Skygge

De fleste er glade i sol, men noen ganger kan det bli i meste laget.

Jeg hører til dem som gjerne trekker inn i skyggen når sola står for høyt og sender ut for mye varme.
Jeg trøster meg med at jeg da er i pakt med store deler av skaperverket.
Mange dyr trekker inn i skyggen når sola er på det varmeste.

Du får mange treff dersom du søker på «skygge» i nettbibelen.
Mest kjent er kanskje Salme 121,5: «Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd», men vi kjenner oss også igjen i bønner som «skjul meg i skyggen av dine vinger» (Salme 17,8) og «I skyggen av dine vinger søker jeg ly til faren er over». (Salme 57,2).
Profeten Jesaja beskriver Guds omsorg og vern som «et ly mot styrtregn, en skygge mot heten» (Jes 25,4).
Både sol og regn hører med til de verktøy Gud bruker i naturen.
Det er derfor vi ber om «godt og lagelig vær» i kirkebønnen.
Det gjelder i livet vårt også.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Kald eller varm?

I de såkalte sendebrevene til sju av menighetene i Lilleasia deler apostelen Johannes ut både ros og refs.

Strengest er han mot menigheten i den rike storbyen Laodikea: «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn». (Åp 3,17-18).
Dette er den eneste gangen ordet «lunken» brukes om noen eller noe i Bibelen.
Det var ikke ment som noen god attest, og er det ikke i vår tid heller.
Kald eller varm, bare ikke lunken.
Samtidig er det denne menigheten som får høre det kanskje sterkeste kallsordet i hele Det nye testamente: «Se, jeg står for døren og banker» (vers 20).
Å være lunken kan bety at man har vært varm og er i ferd med å bli kald, eller at man har vært kald, men er i ferd med å bli varm.
Uansett er man gjenstand for Guds kall!
Det gjelder bare å åpne døren!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Siste bok?

En forholdsvis produktiv forfatter hadde gitt ut enda en bok.

Til en venn sa han:– Har du lest min siste bok?
– Kan du love at det er den siste? sa vennen med et glimt i øyet.
I 1949 kom den 88 år gamle forfatteren og nobelprisvinneren Knut Hamsun ut med boka «På gjengrodde stier». Den slutter med ordene «…og jeg ender min skrivning». Det ble da også hans siste bok og siste ord til offentligheten.
I 1987 kom en annen nobelprisvinner, islendingen Halldór Laxness (bildet), ut med sin siste bok, der han fortalte om sine ungdomsår i et katolsk kloster.
Han var 85 år, men selv om han levde i ti år til, kom det ikke flere bøker.
Han hadde ikke mer på hjertet, sa han selv.
Det er nok noe vemodig, men også godt i det å vite at man har sagt eller skrevet det man har på hjertet.
Bibelen slutter med Jesu løfte om hans gjenkomst, og menighetens svar: «Kom, Herre Jesus!» – sammen med en velsignelse. (Åp 22,20-21).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å forvalte Herrens kapital

Tekstbetraktning for 13. søndag i treenighetstiden, 27. august 2023

«Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’
Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre. Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt» (Matt 25, 24 - 34).

En av de merkeligste fortellingene i hele Bibelen er den som gjerne kalles «liknelsen om talentene».
Vår tekst er hentet fra denne lignelsen, som kort fortalt handler om forvalteransvar og forpliktelsene ved det å være betrodd noe verdifullt.
Kjernen i fortellingen er at den som er blitt betrodd noe, forventes å kunne gjøre regnskap for det man er blitt betrodd. Ikke bare slik at man kan gjøre opp for seg i forholdet en til en, men slik at den investeringen som er gjort, har kastet noe av seg.

Ordet «talent» i denne sammenheng handler ikke evner og anlegg, men om konkrete, økonomiske verdier, pengesummer.
De tre tjenere fikk hvert sitt beløp, alt etter hvor mye kongen mente de var i stand til å handtere.
En fikk fem talenter, en fikk to og en fikk en.
Både han med fem og han med to fikk pengene til å yngle, mens han med én ikke fikk det til.
Det vil si: Han forsøkte ikke.
Han grov dem bare ned, og der fikk de ligge.
Så kom regnskapets dag. Han som hadde fått fem, kunne levere ti, og han som fikk to, kunne levere fire.
Han som fikk en, leverte den, og sa til kongen som hadde gitt ham den: - Her har du ditt!
De andre to ble belønnet, men siste mann gikk det ille med.

Fortellingen er en liknelse, en allegori.
Men den er også et budskap fra Gud selv til en slekt og en kirke som er blitt betrodd verdier: Seg selv, hverandre, den oppvoksende slekt.
Den er blitt betrodd åndelige verdier: Guds ords forkynnelse, nådegavene.
Det er blitt betrodd verdier som penger, evner og arbeidskraft.
Alt dette skal det gjøres regnskap for.
Men ikke minst skal det gjøres regnskap for de verdiene som omfattes av ett ord: Skaperverket.
Det omfatter mye av det som alt er nevnt, men også en hel del annet.
Det omfatter også naturen og naturens ressurser.
Langt fra alle naturressurser er fornybare. Og selv de som er det, trenger tid på å fornye seg.

Tidlig på 1960-tallet fant noen kamerater og jeg et område på Bygdøy i Oslo der det vokste «gåsunger».
Det nærmet seg påske, og begeistret kuttet vi noen grener hver og tok med hjem.
Neste år dro vi dit igjen. Begeistret kuttet vi noen grener hver og tok med hjem. Og neste år....
Var det virkelig så få? Vi mente det hadde vært så rikelig. Pussig hvor feil man kan huske....

En har skrevet: «En glemt strofe kan dukke opp igjen i en ny dikters tanke. En glemt akkord kan inspirere en ny tonekunstner, et glemt motiv en ny bildekunstner. Men når et dyr, en fugl eller en plante er utryddet fra jordens overflate, må en ny himmel og en ny jord bli skapt før vi igjen ser dens like.»
Jeg har vondt for å tro at måten menneskeslekten har håndtert skaperverket på, hører til kategorien «salighetssaker».
Frelsen er ikke noe som er kollektivt, men et individuelt tilbud og et individuelt ansvar.
Jeg tror heller ikke at Gud vil stenge noen ute fra himmelen fordi de har sviktet den personlige delen av ansvaret sitt for skaperverket.
Men det står et vers i vår bibel om å redde sjelen selv om man taper lønnen.
Og jeg tror selv himmelen blir fattigere dersom Herrens kapital har vært dårlig forvaltet.

Liljene på marken

Tekstbetraktning for 12. søndag i treenighetstiden, 20. august 2023

«Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» (Matteus 6, 24-34).

Da den amerikanske skuespilleren Sidney Poitier døde i 2022 var han nær 95 år gammel.
I 1964 skrev han filmhistorie ved å bli den første afroamerikanske skuespilleren som fikk en Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Den fikk han for sin rolle i filmen «Liljene på marken» fra året før. Filmen var basert på en roman som kom ut i 1962, og med samme tittel.
Tittelen, både på boka og filmen, er hentet fra Jesu bergpreken.
Både boka og filmen formidler fortellingen om en afroamerikansk løsarbeider som reiser rundt i USA på jakt etter jobber og oppdrag.
I et øde ørkenlandskap i Arizona møter han en gruppe tyske nonner som ber ham fikse huset de bor i, i bytte for et måltid mat.
Når det er gjort, ber de ham også om å bygge et kapell for dem.
Nonnene snakker bare tysk og løsarbeideren – Homer Smith, som han heter – snakker bare engelsk.
Homer er baptist, og har Bibelen med seg i bilen, så for at han og nonnene skal kunne kommunisere slår de opp ulike steder i Bibelen og får gitt hverandre meldinger på den måten.
Slik lærer de tysktalende nonnene etter hvert også engelsk av Homer Smith.
Læreboka blir Bibelen på de respektive språkene.
Homer lærer dem også en sang: «Amen»; en sang som fortsatt synges, og som ble skrevet av Jester Hairston; mest kjent som mannen bak julesangen «Mary’s Boy Child».

Det er mange «undertekster» i denne fortellingen.
En av dem gjelder «lønnsforhandlingene» mellom Homer og abbedissen Moder Maria.
Homer vil ha betalt for jobben, og refererer til Jesu ord i Lukas 10 om at en arbeider er sin lønn verd.
Nonnen svarer med å henvise til Bergprekenen, og det som er denne søndagens tekst: Om liljene på marken.
Det argumentet vinner.
Når kapellet er ferdig, drar løsarbeideren videre.
Det er i grunnen hele fortellingen.

Jeg var 12 år da jeg så filmen.
Jeg husker ennå både den og aha-opplevelsen ved å oppdage at Bibelen representer et universelt, internasjonalt språk.
Da filmen sluttet, var det ordet «Amen» som kom opp på lerretet, og ikke det vanlige «The End».
Jeg velger det samme ordet her: Amen.

Trøsten

Fortellingen om Hanna er en av de fine kvinneskildringene vi finner i Bibelen.

Hun levde i et godt ekteskap med en mann som elsket henne, men hun sørget over at hun ikke hadde noen barn.
En dag oppsøkte hun Guds hus, og der tømte hun sitt hjerte for Herren.
Presten i templet mistenkte henne for å være full, men da hun hadde forklart situasjonen, ga han henne et oppmuntrende og trøstende ord.
Da Hanna gikk fra templet «var hun ikke lenger så sorgfull», sier Bibelen (1 Sam 1,18).

Å kunne åpne sitt hjerte for Gud, å kunne få en trøst og oppmuntring fra en medvandrer, det er slike ting som gjør at en sår sorg og vond smerte kan bli litt lettere å bære.
Fortellingen om Hanna slutter ikke der.
Hun fikk det barnet hun lengtet etter, og sønnen Samuel ble en viktig, bibelsk skikkelse.
Det visste ikke Hanna der og da.
Men hun var ikke lenger så sorgfull som hun hadde vært.
Hun hadde blitt trøstet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Delvis kristen?

I en gallupundersøkelse for mange år siden ble folk spurt om sitt forhold til kristentroen.

Svaralternativene var «personlig kristen», «ikke personlig kristen» og «delvis personlig kristen».
En god del satte kryss ved det siste alternativet.
Kanskje det var et uttrykk for blyghet?
Da apostelen Paulus utfordret kong Agrippa på dette med tro, svarte kongen: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen» (Apg 26,28).
Mange har hørt sangen der det heter «Nesten en kristen, nær ved å tro».
Det er en litt skremmende tekst i den: «Nesten ei frelste deg», heter det i ett av versene.
Man kan få inntrykk av at det å bli frelst er en langsom, krevende prosess, og at det som har med troen å gjøre, er innviklede greier.
Leser vi i Det nye testamente, får vi et helt annet inntrykk.
Der heter det: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst» (se for eksempel Apg 16,31).
Vanskeligere er det ikke!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Under Guds vinger

Tekstbetraktning for
11. søndag i treenighetstiden,
13. august 2023

«Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet er han som kommer i Herrens navn!» (Matt 23, 37 – 39).

«Vinger» er et ord som forekommer relativt ofte i Bibelen.
Det brukes både som et bilde på kraft, men også som et bilde på omsorg og beskyttelse.
Profeten Jesaia sa det slik til et folk som var i en presset situasjon: «Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen» (40, 31).

Jesus brukte en annen fugl som sitt bilde når han i smerte utbrøt: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke» (Matt 23, 37).

Den stolte ørnen – den omsorgsfulle hønemoren.
Begge sier noe om Guds omsorg for oss.

Å holde seg nær til den som har omsorg eller som man tror er den som kan og vil beskytte en i farlige situasjoner, er et instinkt som ligger dypt i alt levende.
Slik også med oss.
David skriver om Guds vinger i flere av sine salmer:
* «Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger» (17,8)
* «I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly» (36, 8)
* «La meg alltid få bo i ditt telt, søke tilflukt i ly av dine vinger!» (61, 5)
* «For du har vært en hjelp for meg, jeg jubler i skyggen av dine vinger» (63, 8)
* «Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern» (91, 4)
– og enda er det flere slike vers.

Det burde vært naturlig for de som bodde i Jerusalem å la seg samle under omsorgens og kjærlighetens vinger – «men dere ville ikke»; en form for trass som ikke behøver å bunne i vond vilje, men i uforstand og altfor stor tro på seg selv.
Er det noe av det samme vi ser i vår egen tid, i krisesituasjoner der mange i stedet for å ta de kanskje hønemoraktige forhåndsreglene på alvor bare løper unna?
Noen ganger kan en bibeltekst oppleves veldig aktuell…

Guds huskelapp

Huskelapp er noe mange av oss er kjent med.

Enten det gjelder innkjøp eller gjøremål er det både nyttig og ofte nødvendig å ha notert ned hva det gjelder.
Ofte holder det med noen stikkord, andre ganger trenger man kanskje en hel beskrivelse.
Mange bruker mobiltelefonen som «huskelapp», men mange av oss stoler på det gamle og velprøvde: En lapp.
Fremdeles er det butikker som har små, smale papirblokker liggende ved kassaapparatet som kundene kan forsyne seg med.

Fra den bibelske urfortellingen har vi i hvert fall ett eksempel på at også Gud har gjort seg bruk av en huskelapp.
Den heter regnbuen.
Etter storflommen sa Gud: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere» (1. Mos 9,14-15).
Regnbuen er Guds huskelapp!
Det var Gud som skapte den og som eier den.
Hver gang han ser den, tenker han på pakten mellom seg og oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Høyder eller fjell?

Hva er forskjellen på en høyde og et fjell?

Danskene synger om sitt land at det «bukter seg i bakke, dal», mens nordmenn kanskje synes Danmark jevnt over er nokså flatt.
Befinner du deg i Himalaya, vil du kanskje tenke at Norge også er nokså flatt, sammenliknet med fjellene der.
I Bibelen kan man lese både om høyder og fjell, selv om det vel ikke defineres hva som er det ene og hva som er det andre.
Profeten Jesaja nevner begge deler når han skal beskrive Guds kjærlighet og omsorg: «For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg» (54,10).
I en sang heter det: «Den Gud som er på høyden, han er også i dalen».
Bibelen sier det samme: Da Peter og to andre disipler fikk se Jesu herlighet, foreslo Peter at de skulle bli der oppe, sammen med Jesus.
Men Jesus hadde en bedre idé: Han ble heller med dem ned i dalen igjen.
For i dalen kan man også bo og bygge på fast grunn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Slåttekant

Mine besteforeldre på farssiden livberget seg på en liten, tungdrevet gård i Sunnfjord.

Ti barn fikk de, men som de ti selv sa: Det var aldri overflod, men vi sultet heller aldri.
De praktiserte gudsfrykt med nøysomhet. Man kastet ikke det som kunne brukes.
På sine eldre dager var min farmor på besøk hos mine foreldre, som da bodde i Nittedal.
Det var et koselig besøk, men det var én ting Besta ikke ble fortrolig med: At bøndene lot det stå igjen så mye gress på kantene av jordene de slo.
Det skjedde aldri den gang hun var kone på en gard.
Jeg tenker ofte på Bestas oppgitthet når jeg ser nyslåtte jorder her jeg selv bor.
Der kan det også være brede kanter.
Det er mye godt fôr som går tapt på den måten.
Godt fôr som kunne generert mat både til dyr og mennesker.
I magrere tider ble avlingen kalt «Gudslånet».
Det skulle forvaltes både med gudsfrykt og nøysomhet.
En god regel fremdeles!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å frykte og tie

Partikongressen til det sovjetiske kommunistpartiet i 1956 gikk inn i historien som den begivenheten som startet den såkalte avstaliniseringen av Sovjet.

Det fortelles i en anekdote at mens partisekretær Nikita Khrusjtsjov sto på talerstolen og kritiserte forgjengeren, ble en lapp stukket til ham. Der skal det ha stått: – Hva sa du den gang alt dette skjedde?
Partisekretæren skal ha avbrutt seg selv, sett utover forsamlingen og sagt: – Hvem har skrevet dette?
Ingen svarte, noe Khrusjtsjov kommenterte slik: – Denne tausheten er mitt svar!
Han hadde vært like redd som alle andre.
Få ting kan skape så mye taushet som frykt.
Det gjelder også i kristenlivet.
Frykten kan ha mange navn og årsaker, men den fører ofte til taushet.
Bibelen sier da også at det er en tid for å tie og en tid for å tale.
Men den kloke tausheten og den fryktsomme tausheten er likevel to helt ulike former for taushet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK