Guds fred

Søndagsbetraktning for nyttårsaften, søndag 31. desember

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14, 27).

«Guds fred i stua» var en måte man gjerne hilste hverandre på i tidligere tider.
Kom man inn i et hjem som gjest, enten man var fremmed eller vel kjent, var det naturlig å ønske «Guds fred i stua» over hjemmet og de som bodde der.
Det var i denne tiden man også omtalte maten – markens grøde; det man hadde slaktet – som «gudslånet».

Det er sjelden en prekentekst er så kortfattet og komprimert som prekenteksten for denne søndagen, som også er nyttårsaften.
Og samtidig er det sjelden at en så kort tekst åpner for så mange tanker og så mye refleksjon som denne.
Ordet «fred» er en stort, ja digert ord, det være seg i litteraturen, i kulturen, i politikken og i menneskehjertet.

To kunstnere skulle male hvert sitt bilde over temaet «fred» i en konkurranse.
Den ene malte et stille skogsvann med store trær rundt, en skyfri himmel og ikke en bevegelse å se.
Den andre malte en foss.
Den bruste og skapte en sky av vanndamp rundt seg.
Men midt i fossen var det klippeframspring, og der hadde en fugl bygd rede og matet ungene sine.
Det bildet vant konkurransen.

Kanskje er det bare en anekdote, men den sier noe om at fred – og ikke minst Guds fred – er noe som er hos oss midt i livet, midt i hverdagen, midt i det som kan virke så travelt og hektisk.
Derfor har Gud gitt oss helligdagen som en ladestasjon midt i livet.
Bruker vi den, blir det balanse i livet.
Slik blir det Guds fred i stua.

I flere av brevene sine omtaler Paulus Gud som «Fredens Gud», det samme gjør Hebreerbrevets forfatter.
Dette fordi «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4, 7).

Publisert som «Ukens preken» på KPK