Guds fred

Søndagsbetraktning for nyttårsaften, søndag 31. desember

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14, 27).

«Guds fred i stua» var en måte man gjerne hilste hverandre på i tidligere tider.
Kom man inn i et hjem som gjest, enten man var fremmed eller vel kjent, var det naturlig å ønske «Guds fred i stua» over hjemmet og de som bodde der.
Det var i denne tiden man også omtalte maten – markens grøde; det man hadde slaktet – som «gudslånet».

Det er sjelden en prekentekst er så kortfattet og komprimert som prekenteksten for denne søndagen, som også er nyttårsaften.
Og samtidig er det sjelden at en så kort tekst åpner for så mange tanker og så mye refleksjon som denne.
Ordet «fred» er en stort, ja digert ord, det være seg i litteraturen, i kulturen, i politikken og i menneskehjertet.

To kunstnere skulle male hvert sitt bilde over temaet «fred» i en konkurranse.
Den ene malte et stille skogsvann med store trær rundt, en skyfri himmel og ikke en bevegelse å se.
Den andre malte en foss.
Den bruste og skapte en sky av vanndamp rundt seg.
Men midt i fossen var det klippeframspring, og der hadde en fugl bygd rede og matet ungene sine.
Det bildet vant konkurransen.

Kanskje er det bare en anekdote, men den sier noe om at fred – og ikke minst Guds fred – er noe som er hos oss midt i livet, midt i hverdagen, midt i det som kan virke så travelt og hektisk.
Derfor har Gud gitt oss helligdagen som en ladestasjon midt i livet.
Bruker vi den, blir det balanse i livet.
Slik blir det Guds fred i stua.

I flere av brevene sine omtaler Paulus Gud som «Fredens Gud», det samme gjør Hebreerbrevets forfatter.
Dette fordi «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4, 7).

Publisert som «Ukens preken» på KPK

Broforbindelsen

En vårdag i 1978 ble den danske øya Mors på Nord-Jylland landfast med resten av det europeiske kontinentet. Broåpningen var en stor begivenhet i et lite lokalsamfunn.

Broen avløste en fergeforbindelse der landingspunktene på hver side hadde gått under betegnelsene «Pinen» og «Plagen».

Noen ganger kan evangeliet formidles med et glimt i øyet.
Det fikk man mulighet til her.
I stedet for å kjøre om bord fra «Pinen» og i land på «Plagen» - eller omvendt – kunne man gå kjøre over fjorden på en god og trygg vei.
Et søk på ordet «bro» på bibel.no gir ingen treff, men bildet er likevel godt kjent blant kristne mennesker.
Skal man passere en avgrunn, trenger man en bro.
Synden har skapt en slik avgrunn mellom Gud og menneskene.
Men Gud har lagt en bro over avgrunnen: Jesus selv og hans kors.
Landingsstedene «Pinen» og «Plagen» er lagt ned; det går ingen ferge der lenger.
Men broen Jesus er der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelen på bordet

Motivet er kjent fra tallrike broderier som henger på veggen i hjem og i bedehus: En bibel som ligger på et bord, ofte med et tent lys ved siden av.

Motivet er gjerne trykket på et stykke av stramei, og så følger broderigarnet med.
Slike bilder får meg alltid til å tenke på den sangen Willie Nelson skrev en gang: «Family Bible».
et er en sang om betydningen av at man har andakt sammen.
Et kjent, norsk maleri handler om det samme: «Husandakt».
Willie Nelsons sang munner ut i en tro på verden ville være et bedre sted dersom det lå flere bibler framme i hjemmene, flere fedre leste fram dem og flere mødre sang om klippen som brast for hver enkelt av oss.
Det er en sang som treffer en nerve hos mange av oss, selv om vi kanskje ikke vokste opp med fast husandakt, eller har klart å praktisere dette helt konsekvent med egne barn.
Men en enkel bønn sendt opp i dagens løp er også virksom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sparket i magen

Søndagsbetraktning for fjerde søndag i advent

Prekentekst: Luk 1,39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»


Dette er en tekst om noen som møtes.
To kvinner; to slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon.
Men de har det felles at begge venter barn, og begge barna er utsett til helt spesielle oppgaver i Guds rike.
Elisabeth skulle bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.

Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte.
«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria.
Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte?
Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten?
Eller det var det ikke.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst forteller om det første.
Neste gang var begge voksne menn.
Johannes sto midt i arbeidet med å forberede at Messias skulle komme.
Så møttes de.

Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme.
Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter?
Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus.
Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Denne søndagens tekst er om to mødre som møtes.
De bar begge under hjertet sønner som fikk viktige oppdrag både i Guds rike og menneskehetens historie.
Sparket i magen bekreftet dette.

Publisert første gang i Kristelig Pressekontor

Veivalget

Under en biltur i Oppland for mange år siden, var det to veiskilt som fanget min oppmerksomhet.

De pekte hver sin vei, som man vil skjønne.
Det ene viste hen til «Solsidevegen», mens det andre viste «Baksidevegen».
De ligger på hver sin side av en dal, og «Solsideveien» er den som får mest sol, mest bebygd og ofte også best vedlikeholdt.
Det er hovedveien gjennom dalen.
«Baksidevegen» er mer nedprioritert.
I Bjørnstjerne Bjørnssons kjente fortelling om Synnøve og Torbjørn finner vi det samme motivet.
Synnøve vokser opp på gården Solbakken, der det alltid er sol, mens Torbjørn vokser opp på Granlien, der det alltid er skygge.
Sol og skygge, lys og mørke, er kjente kontraster både i historien og i livet.
Det er ikke alltid slik at man kan velge den lyseste eller letteste veien.
Viktigere enn å velge den letteste veien, er å velge den riktige veien – den som fører til målet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En dag om gangen

Den regnes som en av de viktigste gospelsangene som ble skrevet på 1970-tallet, «One Day at a time, sweet Jesus», som Kris Kristofferson og Marijohn Wilkin skrev sammen i 1974.

Den skal være spilt inn av mer enn 200 ulike artister.
I 1975 vant den en pris fra Gospel Music Assosiation i USA.
Sangen er formet som en bønn til Jesus om at han skal hjelpe sangeren til å ta ett trinn om gangen opp den bratte stigen til å bli slik han gjerne vil være, og til å ta én dag om gangen.
Bønnen er kjent også fra andre sanger.
Lina Sandell vitner om det samme i «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
Et gammelt ordtak sier at den lengste reise begynner med ett enkelt skritt.
Slik er det også i kristenlivet.
Derfor skriver Peter til de troende: «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (2 Pet 3, 18).
Ikke alt i ei sveiv, men en dag om gangen, et skritt om gangen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Øksen ligger allerede ved roten av trærne

Søndagsbetraktning for tredje søndag i advent

«Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: «Vi har Abraham til far». For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem» (Luk 3,7-18).


Døperen Johannes var en refser. En domsprofet.
Han refset myndighetene, han refset presteskapet og han refset samtiden.
I teksten vår leser vi at når disse kom til ham for å bli døpt, så refset han dem.
Han utfordret dem. «Bær frukt som er omvendelsen verdig!»
Det forplikter å omvende seg! Det er kjernen i det Johannes sier.
Han var den siste av de gammeltestamentlige profetene.
Derfor kan ikke det han sier i denne teksten uten videre flyttes over i vår tid og brukes om vår samtid.
Det kunne ellers være fristende – det er nok av fenomener som kunne trenge en refsende profetrøst også i våre dager.
Døperen Johannes peker i to retninger med sin tjeneste.
Han peker framover, mot Jesus, som han er forløperen for. Han peker på «Guds lam, som bærer verdens synd».
Men han peker også bakover. Han går inn i en tradisjon. Profettradisjonen. Refsertradisjonen. Tradisjonen fra Elia og Amos.
Han skulle etterhvert også gå inn i en tredje tradisjon: Martyrtradisjonen. Han ble en av de mange profetene som måtte betale med sitt liv fordi de valgte å stå i Herrens tjeneste.
Vi husker ham mest fordi han pekte framover, mot Jesus.
Derfor sier han: «Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild».
Dermed er vi over i Det nye testamente og i evangeliet.
For det er også et evangelium i budskapet fra refseren Johannes.
Det lyder en nådetone også i domsbasunen.
Øksen ligger allerede ved foten av treet, sa Johannes, men han sier ikke at treet er dødt.
Blir det renset slik at det kan bære god frukt, lar Herren det stå enda en tid.

Publisert på Kristelig Pressekontor

Lytte etter lyden av hans trinn

Søndagsbetraktning for 2. søndag i advent, søndag 10. desember 2017

«Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:
«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen» (Luk 21, 27 - 36).

«Se, han kommer, Jesus kommer, fikentreet står i blommer».
Slik skrev frelsesoffiseren H.A. Tandberg i 1928 i sangen «I den stille, klare morgen».
Det er en sang om å vente på Jesu gjenkomst, om å «lytte etter lyden av hans trinn».

Adventstiden har to siktemål.
Begge handler om Jesu komme: At han kom og at han skal komme igjen.
De to kan ikke ses adskilt fra hverandre.
Det ene kommet forutsetter det andre.
Men der hvor Jesu første komme skjedde i stillhet, skal hans gjenkomst skje på en synlig, ja, spektakulær måte.
Han skal «komme i skyen med stor makt og herlighet».

I versene før dagens tekst sier Jesus noe om det skal skje i forkant av hans gjenkomst.
Mange har spekulert i det som ofte kalles «tegn i tiden» når det gjelder Jesu gjenkomst.
Ikke alle refleksjonene har vist seg like gangbare, for å si det slik.
Det har vært mye usunn apokalyptisk forkynnelse opp gjennom kirkehistorien, forkynnelse som har skapt angst og fortvilelse. Jesus vil at vi som kristne skal leve i forventning om hans komme.
En sunn forventning, der vi lever våre hverdagsliv som før, men alltid med et blikk oppover, mot ham og mot hans komme.
Og når han kommer, skal vi gå ham glad i møte, slik vi møter en vi har ventet på og lengtet etter.

Min mor påsto alltid at hun kunne høre fottrinnene til min far noen minutter før han faktisk dukket opp når han kom fra jobb eller et møte.
Sånn også med oss.
Bibelen forteller oss at Jesus skal komme igjen, og den forteller oss noe om hva som skal skje før han kommer.
Så la oss lytte etter lyden av hans trinn.

Det er ikke en passiv lytting, men en aktiv lytting, der vi arbeider, samtidig som retter oss opp og løfter hodet, for nå skal vi snart bli satt fri.

Publisert på Kristelig Pressekontor

Et nådens år fra Herren

Søndagspreken for første søndag i advent 2017 - lagt ut på Kristelig Pressekontor

«(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn» (Luk 4, 16 – 22a)
.

Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer.
Teksten ved inngangen til et nytt kirkeår er Jesu programerklæring. Den er fordelt på tre «prioriterte områder».
Det første: At fanger skal settes fri! Ordet «fanger» får oss til å tenke på fengsler.
Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Da er jeg litt forsiktig med å bruke uttrykk som «sette i frihet» og slikt. Det kan oppleves som salt i såret.
Men fangenskap er mange ting. Fange av frykt, av stemninger, av sykdom, av sorg eller av synd.
Slike fanger vil Jesus sette fri.
Det andre punktet er at blinde skal få syn.
Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet.
Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri.
Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt?
Det er en forskjell.
Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss.
Jesus har et ord til de undertrykte: De skal settes fri!
Gud er ingen undertrykkende Gud, men en frigjørende Gud.
Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, men om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren!
Et nytt kirkeår – ja.
Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også.
Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren!
Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde.
Det er sprengkraften!
Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer.
Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet.
Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer.
Den sprengkraften heter nåde.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det: Et nådens år fra Herren.

Amen

En ark og et fyr

Det finnes mange navn på forsamlingshus og bedehus i kristen-Norge.

Templet, Betel, Betania, Filadelfia, Tabernaklet – bibelske navn som vekker helt bestemte assosiasjoner.
Andre navn er «Håpet» eller Sion.
Navn som «Arken» og «Fyrtårnet» er mer uvanlige, selv om det faktisk lenge var to lokaler som het «Arken» på Romerike: Den frie evangeliske forsamling på Råholt og Frelsesarmeen på Maura.
I Eidsvoll finner man også Fyrtårnet – Frelsesarmeens lokale i Eidsvoll sentrum.
Det er gode navn på kristne samlingssteder.
De sier noe om kristenlivet som en seilas og om Bibelens budskap som noe man navigerer etter: «Jeg er en seiler på livets hav» og «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn».
I Salme 119 er det 176 vers som sier noe om Guds ord.
Det mest kjente er dette: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (v. 105).
Det funker på land også, ikke bare til havs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Illustrasjonen viser lokalet «Arken» på Maura, der Frelsesarmeens menighet i Nannestad holdt til fra 1910 til den ble nedlagt i 2010 (Foto: Nils-Petter Enstad)

Et nådens år fra Herren - en adventsvise

Skrevet til 1. søndag i advent over bibelteksten Luk 4, 16 – 22a
Melodi: «The Old Folks at Home» (også kjent som «Swanee River»)

Hør på det ord som Jesus taler:
Frihet og fred.
Han gir oss gledesbud fra Herren,
og bringer him’len hit ned.

Kor:
Undertrykte skal få frihet,
blinde skal få se.
Hør nå: Et nådens år fra Herren!
Gud, hør vår bønn, la det skje.

Salvet med kraft fra himlens kilde,
nåde fra Gud.
Kalt til å vitne om Guds frelse,
bringe det himmelske bud:

Fattig får del i Herrens rikdom,
kraft ved hans Ånd.
Gaver til Jesu Kristi kirke,
frihet fra grenser og bånd.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Kristen, liksom?

Det var surt og kaldt, og den unge frelsesoffiseren gjorde noe han ikke pleide: Han stanset og tok opp en haiker.

Mye å snakke om hadde de ikke, så musikkanlegget i bilen sto for underholdningen: Det var en cd med kristne sanger.
Etter en stund virket det som haikeren fikk med seg hva slags musikk som ble spilt, og han så skrått bort på sjåføren. –Er du kristen, liksom, du?
- Ikke bare på liksom, håper jeg, svarte den andre.
Det går sikkert an å være kristen på liksom.
Man kan si de rette tingene, ha de rette holdningene, gjøre de riktige tingene.
Alt slikt er vel og bra, men det er ikke nødvendigvis kristendom.
For det å være kristen er ikke et spørsmål om å si, mene eller gjøre de riktige tingene, men om å være født på ny ved troen på Jesus.
Martin Luther har sagt: «Gode gjerninger gjør ikke en person god, men en god person gjør gode gjerninger».
Kristen; ikke bare kristen, liksom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Barnetroen kom tilbake

To brødre vokste opp i det samme, kristne hjemmet, fikk den samme oppdragelsen og ble lært opp i de samme verdiene.

Som voksne reiste den ene ut som forkynner og pastor, den bekjente seg ikke som noen kristen. Men de holdt kontakten.
Så ble den ene broren syk.
Det var en kreftdiagnose som var kommet såpass langt at det ikke var noe å gjøre med den.
En dag ringte den syke til broren sin, som nå var pastor i en menighet.
Han fortalte hvordan situasjonen var, og så la han til: «Og forresten: Jeg har funnet tilbake til barnetroa mi!»
Han levde bare noen dager til, men de brukte han til å fortelle også andre om at nå hadde han funnet tilbake til barnetroa.
I lignelsen om vingårdsarbeiderne forteller Jesus om noen som arbeidet hele dagen, og noen som bare arbeidet den siste timen.
Men alle fikk den samme lønnen da dagen var slutt.
Slik er evangeliet.
Slik virker barnetroen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Styrkedråpene

Mange av oss kjenner tegneseriehelten Asterix og hans «Sancho Panza», den store og råsterke Obelix.

De bor i den lille gallerlandsbyen som Julius Cæsar aldri klarer å erobre. Dette skyldes styrkedråpene som trollmannen i landsbyen koker i en stor gryte.
Som barn skal Obelix ha falt ned i denne gryta en gang, og siden trenger han aldri å få styrkedråper.
Han er og blir en kjempesterk mann som kan banke opp hele patruljer av romere som ingenting.
Kan en tegneseriehelt gi stoff til en andakt?
Ordet «styrke» får være nøkkelen i så fall.
Gideon, som vi leser om i Dommernes bok, var ingen Obelix, men ble likevel en av Israels helter.
Gud kalte ham til å lede kampen mot fienden, men Gideon nølte.
Da sa Gud: «Gå og bruk den styrken du har», og han la til: «Det er jeg som sender deg» (Dom 6,14).
«Den styrken du har», kombinert med Guds kall, var det Gideon trengte.
Det var «styrkedråper» nok.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Guds «men» og vårt

«Det er alltid et men», blir det sagt iblant.

«Det høres bra ut – men..».
I det lille ordet ligger det gjerne et forbehold.
«…men det kunne vært bedre»; «…men tenk om det går galt».
I Bibelen er det flere «men»-ord.
Det er når Gud nuller ut våre forbehold og i stedet får oss over på offensiven.
Som da Peter og vennene hans hadde fisket hele natten uten å få noe – «men på ditt ord vil jeg sette garn», sa han til Jesus (Luk 5,5).
Eller når Jesus minnet disiplene om de gamle reglene som sa slik og sånn, «men jeg sier dere», som vi kan lese en rekke ganger i Bergprekenen, for eksempel.
Eller når disiplene ble helt oppgitt over det Jesus sa, og mente det var da helt umulig. Og Jesus ga dem rett, «men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 26).
Guds «men» og våre «men» fungerer stikk motsatt.
Der våre «men» gjør oss motløse og oppgitt, er Guds «men» til inspirasjon og nytt pågangsmot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
- illustrasjonen viser et jakkemerke Frelsesarmeen laget på 1970-tallet i forbindelse med at årets motto var det som teksten sier

Å kjenne igjen Jesus

«Ville du kjent igjen Jesus om du møtte ham ansikt til ansikt?»

Slik blir det spurt i sangen «Would you recognize Jesus» som blant andre Johnny Cash har sunget inn.
Budskapet i sangen er enkelt å ta inn over seg: Dersom du aldri har hjulpet noen som trengte det, gitt dem mat, oppmuntret dem, har du heller ikke hjulpet Jesus.
Du kjente ham ikke igjen.
Ideen til sangen er selvsagt hentet fra Jesu tale om dommen i Matt 25, 31-46.
Her henvender Jesus seg først til de han kaller «rettferdige», og roser dem for at de ga ham mat og klær når han trengte det, og stell og besøk når han trengte det.
Deretter refser han den andre gruppen: De gjorde ikke noe av dette.
Begge gruppene er like forbauset: Når så vi deg i en slik situasjon?
Jo, det var i møtet med medmennesker som var i disse situasjonene.
Det er i slike møter vi møter Jesus og kan kjenne ham igjen: I møter med vår neste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ordet som løyste

Då far min kom til tru,
ved Frelsesarmeen sin botsbenk
i Voss,
var dette ordet som løyste han:
«Av nåde er de frelste,
ved tru,
det er ikkje av de sjølve,
det er Guds gåve» (Ef 2, 8).

Notert 12. sundag i treeiningstida,
27. august 2017 – Ef 2, 1-10 er denne dagens preiketekst.

Nils-Petter Enstad

Vær den du er

En mann drømte at han var kommet til himmelen. La oss kalle ham Peder.

Nå sto han sammen med mange andre og ventet på å komme fram for Guds domstol.
Han grudde seg, og fryktet Gud ville spørre ham hvorfor han ikke var som den-eller-den helten fra kirkehistorien eller bibelhistorien.
Han hadde prøvd, men ikke fått det til.
Men da han sto foran sin dommer, var dette spørsmålet han fikk: -Hvorfor var du ikke Peder?
Det er en mening med at vi er skapt slik vi er, med de evner og gaver som vi har – og som vi ikke har.
Dette viser Jesus oss når han forteller lignelsen om talentene.
Tre tjenere ble betrodd et ulikt antall talenter, som var en pengesum.
En av dem fikk fem, en fikk to og en fikk bare én.
Så kom regnskapets dag.
Men det var det den enkelte hadde fått de skulle svare regnskap for; ikke det de andre hadde fått.
Vær den du er, slik Gud skapte deg, og la ham få bruke deg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stolthet

Når det blir sagt om noen at vedkommende er «stolt», har det både en positiv og negativ klang.

Man kan være stolt av sitt land, sin ektefelle eller sine barn; det er gjerne positivt.
Men stolthet kan også være arrogant, selvgodt og usympatisk.
I Bibelen brukes ordet i begge betydninger.
I Salme 34,3 heter det «Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade», og i Salme 105, 3: «Vær stolte over hans hellige navn».
Paulus skriver til romerne: «I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud» (15, 17). Det er god stolthet.
Jakob skriver om negativ stolthet: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (4,6).
I Ordspråkene: «Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall» (16,18)
Paulus oppsummerer slik: «For den som er stolt, skal være stolt av Herren» og «Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet» (2 Kor 10,17 og 11.30).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Som ingen kan telle

Det skal ha vært en tegning av et lite barn som sto og så opp mot stjernehimmelen som skal ha gitt Lina Sandell inspirasjon til den kjente salmen «Jeg kan ikke telle dem alle».

Tegningen minte henne kanskje om den kjente, bibelske fortellingen om Abraham som fikk beskjed om å gå ut om natten og se opp på himmelen: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem» (1 Mos 15,5)!
Så tallrik skal din ætt bli, sa Gud til den ennå barnløse, tilårskomne Abraham.
Lina Sandell brukte inspirasjonen til å si noe om Guds godhet:
«Jeg kan ikke telle dem alle
de nådebevis jeg har sett…».
Den amerikanske sangforfatteren Johnson Oatman hadde en annen tilnærming.
Han skrev sangen «Count your blessings», der man synger i omkvedet:
«Tell velsignelsene, en og hver
alle goder Herren gir deg her».
Også da kan man komme til at de er så mange at de ikke lar seg telle.
Men man kan takke for dem!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fra Aleppo til Utøya

-I sin tid spurte man om det går an å snakke om Gud etter Auschwitz, og i boka di stiller du det samme spørsmålet når det gjelder Aleppo. Noen vil kanskje trekke spørsmålet enda nærmere hjem og spørre om man kan snakke om Gud etter Utøya?


- Svaret har vist seg å være ja. Jeg synes reaksjonene etter 22. juli forteller om håp. Det var tre AUF-ere fra Rogaland som ble drept på Utøya, mens 30 kom tilbake. Noen av dem hadde alvorlige skader. Allerede dagen etter denne tragedien ble det satt kriseteam i Stavanger, der også kirken var med. På min avskjedsgudstjeneste 4. desember hadde han som hadde vært fylkesleder i AUF i 2011 et innlegg hvor han takket for kirkens rolle etter 22. juli. Svaret på håpløshet er det AUF-lederen formulerte slik: mer arbeid for forsoning, kjærlighet og dialog. Det var nettopp det svaret som fikk meg til å gå til ordfører Christine Sagen Helgø i Stavanger og be om et felles løft for å etablere Kirkelig Dialogsenter. Erfaringene derfra er det som virkelig gir meg håp! Budskapet mitt vil alltid være: Vi må ikke hengi oss til håpløsheten! Og jeg tror dagene etter 22. juli ga oss et språk for dette: La ikke håpløsheten lamme oss. Svaret på håpløshet er mer håp.
- Men hvis en far som har mistet sitt barn, det være seg på Utøya eller i en trafikkulykke, sier til deg: «Nå er jeg forbannet på Gud!» - hva svarer presten da?
- Da svarer presten at det har du lov til å være. Da svarer presten at det forstår Gud. Da svarer presten at det tåler Gud.
Erling Pettersen forteller at han i samtaler med mennesker som bærer på slike tanker, har funnet fram til en del av klagesalmene i Bibelen. – Mange blir overrasket over å se hvor hardt språk det er i en del av disse tekstene. De nærmest raser mot Gud. Og disse tekstene står altså i Bibelen!

Biskop em. Erling Pettersen i samtale med Nils-Petter Enstad; intervju i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1/2017

En spennende reise

Språket er en levende og dynamisk ting. Men noen ganger kan det som var et nytt og spennende ordbilde ende opp som en klisjé.

Uttrykket «en reise» er blitt en slik klisjé.
Nå for tiden er alt mulig «en reise», god eller vond, spennende eller skremmende.
Men reise er det blitt.
Det er mange ting som kan beskrives som «en reise».
De fleste av oss tenker at en reise er noe mer enn en tur.
En reise har et mål.
En reise bør planlegges.
I Dommernes bok er Dans stamme på leting etter nytt land.
Underveis møter de en Guds mann og spør ham: «Spør Gud for oss, så vi kan få vite om den reisen vi er ute på, kommer til å lykkes» (Dom 18, 5).
I en kjent, kristen sang finner vi den samme tanken: «La din Gud bestemme veien, han begynner alltid rett».
Hans vei fører også til det rette målet.
Har reisen et utgangspunkt og et mål, blir både livet og troen «en spennende reise».
Det er manges erfaring.

Publisert sin «Dagens andakt» på KPK

Han i midten

Å være nummer to i en søskenflokk på tre, kan ha sine utfordringer.

Man kommer lett i skvis mellom den eldste, som er «den store», og den yngste, som er «den lille».
Også i andre team kan det å være «den i midten» føles som å henge mellom to søyler.
I Bibelen omtales flere slike «tremannsteam».
I disippelflokken rundt Jesus har vi Peter, Jakob og Johannes.
Peter kjenner vi som den som stadig vekk tok ordet, Johannes kjenner vi som «kjærlighetens apostel».
Men hva vet vi egentlig om Jakob?
I Det gamle testamente finner vi Abraham, Isak og Jakob.
Far, sønn og sønnesønn.
Abraham har vi kontroll på.
Jakob var han som fikk navnet Israel.
Men Isak, da?
Tallet tre minner oss ellers om at vi tror på en treenig Gud: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
Om dem heter det i trosbekjennelsen at de er «ett i vesen, like i makt og ære».
Slik ser Gud på oss også.
I hans øyne er alle like viktige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Snylteplanten

De kan være fargerike, kanskje tilmed fine å se til, men de lever på og for å snylte på andre planter.

I mange tilfeller kan de være årsak til at en nytte- eller prydplante visner og dør.
Dermed dør snylteplanten selv også.
Den har ingen livsberettigelse i seg selv, ut over det å snylte på andre.
I en av sine lignelser bruker Jesus snylteplanten som et bilde på hvordan Jesu motstander opererer: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei» (Matt 13, 24-25).
Ugresset kan til å begynne med til forveksling ligne på det kornet det er sådd blant, men etter hvert blir dets sanne karakter tydelig.
Så også med det som måtte være av ugress og snylteplanter i en menighet også; de som bare ønsker å skape konflikter eller misbruke fellesskapets tillit.
De er snylteplanter i menigheten.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Et navn som forplikter

En soldat ble ført fram for kong Aleksander den store. Soldaten hadde utvist feighet i kamp og blitt arrestert.

- Hva er ditt navn? spurte kongen.
- Aleksander, herre konge, svarte soldaten.
- Da må du bytte navn. Du må vise Aleksanders mot om du vil bære Aleksanders navn, sa kongen.
Mange har fått erfare at det forventes noe av den som bærer et kjent navn.
En slik arv kan være både en ressurs og en belastning.
Å kalle seg en kristen er også å kalle seg med et navn som forplikter.
Det forplikter med tanke på hva man gjør og med tanke på hva man sier.
Folk har rett til å forvente noe mer av den som kaller seg kristen enn den som ikke gjør det.
Paulus skrev: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus» (Fil 2, 5).
Videre at Jesu navn er over alle andre navn, det navn skal hvert kne bøye seg, og hver tunge bekjenne at Jesus er herre (v. 9-11).
Et navn som forplikter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det eneste å frykte

En gruppe unge frelsessoldater hadde fullført sin utdannelse og skulle sendes ut i tjenesten.

Skolens leder ønsket å gi dem et godt råd med på veien: -Vær ikke redd for noe, sa hun, men så la hun til: -Vær bare redd for å synde!
Det er to typer frykt man kan være gjenstand for.
Den ene typen fører til handlingslammelse, den andre til det motsatte.
Frykten for å synde kan sikkert føre til begge deler.
Man blir så redd for å gjøre noe galt at man ikke gjør noe som helst.
Men den kan også føre til at handler og at man gjør de riktige tingene, at man tar ansvar for medmennesker, at man står opp for saker, at man bærer fram et vitnesbyrd der det trengs, en formaning der det trengs, en bønn der det trengs.
I Bibelen er «Frykt ikke» to ord som ofte blir sagt, både i Det gamle og Nye testamente.
Det var også den gamle frelsesoffiserens hilsen, men med én presisering: Vær bare redd for å synde!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Frelsesoffiseren det henvises til, var oberst Ingeborg Bødtker

Fasaden

Den røde mursteinsbygningen har vært kirke gjennom hele sin historie, og er erklært som verneverdig av kulturminnemyndighetene.

Det betyr at den utvendige bygningen må bevares, men tilstanden innvendig er så dårlig at bygget ikke kan brukes til noe slik det står, og en innvendig renovering blir svært kostbar.
Man gjør seg noen tanker når man hører om et kirkebygg som er kommet i den situasjonen.
Jesus brukte et krast bilde om fariseerne på sin egen tid: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Men Guds rike består ikke først og fremst av bygninger.
I en kjent salme heter det: «Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener» (530 i Norsk Salmebok).
Det er ikke noe galt med en fin fasade.
Det er mye god symbolikk i at et kirkebygg er verneverdig.
Men det viktigste er det innvendige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser den gamle Metodistkirken i Arendal, som er utgangspunkt for betraktningen

Familiebibelen

Det er et av de mest kjente maleriene av noen norsk kunstner.

I 1848 malte Adolph Tidemand et bilde han kalte «De ensomme gamle», med undertittelen «Husandakt».
Det viser to eldre mennesker ved et bord.
Mannen leser enten fra en bibel eller en postill, kona lytter.
Maleriet hører til den tradisjonen som kalles «nasjonalromantikken», men for svært mange var – og er – dette en del av hverdagen.
Mer enn 100 år senere skrev countrysangeren Willie Nelson en sang om det samme fenomenet.
Den heter «Family Bible».
Willie Nelson har selv fortalt at inspirasjonen fikk han ved minnet om sin bestemor, som pleide å nynne «Rock of Ages» mens hun leste i Bibelen.
Mange artister har brukt sangen, blant dem Johnny Cash.
Sangen sier at verden ville være et bedre sted dersom det lå flere familiebibler framme på bordene og om flere mødre sang «Klippe du som brast for meg».
Det kan man bare si «amen» til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lys og varme

Med sangen «Lys og varme» fra 1984 klarte artisten Åge Aleksandersen å gi det norske folk en slags salme for hverdagen.

Den er skrevet til hans nyfødte datter, og han har selv sagt at den «er summen av sanger jeg hørte som barn; i søndagsskolen og i Frelsesarmeens speidergruppe».
Sangen har vært brukt både i dåp og begravelser, i brylluper og konfirmasjoner.
Begrepene «lys og varme» står for det gode og positive som vi gjerne vil skal prege våre liv.
Motsetningene er mørke og kulde.
Mørket og kulden forutsetter at lyset og varmen ikke er til stede.
Kulde er fravær av varme.
Mørke er fravær av lys.
Det samme kan sies om kulden. Den er det som blir igjen når varmen er borte.
Lyset var det første Gud skapte.
«Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket» (1 Mos 1, 3-4).
Den Gud vi tror på er lysets og varmens Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I ferdiglagte gjerninger

Et gresk ektepar kom tilfeldigvis inn på en gudstjeneste i en av Frelsesarmeens menigheter i London.

De trivdes, de bestemte seg for å følge Jesus, og de sluttet seg til menigheten som soldater.
Etter en tid ble de også offiserer.
De kjente ikke Frelsesarmeen fra sitt hjemland; der begynte armeen sitt arbeid først flere år senere.
Men da flyktningestrømmen fra Syria eksploderte i 2016 og framover, var det behov for noen som kunne lede Frelsesarmeens hjelpearbeid for disse i nettopp Hellas.
Ekteparet ble spurt, de var villige og idet dette skrives, står de midt i en stor og viktig jobb i en leir for flyktninger.
Dette er ikke en andakt om Frelsesarmeen, men en fortelling om hvordan Gud arbeider: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2, 10).
Det som kan se ut som en tilfeldighet, er ofte noe helt annet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ovenfra eller nedenfra?

Bussen var forsinket, og den vesle gutten begynte å bli utålmodig.

Moren hans forsøkte å snakke beroligende til ham.
Første gangen bøyde hun seg over ham og snakket til ham «ovenfra», og han roet seg litt.
Men bare litt.
Neste gang satte hun seg på huk og snakket til ham, om ikke nedenfra, så på likt nivå.
Og tanken slo meg: Slik ønsker Gud å kommunisere med oss; ikke ovenfra som en maktfaktor, men på like fot.
Den voksne kvinnen var fremdeles guttens mor og den som i mange år kom til å ha ansvaret for ham.
Men der og da kommuniserte de på samme nivå.
Hun viste at hun tok ham på alvor og at hun tok hans utålmodighet på alvor.
Slik tar Gud oss på alvor også. Vår utålmodighet, vår manglende forståelse, vår tilkortkommenhet.
Han taler ikke til oss et sted høyt oppe fra, men møter oss på vårt nivå.
Jesus sa jo noe om å ta imot Guds rike på samme måte som et lite barn (se Mark 10, 15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds adresse

Hører man en adresse nevnt, vet man ofte nesten automatisk hva slags hus det er og hva som foregår der.

I kirkehistorien og kristen-geografiene er det en del slike.
Si «Aldersgate» til en metodist, og han eller hun vil vite det var i dette strøket av London at John Wesley hadde sin åndelige opplevelse som førte til Metodistkirken ble en realitet.
Si «Azura Street» til en pinsevenn, og du vil få høre at det var her pinsevekkelsen brøt ut i 1906.
På norsk jord har Oslo-adresser som Grensen 19 og Pilestredet 22 noe av den samme klangen.
«Korset er Guds eneste adresse på jord» sa biskop Per Lønning i en langfredagspreken.
De adressene jeg nevnte, er steder der Guds folk har samlet seg, men det er ikke på slike steder Gud «bor».
Det gjør han i hjertene til de som tror på ham.
Det gjør han i hjertene til de som setter sin lit til korset, der Jesus led og døde.
Derfor er korset Guds adresse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Valgets dag

Folket befant seg ved et veiskille. Høvdingen deres hadde fullført sin oppgave og forsto at han snart skulle forlate dem.

Derfor ga han dem en utfordring: «Velg i dag hvem dere vil tjene» (Josva 24, 15).
Samtidig ga han dem visse «føringer» som ledere iblant gjør: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren».

Han sa ikke «På et eller annet tidspunkt må dere bestemme dere, men dere har god tid».
Det er en vanlig misforståelse i mange livssituasjoner.
Man tenker man har god tid, og så utsetter man å ta avgjørelser

I Guds rike er det bare ett tidspunkt for å ta avgjørelser, og det er «i dag».
Sånn er det ofte i livet også.
I Norge er det politiske valg hvert annet år.
Mellom disse valgene sies og skrives det mye om hva neste valg kan komme til å vise.
Men det er bare resultatet på selve valgdagen som teller.
Josva arrangerte valgdag for folket, og de valgte: «Herren vil vi tjene» (v. 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Notert under Frelsesarmeens årskongress 2017

Årsaken?

Hvorfor sliter kirkene i Europa?
Fordi vi har fått en følelse av at vi ikke trenger Gud!

General André Cox i møtet lørdag kveld

No such thing
There is no such thing as God's secret service.

General André Cox i møtet søndag formiddag

«Det målet Jesus tala»

«Eg vil ha Bibelen på det målet Jesus tala, eg», skal hun ha svart, en eldre kvinne som ble spurt om hun ikke skulle skaffe seg en nynorsk bibel.

Under sangmøtet i Frelsarmeens årskongress fredag 23. juni 2017 kunne hun fått anledning til det.
En av våre nye landsmenn, en syrisk flyktning som har funnet en tilflukt i vårt land, framførte «Herrens bønn» på arameisk – «det målet Jesus tala».
Et sterkt og vakkert innslag!

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad

Om bøker ikke fantes

De færreste av oss kan tenke seg en tilværelse uten bøker.

Så kommer det da også ut nye bøker hvert eneste år, antallet kan variere, men de kommer i bunkevis.
I Forkynnerens bok i Det gamle testamente heter det: «Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett» (12,12).
I 1953 kom det ut en roman om et framtidssamfunn der bøker er forbudt.
Alle bøker blir samlet inn og destruert ved en varme som tilsvarer 223 grader celsius.
Det blir 451 grader Fahrenheit, som også ble navnet både på boka og filmen.
Likevel overlever både litteraturen og kulturen.
Ildsjeler (!) tar på seg å pugge hver sin bok, og når en «bok» dør, sitter en annen klar til å lære den.
Det er ikke så vilt som det kan virke.
De første fortellingene gikk i arv på den måten.
Også bibelfortellingene.
Slik har de nådd fram til oss og blitt til bøkene vi ikke kan klare oss uten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Åpen himmel

«Hele himmelen er åpen over meg» heter det i en sang som evangelistduoen Egil og Arne gjorde kjent.

At himmelen er åpen, er et kjent og kjært bilde for mange kristne.
Det betyr at gaver fra oven kan strømme ned, enten vi snakker om regn, om sol eller rett og slett om velsignelser.
Da Jesus ble døpt, leser vi at himmelen åpnet seg og Den Hellige Ånd kom ned over Jesus (Matt 3, 16 og Luk 3,21). Da Stefanus ble steinet, sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd» (Apg 7, 56).
De færreste av oss får se himmelen åpne seg, slik disiplene gjorde, eller som Stefanus fikk se i dødsøyeblikket.
Men vi kan alle erfare at den gjør det.
Når vi ber, eller når vi er samlet til gudstjeneste, åpner himmelen seg og velsignelsen kommer til våre hjerter.
«Det er nåde over nåde,
jeg kan aldri helt forstå det,
men hele himmelen er åpen over meg»,
som det heter i sangen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor eller liten bibel?

For mange år siden leste jeg i en avis om «verdens minste bibel».

Det var en hel bok, men i format var den omtrent som et frimerke.
En slik bibel er selvsagt bare en kuriositet; ingen kan lese så liten skrift som det kreves for å trykke en hel bok i det formatet.
I den andre enden har man rene «coffeetable»-utgaver.
De kan leses, selv om de ikke er så håndterbare.
Mellom disse ytterpunktene har man de mange ulike utgavene som de fleste av oss har en eller flere av, fra «lommebibler» til «predikantbibler».
Mange størrelser og ulik design, men det altså Bibelen.
«Bibelen eller Den Hellige Skrift» står det i mange utgaver av den.
At Bibelen er «Den hellige skrift» forteller at det er snakk om noe mer enn en vanlig bok eller en samling tekster.
Den er Guds ord.
Den forteller meg hva jeg trenger for å bli frelst.
Det er ikke størrelsen på boka som er det avgjørende.
Det er innholdet i den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et nytt syn

Å skifte briller kan være en utfordring.

Det skal ikke store justeringen i glassets styrke før du møter noen utfordringer, for eksempel i forhold til hva slags vinkel man holder boka eller avisa.
Man får, på sett og vis, «et nytt syn».
Også i andre situasjoner av livet kan det være behov for å endre litt på synsvinkelen, eller rett og slett få et nytt syn.
Det kan gjelde i saker og det kan gjelde i forhold til mennesker.
I den kjente julesangen «O, helga natt» er dette skildret slik: «Ut i din slav du ser en älskad broder, och se, din ovän skall bli dig kär».
Det skjer når man ser Frelseren på korset.
Det endrer perspektivet.
Det gir et nytt syn.
Man kan ha et svakt eller feil syn uten å være klar over det.
En menighet som ikke innså sin egen fattigdom, fikk dette rådet: «Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper (…) av meg salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibler nok?

En tilfeldig overhørt replikkveksling i en kristen bokhandel: - Skal du ha en ny bibel?
Svar: - Nei, jeg har bibler nok.

Noen av oss har faktisk «bibler nok» - vi har den på flere språk og i flere utgaver.
Bare på norsk finnes det en rekke slike.
Bibelen er en av kulturens grunntekster, ikke bare i Norge, men over det meste av verden.
Daglig selges det bibler hos både bokhandlere og i dagligvarebutikker.
Og hvorfor ikke? Guds ord er «mat», både for den troende, den søkende og den tvilende.
Hvert eneste år meldes det om at Bibelen har erobret nye språk. Og stadig arbeides det for å gi nye språkgrupper del i erfaringen fra pinsedag: «…vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2, 11)!
Sett i det perspektivet er det lenge til vi har «bibler nok».
Ennå er det mange hjem som ikke har en eneste bibel, ennå er det folkeslag som ikke har Bibelen på sitt eget språk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser et lite utvalg av andaktholderens bibler

Ved målet

«Du er ved målet», lyder det fra GPS-en.

Der man før måtte se på kart og kanskje spørre seg fram, kan man nå få en (stort sett!) troverdig veiviser ved hjelp av noen tastetrykk.
De fleste reiser eller vandringer har et mål.
Et arrangement, et hjem, en severdighet.
Noen mål er vi så fortrolige med at vi finner dem «i blinde»; andre trenger vi hjelp til å finne.
En forklaring.
Et kart.
En GPS.

Flere bibeltekster sier noe om det å finne fram: «…og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gå på den!» når du vil til høyre eller til venstre» (Jes 30, 21).
Eller: «Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel» (Ordspr 22,6).
Vi kjenner Jesu svar til grubleren Tomas, som spurte etter veien: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14, 6).
Derfor skal den som tror på Jesus få høre en dag: Du er ved målet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ingen reserveløsning

Det fortelles i en legende at da Jesus var kommet tilbake til himmelen, var det en av englene som lurte på hvordan verket hans nå skulle bli ført videre.

- Jeg har 11 medarbeidere som jeg stoler på, svarte Jesus. – De vil vitne om meg.
Engelen mente at det hadde nå vært likt og ulikt blant de medarbeiderne; han nevnte kanskje Simon Peter som eksempel.
– Du har vel en reserveløsning? En plan b?
Men Jesus hadde ikke det.
– Jeg stoler på disiplene mine, svarte han.

Frelsesoffiseren H.A. Tandberg skriver i en av sine sanger: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel…».
Det er alltid godt å bli regnet med.
Men det er også et ansvar.
Jesus stoler på disiplene sine, både de 11 som var vitne til hans himmelfart og de mange millioner som lever i dag.
Han har gjort seg avhengig av oss.
Strategien har virket og den virker ennå.
Jesus regner stadig med oss.
Han har ingen reserveløsning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Speilet

Det var en gang et land som hadde vært isolert fra omverdenen så langt tilbake som noen kunne huske.

Blant de ting ingen hadde hørt om i dette landet, var speil.
Dronningen i landet hadde alltid blitt fortalt hvor vakker hun var.
Så kom det en fremmed til landet, og han hadde med seg et speil.
Men da dronningen så sitt eget speilbilde, så hun at hun slett ikke var vakker.


Mange andre var mye vakrere.
Da knuste hun speilet, og illusjonen var gjenopprettet.
Det er bare en legende, men som alle legender har den noe å si.
De fleste vil helst tenke på seg selv som et godt og ærlig menneske.
Så blir man konfrontert med speilet i Guds ord.
Det viser at alle er syndere.
Bibelen sier: «For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut» (Jak 1, 23-24)

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gjør det igjen

En afrikansk prest kom til Nottingham og besøkte metodistkirken der William Booth var blitt omvendt i sin tid.

Han så seg rundt, og sa til en som sto i nærheten: - Kan man be en bønn her?
- Selvsagt, var svaret. – Dette er en kirke. Her må man gjerne be en bønn!
Afrikaneren falt på kne, løftet hendene og sa: - Herre! Gjør det igjen!
Iblant hører man kristne som ber om «gammeldags vekkelse».
Profeten Habakkuk i Det gamle testamente så lenger: «Herre, jeg hørte gjetord om deg, jeg så, Herre, det du har gjort. Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» (3,2)!
Gud gjentar ikke seg selv, men han griper inn og oppreiser de vitner man til enhver tid trenger: En William Booth på 1800-tallet, en Billy Graham på 1900-tallet. En Hans Nielsen Hauge i Norge, andre i andre land.
«Gjør det igjen» ba den afrikanske presten.
«Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» var profetens bønn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det som koster

-Hadde jeg hundre sauer, skulle jeg gitt 50 av dem til misjonen, erklærte en mann i samtale med presten.

Presten syntes dette var flott, og spurte: -Men hvis du bare hadde 50, da?
Da ville mannen gitt 25 til misjonen.
– Men hvis du bare hadde to kuer, sa? spurte presten.
Da så mannen på ham.
– Hvorfor spør du om det? Du vet at jeg har to kuer, svarte han.
Det er lett å gi løfter som det ikke koster noe å holde.
Men Gud vil det skal være realisme i de løftene vi gir. Og han krever ikke mer av oss det vi kan holde.
Et løfte han utfordrer oss til å holde handler om tienden – å gi en tiendedel av det vi tjener til hans sak.
Dette knytter han også løfter til.
Profeten Malaki hadde dette budskapet til folket: «Kom med hele tienden til forrådskammeret (…). Prøv meg på denne måten, sier Herren (…). Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål» (3, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Du som ber for ditt barn

De satt overfor hverandre, to menn som begge hadde vært opptatt i kristent arbeid gjennom mange år.

Den ene av dem, Trygve Bjerkrheim, var også en kjent og produktiv forfatter av kristne sanger.
Den andre var en pensjonert offiser i Frelsesarmeen.
- Jeg skulle ønske, sa den siste litt langsomt, - jeg skulle ønske noen kunne skrive en sang for de foreldrene som har bedt for barna sine i mange år, men som ennå ikke har fått dem med på veien…
Kanskje var det sin egen smerte han ga et lite gløtt inn i?
Resten av samtalen skal få være mellom de to, men en stund senere hadde Bjerkrheim føyd et nytt vers til en sang han skrev noen år tidligere.
Her heter det:
«Du som ber for ditt barn, dine kjære
er i forbønn fra år og til år:
Om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar en gang du får.
Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om de drøyer, de fram dog skal nå…».
Slik er løftet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mot strømmen

Det er noe imponerende over laksen der den svømmer mot strømmen og oppover fossen for å komme tilbake til elva der den ble klekket ut, for selv å gyte der.

Det ville være både behageligere og enklere å svømme med strømmen.
Da gjorde strømmen på en måte jobben for den.
Slik kan det ofte være i livet også.
Å følge strømmen er gjerne det enkleste.
Og er det ikke slik at «der bra folk ferdes, er Guds veier», som Bjørnson skrev i et av sine skuespill?
Ikke noe galt sagt om «bra folk» og veien de går, men det er ikke gitt at det er det er den som er den Guds vei som fører til målet.
Å gå mot strømmen kan handle om både livsstil og forbruk.
Det kan handle både om idealisme og stahet.
Når laksen kommer til den elva der den ble født og selv har gjort det den skal, så dør den.
Det kan virke som en trist slutt, men det betyr at den har nådd målet sitt, selv om det befant seg mot strømmen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bølgen

Det snakkes ofte om «bølger» i kristen sammenheng.

«La vekkelsens bølge gå over min sjel», heter det i en sang.
I boka «Papillion» forteller forfatteren Henri Charrière at han klarte å flykte fra straffekolonien på Djeveløya ved å studere havbølgene.
Når tidevannet trakk seg tilbake, var det én bestemt bølge som ville kunne føre den vesle flåten hans langt nok fra land til at han kom ut på havet.
Den kalte han «frihetens bølge».
Den ene gangen ordet «bølge» forekommer i Det nye testamente, er det som en advarsel.
Jakob skriver i sitt brev: «For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden» (1,6).
For å kunne gjøre seg nytte av en bølge, trenger man både en farkost og et ror.
Om menigheten er skipet og Guds ord roret, kan det bli som Jakob også skriver: «Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil» (3, 4).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Guds bok

En liten gutt som løpende til moren sin med en bok han hadde funnet. Det var en bibel.

– Hva slags bok er dette, mamma? spurte han.
– Vær forsiktig med den, det er Guds bok, sa moren.
–Kanskje vi skal levere den tilbake til ham; vi bruker den jo aldri, sa gutten.
Det finnes en bibel i svært mange hjem.
En gang var det en bibel i de fleste hjem.
Men ofte sto den bare til pynt til hylla, eller den var lagt vekk.

Den amerikanske predikanten Spurgeon skal ha sagt: «Støv på din bibel er rust på din sjel».
Bibelen er en viktig kilde til mye kulturell kunnskap og forståelse.
Komikeren Rolv Wesenlund sa en gang at den som ikke kjenner Bibelen, kan ikke løse en kryssordoppgave.
Men den viktigste kunnskapen i Guds bok er det den forteller om hvem Gud er og hvem Jesus var og hva han gjorde.
Derfor er ikke Guds bok noe man skal være forsiktig med, men en kilde til kunnskap og velsignelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvor gikk du, Demas?

I det bibelske persongalleri er Demas et navn som engasjerer mange.

Paulus nevner ham tre ganger.
To ganger som en medarbeider, men tredje gang heter det: «Demas forlot meg fordi han fikk den nåværende verden kjær» (2 Tim, 4,10).
Hva lå bak en slik melding?
Ble Demas frafallen?
Mange har ment det.
I boka «Pilgrims vandring» skildres han som en halvhjertet kristen som går en del av veien, men så snur.
Den svenske lyrikeren og frelsesoffiseren Eric Härninge skildrer ham som en som nå står utenfor det kristne fellesskapet, men ser inn og lengter tilbake.
Andre har tenkt at det var samarbeidet mellom Demas og Paulus som skar seg, og at Demas «fikk en annen jobb», som vi ville sagt i dag.
Det blir alltid et tomrom når noen forlater et kristent fellesskap, enten det er fordi de finner et annet fellesskap, eller de bryter fullstendig med det.
Som kristne må vi derfor ta vare på hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK