Kvinnen ved brønnen

Søndagsbetraktning for tredje søndag i åpenbaringstiden

«Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg» (Joh 4, 4-26).


Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret; en tid da tekster og forkynnelse skal si noe om hvem Jesus er.
En av disse tekstene er fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn.
Mange har sett forestillingen Inger Lise Rypdal laget i sin tid: «Kvinnen ved brønnen».
En vakker forestilling om forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen – også henne vi leser om her: En kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv; en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre. For brønnen var et viktig, sosialt møtested.
Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn kommer i kapitlet etter fortellingen om Jesu møte med Nikodemus.
Er det tilfeldig?
To ulike, men samtidig helt like fortellinger. Nikodemus som kom om natten og kvinnen ved brønnen som kom ved høylys dag.

Nikodemus som en respektert mann i samfunnet; kvinnen ved brønnen var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet.
Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Begge hadde innvendinger mot det Jesus sa.
Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var.
Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer, kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.
Men Jesus forteller at det vannet han kan gi, er en kilde med levende vann.
Hadde teksten gått et vers eller to lenger, ville vi fått med oss at da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen, hun lot vannkrukka stå, og fortalt alle hun møtte hvem hun hadde snakket med: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er: Kilden med levende vann.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK