Ti barn fikk de, men som de ti selv sa: Det var aldri overflod, men vi sultet heller aldri.
De praktiserte gudsfrykt med nøysomhet. Man kastet ikke det som kunne brukes.
På sine eldre dager var min farmor på besøk hos mine foreldre, som da bodde i Nittedal.
Det var et koselig besøk, men det var én ting Besta ikke ble fortrolig med: At bøndene lot det stå igjen så mye gress på kantene av jordene de slo.
Det skjedde aldri den gang hun var kone på en gard.
Jeg tenker ofte på Bestas oppgitthet når jeg ser nyslåtte jorder her jeg selv bor.
Der kan det også være brede kanter.
Det er mye godt fôr som går tapt på den måten.
Godt fôr som kunne generert mat både til dyr og mennesker.
I magrere tider ble avlingen kalt «Gudslånet».
Det skulle forvaltes både med gudsfrykt og nøysomhet.
En god regel fremdeles!
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar