen i Norge opp en helt ny virksomhet, nemlig et arbeid som utelukkende rettet seg mot døve.
På det tidspunktet fantes det én døveprest i hele Norge, så behovet var stort.
Både for å skape oppmerksomhet rundt arbeidet, og skaffe midler til det, markerte Frelsesarmeen i mange år en såkalt Effata-søndag omtrent på denne tida. I 1958 ble en internasjonal uke for døve arrangert første gang, og den er også senere blitt markert siste uka i september, blant annet med gudstjenester.

I dagens tekst blir vi kjent med bakgrunnen for ordet effata – kanskje er det et ord vi skal hente fram igjen?
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og blindhet i historien.
Slike myter eksisterte også på Jesu tid.
Jesus avviste dem, slik også Moseloven gjorde.
Flere ganger leser vi at Jesus helbredet både døve og blinde.
Men tanken på at funksjonshemninger var en Guds straff, satt dypt og lenge.
Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel.

Det er først og fremst døvhet og blindhet vi leser om som funksjonshemninger i bibelsk tid.
Men allerede i Det gamle testamente ser vi at Gud ønsker å få både døve og blinde i tale.
I vår tid er det imidlertid behov for å utvide perspektivet ytterligere og være inkluderende overfor alle typer funksjonshemninger.
Dette gjelder i familien, det gjelder i storsamfunnet og det gjelder i kirken.
Denne inkluderingen skal ikke bare være på det abstrakte planet.
Enda viktigere er det at den er det på det praktiske.
Dagens tekst må derfor leses som en oppfordring til å gjør evangeliet tilgjengelig for dem som sliter med syn og hørsel, men det handler også om å gjøre evangeliet og det kristne fellesskapet tilgjengelig for dem som sliter med å komme dit eller være der.
Det er fremdeles behov for at det sies et «effata»!

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

Gåten Judas

Det er få av skikkelsene i evangeliene som har skapt så mye undring som Judas Iskariot.

Nesten hver gang han nevnes i evangeliene, er det med tilføyelsen «han som forrådte ham» (Jesus).
I Markus 3 leser vi om da Jesus utvalgte de 12 apostlene.
De skulle være sammen med Jesus og sendes ut for å forkynne, og alle fikk makt til å drive ut onde ånder (vers 15).
Judas utgjorde ikke noe b-lag blant apostlene.
Han var utvalgt på samme måte som de andre, hadde de samme fullmaktene som dem og de samme gavene.
Men noe må ha skjedd.
Evangelisten Lukas skriver at Satan «fòr inn» i Judas (22,3).
Johannes er mer nøktern: Judas var blitt en tyv (12,6).
For denne bibelleser er Judas først og fremst en tragisk skikkelse.
Han minner om at selv den kristne med den sterkeste tjenesten og de største gavene kan trå feil.
Derfor skriver Paulus at den som tror han står, må se til at han ikke faller (1 Kor 10,12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds rike er et bakvendtland

Tekstbetraktning for 15. søndag i treenighetstiden, 10. september 2023

Dere har hørt det er sagt: «Øye for øye og tann for tann». Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: «Du skal elske din neste og hate din fiende». Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen (Matt 5, 38 - 48).

Overskriften på denne betraktningen er hentet fra et intervju jeg gjorde med professor Hans Kvalbein ved Menighetsfakultetet da hans kommentar til Matteus-evangeliet ble gitt ut i to bind i 1989.
Det med bakvendtlandet var hans formulering, men professoren og journalisten ble fort enige om at det var – og er - en god formulering.
Ikke minst gjelder det for versene i det som er denne søndagens prekentekst.

Teksten er en del av det vi gjerne kaller Bergprekenen.
Den begynner med saligprisningene, og så brer Jesus formaningene og undervisningen ut over et stadig større område.
Bergprekenen er en lang tekst som fyller hele tre av kapitlene i Matteus-evangeliet.

I dagens tekst snakker Jesus om hvordan vi skal møte motstand og fiendskap fra våre omgivelser.
Og det er her «bakvendtlandet» kommer inn.
Reaksjonen «øye for øye, tann for tann» var ikke bare kjent fra Moseloven, men også fra langt eldre jus.
Den ble nok ikke praktisert bokstavelig i det gamle Israel, men ideen lå likevel i bunnen.
Jesus snur dette 180 grader; han innbyr oss til «bakvendtlandet»: Å vende det andre kinnet til, ikke bare gi skjorta, men kappen også, gå en ekstra mil.
Likevel er det ikke en ny form for jus og rettspraksis Jesus introduserer, men en ny måte å tenke på.
Litt lenger ut i Bergprekenen, når Jesus legger fram bønnen «Fadervår», ser vi et uttrykk for det samme: «…og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» (6,12).
Evangeliet handler ikke om gjengjeldelse eller å svare med samme mynt.
Det handler om tilgivelse; både det å være tilgitt og selv å kunne tilgi.
Det handler om å praktisere bakvendtlandets logikk, det andre kinns og den ekstra mils logikk.
Hvis vi skal ta Jesu ord på alvor, er ikke kristendom bare nestekjærlighet; det er også fiendekjærlighet.
Slik er det i bakvendtlandet Guds rike.

Publisert som «Søndagsbetraktning» i KPK

«De helliges samfunn»

Gudstjenesten var alt i gang, og den norske turisten satte seg forsiktig på en stol langt bak i den afrikanske kirken hun besøkte.

Hun ble sittende litt for seg selv, og en ung afrikaner kom bort til henne, tok hånda hennes og sa: – Ingen skal sitte alene i Guds hus!
Så førte han henne lenger fram i kirken, til en benk der det satt flere, og slik ble den norske turisten en del av fellesskapet.
«De helliges samfunn» er et uttrykk som brukes om det kristne fellesskapet.
Det beskriver et ideal, og iblant også en realitet.
Paulus skrev til de kristne i Roma: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv» (14,7).
Hvorfor er det slik? Fordi vi «hører Herren til», skriver han (vers 8).
«Ingen skal sitte alene i Guds hus», sa den unge afrikaneren til den norske turisten.
Å være i Guds hus, er å være en del av et fellesskap; fellesskapet som kalles «de helliges samfunn».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tavlen

Jeg hører til den gruppen mennesker som ikke føler meg helt kledd dersom jeg ikke har en penn og noe papir i en lomme eller i hvert fall tilgjengelig.

Behovet for å kunne notere noe ned er der alltid, enten det er en oppgave man skal huske, en tanke man skal ta tak i eller en opplysning man skal sjekke.

I dramaet Brand heter det:
«Ett er målet: Det at blive
Tavler hvorpå Gud kan skrive».

Det spørs om ikke Ibsen hadde hentet dette fra den bibelske vismannen.
Han gir følgende råd når det gjelder Guds bud: «Skriv dem på din hjertetavle» (Ordsp 7,3).
Det engelske uttrykket for å lære noe utenat er «to know by heart» – å kunne med hjertet.
Det man lærte utenat som barn eller ung, blir gjerne stående på hjertetavlen resten av livet, som bibelvers eller sangstrofer.
Informasjon man får i godt voksen alder, kan forsvinne nesten med det samme – med mindre man har fått skrevet den ned.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK