Når Jesus sier «Kom»

Tekstbetraktning for niende søndag i treenighetstiden, 30. juli 2023

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett» (Matt 11, 28-30).

Jeg tror det første verset i dagens tekst var ett av de første bibelversene jeg lærte utenat.
Et kjent vers.
Kanskje ett av de mest kjente og mest siterte vers i hele evangeliet.
Og derfor også et vers som er mer «krevende» enn «vanskelig» å si noe om.
For hva kan man si om dette verset som ikke er blitt sagt mange ganger før?
Hva er det med dette Jesu «kom» som gjør at vi gjentar det gang på gang, både for oss selv og for hverandre?

Det er en innbydelse.
Innbydelser setter vi som regel pris på.
Det betyr at noen gjerne vil ha oss i vårt selskap; i sin nærhet.
Enten det en innbydelse til en enkel kopp kaffe, en middag for to, et lite selskap eller en stor anledning; et bryllup.
Noen av Jesu mest kjente lignelser handler om innbydelser.
Skal man arrangere et selskap er det ofte litt diskusjon om hvem man skal innby.
Ikke så med Jesu innbydelse.
Den gjelder «alle» - «alle dere som strever og bærer tunge byrder».
Men hvem er så «alle»?
Det er «alle dere som strever og bærer tunge byrder».
Ikke «alle de», men «alle dere».
Så er det kanskje et element av utelukkelse også i Jesu «kom».
Hans «kom» er for dem – oss! – som trenger ham.
Og kriteriet for at vi trenger ham, er at vi «strever og bærer tunge byrder».

I et møte for barn, tidlig i forrige århundre, kom ei lita jente fram til botsbenken.
Sangforfatteren H.A. Tandberg, som ledet møtet, gikk ned for å snakke med henne, og høre hva hun ville.
«Hvorfor er du her, lille venn?» spurte han.
«Fordi Jesus har bedt meg å komme», svarte jenta.
Og slik ble sangen «Jesus har bedt oss å komme» til – en sang vi synger fremdeles:
«Komme med smil som med tårer
komme i lyst og i nød.
Komme med alt det som sårer
komme i liv og i død».

Jesu innbydelse lyder fortsatt.
Han sier «kom!»

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag, 2020)

«Termin»

Det var, da dette ble skrevet, snart tid for en stor begivenhet i min litt utvidede storfamilie.

Det var bare dager til det var termin for en ny verdensborger.
Mange av oss har vært der: Vi ventet i spenning og forventning, enten vi var de vordende foreldrene, besteforeldre eller «bare» på tante- eller onkelsiden.

Også i Guds rike er «termin» et begrep å forholde seg til.
Da Maria og Josef var på vei til Betlehem for å skrives inn i manntallet, nærmet det seg termin for Maria.
Fødselen som skjedde i Betlehem, er utgangspunktet for vår tidsregning og den aksen hele historien dreier seg rundt.
Jesus kom når han skulle.
Paulus skrev til de kristne i Roma: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige» (Rom 5,6; oversettelsen av 1985).
«Fastsatt tid» er et annet ord for termin.
Når tiden er inne, starter fødselen, også for den lille grandnevøen som bare ventet på det rette signalet – «termin».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I 70-sonen

Livet blir iblant sammenliknet med det å være på reise.

Fra søndagsskolen kjenner vi sanger om å ha Jesus med både i båten og bilen.
Som tida går, kan man også få assosiasjoner til de fartsskiltene man passerer etter hvert.
Den som skriver dette, er akkurat kommet inn i det som kan kalles «70-sonen».
I 70-sonen må man erkjenne at det meste av reisen nå ligger bak en.
Men også den delen kan ha mye spennende og interessant å by på.
Fra historien kjenner vi fortellinger om personer som gjorde sin viktigste innsats nettopp i 70-sonen.
Winston Churchill kan være et stikkord.
Men det er også en sone som kan kreve en annen form for årvåkenhet enn da man var i 50- eller 60-sonen.
Moses ble 120 år gammel, men han skrev likevel: «Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det» (Salme 90,10).
Under hele reisen bør man be som David: «Mine tider er i din hånd» (Salme 31,16).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Navnet

En mann oppsøkte et av Frelsesarmeens tilbud i Australia for å be om hjelp.

Da han ble spurt om hva han het, svarte han: – Du kan kalle meg Bill; jeg heter William Booth.
Det skal ha blitt litt stille, sånn helt med det samme.

«Bill» eller William er ett av de mest utbredte mannsnavn i den engelsktalende verden.
Etternavnet Booth er heller ikke spesielt unikt, men akkurat der og da vakte kombinasjonen av for- og etternavn litt reaksjoner – for William Booth huskes best som navnet på mannen som stiftet Frelsesarmeen (bildet).
Noen navn går i arv fra generasjon til generasjon.
Andre gir barnet et navn de tilfeldigvis liker.
Det finnes navn som blir en belastning for den som får det.
Andre vil gi barnet sitt navn som skaper gode reaksjoner, så som bibelske navn eller navn etter noen av kirkens helgener. Mye av det vi regner som «gamle, norske navn», har en slik opprinnelse, så som Per og Pål.
«Jesus» er det navnet som står sterkest i vår bevissthet.
Det kan alle kristne kalle seg selv, vi som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Fake news»

«Fake news» eller falske nyheter er et begrep vi er blitt mer og mer kjent med.

Men fenomenet er langt fra nytt.
Allerede i Bibelens påskefortelling leser vi om et slikt forsøk.
Det var neppe det første eksemplet på «fake news» i historien: Etter at Jesus var stått opp fra de døde, fikk soldatene som skulle holdt vakt, beskjed om at de skulle si at disiplene hadde kommet mens de sov og hadde stjålet Jesu kropp.
Det å sovne på post var det dødsstraff for, men overprestene lovte at dette skulle de ordne med romerne.
Slik ble ryktet satt ut «og har holdt seg til denne dag» (Matt 28,11-15).

På flere språk er det gitt ut oversettelser av Det nye testamente som kalles «Godt nytt» eller «Good News».
Nyhetene om Jesu liv, død og oppstandelse er de gode nyhetene, og det er sanne nyheter, enten vi hører om hans fødsel i jula eller hans oppstandelse i påsken.
Det er ekte nyheter og glade nyheter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tro på trass

De færreste av oss er særlig begeistret over å få løvetann i plenen.

Har man en eller flere kaniner, kan bladene til løvetannen være et godt supplement til kjæledyrets kosthold, og Alf Prøysen synger jo om han som plukker sin første løvetann.
Men planten er og blir et ugress.
Det skal løvetannen likevel ha: Den har pågangsmot! Den har styrke!
En ting er at den slår rot og finner vei opp og ut under lag med grus.
Enda mer imponerende er det når løvetannen klarer å bryte seg vei gjennom asfalt, noe som også skjer.
Trassighet gir seg mange uttrykk.
Den kan skyldes at man ikke vil forholde seg til realiteter, men den kan også skyldes at man nekter å la seg knekke.
Da er det en form for tapperhet i trassen.
Da artisten (og presten) Bjørn Eidsvåg ga ut sin selvbiografi for noen år siden, fikk den tittelen «Tro og trass».
Mange vil kjenne seg igjen i det.
Troens trass kan ha mange kvaliteter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lange tekster

Familien hadde som et fast innslag ved middagsbordet at man skulle lese et kapittel fra Bibelen hver dag, fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboka.

Ett kapittel; kort eller langt.
Særlig for de to yngste i familien kunne dette bli en tålmodighetsprøve.
De lærte seg derfor fort å sjekke hvilket kapittel i Bibelen som var det neste som skulle leses.
Var det et langt kapittel, flyttet de bokmerket til et som så kortere ut.

Den andre ytterligheten kan være å bruke såkalte «mannakorn», der man trekker en liten lapp og leser den teksten som oppgis der.
Både mannakornene og «a-til-å»-lesing kan ha gode sider og mer betenkelige.
Det er ikke sikkert at en barneflokk får så mye ut av å lese de lange ættetavlene i GT, for eksempel.
Men en bibelbruk som bare handler om gullkorn, kan også bli i snaueste laget.
Det er både korte og lange tekster i Bibelen.
I sum forteller de oss viktige ting om hva troen er.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Der møll og mark tærer»

Tekstbetraktning for åttende søndag i treenighetstiden,
23. juli 2023:

«Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!
Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon»
(Matt 6, 19-24).

Dagens tekst er hentet fra Bergprekenen.
I disse fem versene finner vi i hvert fall tre ulike «tema» som alle kunne gitt stoff til hver sin preken.
Her skal vi nøye oss med dette: Ikke samle skatter der møll og mark ødelegger.
Bjørnstjerne Bjørnsson forteller i diktet «Ingrid Sletten av Sillejord» om Ingrid som bare eide én eneste skatt i livet: «..en liten hue av farget ull/som hun hadde fått utav mor».
Luen var enkel, men var samtidig et «fattig minne om far og mor, der skinte langt mer enn gull».
Derfor gjemte Ingrid på den, og tenkte at den dagen hun skulle stå brud, da ville hun ha den på seg.
Men årene gikk, hun sto aldri brud, og til slutt bestemmer hun seg for å finne den fram.
Men da er det ikke så mye som en tråd tilbake.
Den er spist opp av møll.

Det er et sårt og tragisk dikt om ulevd liv, om ubrukte muligheter og en bortgjemt skatt som gikk tapt.
Det finnes mange slike tragedier, både i menigheter og andre menneskelige fellesskap.
Det er sikkert mange måter man kan «samle skatter på jorden» på.
Det kan handle om det vi gjerne kaller materialisme; ønsket om å eie mange og fine ting; bytte bil ofte, kjøpe stadig nyere og flottere klær, eller å bo flottere og bedre enn andre.
Men det kan også handle om ren smålighet: At man ikke vil dele med seg av det man har.
Jesus sier om dette: «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være».
Ingrid Slettens hjerte lå i en kiste, der hun hadde gjemt luen hun hadde fått av mor.
År ut og år inn tenkte hun på den, men da hun skulle finne den fram, var den borte.

I lignelsen om talentene sier Jesus noe om det å forvalte den rikdom han overlater oss.
Da er det bare én ting han ikke anbefaler: Å grave det ned.
Da kan møll og mark komme til å ødelegge arven for oss.

Tidligere publisert i andaktsboka «Hver morgen ny», Blinke Forlag, 2020

Kristen nok?

«Er du sikker på at du ville blitt dømt dersom du sto tiltalt for å være kristen?»

Jeg tror det var på russekortet til en kristenruss jeg leste denne teksten for mange år siden.
Spørsmålet har fulgt meg siden.
Ikke minst dukker det opp når man hører om saker der et offentlig organ skal vurdere om en flyktning som har konvertert til kristendommen, er «kristen nok» til å få asyl og opphold i Norge.
Hva er «kristen nok»?
Er det å kunne svare «rett» på til dels innfløkte, teologiske spørsmål? Noen av dem har kirken diskutert i 2000 år.
Er det å kunne Bibelen på rams?
Hva med «Den lille bibel» og Fadervår?
For Paulus var problemstillingen enkel: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst» (Rom 10,9).
Vanskeligere bør det ikke være, verken for enkeltmennesker eller offentlige organer.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En Gud som kan

«Det har jeg aldri prøvd, så det klarer jeg sikkert» er et utsagn som tillegges Pippi Langstrømpe.

Mange mennesker er mer opptatt av hva de ikke kan enn av hva de kan.
Sånt blir det fort tafatthet ut av.
Barak Obama vant presidentvalget i USA i 2008 på slagordet «Vi kan!»
På 1970-tallet hadde Frelsesarmeen «– men Gud kan» som sitt årsmotto to år på rad.
Omtrent samtidig kom boka «Gud kan!» av den kvinnelige predikanten Kathryn Kuhlman ut på norsk. Hennes tjeneste var særlig knyttet til bønn for syke, og til helbredelse.
Paulus skrev til de kristne i Filippi: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (4,13).
«Alt» er veldig sterkt – Paulus snakket ikke om praktiske ferdigheter.
Det er ikke sagt at teltmakeren Paulus var en god snekker, for eksempel, eller at fiskeren Peter var en god bonde.
Det er Guds allmakt Paulus skriver om.
Den virker gjennom mennesker.
Gud kan – derfor kan vi også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK. Bildet viser jakkemerket som ble laget til Frelsesarmeens årsmotto tidlig på 1970-tallet.

«Staskirke»

Jeg vil tro det var snakk om en forsnakkelse, men vedkommende sa da faktisk «staskirken»? Det han mente var selvfølgelig «statskirken».

Ordet «statskirke» var noe som kom inn i det norske språket med «dissenterloven» av 1845.
Etter 2012 har ordet bare historisk interesse, selv om noen kanskje bruker det ennå.
«Staskirke» er imidlertid et ord som kan ha en viss relevans fremdeles.
Det å ha noe «på stas» er et begrep mange av oss kjenner.
Det man har «på stas» er noe man mest av alt har til pynt, enten for å vise seg fram eller bare fordi man synes det er fint.
Det er mange typer kirker, kirkebygg og gudshus.
Noen er flotte og prangende, som Nidarosdomen i Trondheim (bildet) eller Notre Dame i Paris.
Andre er enkle, kanskje primitive.
Et skur, eller kanskje ikke det en gang. En åpen plass.
Grundtvig synger om en kirke som er «bygget av levende stene».
Den er ikke bare på stas; den er «Guds hus og kirke nu».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesus i dårlig selskap?

Tekstbetraktning for sjuende søndag i treenighetstiden, 16. juli 2023

«Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om» (Luk 15, 1-10).

Man kan nesten merke både forakten og indignasjonen der fariseerne og de skriftlærde snakket seg imellom: «At det går an! Ta imot syndere og spiser sammen med dem!»
Denne Jesus fra Nasaret var ikke noe passende selskap for pene mennesker; såpass var sikkert.

«Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er», er et uttrykk man heldigvis ikke hører så ofte lenger.
Man skal ikke se bort fra at fariseerne og de skriftlærde kjente det – ordtaket skal ha vært kjent siden mer enn 400 år før Jesu tid.
Når Jesus så åpenlyst foretrakk å omgås med syndere, var det fordi det var disse han var kommet for å frelse.
For å vise dette, forteller han to lignelser fra hverdagslivet.
Begge har det samme poenget: Han var kommet for å søke opp det, de eller den fortapte: Et får som har rotet seg bort, en kostelig skatt som man har forlagt.
Jesus er ikke redd for verken «dårlig selskap» eller for å få søle på beina når han leter etter den, det eller de som er blitt borte.
Derfor kunne frelsesoffiseren H.A. Tandberg skrive i 1906:
«Jesus søker alle!
Selv om niognitti var
trygg i folden i forvar,
fattes ett, ei nok han har.
Hyrden må ha alle».

Jesus brukte eksemplet med den ene og de 99 også i en annen lignelse.
Men budskapet hans var det samme: Hyrden legger ut på leting etter den ene som blir borte.
Det betyr ikke at han ikke er opptatt av de 99 som holder seg «innenfor».
Det er nettopp fordi han er opptatt av hele flokken, hele menigheten, at han leter etter den enkelte.
Og er den enkelte kommet i dårlig selskap, oppsøker Jesus både dette og den bortkomne.
Slik blir vedkommende ført tilbake til fellesskapet og blir igjen en del av dette.
Jesus oppsøker vårt dårlige selskap for at vi skal bli en del av hans gode selskap.
Slik fungerer evangeliet.

Svak eller skrøpelig?

Apostelen slet med en utfordring; han kalte den «en torn i kroppen».

Etter å ha bedt Gud flere ganger om å fjerne denne, fikk han et svar: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (2. Kor 12,9).
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, brukes ikke «svakhet», men «skrøpelighet».
Det er snart 35 år siden jeg sluttet å bruke den bibelutgaven til daglig, men fremdeles kan uttrykk fra den gamle utgaven melde seg.
Er det noen forskjell på de to ordene?
Rent språklig er det forskjell.
«Svakhet» er noe annet enn «skrøpelighet».
Å være skrøpelig er mer utfordrende enn å være svak.
I de bibeloversettelsene på andre språk som jeg har i hylla, er «svakhet» det ordet som brukes i de fleste av dem.
Unntaket er en dansk oversettelse som bruker ordet «avmakt».
Og kanskje «avmakt» er det som gir den beste tolkningen av apostelens erfaring?
Guds kraft fullendes i vår avmakt.
Det kan jeg tro på!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Blanke spor

Som mangeårig togpendler har jeg brukt en del timer på jernbaneperronger mens jeg har ventet på at toget som skulle frakte meg fra hjemstedet i Østfold til arbeidsstedet i Oslo.

Selv på forholdsvis små jernbanestasjoner kan det være både tre og fem spor, men som regel er det bare to av dem som er blanke. De andre er gjerne matte, kanskje tilogmed litt rustne.
De blanke sporene er de som brukes til å føre togene henholdsvis til eller fra de ulike endestasjonene.
Oslo den ene veien, Mysen den andre. Sporene er blanke fordi de er i bruk.
Det samme gjelder i mange andre sammenhenger.
En sti i skogen som brukes lite, gror fort til.
Brukes den ofte, gjør trafikken at den holder seg åpen.
Også i kristenlivet gjelder den samme livsloven.
I en sang heter det: «Hvor lenge er det/siden du bøyde kne/og åpnet ditt hjerte for Jesus?»
Det kan være lenge siden, men veien er fortsatt åpen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alltid velkommen

Han tilhørte den gruppen mennesker som gjerne oppsøker kristne møter, men som ikke helt hadde knekket koden for hvordan man oppfører seg i Guds hus.

Det var ofte både avbrytelser og forstyrrelser.
Så også når han oppsøkte Frelsesarmeen.
En gang det hadde vært riktig ille, gikk den kvinnelige kapteinen ned til ham og forklarte at hun trodde det var best han gikk nå, for han forstyrret faktisk de andre.
– Men du er hjertelig velkommen en annen gang, sa hun.
Det gjorde inntrykk på mannen.
– Jeg er blitt kastet ut mange steder og mange ganger, men det er bare her jeg er blitt ønsket velkommen tilbake, sa han.
Kanskje fikk han et glimt av evangeliet gjennom den reaksjonen?
Jesus står alltid klar til å ønske selv de verste urokråker velkommen tilbake.
Flere av hans lignelser kan leses slik.
Evangeliet handler om å bli hentet inn, ikke kastet ut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Peters fiskefangst

Tekstbetraktning for 6. søndag i treenighetstiden (Aposteldagen), 9. juli 2023

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.
Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham (Luk 5, 1.11).

Jeg unner alle å ha vært med på fisketur minst en gang i sin barndom – og i voksen alder, for den del.
Det å stå på land ved sjøen eller ei elv med ei fiskestang, sluk eller flue, og vente på at det skal nappe er både en spenningsopplevelse og en tålmodighetsprøve.
Det samme kan sies om det å ro ut om morgenen og trekke inn garn man satte ut kvelden før.
Men noen ganger napper det ikke i det hele tatt, og noen ganger er garnet like tomt når det tas inn som da det ble satt ut.
Dette var det Simon og de to vennene hans, Jakob og Johannes, opplevde denne dagen.
De hadde fisket en hel natt og ikke fått noe. Og så skulle de sette garnet midt på dagen, etter noe som må ha fortonet seg som et innfall fra Jesu side?
Men siden det var Jesu innfall, bestemte Simon seg for å gjøre som han sa. Og fangsten ble så stor at det var hakket før garnene revnet og båtene veltet.
Da gikk det opp for Simon hvem han hadde med å gjøre, og han ble redd.
Men Jesus beroliget ham og ga ham et nytt kall: Heretter skulle han være menneskefisker.
Og uten mer diskusjon gikk både Simon, Jakob og Johannes i land, der og da, og de fulgte Jesus.

Denne søndagen i treenighetstiden kalles også «Aposteldagen».
De tre som fikk en ny livskurs denne dagen omtales samtidig flere ganger i evangeliene; de ble et slags arbeidsutvalg i disippelflokken. Det var de tre som fulgte med Jesus opp på forklarelsens fjell og det var de som ble med ham i Getsemane.
I denne teksten blir navnet Simon brukt om denne disippelen nesten helt konsekvent, men idet evangelisten forteller om Simons reaksjon da han så hva slags fangst han hadde fått, kalles han Simon Peter.
Kanskje er det fordi det var i det øyeblikket fiskeren Simon ble apostelen Peter?

Publisert første gang som «Søndagspreken» på KPK i 2017, og i andaktsboka «Hver morgen ny».

Noe å hvile hodet på

I en av fortellingene om den sveitsiske jenta Heidi, fra Johanna Spyris klassiske barnebøker, leser vi om en gammel, syk og fattig kvinne som mest av alt ønsket seg en myk hodepute til senga si.

Hun hadde vært sengeliggende lenge, og puta var blitt hard og vond.
Men Heidi klarte å skaffe en god og myk pute, og livet ble mye bedre for den gamle.

Kanskje var det mens jeg ristet litt i putene (alltid to) i min egen seng at jeg kom på dette minnet fra barneårenes lesing?
Det å ha en god pute, er, om ikke en livsbetingelse, så en del av god livskvalitet.
En god pute er viktig for å kunne sove godt.
Selv om uttrykket «sovepute» også kan ha en negativ klang, vet vi at god søvn er viktig for alle mennesker.
Også Jesus trengte søvn, og selv om han sa at han ikke hadde «noe han kan hvile hodet på» (Luk 9,58), heter det i sangen: «Om Frelseren sover i båten iblant, han er dog i båten om bord».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å fylle rommet

En konge hadde to sønner. Han var usikker på hvem av dem som skulle arve riket etter ham, så han satte dem på en prøve.

Begge fikk et beløp, og den som klarte å fylle en stor sal for det han kunne få for det beløpet, skulle overta tronen.
Den ene kjøpte det billigste han fant. Det var halm, men selv om han kjøpte halm for hele beløpet, var det ikke nok til å fylle rommet.
Den andre kjøpte et lys.
Det satte han midt i rommet, og da det ble tent, fylte lyset hele den store salen.
Han arvet riket!
Det er selvsagt bare en anekdote, men den sier noe viktig.
Å fylle et rom, handler ofte verken om mengde eller volum.
Det erfarte profeten Elia.
Gud hadde sagt at han ville vise seg for ham. Så passerte en storm, et jordskjelv og en ild.
Men Gud var ikke i noen av dem.
Han var i «lyden av skjør stillhet» (1. Kong 19,12).
Det var denne stillheten som fylte rommet.
Det var gjennom den Gud talte til profeten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sjakk matt

For mer enn 50 år siden lærte jeg meg de mest grunnleggende reglene i det som visstnok er verdens mest populære brettspill: Sjakk.

God ble jeg aldri, og da jeg lærte mine sønner de samme reglene, tok det ikke lang tid før de vant over meg.
Sjakk handler kort fortalt om én ting: Å bevare kongen.
Satt på spissen kan det sies: Har du tapt alle de andre brikkene, men klart å bevare kongen, er du fortsatt med i spillet.
Og omvendt: Har du alle de andre brikkene i behold, men mister kongen, da er spillet tapt.
Selv om ingen av situasjonene er særlig sannsynlige på et sjakkbrett, kan to bibelvers likevel illustrere dem: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordsp 4, 23) og «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Mark 8,36).
Det viktigste i sjakk er at man ikke taper kongen.
I livet handler det om å bevare troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å spasere med Jesus

På 1700-tallet var teologien og forkynnelsen sterkt preget av «rasjonalismen»; av at troen skulle basere seg på fornuften.

Det som oversteg menneskets fatteevne, ble avvist.
Fra denne perioden finnes det en preken om Emmaus-vandrerne.
Den handler om hvor nyttig det er med lange spaserturer.

Isolert sett var det ikke noe galt med budskapet.
Mange av oss har sikkert godt av å gå mer enn vi gjør.
Og siden det handler om en bibelsk spasertur: Hva med å gå sammen med Jesus?
Tenke på ham, be til ham, lytte til ham?

Det har vært gått mye både i bibel- og kirkehistorien – tenk bare på «apostlenes hester».
Om den bibelske skikkelsen Henok (vi kalte ham Enok før) vet vi bare én ting: Han vandret med Gud (1. Mos 5,24).
Om Noah vet vi litt mer, men også dette: Han vandret med Gud (6,9).
Og vi synger gjerne: «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys».
Det gjorde faktisk Emmaus-vandrerne!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Åpne porten

En gruppe frelsessoldater besøkte et fengsel og skulle holde en gudstjeneste. Forsamlingen ble spurt om de hadde noe sangønske. En ung mann rakk opp hånda: – Kan dere ikke synge den der med «han skal åpne fengselsporten»?

Kanskje var det bare en forsnakkelse, kanskje var det et forsøk på å være morsom.
Samtidig er det jo en gammel livsvisdom at det hjertet er fullt av, taler munnen.
Kanskje var det derfor «fengselsporten» fortrengte «Perleporten» i sangønsket?
Samtidig finnes det mye forkynnelse og mange vitnesbyrd om at det å møte Jesus, bli frelst, bli en kristen, kan sammenliknes med det å slippe fri.
David bruker dette bildet når han i Salme 91 skriver at Herren «berger deg fra fuglefangerens snare» (vers 3).
Det trenger ikke være en livstruende snare, kanskje bare et ubehagelig kratt, men å komme seg ut av et slikt grep oppleves som – ja, en løslatelse; en befrielse.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

En hånd

Den godt voksne kvinnen hadde gått på møter en periode, men syntes ikke hun kunne kalle seg en kristen. Hun hadde jo aldri «gått fram».

Datteren hennes, som selv var aktiv i Guds rikes arbeid, prøvde å forklare moren at det å bli frelst ikke handlet om å «gå fram», men om å ta imot Jesus i sitt hjerte. – Det tror jeg du har gjort, mor, sa hun.
Men den gamle var fremdeles opptatt av at hun måtte avlegge en eller annen form for bekjennelse, og det hadde hun ikke frimodighet til.
Da sa datteren at neste gang hun ledet et møte, skulle hun si at de som ville ta imot Jesus, enten kunne gå fram, eller løfte en hånd der de satt.
Så var anledningen der.
Innbydelsen ble gitt. Noen gikk fram, men nede i benken satt en eldre kvinne og løftet en hånd.
Hun ville også følge Jesus.
I Markus-evangeliet leser vi om en kvinne som gjorde noe liknende: Hun strakte ut en hånd og berørte Jesu klær (5,25-34).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK