De trodde han var med i reisefølget

Søndagsbetraktning for Kristi åpenbaringsdag, søndag 7. januar

«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker» (Luk 2,40-52).


Fortellingen om Jesus som 12-åring i templet er det eneste glimtet vi får fra Jesu barndom i evangeliene.
Det er et klassisk, lite drama vi er vitne til, der et barn plutselig er blitt borte fra foreldrene.
I de aller fleste tilfeller ender et slikt drama godt, barnet dukker opp igjen og mor og far kan slappe av; noen ganger riktignok etter en liten pliktøvelse av en skjennepreken.

Hvordan oppsto dette lille dramaet?
Det oppsto ved at foreldrene ikke oppdaget at gutten var blitt igjen.
«De trodde han var med i reisefølget», heter det i teksten.
Den setningen kan trekkes ut av fortellingen og bli en hel prekentekst alene.
Det at man tror man vet hvor ungen er, er en erfaring mange foreldre har gjort.
Men det er også mange kristne som har oppdaget at Jesus ikke lenger var i reisefølget, slik de trodde.
På et postkort så jeg denne teksten: «Når Gud føles langt borte, er det ikke fordi det er han som har flyttet seg».

Slik var det også i denne teksten.
Det var Maria og Josef som brøt opp uten å forsikre seg om at Jesus var i reisefølget.
De bare tok for gitt at det var han.
Da det gikk opp for dem at han ikke var det, begynte de å lete, og de lette helt til de var tilbake ved utgangspunktet.
Der hadde han vært hele tiden.
Og han var skikkelig forundret da foreldrene dukket opp.
De måtte da skjønne at han var i Guds hus!

Sånn også for den kristne som oppdager at Jesus ikke lenger er i reisefølget, slik man har trodd og kanskje til og med tatt for gitt.
Da trenger man å lete etter ham, og det skjer best ved at man går tilbake til utgangspunktet; der man møtte ham sist.
Til Guds hus, til Bibelen, til bønnen.
Det er der han er.
Det er der han har vært hele tiden.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK