«I krybben, i stallen»

«Krybbe» og «stall» er et ordpar mange av oss forbinder med julebudskapet.

Vi finner dem begge i sanger, fortellinger og i bildekunsten.
Vi tenker også ofte at stallen var noe Josef og Maria ble tilbudt av en person som hadde vondt av det unge paret med den høygravide kvinnen.
Jule-evangeliet sier ikke noe, verken om en snill eier av en stall eller om stallen som sådan. Bare krybben er nevnt.
Men den kan like gjerne ha stått under åpen himmel, som en slags matstasjon for husdyrene i området.
Så kanskje ble Jesus født under åpen himmel?
Eller kanskje krybben sto i en grotte, slik at den lille familien i hvert fall hadde et slags tak over hodet.
Som voksen sa Jesus om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).
Den hjemløse familien er også en del av det bildet som utgjør julefortellingen – da og nå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK julaften 2018

På fast grunn

Noen dager kan det oppleves som litt av et sjansespill å skulle gå ut om morgenen og hente avisene.

Man har bokstavelig talt vært på glattisen.
Sanden man strødde dagen før er for en stor del blitt begravd under regn som er frosset til is.
Løsningen blir å gå forsiktig og se etter felt der det er litt mer bart enn ellers.
Man tar seg i å savne fast grunn under føttene.
For mange år siden skrev «rockepresten» Bjørn Eidsvåg en sang som heter «Føtter på fjell». Her heter det:
«Du løftet meg opp av fordervelsens grav
og satte mine føtter på fjell.
Du viste meg nåde i stedet for krav.
Da fant jeg tilbake til meg selv».

«Føtter på fjell» er et uttrykk som gir assosiasjoner til Jesu lignelse om de to bygningsmennene.
Den ene bygde på sand, den andre på fjell.
Som en har sagt: Det er bedre å stå vaklende på en stø grunn enn å stå støtt på en vaklende. «… du satte mine føtter på fjell».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Spor i sand og snø

Vi kan gå langs på en sandstrand og betrakte sporene vi setter under en slik vandring.

Så kommer en bølge, og sporene blir først svakere og så helt borte.
Det samme opplever vi om vinteren, når vi går på en vei eller gårdsplass med snø som nettopp har falt.
Kommer det mer snø, blir sporene borte, og det samme skjer dersom sola skinner og snøen smelter.
Spor i sand og snø kan brukes som bilder på hvordan livet kan oppleves.
Man tenker at sporene man setter blir borte i løpet av kort tid, og så har de liksom aldri eksistert.
Slik er det ikke.
Et vennlig ord i forbifarten, en oppmerksomhet eller en håndsrekning – de endrer ikke historiens gang, men de setter et lite spor. Det samme gjelder for uvennlige ord eller handlinger.
De kan oppfattes som en bagatell, men sporet er satt.
Bibelen forteller oss at en dag skal vi gjøre regnskap for alle ord og handlinger.
Bare Jesus kan slette dem ut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bak neste sving

Det kjente artistparet var på vei hjem fra en konsertturné.

I bilen begynte de å snakke om at de kunne trenger noen nye sanger snart.
– Vi får snakke mer om det senere, for etter den neste bakketoppen er vi hjemme, sa sjåføren.
– Men der har du jo sangen, svarte kona.
Sangen heter «Over the next hill» og er en av de mange kristne sangene ekteparet June og Johnny Cash hadde på sitt repertoar.
Mange av dem hadde han skrevet selv også.
Denne handler om at veien man ferdes på kan gå i bølgedaler og den kan være svingete, men en dag er man framme – «bak neste sving» eller «etter den neste bakketoppen».
Ekteparet Cash opplevde mange oppturer og nedturer i sine liv, men de holdt fast på den kristentroen de var vokst opp med og hadde tatt personlig stilling til.
De døde med bare noen måneders mellomrom i 2003.
Da erfarte de nok sannheten i sin egen sang: Over den neste bakketoppen er vi hjemme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønn eller handling?

Den fattige husmannen var blitt alvorlig syk.

Den fromme storbonden var oppriktig bekymret for husmannen og hans familie, og ved familieandakten ba han inderlig til Gud om at han måtte komme den syke og familien hans til hjelp.
Da bønnen var ferdig, sa sønnen hans: – Men far, hvorfor ber du Gud hjelpe når du like gjerne kan hjelpe selv?
Det var et klokt og kristent fundert spørsmål som man bare får håpe at bonden tok til seg.
«Ora et labora» eller «be og arbeid» er et prinsipp som skal ha blitt formulert av den hellige Benedikt (se bildet) i hans klosterregel fra 500-tallet.
Det er et prinsipp som har tålt de 1500 årene som er gått siden den gang.
Det er ingen motsetning mellom bønn og handling.
Ofte kan nettopp den praktiske handling, den nødvendige håndsrekning, være den beste måten å be på og den mest troverdige måten å vitne på.
Man trenger ikke be Gud om å hjelpe den vi lett kan hjelpe selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet av den hellige Benedikt er lastet ned fra katolsk.no

Ubrukt og uttørket

Et forholdsvis langt liv i organisasjonsarbeid har medført en lang rekke kurs og konferanser på hoteller og kurssteder.

Ofte er kulepenner og blokker noe av det man får med seg fra slike steder.
Mange organisasjoner lager også kulepenner som «give away»-artikler; en måte å markedsføre seg på.
Forleden gikk jeg gjennom mitt altfor store lager av kulepenner og testet om de virket.
Mange av dem gjorde ikke det.
De var gått tørre.
Mange av dem hadde jeg ikke brukt siden jeg var på det-og-det kurset eller bodde på det-og-det hotellet.
De var blitt lite brukt og nå hadde de tørket inn.
En penn kan gå tom fordi den er blitt brukt til å skrive brev, sanger, notater eller andre tekster, eller den kan tørke inn fordi den ikke brukes til noe som helst.
På sett og vis kan dette sies om kristenlivet også.
Vi kalt til å være i tjeneste, ikke bare ligge i en skuff; sette spor, ikke bare tørke inn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Godt med Gud

Han hadde vært aktiv i en menighet da han var yngre, spilt og sunget og avlagt sitt vitnesbyrd.

Så kom troen og menigheten på avstand, selv om han fulgte opp barna sine og støttet kona i deres engasjement.
Så ble han syk, og sykdommen hadde bare en utgang.
En kveld ringte telefonen hos noen andre i familien.
Om de kunne komme?
– Jeg må få det godt med Gud igjen, som han sa.
De kom og han fikk det godt med Gud.
Han kjente veien, selv om det var en stund siden han gikk den sist.
Det finnes mange uttrykk for det å bli en kristen.
«Omvende seg», «bli frelst», «bøye seg», «ta imot Jesus».
Å «få det godt med Gud» er slett ikke det dårligste.
Å bli en kristen er å bli forsont med Gud.
Profeten sier det slik: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren» (Jes 1, 18).
Om syndene er som purpur eller skarlagen, skal de bli hvite som snø og den hvite ull.
Jo, å bli kristen er å få det godt med Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bevare kongen

Hvem hadde trodd at sjakk skulle bli en folkeidrett som holdt tusener foran fjernsynsskjermen i time etter time?

Slik er det imidlertid blitt, mye takket være en norsk verdensmester i dette spillet.
Mange av oss har nok lært grunntrekkene i dette «spill for konger», som det er blitt kalt.
Vi vet hvordan de ulike brikkene kan bevege seg.
Men den viktigste brikken på sjakkbrettet er en som bare kan bevege seg et steg om gangen, nemlig Kongen.
De andre brikkene har som oppgave å beskytte kongen.
Faller kongen, er spillet tapt.
I kristenlivet kan man også snakke om å ha en konge.

Han kalles til og med «Kongenes konge».
Han er ikke like sårbar som kongen på sjakkbrettet.
I stedet er det vi som er sårbare dersom vi kommer bort fra ham.
Å være kristen er blitt beskrevet som å ha Jesus i hjertet.
Bibelen sier: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ingen kontortid

«Ring igjen i kontortiden» var beskjeden fra den metalliske stemmen fra telefonsvareren.

Man skal ha respekt for kontortiden til så vel leger som andre, men av og til er det godt at det er noen som ikke har kontortid.
Ikke minst er det godt at Gud ikke har det.
I Lukas-evangeliet kan vi lese om da Jesus helbredet en kvinne som hadde vært syk i 18 år.
Det gjorde han på sabbaten (kapittel 13, vers 10 til 17).
Også i andre fortellinger leser vi at Jesus helbredet syke på slike dager.
Det var det ikke alle som likte.
Det var da seks vanlige dager i uka; kunne de ikke komme da?
Jesu holdning var alltid den samme: Sabbaten er til for menneskets skyld, og ikke omvendt.
Gud selv trengte å hvile da skaperverket var fullført.
Men det betyr ikke at han lar skaperverket forfalle.
Derfor kan vi alltid komme med våre bønner og tanker til ham, og han lytter.
Han har nemlig ingen kontortid.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

Trygg i fare

Lina Sandells tekst «Ingen er så trygg i fare» er en av de mest kjente, kristne sangtekstene vi har.

Den står i de fleste sang- og salmebøker.
Forleden hørte jeg noen synge første linje slik: «Ingen er så trygg for fare».
Jeg måtte gjenta linjen for meg selv før jeg forsto hva jeg reagerte på: Det er jo ikke slik at vi – «Guds lille barneskare» - er skjermet mot alle former for fare.
Vi kan bli utsatt både for sykdom og ulykker.
Men midt i disse situasjonene kan man likevel være trygg. Derfor synger vi om å være trygge «i fare».

Jeg måtte sjekke i alle sangbøkene jeg har for å se om «for fare» er brukt i noen av dem.
Det var det ikke, og det gjorde meg litt lettet.
Lina Sandell selv skrev «Tryggara kan ingen vara» og i den nynorske versjonen heter det «Ingen er så trygg på ferda».

Guds omsorg fører oss ikke alltid utenom farene, men alltid gjennom dem.
Det er det som gir trygghet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det dekker alt

Alle hagene i det vesle nabolaget var fine og velstelte.

Plenene var klippet, gresset var jevnt, blomsterbedene luket og ugresset fjernet.
Med ett unntak.
Der fikk det meste gro som det ville.
Ble det ryddet, var det etter skippertaksprinsippet og etter kort tid så det ut som før.
Gutten i den familien som bodde der, gledet seg derfor alltid til snøen skulle komme.
For han visste at når snøen hadde falt, dekket den alt rotet, rusket og rasket.
Da var hagen deres like fin som de andres.
Snøen dekket det alt sammen.

I en kjent «bedehussang» heter det:
«Golgata skjuler det alt,
min synd og min byrde betalt.
Alt som var meg imot
ble utslettet med blod.
Golgata skjuler det alt».

Problemet med en hage der snøen dekker alt rotet, er at dette kommer fram igjen når snøen smelter.
Slik er det ikke med det som skjules av Golgata-verket.
Det blir ikke gjemt bort.
Det er borte for bestandig.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

La ankret falle

Han hadde begynt sitt yrkesliv som fisker.

Senere var han matros på ei redningsskøyte, men etter hvert ble han forkynner og pastor en rekke steder i landet.
Han hadde selv bestemt hva som skulle stå på gravsteinen hans: «La ankret falle, jeg er i havn».
Det er en linje fra H.A. Tandbergs kjente sang «Jeg er en seiler på livet hav».
Selv skal Tandberg ha vært livredd for båter og sjøreiser, men han skrev likevel en seilertekst som kristne mennesker har identifisert seg med i mer enn 100 år.
«Jesus i båten» er et kjent bilde for mange kristne.
Vi møter det i evangeliet og vi møter det i salmeskatten, helt ned til søndagsskolen.
«Med Jesus i båten er jeg trygg midt i stormen».
Vi finner det samme bildet i Trygve Bjerkrheims kjente tekst, når han synger: «Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land».
Ankret har falt, båten er dratt i land.
Den troende er kommet fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mer info kommer

I et menighetsblad ble planene for menighetens virksomhet framover presentert.

På programmet sto også en temakveld om døden.
«Mer info kommer senere», sto det.

Alt som er født skal dø en gang.


Enten vi er kristne eller ikke, er døden noe vi ikke kommer unna, og som fyller oss med både angst, undring og – kanskje? – forventning.
Døden kalles blant annet «den siste fiende».
Døden er så definitiv.
Den innebærer en avskjed. Den medfører et savn og en sorg, selv om den også betyr at den som er død ikke lenger føler smerte og sykdom.
Det latinske uttrykket «non plus ultra» (ingenting bortenfor her) skulle betegne at her sluttet verden. Ordene var blant annet hugget inn på klipper og store statuer.
Mange tenker slik om døden.
Den er «non plus ultra».
Etter den er det ingenting.
Kristentroen er annerledes.
Den sier «mer info kommer».
Døden er ikke slutten.
Den er heller en begynnelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Var alt bedre før?

I Esras bok leser vi om da tempelet i Jerusalem ble bygget opp igjen etter eksilet i Babylon.

Folket jublet, men de som husket det gamle tempelet som Salomo hadde bygget, de gråt (Esra 3,12).
Det hadde vært så mye vakrere.
Mange av oss kommer i en alder der vi begynner å se mer bakover enn framover.
Man tenker at alt var bedre før.
«Det gamle er best», er et uttrykk man finner både i kristne og ikke-kristne miljøer.
Det er særlig én bibelsk fortelling som advarer mot det å se seg for mye tilbake.
Det er den om kona til Lot.
Jesus henviste til henne (Luk 17, 32).
Hva gjorde hun feil?
Hun så seg tilbake.
Kastet kanskje bare ett lengselsfullt blikk bakover, men det ble hennes tragedie.
Både som kirke og samfunn bør vi kjenne historien, ikke for å snu oss tilbake mot den, men for å lære av den.
At «alt var bedre før» er for defensivt.
Mye var bra før.
Men i Guds rike ser vi framover.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å kaste seg ut i det

Mitt tre år gamle barnebarn elsker å være med farfar eller pappa i svømmehallen.

Særlig moro synes han det er å stå på kanten av svømmebassenget og hoppe ut i vannet.
Han vet at der står enten pappa eller farfar og tar imot ham.
En viss dristighet krever det selvsagt å kaste seg ut fra en kant og i det ukjente.
Har man lært å svømme, er ikke vannet så truende, men de faste armene til en far eller bestefar er enda tryggere.
Mange tror at uttrykket «å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp» står i Bibelen.
Det gjør det ikke.
Men erfaringen med å kaste seg ut i det ukjente, det å handle «i tro», er både bibelsk og menneskelig, enten man begynner i en ny jobb eller velger å gå inn den forpliktelsen et ekteskap vil være.
Da Moses tok avskjed med Israel-folket, var dette en del av velsignelsen han lyste: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer» (5 Mos 33, 27).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser farfar og ikke barnebarnet

«Med vorter og alt»

Oliver Cromwell levde på 1600-tallet.

I fem år mot slutten av sitt liv var han i realiteten Englands diktator.
Han var langt mer fryktet enn elsket, og en maler som skulle lage et portrett av ham, var engstelig for oppdraget.
Kanskje den ikke spesielt pene mannen også var forfengelig?
- Ta meg som jeg er, med vorter og alt, skal Cromwell ha sagt.
Uttrykket er siden blitt et ordtak på engelsk.

Det er ikke uvanlig at mennesker gjerne vil framstå som litt bedre enn de egentlig er.
Litt penere, litt vennligere, litt flinkere.
Det er ikke uvanlig at portretter av kjente personer blir retusjert litt, slik at en føflekk eller andre merker blir borte.
I møtet med Gud slipper vi slike øvelser.
Derfor er salmen «Just som jeg er» oversatt til nær sagt alle de språk der man synger salmer. Kristne over hele verden kjenner seg igjen i den.
Gud tar oss imot slik vi er – «med vorter og alt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hjertets hukommelse

En mann hadde gått på søndagsskolen i barndommen, men hadde først i godt voksen alder en kristen omvendelse.

– Og plutselig husket jeg dem igjen, alle bibelfortellingene jeg hadde hørt, fortalte han senere.
En kunnskap som ikke hadde vært i bruk på mange år, ble plutselig aktivert.
Bibelfortellingene ble levende igjen.
På engelsk har man et uttrykk for det å ha lært noe utenat.
Det er noe man «know by heart» - «vet i hjertet», kan det oversettes med.
Hjertets kunnskap; hjertets hukommelse.

«Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter», sa den franske filosofen Pascal.
I eldreomsorgen er det et kjent fenomen at sang kan være en måte å komme gjennom den muren som alder og demens kan representere.
Ikke minst sanger som vedkommende husker fra barndom og ungdom: Viser og salmer.
Den vise Salomo sa: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bare én?

Den unge frelsesoffiseren var ny på stedet, der hun skulle være leder for menigheten.

Til det første møtet hennes kom det bare én.
Skulle hun bare avlyse?
Skulle hun be denne ene – en middelaldrende kvinne – opp i leiligheten sin til en kopp kaffe og en andakt?
Hun valgte å kjøre fullt program: Sang, bibellesning, bønn, mer sang, kollekt og preken.
Etterpå kom kvinnen bort til henne og fortalte sin historie.
Hun bodde et godt stykke unna den vesle byen.
Der var det liten og ingen kristen aktivitet.
Hun hadde ikke vært til en gudstjeneste på mange år, opptatt som hun var med et lite gårdsbruk og en stor familie.
Nå var hun i byen for en legekontroll, og da hun så plakaten om møte på Frelsesarmeen, hadde hun valgt å gå dit.
–Du skal ha takk for at du tok meg på så stort alvor at du hadde en hel gudstjeneste for meg alene, sa hun.
Bare én?
Jesus sier noe i Matteus-evangeliet om den ene.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

En smule velsignelse?

«Smuler er også brød», heter det i et ordtak som finnes på flere språk.

Det betyr at man ikke skal overse betydningen av de små ting.
Men ofte gjør vi jo det.
De smulene som ligger igjen på asjetten, på skjærebrettet eller i posen der vi har oppbevart et brød: Vi kaster dem i søpla eller skyller dem ned i vasken.

Noen ganger legger vi dem kanskje på fuglebrettet, der små, vingede venner kaster seg over dem.
I nødstider setter man nok større pris på smulene enn når man – tilsynelatende – har brød nok.
Det var sikkert ikke uten grunn at en prekensamling som kom ut rett etter krigen het nettopp «Smuler er også brød».
Ordet «smuler» forekommer omtrent ikke i Bibelen.
Vi tenker vel om smulene som om dråpene i en kjent sang: Vi ber om mer enn det.
Men Guds velsignelse kan komme på mange måter.
Et vennlig ord, en varm hilsen, et håndtrykk i forbifarten.
Ofte er det som å få en smule velsignelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Navnet Jesus

Den gamle frelsesoffiseren hadde forkynt evangeliet i nærmere 60 år.

Mange var kommet til tro under hennes talerstol, og mange hadde hatt stor glede av hennes undervisning.
Nå var hun kommet til veis ende.
Sykdom hadde tatt fra henne talens bruk og hun lå for det meste til sengs.
Men alle som besøkte henne, opplevde det samme.
Når de kom inn i rommet, pekte hun på et broderi som hang på veggen over senga hennes.
Der sto det ett ord: «Jesus».
Og når de gikk, pekte hun på det en gang til.
Hele hennes forkynnelse, all hennes undervisning var samlet i dette ene ordet: Navnet Jesus.
Også i salmeskatten finner vi mange vitnesbyrd om hva dette navnet har betydd for troende menn og kvinner.
John Newton, som levde på 1700-tallet, skrev flere kjente salmer.
I en av dem er siste vers slik:
«Min siste sang på denne jord
blir Jesu kjære navn.
Min første sang blant englers kor
blir også Jesu navn».


Publisert som «Dagens andakt» på KPK
- Frelsesoffiseren det henvises til var oberst Ingeborg Bødtker

Å sette spor

Barnet som lå i graven fikk bare leve i ett døgn.

På gravsteinen sto barnets navn, dagen det levde, og et lite avtrykk av to ørsmå barneføtter.
Barnet hadde rukket å sette spor.

Hver eneste dag etterlater vi oss spor. Det kan være fysiske spor, det kan være elektroniske spor, og det kan være menneskelige spor; våre ord, våre handlinger og den innvirkning disse har på andre mennesker.
Noen spor er gode, andre er smertefulle. Det gjelder både spor vi har satt selv og spor andre har satt.
Det kan være både trygt og skummelt å gå i sporene etter andre.
Det er avhengig av hvem som satte sporene og hvor de fører.
Ved å følge i trygge spor, er vi også selv med og setter spor for andre.
Derfor kan David si til Herren: «Stødig gikk jeg i dine spor, føttene vaklet ikke» (Sal 17,5).
Og Paulus kan oppfordre oss som tror: «La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor» (Fil 3, 16).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Klage eller trøst?

Ordet «klagesang» gir som regel ikke de beste assosiasjonene.

Det er noe negativt og begredelig ved et slikt ord.
I Bibelen er det et skrift som heter «Klagesangene».
Det er plassert etter profeten Jeremia sin bok fordi man tidligere trodde det var han som skrev denne også.
Det er opprinnelsen til ordet «jeremiade», som heller ikke er det mest oppmuntrende substantiv man har i språket.
Men midt i de bibelske klagesangene finner man et ord til oppmuntring: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor» (3, 21-23).
To av de mest kjente «trøstesangene» i den kristne sangskatten kan dermed sies å ha sin opprinnelse i klagesangene: «Guds nåde er hver morgen ny» og «Stor er din trofasthet».
Det er i klagens tid at man trenger trøst.
Det vet Gud.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Den store, lille troen

Disiplene kom med ønsker til Jesus. «Lær oss å be» var ett av dem. «Gi oss en større tro» var et annet.

Jesu svar på det første ønsket var å lære disiplene å be slik vi gjør i Herrens bønn eller Fadervår.
På det andre ønsket svarte han med en lignelse: Den om sennepsfrøet.
Jesus må ha vært glad i dette bildet.
Fem ganger leser vi evangeliene at han brukte det, og hver gang for å beskrive at tro ikke er noe som kan kvantifiseres.
Tro er som sennepsfrøet, «mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster» (Mark 4, 31-32).
Hvor lite er så et sennepsfrø?
Jeg har latt meg fortelle at i ett gram skal det være hele 760 sennepsfrø.
Sennepsfrøet i bestemt form entall veier altså 1/760-dels gram.
Og av et slikt lite frø kommer det en plante som er «større enn alle hagevekster».
Tro er ikke vekt og mengde.
Det er – tro.
Den store, lille troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mer enn en drøm

- Det er bare en drøm, skal en mann ha sagt avvisende til en ung jente som hadde vitnet for ham.

-Hvis det er en drøm, så vil jeg fortsette å drømme, svarte jenta.
Den replikkvekslingen skal ha gitt inspirasjon til sangen «Man sier jeg drømmer».
I omkvedet heter det (etter hukommelsen): «Hvis det er en drøm, så la meg få drømme. Ett jeg dog vet, min synd, den forsvant».
Det har vært skrevet mye om drømmer og deres betydning ned gjennom historien.
«Drømmetydning» var en viktig funksjon i antikken.
I Bibelen leser vi flere ganger om personer som drømte: Både Josef og Daniel i Det gamle testamente; Josef, Jesu far, og Paulus i det nye.
Den unge jentas frimodige svar kan misforstås slik at illusjon er bedre enn virkelighet.
Det mente hun nok ikke.
Man kanskje tenkte hun som Pascal (bildet), han som heller ville tro og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil.
Å tro på Jesus er ikke å drømme, men å leve.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et hjørne i himmelen

Countrysangeren Hank Williams var bare 29 år gammel da han døde, utbrent og preget av mange år med rus.

Sangene hans handlet gjerne om én av to ting: Enten om ulykkelig kjærlighet eller om Jesus, Gud og himmelen.
Mest kjent av disse er «I saw the Light».
I en annen sang ber han om å få et hjørne i himmelen: «Lord, build me a Cabin in a corner of Glory Land».
I teksten heter det at han ikke ber om å få bo i sentrum av himmelen. Det holder lenge med et hjørne der han kan høre englene synge, og hilse på Jesus av og til. Og så kan han kanskje få være med og synge selv også, sånn av og til?
Kristne mennesker har alltid gjort seg tanker om hvordan det blir å komme til himmelen.
Noen ser for seg evigheten som en enorm gjensynsfest, andre vil bare ha det til gode, det å erfare hvordan evigheten skal arte seg.
Så får det være opp til himmelens herre om vi får et hjørne eller en hel sal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Litt om synd og litt om nåde»

Det er nok bare en anekdote, men den handler om han som fant en lapp på prekestolen etter en gudstjeneste. Der sto det: «Litt om synd og litt om nåde. Ellers som forrige søndag».

Alle prester og predikanter forbereder seg nok vesentlig mer enn som så.
Samtidig sier anekdoten noe om hva som er vesentlig i kristentroen.
Det handler om synd og nåde.
Erkjennelse av at man som menneske er en synder, men også at Jesus er vår frelser og den som gir nåde.

Jesus sa dette om hva Talsmannen skulle gjøre: «Og når han kommer, skal han (…) og vise (verden) hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er» (Joh 16, 9).
Den Hellige Ånd, Jesu talerør, overbeviser om synd, men også om nåde.
Derfor henger disse to begrepene nøye sammen.
Frelsesarmeens grunnlegger William Booth advarte i sin tid mot tilgivelse uten anger og kristendom uten gjenfødelse.
Synd og nåde hører sammen både i troen og forkynnelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å fjerne døde greiner

Vi har et gammelt plommetre i hagen som gir oss plommer hvert år.

Noen år er det så mange at vi innbyr venner og kjente til å forsyne seg; andre år er det ikke mer enn det vi selv kan bruke.
Jeg hadde lagt merke til at det var en del døde greiner og kvister på det gamle plommetreet.
De bærer ikke frukt lenger, og de gjør at de friske greinene bærer mindre frukt enn de ellers kunne.
Så forleden fjernet jeg en del av disse døde kvistene og greinene.
Mye kunne bare brekkes av med fingrene, andre måtte jeg ta med en hagesaks og en enkelt grein måtte jeg sage av.
Den så solid ut, men var død.
Men jeg gjorde dette, dukket en av Jesu lignelser opp i tanken min: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt (…) Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner» (Joh 5, 5-6).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Hva leser du?»

«Hvað ertu að lesa?» står det på bærenettet som jeg kjøpte i en bokhandel i Reykjavík for noen år siden.

«Hva leser du?»
Det er et relevant spørsmål for de fleste av oss.
Det er mange typer lesestoff: Fagstoff, underholdningsstoff, tidtrøyte-stoff, oppbyggelig stoff eller det stikk motsatte.
Man må gjøre noen valg når det gjelder hvilke tekster man leser, men også i måten man leser dem på.
Da en lovkyndig ville sette Jesus på prøve, svarte Jesus med et spørsmål: «Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?» (Luk 10, 26).
Humoristen Mark Twain skal ha sagt: «Det er ikke de tekstene i Bibelen jeg ikke forstår som er vanskelige; det er de jeg faktisk forstår.»
Det er de som utfordrer.
Men det er gjerne verd det, om man tar utfordringen.
Derfor kunne profeten si: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Støv på din bibel»

Mange amerikanske countryartister har både skrevet, sunget og framført sanger med et klart, kristent budskap.

En av de mest kjente er Hank Williams (1923-53). En av sangene han hadde på sitt repertoar heter «Dust on the Bible».
I sangen fortelles det om et besøk sangeren gjorde til et hjem der det fantes mange bøker, men han kunne ikke se noen bibel.


Da han spurte etter den, fant de fram en bibel, men den var dekket av et tykt lag med støv, og hadde ikke vært i bruk på lang tid.
Sangen er trolig inspirert av et kjent sitat etter predikanten Spurgeon: «Støv på din bibel er rust på din sjel».
Det er mye godt å si om det å kjenne sin bibel.
Den er nøkkelen til mye kunnskap, forståelse og livsvisdom.
Men først og sist er det gjennom Bibelen vi blir kjent med Jesus og hans undervisning, at vi lærer om frelsesverket og kan finne veien til kristen tro.
En slik bok bør ikke få støve ned.
Den må tas fram.
Den må leses.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Som et speil

En lang kjøretur i deilig sommervær langs ulike fjellvann ga rikelig med anledninger til å se naturen speile seg i det stille vannet.

Bildene man så i vannet var så å si identiske med virkeligheten.
Mange har moret seg over situasjoner der en katt ser seg selv i et speil og tror det er en annen katt i rommet.
Et godt speil gir et nøyaktig bilde av virkeligheten.
Derfor sier man ofte at et speil kan ikke lyve, slik et fotografi kan gjøre eller en tegning.
Bibelen blir ofte beskrevet som et speil.
Den er et speil som forteller hvordan menneskene er og den forteller hvem Gud er, og hva som er Guds vilje med oss.
Selve ordet «speil» forekommer ikke så ofte i Bibelen, men i Jakobs brev leser vi at den som hører Guds ord, men ikke gjør som det sier «ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut» (1, 23-24).
Speilbildet må tas på alvor!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet er tatt i Hallingdal i juli 2018

I ly av Guds vinger

«Vinger» er et ord som forekommer relativt ofte i Bibelen.

Det brukes både som et bilde på kraft, men også som et bilde på omsorg og beskyttelse.
Profeten Jesaia sa det slik, til et folk som var i en presset situasjon: «Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen» (40, 31).
Jesus brukte en annen fugl som et bilde når han i smerte utbrøt: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke» (Matt 23, 37).
Den stolte ørnen – den omsorgsfulle hønemoren.
Begge sier noe om Guds omsorg for oss.
Å holde seg nær til den som har omsorg eller som man tror er den som kan og vil beskytte en i farlige situasjoner, er et instinkt som ligger dypt i alt levende.
Slik også med oss.
Derfor kan David be: «Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger» (Salme 17,8).
Der visste han at han var trygg.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Hvor var du?

En tysk journalist som bodde i Sør-Afrika fikk nyss om den brutale nedslaktingen av mennesker som foregikk i Rwanda i 1994.

Som journalist tenkte han at dette burde han skrive om, men det gikk flere år før han våget seg inn i landet.
Der traff han kristen kvinne og spurte henne: – Hvor var Gud mens alt dette skjedde?
– Gud var her hele tiden, svarte kvinnen. – Men hvor var du?
Det er lett å tenke at Gud er borte, at han har glemt oss eller ikke bryr seg om oss i trengselstider, nødstider eller i sykdom.
Slik er det ikke.
Han er der hele tiden, men de – vi – som skulle være hans medarbeidere holder oss ofte unna.
Josef, sønn av Jakob, hadde god grunn til å spørre seg hvor Gud var, både når han ble solgt som slave eller ble kastet i fengsel uten grunn.
Men når han skulle oppsummere livet sitt, sa han: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1 Mos 50, 20).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Jakobs bror» på fire bokstaver

«Har du ikke lest Bibelen, kan du ikke løse kryssord engang».

Omtrent slik formulerte komikeren Rolv Wesenlund seg i sin tid.
Med nær familie i Frelsesarmeen visste han nok hva han snakket om.
Sitatet dukket opp i tanken da jeg satt med en kryssord i lokalavisa forleden.
Der ble det spurt etter «Jakobs bror», og svaret skulle ha fire bokstaver.
Bibelen har alltid vært en viktig kilde til kunnskaper om kultur, forståelse, historie eller ren menneskekunnskap. Alle som har litt kjennskap til Bibelen har støtt på formuleringer og analyser som man kjenner seg igjen i.
Her er det dramatiske fortellinger og vár poesi.
Men først og sist er det Guds ord.
Kristen tro er nok ikke noe man bare kan «lese seg til», som om det var et fag man skulle pugge.
Men Gud taler gjennom ordet sitt, og slik blir troen skapt.

PS. «Jakobs bror» på fire bokstaver er ellers «Esau» - men det visste du vel?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ansikt til ansikt

Å se noen inn i ansiktet kan være en krevende øvelse.Særlig hvis det også forutsetter at man har øyekontakt.

Deler av ansiktet kan bedra.
En munn kan smile, men dersom smilet ikke når opp til øynene, gir det et sterkere signal enn smilet eller ordene.
I noen kulturer det regnet som litt skamløst og frekt å stirre noen inn i ansiktet.
Å se ned er et uttrykk for ærbødighet og respekt.
Mange har erfart at det å se en annen inn i øynene er en utholdenhetsprøve.
I Det gamle testamente kan vi lese at Moses måtte skjule ansiktet da Herrens herlighet passerte foran ham. Ingen kunne se Gud og leve.
Profeten Jesaia ble slått av skrekk da han forsto at han hadde sett Gud i templet. «Det er ute med meg», sa han.
Da Jesus kom ble dette endret.
Derfor kan Paulus skrive som han gjør i «kjærlighetskapitlet»: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt» (1 Kor 13, 12).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Suset av regn»

Alle er glad for varme og solfylte sommerdager, men det kan bli i meste laget.

Når åkrene blir avsvidd og avlingene små, begynner man å lengte etter regn.
Bibelen forteller om flere slike situasjoner der det var tørke i landet.
Det beskrives gjerne som en straff fra Gud.
I kong Akabs tid var det en slik tørke i tre år, og den tok ikke slutt før folket omvendte seg.
Det var profeten Elia som var Guds talerør i denne situasjonen, og etter det dramatiske møtet mellom profeten og de 400 Ba’als-profetene, kunne Elia si til kongen: «Nå kan du gå opp og spise og drikke; for jeg hører suset av regn» (1 Kong 18, 41, oversettelsen 1978/85).
I den nyeste oversettelsen hører profeten tilmed «lyden av styrtregn».
I en kjent vekkelsessang heter det:
«Jeg hører suset av regn,
sildigregnets tid er ei forbi, nei å nei.
Jesus er den samme nå som før,
om du bare åpner hjertets dør.»

Regnet fra himmelen er det som gir liv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En åpen dør

Alarmen gikk i det lille lokalsamfunnet: En gutt var savnet!

Etter en tid – det skal ha vært snakk om flere dager – dukket han opp igjen.
Han hadde gått seg bort.
Da han kom hjem, fortalte foreldrene hans ham at hver natt mens han var borte, hadde døra til hjemmet stått på gløtt, i tilfelle han skulle dukke opp.
Da skulle han ikke komme til en stengt dør.
En av dem som fikk høre om dette, var en eldre kvinne ved navn Lydia Baxter.
Hun var syk og bundet til sengen, men brukte tiden til å skrive salmetekster.
Da hun fikk høre om denne gutten, fikk hun inspirasjon til denne teksten:
«Det er en port som åpen står
inn til de gylne saler,
der glansen som fra korset går
om Jesu nåde taler».

I omkvedet heter det: «Å, dyp av nåde, Gud, fra deg: At porten åpen står for meg».
Den som kommer til Jesus blir ikke møtt av en stengt dør, men av en åpen port.
Slik er evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Såkorn og vekst

En ung mann tok kontakt med en voksen kvinne.

Han presenterte seg.
– Husker du at du jobbet sammen med moren min for noen år siden?
Jo, det kunne den voksne kvinnen huske.
- Husker du at du ga henne noen kassetter med kristen sang?
Det kunne hun også huske.
- En av de kassettene var med Børud-gjengen. Den fikk jeg, og ved å lytte på de sangene, begynte jeg å tro på Gud, fortalte den unge mannen, som ikke hadde vokst opp i et kristent hjem.
– I dag er jeg prest i Den norske kirke, la han til.

Mer var det egentlig ikke.
En mor som får noen kassetter med kristen musikk av en kristen kollega.
En gutt som liker sangene på en av dem.
En prosess som starter i guttens hjerte og fører til et livsvalg.
Hvert år markerer man «Såmannssøndagen» i norske kirker og menigheter.
Såmannsarbeid kan være mange ting.
Men bare det sås, skjer det noe.
Om jordsmonnet er ulikt, er spirekraften til stede.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Se uten øyne

Den kjente artisten var blitt far for første gang, 25 år gammel.

Etter å ha holdt sin datter i armene, satte han seg ned og skrev en sang: «Isn’t she lovely?»
Den nybakte pappaen het Stevie Wonder. Som de fleste vet, er han blind.
Men barnet sitt så han med en annen type øyne og et annet blikk, og derfor kunne han slå det fast: Er hun ikke vidunderlig?

I 1908 satt en 24 år gammel legpredikant og skrev noen vers til en sang.
Han hadde problemer med synet og var klar over at han om ikke altfor lang tid kom til å bli blind.
I det siste verset av sangen han skrev på, synger han:
«Og snart så kjem ho, den stunda kjær
Då eg skal sjå honom slik han er …».
I troen kan man være blind, men likevel klarsynt, og man kan ha syn, men likevel være blind.
Derfor gir Jesus menigheten i Laodikæ, som han kaller for «blind», et løfte om «salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18b).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Som du er

Den livsglade, relativt unge kvinnen var blitt rammet av en sykdom som hun visste ville følge henne livet ut.
I en samtale med en sjelesørger, brast spørsmålet ut av henne: Hvordan skulle hun klare å finne tilbake til gleden ved det å tro?
- Ved å overgi deg til Gud slik som du er, svarte han.
Hun tok ham på ordet, og fikk tilbake troens glede i sitt hjerte.
Mange år senere hentet hun fram igjen dette rådet og skrev salmen: «Just as I am» - «Just som jeg er».
Kvinnens navn var Charlotte Elliot. Hun levde fra 1789 til 1871, og ble en forholdsvis gammel dame.
Salmen hun skrev har ført tusenvis av mennesker til Jesus.
Billy Graham brukte den i mange år da innbydelsene ble gitt i hans møter – kanskje fordi det var til tonene av den han ble en kristen.
Johnny Cash opplevde det samme noen år senere.
Det er en gammel, kristen erkjennelse at det ikke har noe for seg å prøve å forandre seg eller forbedre seg før man kommer til Jesus.
I stedet kan man komme som man er.
Jesus gjør resten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser Johnny Cash og Billy Graham sammen; begge tok imot Jesus mens menigheten sang «Just as I am».

Med Jesus på tomannshånd

I Johannes-evangeliet kan vi lese om to lange samtaler som Jesus hadde med personer på tomannshånd.

I kapittel 3 leser vi om Nikodemus og i kapittel 4 om kvinnen ved Sykars brønn.
To fortellinger om to samtaler.
Nikodemus som kom om natten og kvinnen ved brønnen som kom ved høylys dag.
Nikodemus som en respektert mann i samfunnet; kvinnen ved brønnen var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet.
Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Begge hadde innvendinger mot det Jesus sa.
Men der hvor Nikodemus spurte som den lærde mannen han var, spurte kvinnen som den praktiske husmoren hun var.
Der Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer, beveget kvinnen i de huslige.
Jesus møtte dem begge der de var.
Slik er det å møte Jesus på tomannshånd.
Mattias Orheim beskrev det slik:
«Når eg med Jesus åleine er
då ynskjer eg ikkje meire her».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bedre med bønner»

Det var ei bok om mat, men tittelen «traff» meg på en litt annen kanal.

Boka het «Bedre med bønner», og var ei bok om hvordan man kan nyttegjøre seg det som rent naturvitenskaplig er en belg eller frø fra ulike planter i erteblomstfamilien.
I verdens samlede kosthold er bønner en viktig del, og fortjener sikkert en bok.

Men rent fonetisk kan ordet også gi andre assosiasjoner; som i historien om presten som fikk servert en tynn kaffe som vertinnen håpet var god.
«Her er det ikke nok å tro», skal presten ha svart: «Her må det bønner til».
I livet tenker man ofte at man skal «ta seg sammen», «skjerpe seg» eller «prøve igjen».
Ofte er ikke det nok.
Da er det «bedre med bønner».
God vilje er bra, men kombinert med bønner blir det enda bedre.
I Bibelen er det mange løfter knyttet til det å be.
Derfor heter det i sangen: «Gud hører bønner i dag som før. Bønnen er nøkkel til nådens dør».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds «men» og vårt

«Det er alltid et men», blir det sagt iblant.

«Det høres bra ut – men …».
I det lille ordet ligger det gjerne et forbehold.
«… men det kunne vært bedre»; «… men tenk om det går galt».
I Bibelen er det flere «men»-ord. Det er når Gud nuller ut våre forbehold og i stedet får oss over på offensiven.
Som da Peter og vennene hans hadde fisket hele natten uten å få noe – «men på ditt ord vil jeg sette garn», sa han til Jesus (Luk 5,5).
Eller når Jesus minnet disiplene om de gamle reglene som sa slik og sånn, «men jeg sier dere», som vi kan lese en rekke ganger i Bergprekenen, for eksempel.
Eller når disiplene ble helt oppgitt over det Jesus sa, og mente det var da helt umulig. Og Jesus ga dem rett, «men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 26).
Guds «men» og våre «men» fungerer stikk motsatt.
Der våre «men» gjør oss motløse og oppgitt, er Guds «men» til inspirasjon og nytt pågangsmot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Allerede betalt»

Den amerikanske humoristen og journalisten Sam Levenson (1911-80) skrev en gang: «Du må betale for dine synder. Har du allerede betalt, kan du se bort fra denne beskjeden».

At man må «betale for sine synder» er en tanke som finnes i mange religioner.
Det skal finnes et italiensk ordtak som sier omtrent slik: «Ta hva du vil, men husk å betale prisen, sier Herren».
Kristendom handler ikke om at vi betaler prisen, men at den er betalt.
Det skjedde på korset på Golgata.
Det må vi ha et ydmykt forhold til.
Det understreker Jesus i lignelsen om den ubarmhjertige medtjener i Matteus-evangeliet.
Han fikk ettergitt en gjeld som tilsvarte mange statsbudsjett, men krevde inn småpenger som han hadde til gode.
Djevelen er flink til å minne den kristne om gamle synder og nederlag og kreve betaling for det.
Men ved troen på Jesus, er gjelden allerede betalt, og vi kan se bort fra kravet.«Allerede betalt»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En hånd på plogen

De fleste av oss har sett bilder av en bonde som holder i en plog, og denne trekkes av en hest, en okse eller et esel.

Slike bilder representerer noe av det eldste i mange kulturer.
Såmannen eller plogmannen var de som la grunnlaget for familiens og lokalsamfunnets overlevelse.
Mange har tenkt at da Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse, drev han på med pløying. Antakelsen er ikke urimelig, men Hauge selv har bare fortalt at han arbeidet på jordet og nynnet på en salme.
Ordet «plog» forekommer bare en gang i evangeliene, og det er når Jesus sier: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Luk 9, 62).
Overført på det praktiske liv, skal det å se seg tilbake mens man går bak plogen fort kunne føre til at fura man pløyer får en knekk.
Den som legger sin hånd på plogen må ha målet klart for seg.
Se framover, ikke bakover.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Innfridd

«Lånet er nå innfridd» står det i brevet som lå i postkassen min forleden dag.

Det skapte en god følelse. Ikke at de månedlige avdragene var noen stor og tung byrde for min økonomi, men nå er den uansett borte. Lånet er innfridd. Gjelden er betalt.
Blant de mange gospelsangene Johnny Cash hadde på sitt repertoar, finner vi også en som heter «The Old Account».
Sangen handler om en stor gjeldspost som bare økte og økte.
Men en dag gikk sangeren til kassereren, og da ble det ordnet opp i den gjelden.
Siden den dagen var han gjeldfri.
Det å være gjeldfri, er en kjent bibelsk metafor.
Paulus skriver: «Gjeldsbrevet mot oss slettet han, (…) han tok det bort fra oss da han naglet det til korset» (Kol 2, 14).
En gjeld slettes ikke bare ved at man kaster eller brenner dokumentasjonen på det man skylder.
En gjeld må innfris og kvitteres for.
Korset er beviset på at gjelden er innfridd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kom og se!»

Preken for tredje søndag i treenighetstiden,
10. juni 2018, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, det første kapittel, fra vers 35 til 51; i Jesu navn:
Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen» (Joh 1, 35 – 51).

Slik lyder Herrens ord!

Da jeg hadde lest denne teksten for meg selv, var dette det første spørsmålet jeg stilte meg: Hvor mange fortellinger er det egentlig i denne teksten?
Jeg kom til at det er i hvert fall fire.
Den første: Døperen som peker ut Jesus for sine disipler. «Se! Guds Lam!»
Den ande: Andreas som fører sin bror Simon til Jesus.
Den tredje: Jesu møte med Filip, som så kontakter Natanael.
Den fjerde: Jesu møte med Natanael.

Fire fortellinger, men samtidig én fortelling: Fortellingen om de ringvirkninger det har når budskapet om Jesus blir kjent.

De fire fortellingene handler alle om å se.
Døperen som må ha pekt mot Jesus og sagt: «Se! Guds lam!»
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det: «Se der Guds Lam!»

Så kontakter Andreas Jesus og spør ham hvor han bor.
- Kom og se, svarer Jesus.

Når Natanael stiller sitt litt syrlige spørsmål om det kan komme noe godt fra Nasaret, får han den samme responsen fra Filip:
- Kom og se!

Og når Jesus og Natanael møtes, handler det om å se enda en gang.
Jesus som hadde sett Natanael lenge før de møttes, og Natanael som fikk løftet om at han skulle få se enda større ting.

«Kom og se!»

Det Norske Misjonsselskap ga i mange år ut et barneblad som het «Kom og se!»
Godt voksne mennesker husker det som et blad med fortellinger, konkurranser, betraktninger og mye annet.
En kjent lyriker som Åse Marie Nesse hadde sitt første dikt på trykk i dette bladet.
Jeg husker at søstrene mine og jeg fikk et abonnement på det bladet i gave i sin tid, og det kom i flere år.

Navnet på bladet var et bibelsk sitat.
Fem ganger i evangeliene kan vi finne dette uttrykket. Fire av henvisningene står hos Johannes, to av dem i dagens tekst.

«Kom og se!»
Kom og se Jesus. Kom og se ham gjennom Guds ord, kom og se ham i bønnen, kom og se ham på korset.
Mer utfordrende, kanskje: Kom og se ham i fellesskapet mellom de troende.

«Kom og se» sa Jesus til Andreas; «Kom og se» sa Filip til Natanael.
Appellen om å komme og se førte til ringvirkninger.

Ringvirkninger!
Et annet ord vi kan bruke, er evangelisering.
Dagens tekst er en tekst om evangelisering.
Evangelisering blant venner; evangelisering innen familien.
Evangelisering ved å peke på Jesus som Frelseren.

«Se! Guds Lam!» sa Johannes da Jesus gikk forbi ham og disiplene hans, helt i begynnelsen av teksten vår.
Det samme uttrykket hadde han brukt dagen før da Jesus også dukket opp.

Johannes-evangeliet begynner som kjent med den såkalte «Johannes-prologen».
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud».
I vers 14 heter det «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss», og så går evangelisten over til å snakke om Døperen Johannes. Etter først å ha forklart de som spurte at det var ikke han – døperen – som var Messias, men at han var en som gikk i forveien med bud fra ham.
Så dukket Jesus opp selv, og Johannes visste med det samme hvem han var: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd», sa han. -Ham var det jeg snakket om.
Neste dag passerer Jesus Johannes enda en gang, og denne gang sier han bare de tre ordene «Se! Guds lam!»

Dette uttrykket «Guds lam» ga mening for de som hørte det.
Det var en referanse til det lammet som ble slaktet hver påske, og som jødene hadde feiret hvert år siden utgangen av Egypt, mellom 1400 og 1500 år tidligere.
«Guds Lam» var det vi kaller en messiansk tittel; den pekte på den lovede Messias, på Frelseren Gud skulle sende.

Nå var han kommet.
«Se, der er Guds Lam!»
«Se, der er Messias!»
«Se, der er Frelseren!»

I teksten ser vi hvordan både Andreas og Filip brukte dette som beskrivelse på han de hadde møtt.

Andreas, idet han henter sin bror Simon: «Vi har funnet Messias!»

Og Filip, idet han henter sin venn Natanael: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.»
«Nasaret?» kan det virke som om Natanael har tenkt, og klødd seg i hodet. Kan det komme noe godt derfra?
Nasaret var ikke noen viktig by i jødedommen.
Jerusalem var viktig, Betlehem var viktig, men Nasaret?
Byen er ikke nevnt i det hele tatt i hele Det gamle testamente.

Men Filip var ikke interessert i noen diskusjon om byer og stedsnavn.
I stedet sa han: «Kom og se!»
Når han trodde på Jesus som Messias, var det ikke fordi han argumenterte så godt eller fordi han kom herfra eller derfra.
Han hadde møtt Jesus, og det personlige møtet hadde fortalt ham at jo: Dette var Guds Messias.
Dette var han Moses og profetene hadde skrevet om. Derfor hadde han ikke noe annet svar å gi Natanael enn dette: «Kom og se!»

Vi har en sang i vår sangbok der omkvedet er slik:
«Men du må prøve selv, min venn,
hva du får hos Frelseren.
Han gir fred og salig glede,
men du må prøve selv, min venn!»

I Johannes 4 leser vi fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn, og samtalen mellom Jesus og henne.
Når hun forteller om denne samtalen til venner og naboer, kommer de strømmende til og vil høre, de også.
Etterpå sier de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

De kom! De så! De hørte!
«Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

«Se! Guds Lam!»

«Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» spurte Jesus Natanael. «Du skal få se større ting enn dette.»
Ikke så lenge etter at døperen Johannes hadde sagt til disiplene sine at Jesus var Messias, ble han kastet i fengsel. Han forsto nok at han aldri kom levende derfra, og han hadde et brennende spørsmål i sitt hjerte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jesu svar var dette: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige».
Kom og se!
Kom og se ringvirkningene.
Kom og se vitnesbyrdene om at Jesus både var den han sa seg å være og at han er den han sier seg å være.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Jesu jubel - og min

Av Nils-Petter Enstad

I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det» (Luk 10, 21 – 24).

Med denne søndagen begynner treenighetstiden i kirkeåret.
Prekenteksten vår åpner med at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
I versene foran fortelles det om utsendelsen av de 72 disiplene, og at disse kom tilbake og gledet seg over det de hadde fått oppleve.
Og Jesus ga dem rett: Det var noe å glede seg over.
Men så gjorde han en tilføyelse: «Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»
Og så var det at Jesu jubel brøt fram.
Og i tekstens første vers står vi midt i treenighetens kraftfelt: Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen.
Man kan fort komme til å snuble i paradoksene dersom man skal «forklare» treenigheten.
Slik jeg forstår Jesus, er dette noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom» (Salme 19,8).
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som fikk kallet (1 Kor 1, 26).
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På det har min kristentro hvilt i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere vers enn dette, kunne jeg jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus over at mitt navn er innskrevet i himmelen.

Publisert som «Søndagspreken» fra Kristelig Pressekontor, første søndag i pinse 2018

Talsmannen

«Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14, 15-21).

Pinsen kalles for «kirkens fødselsdag».
Det er den tredje og siste av de store festene i kirkeåret, og kanskje den det er mest krevende å få «tak» på.
Jesu fødsel i julen og hans død og oppstandelse i påsken, er til å begripe, men Åndens komme er mer diffust for mange.
Det er sikkert ikke uten grunn at en gutt som ble spurt om hvem de tre personene i guddommen er, svarte: Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd».
I dagens tekst forbereder Jesus disiplene på det som skal skje: At de skal skilles fra ham, men han lover samtidig at han ikke la dem bli igjen «som foreldreløse barn». I stedet skal han sende dem «en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid».
Talsmannen han skulle sende var Den hellige ånd.
I denne teksten kaller Jesus ham «Sannhetens ånd».
Ordet «Talsmannen» kan bety flere ting ifølge «Håndbok til Det nye testamente».
Det kan bety «forsvarer» eller «advokat», men det kan også bety «trøster» eller «vitne».
Litt lenger ut i Johannes-evangeliet understreker Jesus at Talsmannens oppgave skal nettopp være å vitne om ham (15, 26). Han skal også «skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (14, 26).
Når noen skal vitne i en rettssak, må man love på ære og samvittighet at det man sier er «den hele og fulle sannhet».
Jesus kaller da også Talsmannen «Sannhetens ånd».
Paulus skriver til de kristne i Korint at Gud har gitt menigheten Den hellige Ånd «til pant i våre hjerter» (2 Kor 1,22).
Å ha fått en pant er å ha fått en garanti eller sikkerhet for noe.
Han traff derfor noe vesentlig, gutten som ble spurt hva han trodde det betydde at Ånden kom på pinsedag. «Det gjør det lettere å være kristen, tenker jeg», svarte han.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Hver dråpe teller

To skoleungdommer skulle lage «et prosjekt».

De bestemte seg for å finne ut hvor mye de dråpene melk som gjerne blir igjen i en kartong utgjør til sammen.
De målte dette med å tømme ut slike dråper fra et antall kartonger, og så multipliserte de dem antall melkekartonger norske husstander forbruker i løpet av et år.
Det ble en anselig mengde!
Om ikke hukommelsen er helt på vidotta, var det snakk om flere tusen liter.
«Jeg ba om en dråpe, og ikke en sjø; jeg ba om en smule, og ikke et brød» heter det i en av Øystein Sundes viser.
Men alle hav, elver og sjøer består av dråper.
Alle brød består av smuler.
Etter en lang tørkeperiode som kom på grunn av folkets vantro, omvendte de seg, og profeten kunne si: «Jeg hører suset av regn» (1 Kong 18, 41, oversettelse av 1985).
Først noen dråper, og så styrtregn.
Dråper blir en flod, enten vi snakker om naturens dråper eller velsignelsens dråper.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK