«Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» (Matteus 6, 24-34).
Da den amerikanske skuespilleren Sidney Poitier døde i 2022 var han nær 95 år gammel.
I 1964 skrev han filmhistorie ved å bli den første afroamerikanske skuespilleren som fikk en Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Den fikk han for sin rolle i filmen «Liljene på marken» fra året før. Filmen var basert på en roman som kom ut i 1962, og med samme tittel.
Tittelen, både på boka og filmen, er hentet fra Jesu bergpreken.
Både boka og filmen formidler fortellingen om en afroamerikansk løsarbeider som reiser rundt i USA på jakt etter jobber og oppdrag.
I et øde ørkenlandskap i Arizona møter han en gruppe tyske nonner som ber ham fikse huset de bor i, i bytte for et måltid mat.
Når det er gjort, ber de ham også om å bygge et kapell for dem.
Nonnene snakker bare tysk og løsarbeideren – Homer Smith, som han heter – snakker bare engelsk.
Homer er baptist, og har Bibelen med seg i bilen, så for at han og nonnene skal kunne kommunisere slår de opp ulike steder i Bibelen og får gitt hverandre meldinger på den måten.
Slik lærer de tysktalende nonnene etter hvert også engelsk av Homer Smith.
Læreboka blir Bibelen på de respektive språkene.
Homer lærer dem også en sang: «Amen»; en sang som fortsatt synges, og som ble skrevet av Jester Hairston; mest kjent som mannen bak julesangen «Mary’s Boy Child».
Det er mange «undertekster» i denne fortellingen.
En av dem gjelder «lønnsforhandlingene» mellom Homer og abbedissen Moder Maria.
Homer vil ha betalt for jobben, og refererer til Jesu ord i Lukas 10 om at en arbeider er sin lønn verd.
Nonnen svarer med å henvise til Bergprekenen, og det som er denne søndagens tekst: Om liljene på marken.
Det argumentet vinner.
Når kapellet er ferdig, drar løsarbeideren videre.
Det er i grunnen hele fortellingen.
Jeg var 12 år da jeg så filmen.
Jeg husker ennå både den og aha-opplevelsen ved å oppdage at Bibelen representer et universelt, internasjonalt språk.
Da filmen sluttet, var det ordet «Amen» som kom opp på lerretet, og ikke det vanlige «The End».
Jeg velger det samme ordet her: Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar