Under en åpen himmel

Søndagsbetraktning for andre søndag i åpenbaringstiden, 14. januar 2018

«En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!» Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 3, 1-11).


Uttrykket «under en åpen himmel» har en en spesiell, og ofte besnærende klang.
For mange med en fortid som speidere, var slike turer, med overnatting under åpen himmel, eller kanskje i et telt eller en gapahuk, noen av de fineste opplevelse man hadde. Andre har bodd under åpen himmel på grunn av ren nød.

Uttrykket «himmelen åpnet seg» kan også oppleves på forskjellige måter.
Da syndfloden kom på Noas tid, beskrives det som «himmelens sluser åpnet seg» (1 Mos 7, 11).
Når sola bryter gjennom et skydekke, oppleves dette som om «himmelen åpner seg» på en helt konkret måte.
Skyene viker, sola kommer fram og himmelen blir blå.

I denne teksten leser vi både om en røst i ødemarken og en røst fra himmelen.
Røsten fra himmelen kan vi lese om tre ulike steder i evangeliene, og den lød ved tre ulike anledninger.
Men hver gang den lød, hadde det med Jesus og hendelser rundt ham å gjøre.

Det skjedde ved hans dåp, som i dagens tekst; det skjedde da tre av disiplene var vitne til at Jesus ble herliggjort på et fjell og det skjedde som svar på et rop fra Jesus til sin Far.
Hver gang var det himmelen som åpnet seg og så talte Herrens stemme.

I verdenslitteraturen finnes det ett kjent eksempel på at det lyder en røst fra himmelen.
Det er i Ibsens skuespill «Brand», og det er stykkets aller siste replikk.
Rollefiguren «En røst» har bare den replikken.
Det går et ras i fjellet som river med seg den stridbare og kompromissløse presten, og nærmest i fortvilelse roper til Gud.
Da er det røsten lyder: «Han er Deus Caritatis!»
Han er nådens Gud.

At Gud er nådens Gud betyr at også vi lever under en åpen himmel.
Fra en lukket himmel kommer verken trøst eller nåde.
Men fordi Jesus kom, er himmelen fortsatt åpen.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK