Jesu jubel - og min

Av Nils-Petter Enstad

I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det» (Luk 10, 21 – 24).

Med denne søndagen begynner treenighetstiden i kirkeåret.
Prekenteksten vår åpner med at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
I versene foran fortelles det om utsendelsen av de 72 disiplene, og at disse kom tilbake og gledet seg over det de hadde fått oppleve.
Og Jesus ga dem rett: Det var noe å glede seg over.
Men så gjorde han en tilføyelse: «Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»
Og så var det at Jesu jubel brøt fram.
Og i tekstens første vers står vi midt i treenighetens kraftfelt: Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen.
Man kan fort komme til å snuble i paradoksene dersom man skal «forklare» treenigheten.
Slik jeg forstår Jesus, er dette noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom» (Salme 19,8).
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som fikk kallet (1 Kor 1, 26).
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På det har min kristentro hvilt i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere vers enn dette, kunne jeg jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus over at mitt navn er innskrevet i himmelen.

Publisert som «Søndagspreken» fra Kristelig Pressekontor, første søndag i pinse 2018